Vann

Vannforsyningen til husholdningene i Drøbak og Frogn vakte tidlig bekymring og ergrelse. Var vannet helsefarlig? Uappetittlig var det i alle fall. Partiet var opptatt av å få en bedring i forholdene, og saken dukker opp i protokoller og korrespondanse flere ganger.

Midt på 50-tallet var en ”vannforsynningskomite i arbeid”. Representantskapet i partiet sa seg enig med komiteen i de tiltakene den foreslo, men holdt dørene åpne for nye innspill når det viste seg nødvendig. Ordfører Kjellberg forstod møtet slik at komiteen fikk i oppdrag å undersøke mulighetene for overføring av vann direkte fra Oppegårdstjernet.

Vannsaken kalte både på politisk handling og på folkevittigheten. På 60-tallet ble det sagt at vannet var så grumset at man ikke kunne se bunnen når man tappet i badekaret. Humus og slam fra de lokale drikkevannskildene fulgte vannet ut til brukerne.

Etter at partiet mistet flertallet og muligheten til selv å kunne sørge for forbedringer, fortsatte det å påpeke tingenes tilstand og slo til lyd for bedre rensing. Ulike metoder, bl.a. husmusfelling ved hjelp av aluminium ble prøvd uten at forholdene ble varig bedre.

I 1976 var ”Vannsituasjonen i kommunen” oppe til drøfting i representantskapet nok en gang. Partiet mente at man måtte skaffe vann ”ved en kombinasjon av interkommunalt samarbeid og egne kilder”.

Etter hvert kom man til at vann kunne hentes fra Sandstangen i Øyeren, men den ”naturlige rensingen gjennom sand”, viste seg ikke å holde mål.

Drikkevannsituasjonen var til bekymring for befolkningen og partiet. I valgprogrammet krevde partiet i 1987 ”Nok vann. Rent vann. Godt vann.” Det ville man få ved å kjøpe vann fra Glitre i Lier. Vannet måtte overføres via et undersjøisk rør.

Det var et dristig politisk grep som skaffet kommunens innbyggere førsteklasses vann i rikelige mengder. Riktig nok var vannet i en overgangsperiode relativt dyrt, men i ettertid framstår kjøp av vann fra Glitre som en klok og framtidsrettet politisk beslutning.