Molo og båthavn

Den som rusler på Molo A og nyter idyllen i Båthavna en varm sommerdag, tenker neppe på hvordan det en gang var, eller hvordan de store steinene som motstår strøm og storm og vind, kom dit de nå ligger.

Drøbak – og for den saks skyld også Frogn – hadde lang kystlinje, men ingen skjærgård. Vind og bølger stod rett på. Spesielt for småbåtene var dette problematisk. Byen trengte en molo og en skjermet båthavn.

På 1920-tallet var det mange ledige hender. Arbeidsløsheten var stor. Diverse former for nødsarbeid ble derfor satt i gang. Kommunen gjorde et makeskifte med A. G. Johansen for å kunne anlegge båthavn, men havna trengte molo mellom firmaets kai- og ekspedisjonsanlegg og stranda og bryggene langs Havnegata.

Stein ble tatt ut i Enkeåsen og ved foten av Bjergene vest mellom Storgata og Havnegata, m.a.o. bak de husene i Havnegata som ligger nærmest Carlsebakken. Skjæringen kan den dag i dag sees bak de sørligste husene i Havnegata.

Nødsarbeid ble utført av arbeidsledige som måtte ta i mot og utføre det arbeidet de ble satt til. Nødsarbeidet skaffet nok mange mat på bordet og holdt den verste nøden fra døra, men betalingen var liten og arbeidet tungt – og mange ganger farlig. Det fantes ingen andre hjelpemidler enn kraftige armer og en sterk rygg – og en og annen løfteanordning som også ble drevet med muskelkraft.

Mange besteborgere og konservative politikere så på nødsarbeidet som veldedighet, og ventet en viss takknemlighet fra dem som ble hjulpet til arbeid og slapp å gå på fattigkassa for å få en skjerv til livets opphold. Men arbeiderne selv mente at betalingen for det harde arbeidet ikke stod i rimelig forhold til slitet.

Arbeiderpartiet var både for og i mot nødsarbeid. Det var selvfølgelig bra at arbeidsløse kom i arbeid og fikk inntekter. Bra var det også at kommunen fikk utført viktige, samfunnsgavnlige oppgaver, men arbeidet skulle lønnes etter vedtatte tariffer. Underbetaling var utbytting av ulykkelige, nødstedte mennesker. Tungt arbeid utført av utrenede arbeidere medførte dessuten fare for liv og helse. Og nødsarbeid måtte ikke settes i gang til fortrengsel for ”vanlig” arbeid som ansatte tok seg av. Arbeidsfolk trengte ikke almisser, men ærlig arbeid og ordnede ansettelsesforhold, mente partiet. Arbeidet skulle betales med vanlig lønn, og farlig arbeid måtte kompenseres med ekstraordinær godtgjøring.

Mange borgerlige syntes derimot, som nevnt, at nødsarbeiderne fikk for mye og viste for liten takknemlighet. De så gjerne at samfunnsoppgavene kunne bli gjort enda billigere. På de arbeidsløses bekostning.