Skolepenger

For den som satt trangt i det, var skolepenger, en følbar utgift. Lokalpartiene i Frogn og Drøbak har derfor opp gjennom tiden flere ganger tatt politiske initiativ med sikte på å gjøre skolegangen gratis – eller i alle fall så billig som mulig – for alle, både i grunnskolen og videregående skole. Skolemateriell burde være gratis, og kravet om skolepenger burde sløyfes. I det minste burde det offentlige yte stipendier – f. eks. til elever i videregående skole.

Men slikt sløseri ville de borgerlige partiene lenge ikke høre tale om. ”Fritt skolemateriell er uheldig for barna,” uttalte Frognlensmann Næss i 1918. Han representerte Høire. Det var Drøbak som hadde gått foran og vedtatt noe så meningsløst og fordervelig fem år tidligere, og nå hadde det radikale flertallet i hans egen kommune også sørget for å vedta gratis materiell til elevene. Gratis skolemateriell var å sy puter under armene på både elever og foreldre, mente både han og partiet hans.

”Fra barnsben av læres barna til å kreve inntil det minste fra samfunnet, i stedet for å stole på seg selv og sine foreldre,” sa han i følge bygdeboka for Frogn.

I 1929 ba forstanderskapet ved middelskolen i Drøbak om ”forhøielse av skolepengene fordi kommunen bærer en uforholdsmessig stor del av skolens utgifter”. Det var altså ikke mangel på penger som lå bak ønsket, men omsorg for kommunes økonomi, og reaksjon på den urimelighet at skatteyterne ble belastet. Verst var det at Drøbak til og med hadde utgifter på utenbys elever.

Bystyret sluttet seg enstemmig til forstanderskapets ønske. Heller ikke Arbeiderpartiets representanter stemte i mot.

En mannsalder senere drøftet Arbeiderpartiet om skolepengene på videregående skole burde sløyfes. Det var Kjell Aamodt som fremmet forslaget. Han mente at kommunen burde betale. Ordningen ville eventuelt koste om lag 8.000 kroner. Representantskapet var enig i prinsippet, men på grunn av de økonomiske konsekvensene mente det at saken burde vurderes som en del av budsjettbehandlingen. Ansvarligheten gikk nok en gang foran den politiske viljen.