En verdig og god alderdom

”Villa Grande er kjøpt av kommunen. Det sikrer både vei nordover og en rekke tomter,” sa ordfører Paul Hagen på partiets årsmøte i februar 1951.

Og for et bedre tilbud til de av kommunens eldre som må flytte hjemmefra for å tilbringe sin alderdom på institusjon, kunne han lagt til. For i 1967 ble den staselige, men nedslitte, sveitservillaen ”Villa Grande” fra Strømmen Trevarefabrikk revet for å gi plass til Grande aldershjem som stod ferdig tre år senere.

Tidsmessig aldershjem
Ved valget foran kommunesammenslutningen hadde Drøbak-Frogn Arbeiderparti programfestet at det ville gå inn for å få realisert planene om ”et tidsmessig aldershjem”, og nå – et snaut tiår senere – sto det der. Grande var et langt steg i retning av en omfattende, moderne kommunal eldreomsorg bygd på respekt for det enkelte menneske, som partiet uttrykte det i valgprogrammene.

Men partiet var ikke bare opptatt av institusjoner. Kommunen burde gi hjelp til selvhjelp. Det lokale Arbeiderpartiet mente at hjemmehjelp, hjemmesykepleie og omsorgsboliger i mange tilfelle var å foretrekke framfor institusjonsplasser. Eldre burde få hjelp i hjemmene så lenge de selv ønsket det. Hjemmesykepleien og hjemmehjelpsordningen måtte bygges ut, og for dem som ikke kunne bo hjemme, men var for friske til å bo på alders- eller sykehjem, burde det bygges trygdeboliger. Partiet hadde stadig bygging av flere trygdeboliger på programmet.

Skritt for skritt ble disse programløftene oppfylt i årene som fulgte. Eldreomsorgen ble bygd ut, men behovet for nye og utvidede tilbud var stort. I 1983 slo partiet til lyd for ytterligere utbygging. Trygdeboliger og servicetilbud stod fortsatt høyt på prioritetslista. Hele veien har partiet satt seg nye mål og flyttet lista oppover. Opprusting av alders- og sykehjem, bygging av trygdeboliger, utvidelse og forbedring av hjemmetjenestene og opprettelse og drift av eldresenteret er gjennomført med partiet som pådriver og engasjert medspiller.

I valgavisa for 1991 skriver partiet at hjemmehjelpen er utvidet, alarmsentral for eldre er opprettet og døgntjeneste for eldre settes i gang fra 1991. Eldreplan er laget, aldersavdelingen på Grande er omgjort til sykehjemsplasser, kjøkkenet på Sogsti er oppusset og yter service til trygdeboligene, og de hjemmebaserte tjenestene er styrket med nattjeneste. Dessuten er lederstillingen ved eldresenteret utvidet fra 3/4 til hel stilling, framgår det av partiets politiske regnskap.

Trygder
Sykeforsikringen ble vedtatt som en landsdekkende ordning i 1909, men gjaldt bare for de lavest lønnede. Den dekket legehjelp, sykehusbehandling i inntil et år, og sykepenger opp til 26 uker. Det var en betydelig forbedring for dem som nøt godt av den, men langt fra nok for dem som led av kronisk sykdom.

Utover i mellomkrigstiden stoppet trygdereformene mer og mindre opp. Fra midten av trettitallet fikk Arbeiderpartiet reformarbeidet i gang igjen. I 1936 ble det innført lovfestet økonomisk støtte til blinde og vanføre. Det var imidlertid meget strenge vilkår for å få hjelp. I 1938 kom så lov om arbeidsledighetstrygd. Bakgrunnen var den store arbeidsløsheten. Trygden var et betydelig framskritt.

Alderstrygd ble gjennomført fra 1. juli 1937. Riktig nok som en behovsprøvd ordning og for dem som hadde fylt 70 år. I tillegg til grunnbeløpene gav enkelte kommuner, bl.a. Drøbak, tilleggsytelser. Inflasjon og kostnadsutvikling løp imidlertid fortere enn trygden som derfor trengte justering, mente lokalpartiet i 1951. Styret i Drøbak Arbeiderparti ba formannskapet heve satsene ”så snart det er mulig”. Satsene i Drøbak var nemlig lavere enn i de fleste andre kommuner. Saken ble sendt til et formannskap som ble ledet av partiets egen ordfører.

Høyest mulige tillegg
”Det har vært Arbeiderpartiets målsetting både i Drøbak og Frogn gjennom årene å få gjennomført høyest mulige ytelser fra kommunene som tillegg til alders og uføretrygder, og så langt det har stått til vårt parti, kan vi også vise til resultater,” skriver Drøbak-Frogn Arbeiderparti i 1961. Partiet poengterer at de alders- og uføretrygdede har krav på ytelser som er i samsvar med velstandsutviklingen for andre samfunnsgrupper.

Men det gikk ikke alltid som partiet ønsket. Kravet om forhøyelser i 1951 ble ikke gjennomført umiddelbart. Spørsmålet kom opp igjen på partiets årsmøte hvor ordfører David Kjellberg orienterte. Han støttet styret. Satsene burde heves, mente han også. Det ble vedtatt at partiet på ny skulle be formannskapet heve alderstrygdens satser, og med representantskapet i ryggen, tok ordføreren med seg saken til kommunestyret.

Men inflasjonen gikk sin gang. I 1954 var det tid for en ny justering, og partiet sendte på ny en henvendelse til kommunestyret. Både alders- og uføretrygdens satser måtte heves, erklærte partiet.

Men en ting er politisk vilje, noe annet er økonomi. På årsmøtet året etter, kritiserte Carl Simonsen at kommunen denne gangen ikke hadde sett seg råd til å følge opp forslaget. Ordfører Kjellberg etterlyste ”klarere linjer når det gjelder den kommunale uføretrygd”, men å heve satsene var fortsatt en viktig oppgave som skulle og burde løses. Det var han enig i. Johan Simonsen mente at trygdenemnda manglet et fast mandat for sine disposisjoner. Tilsynelatende lot de to blad Simonsen seg berolige av opplysningene og av ordførerens positive holdning.

Gode nasjonale ordninger
Etter krigen ble trygdesystemet i Norge kraftig forbedret. Barnetrygd ble innført fra 1947, og i 1957 kom lov om forsørgertrygd for barn som hadde mistet en eller begge forsørgere og når farskap ikke var fastslått. I 1956 ble syketrygden utvidet til å gjelde alle. Behovsprøvingen av alderstrygden opphørte i 1957.

Fra 1. januar 1961 avløste uføretrygden den spesielle ordningen for blinde og vanføre. Den nye trygden hadde en langt videre definisjon av uførebegrepet. Også attføringshjelp ble innført i 1961. Fra 1962 gav fellesordningen for tariffestet pensjon et flertall av arbeiderne et supplement til alderstrygden, mens enke- og morstrygd ble etablert i 1964 - samme året som fattigloven eller forsorgsloven ble avløst av lov om sosial omsorg, og 1. januar 1967 trådte Lov om folketrygd i kraft. Den sikret at pensjonen ikke bare skulle være en minimumshjelp, men være så stor at rimelig levestandard kunne opprettholdes.

Dette var i sum et langt skritt bort fra det klassedelte fattigsamfunnet som fantes i 1909 da Drøbak Arbeiderparti ble dannet. De fleste hadde nå sitt utkomme fra fast arbeid, og kom noen i nød, trådte samfunnet hjelpende til. Det rådende synet var ikke lenger at enhver er sin egen lykkes smed, og skyld i egen ulykke. Ingen var lenger avhengig av almisser eller nødsarbeid.

Tiden for kommunale tilleggsytelser i form av økonomiske tilskudd er over. De er overflødiggjort. Slik sett er ett av de viktigste sosiale målene som lokalpartiets pionerer satte seg, nådd. Vi har nådd en generell høy levestandard, og har bygd opp et solidarisk samfunn som tar ansvaret for den som trenger ekstra hjelp.

Men nye tider skaper nye behov. Frogn Arbeiderparti har derfor fortsatt sin misjon – også på det sosialpolitiske området.