Besøksteller

Onsdag 3. juni 2009 la jeg inn besøksteller på denne bloggen.
Det er et halvt år etter at bloggen ble opprettet, og jeg lot telleren starte på 0 klokka 0630 denne dagen. Det vil si at besøk før den tid ikke er registrert.
Alle som er interessert i Drøbaks politiske historie og i historien til de tidligere Drøbak Arbeiderparti, Frogn Arbeiderparti og Drøbak/Frogn Arbeiderparti med tilsluttede lag og foreninger, samt det nåværende Frogn Arbeiderparti, ønskes velkommen til bloggen.

Kay Olav Winther d.e.

"100 år for et bedre samfunn"

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Aasmund Berg og Kay Olav Winther d.e. overrekker jubileumsboka til Arbeiderbevegelsens arkiv representert ved Kjersti Åberg.

Nederst: Fanen til Drøbak Arbeidersamfunn pryder boka som beskriver den 100-årige historien til Arbeiderpartiet i kommunene Drøbak og Frogn.

Boka er trykt i 150 eksemplarer og er gitt til medlemmene, til gjestene på 100-årsfesten, til pressen, Arbeiderbevegelsens arkiv, Frogn bibliotek, den videregående skolen, ungdomsskolene m.fl.

Arbeid til alle

Foto: Kow d.e. 010509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Statssekretær Halvard Ingebrigtsen taler på Drøbak Torg 1. mai 2009. Arbeiderpartiets parole for dagen, "Arbeid til alle", var ikke å se, men Ingebrigtsen, poengterte viktigheten av at sysselsettingen holdes oppe. De som nøt sin øl eller et måltid mat på "Det gamle bageri", fikk talen med på kjøpet i det varme, fine vårværet.

Midten: 1. maitaler Halvard Ingebrigtsen og Drøbak Arbeiderpartis Rita Hirsum Lystad.

Nederst: Det var god plass på torget. Omlag 100 personer med smått og stort hørte på 1. maitalen.

Statssekretær Halvard Ingebrigtsen holdt årets 1. maitale på vegne av Arbeiderpartiet på Drøbak torg.
Han minnet om hvilke vanskelige tider verden er gått inn i, og tok til orde for dialog og internasjonalt samarbeid for å løse de problemene og utfordringene som vi står over for.
"Staten er ikke løsningen på våre problemer. Staten er problemet," sa president Ronald Reagan i sin innsettelsestale.
Det gav støtet til en løssluppen markedsliberalisme og til de økonomiske problemene verden i dag står over for, mente Ingebrigtsen som advarte velgerne ved høstens valg mot å gi sin stemme til de hjemlige liberalistene som har lettvinte svar og løsninger på en hver utfordring.
Liberalistenes oppskrift er å gi oss mer av det som har gitt oss de problemene vi allerede har, mente han og nevnte Fremskrittspartiet ved navn.
Arbeiderpartiet prioriterer arbeid til alle. Det oppnår vi ikke med å la markedet styre, sa Ingebrigtsen som mente at kun solidaritet, samhold og samhandling kunne gi de resultatene som samfunnet og de som rammes av fianskrisen, trenger.
Før og etter talen for dagen sang det lokale koret "Rødstrupen" sanger som passet til dagens tradisjoner og politiske innhold.
Tidligere på dagen hadde Frogn Arbeiderparti frokost for 25-30 medlemmer og sympatisører i Drøbak Hospital før partiet la ned blomster ved statuen av fergekvinnen Jacobine Wilhelmsen.
Deretter var det 1. maigudstjeneste i Drøbak kirke før Frogn Arbeiderparti og SV hadde sitt fellesarrangement på torget.
Etter at arrangementet på torget var over, samlet SV seg til kaffe og kaker på Galleri Damgård.

100-årsfesten

Frogn Arbeiderparti har fylt 100 år. Hundreårsdagen var 7. februar, men jubileet ble feiret på Folkvang 17. april. Feiringen ble omtalt på bloggen DrøbakNotater og i Akershus Amtstidende som også lagde en bildeserie.

Som gjest fra Det Norske Arbeiderparti møtte inkluderingsminister Dag Terje Andersen, mens stortingsrepresentant og formann i Akershus Arbeiderparti, Sverre Myrli, representerte fylkespartiet. Tone Moseid fra Enebakk Arbeiderparti representerte sitt eget parti og de øvrige nabopartiene i Follo, og ordfører Thore Vestby var til stede på vegne av Frogn kommune. Alle gjestene talte for jubilanten og overrakte gaver.

Rita Hirsum Lystad ønsket velkommen, og Frogn Arbeiderpartis leder, Kjell Engebretsen, fungerte som toastmaster og som taler på vegne av det jubilerende partiet, og Aasmund Berg, som har bidratt til å få laget den boka som partiet har utgitt i anledning jubileet, takket Kay Olav Winther d.e. som har skrevet og redigert boka og lagt ut en betydelig mengde stoff om lokalpartiet og dets virksomhet, på herværende blogg.

Det jubilerende partiets eget medlem, skuespiller Noralv Teigen, underholdt med utdrag av "Det lykkelige valg" av Niels Kjær og med en modernisert utgave av bukkerittet fra Peer Gynt på "sognamaul".

May Granum og Rita Hirsum Lystad hadde tatt de tyngste takene for å få jubileumsfesten i stand, og Eva Tenden og hennes mannskap på Folkvang serverte et utmerket koldtbord i hyggelige omgivelser.

Det ble et langt og hyggelig taffel, og under hele taffelet spilte Åse Steinbakk kjente og situasjonsriktige melodier på trekkspill.

Bilder fra jubileumsfesten:

Alle foto: Kay Olav Winther d.e. 170409 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Festdeltakerne ble stående ute i det varme, vakre vårværet til festen begynte.

Kjell Engebretsen sammen med statsråd Dag Terje Andersen.

Festdeltakere som har benket seg rundt et hyggelig bord. T.h. Solfrid Orvik, Rajiv Kumar, Gerd Antonsen. T.v. Sigurd Gunnes.

Flere festdeltakere. T.h. Gerd Antonsen, Gustav Antonsen. T.v. Rita Hirsum Lystad, Arild Lystad, Karin Engebretsen, Finn Granum, Thore Vestby og Inger Winther.

Enda flere festdeltakere: T.h. Aasmund Berg, Elsa Lien Berg, Kjell Kristiansen, Lill Krogh Mørkhagen. T.v. Gro Moen, Svein-Eirik Moen, Tone Moseid, Inger Moe, Thurid Bach.

Og enda flere: T.h. Aasmund Berg, Elsa Lien Berg, Kjell Kristiansen, Lill Krogh Mørkhagen, Dagfinn Kristensen, Ragnhild Kristensen, Hege Solberg.

Fra venstre: Dag Terje Andersen, Kjell Engebretsen og Sverre Myrli.

Sverre Myrli, Åse Teigen og Noralv Teigen.

Kjell Engebretsen mottar landspartiets gaver på vegne av Frogn Arbeiderparti.

Sverre Myrli overrekker gaven fra fylkespartiet. Han beklaget at hans forgjenger i formannstolen, Kjell Engebretsen, hadde innført begrensninger på gavenes størrelse. Diskret i bakgrunnen, Åse Steinbakk, som trakterer trekkspillet.

Tone Moseid fra Enebakk Arbeiderparti gratulerer med de 100 år og ønsker lykke til med de neste 100.

Aasmund Berg taler og presenterer jubileumsboka.

Noralv Teigen underholder. Lysforholdene var dessverre ikke de beste for et kompaktkamera.

Kjell Engebretsen takker May Granum for innsatsen i forbindelse med jubileet og for innsatsen i lokalpolitikken.

Partiets gruppeleder, Svein-Eirik Moen - han som hadde vært ordfører, hvis det ikke hadde vært for "muldvarpen" - takkes for den innsatsen han har gjort, og gjør, for partiet.
Og sist, men slett ikke minst: Ordfører Thore Vestby taler humørfylt for jubilanten og overrekker gave fra Frogn kommune, mens Inger Winther, May Granum og statsråd Dag Terje Andersen lytter andektig. Høyreordføreren ønsket at det måtte gå bra med jubilanten, men ikke for bra.

Forord

En del av det historiske stoffet som er lagt ut på denne bloggen, blir trykt som bok til Frogn Arbeiderpartis 100-årsjubileum. Partiformannen, Kjell Engebretsen, har skrevet et forord til boka. Forordet gjengis her.

Når Frogn Arbeiderparti ble stiftet for 100 år siden, så skjedde det i et samfunn som var svært forskjellig fra det vi ser rundt oss i dag. Mye av de vi tar som selvfølgeligheter var den gangen helt utopisk.

Utviklingen fra et klassedelt samfunn, med enorme forskjeller i levekår og fremtidsutsikter til det samfunnet vi kjenner i dag har skjedd i løpet av disse 100 årene.

En forutsetning for denne utviklingen har vært at arbeiderne organiserte seg, at de dannet et politisk parti og at de så muligheten til å forandre.

Det hadde vært en alminnelig oppfatning og forståelse i arbeiderbevegelsene rundt om i Europa, at den eneste muligheten til å forandre et samfunn lå i en klassisk revolusjon med våpen i hånd.

Det store flertallet i den skandinaviske arbeiderklassen så en annen mulighet og en annen vei til forandring. Gjennom å spre kunnskap, styrking av demokratiet og politisk makt, skulle forandringene komme. De skandinaviske landene ble omskapt til velferdssamfunn som ingen hadde trodd var mulig.

I den politiske debatten i dag er det naturlig for de konservative å forsøke å ta sin del av æren for denne utviklingen – men dersom en går gjennom historien og ser hvordan den politiske kampen har vært, så er det svært tydelig hvilke krefter som har stått for forandring og utvikling og hvilke som har kjempet i mot.

Uten Arbeiderpartiet som en ledende politisk kraft ville vårt samfunn ikke ha nådd opp til det utviklingstrinn vi i dag befinner oss på. Olof Palmes kjente uttalelse ”Politikk er å ville” har gått som en rød tråd gjennom vår historie. Viljen til forandring, viljen til å skape et solidarisk samfunn og viljen til en rettferdig verdensorden.

Men i tillegg til viljen har norsk arbeiderbevegelse også hatt evnen. Evnen til å få til det man vil.

Frogn Arbeiderparti har vært en del av dette, og vi har funnet det riktig å skrive ned en del av vår historie når vi nå fyller 100 år.

Jeg takker de som har påtatt seg arbeidet med å få dette gjort – og en særlig takk til Kay Olav Winther d.e. som har ført beretningen i pennen.

Kjell Engebretsen
formann i jubileumsåret

Marianne Øen

Marianne Øen

Marianne Øen var i mange år en av Frogn Arbeiderpartis mest markante personligheter med klare meninger som hun ikke var redd for å hevde.

Marianne Øen satt i flere perioder som representant for Arbeiderpartiet i Frogn kommunestyre – først fra 1975 til 1987 og deretter fra 1995 til 1999. Den siste perioden var hun Arbeiderpartiets varaordførerkandidat og leder for partiets kommunestyregruppe. Hun har vært medlem av en rekke kommunale styrer og utvalg hvor hun har vært en dyktig talsperson for de sakene og meningene partiet har stått for. I den første perioden var kampen for krisesenter for kvinner og kommunale barnehager hennes viktigste saker.

Marianne Øen var fra 1977 til og med 1979 leder i Drøbak-Frogn Arbeiderkvinnelag. Hun har også vært medlem av styret i Frogn Arbeiderparti, og har for øvrig hatt en rekke tillitsverv i den lokale arbeiderbevegelsen og styreverv i Akershus arbeiderpresse, Follo sparebank og det interkommunale krisesenteret.

Marianne Øen er født i 1943. Hun er utdannet sosinom/cand.mag. og har hatt diverse stillinger i kriminalomsorgen, sosialvesenet og i Norsk Folkehjelp, bl.a. som leder for Europaseksjonen i internasjonalavdeling med ansvar for nødhjelp og bistand i det tidligere Jugoslavia.

Marianne Øen er ikke lenger medlem av Arbeiderpartiet. Hun meldte seg ut under den første Stoltenbergregjeringen i protest mot partiledelsens privatiseringspolitikk og manglende EU-motstand.

Aasmund Berg

Aasmund Elmar Berg

Aasmund Berg har gjennom snart fire 10-år stått på for Frogn Arbeiderparti som tillitsvalgt i partiet, som lokalpolitiker og som aldri hvilende initiativtaker og drivkraft.

Trønderen Aasmund Berg hadde vært aktiv i Arbeiderpartiet i Trondheim og på Nesodden da han i 1970 kom til Frogn hvor han straks ble leder for partiets studiearbeid. Allerede året etter ble han formann i Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Som partiformann satt Aasmund Berg i to år til en mer krevende og ansvarsfull arbeidssituasjonen medførte at han måtte endre prioriteringer. Det betydde ikke at han la partiarbeidet og politikken på hylla. Aasmund Berg er en person som alltid har stilt opp for arbeiderbevegelsen, og etter hvert påtok han seg stadig nye oppdrag - både i partiet og lokalpolitikken, og i organisasjoner som på forskjellige måter var knyttet til bevegelsen, som for eksempel bolig- og forbrukerkooperasjonen.

Aasmund Berg har gjennom mange år gått inn og ut av styret i Frogn Arbeiderparti. Han var et aktivt medlem av Drøbak Arbeidersamfunn inntil det ble nedlagt. Han har også vært et særdeles aktiv medlem av Drøbak Boligbyggelag hvor han både har vært ordfører i representantskapet og medlem av styret i mange år, bl.a. i den tiden da boligbyggelaget bygde nordpå i Drøbak.

Stor innsats har han også nedlagt i forbrukersamvirket hvor han har vært med på å utvikle kooperasjonen i Follo, bl.a. gjennom flere år som formann i kretsstyret på Heer da samvirkelaget der ble utvidet og modernisert, og som formann og styremedlem i Follo Samvirkelag.

Aasmund Berg har dessuten en lang og mangfoldig innsats i politikken i Frogn å se tilbake på. Han har vært medlem av kommunestyret, leder i teknisk utvalg, i bygningsrådet, havnestyret, brannstyret og Frogn kulturråd samt medlem av styret i Frogn Tomteselskap, styret for Frogn kulturskole, administrasjonsutvalget, distriktsrevisjonen og ansettelsesrådet for politiet.

I dag er Aasmund Berg leder av styret for Frogn eldresenter, medlem av eldrerådet og medlem av tilsynsutvalget for omsorgstjenesten i Frogn kommune.

Blant mange andre verv kan nevnes at Aasmund Berg har vært leder for Frogn Historielag og for årbokkomiteen til ”Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus” og Akershus Reiselivsråds styre, og at han har vært medlem av styret for Follo Museum.

Aasmund Berg var i mange år ansatt i Arbeidernes opplysningsforbunds sentrale administrasjon i Oslo, bl.a. som kontor- og informasjonssjef. I 1977 ble han ansatt som rådmannssekretær i Frogn og måtte for noen år tre ut av lokalpolitikken. I 1980 tiltrådte han som kontorsjef hos fylkeskultursjefen i Akershus hvor han var ansatt i 14 år, og i flere perioder fungerte som fylkeskultursjef, før han ble informasjonssjef i Ås kommune hvor han arbeidet inntil han gikk av med pensjon.

Kjell Engebretsen

Kjell Willy Engebretsen

Det tok 84 år før Arbeiderpartiet i Frogn fikk en representant på stortinget. I 1993 ble Kjell Engebretsen, f. 29. 04. 1941 i Oslo, valgt inn som fjerdemann på Akershus Arbeiderpartis liste. Ved valget i 1997 inntok han andre plassen etter Annelise Dørum, mens han i 2001 som følge av kjønnsfordelingen, stod på tredjeplass. Etter tre perioder som stortingsrepresentant, ba han seg fritatt.

Som stortingsrepresentant var han medlem av finanskomiteen, utenrikskomiteen og kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han har også vært delegat til FN og medlem av parlamentarikerforsamlingen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa.

Både før og etter at han kom på stortinget, har Kjell Engebretsen hatt en relativt lang og mangfoldig karriere i Frogn Arbeiderparti - både som tillitsvalgt i organisasjonen og som lokalpolitiker. Han ble medlem av partiet i 1968, og ble første gang valgt som formann for kommunepartiet i 1989 og satt i to år, men er senere med noen års mellomrom valgt på ny to ganger og har i alt vært partiformann i seks år.

Av lokalpolitiske oppdrag kan nevnes at han har vært medlem av kommunestyret i Frogn i tre perioder, og at han har vært leder av skolestyret.

Kjell Engebretsen har også, som den eneste fra Frogn, vært leder av Akershus Arbeiderparti hvor han for øvrig har vært styremedlem i en årrekke, og han har i to perioder vært medlem av fylkestinget hvor han bl.a. var leder av administrasjonsutvalget. Han er nå leder for Den norske Atlanterhavskomité og medlem av kontrollutvalget i Det norske Arbeiderparti.

Kjell Engebretsen er utdannet som sosionom. Før han ble politiker på heltid hadde han en mangfoldig yrkeskarriere og var sosialkurator, bestyrer for en institusjon for personer med alkoholproblemer, sosialsjef, administrasjonssjef for helsevernet i Oslo – og direktør for Lambertseter bydel.

May Granum

May Granum

På 1980-tallet var May Granum mer eller mindre tilfeldig til stede på et partimøte i Frognhallen. Senere ble hun bedt om å stå på partiets liste til kommunevalget. Fra en plass et stykke nede på lista ble hun kumulert opp og endte som varamann til kommunestyret. Det var begynnelsen på en vidtfavnende karriere og en lang arbeidsøkt for partiet i lokal- og fylkespolitikken.

May Granum ble født i Oslo i 1937 og kom til Frogn i 1948 da faren fikk jobb som vaktmester på feriehjemmet til Murernes Union. Stedet var veiløst og avsondret fra tettbebyggelsen. May startet i 6. klasse på Dal skole. Etter hvert giftet hun seg med Finn Granum fra Brevik, ble svigerdatter til Randi og Johan Granum og kom inn i et miljø hvor politikken var et sentralt element.

Etter den forsikte begynnelsen, ble May grepet av politikken. Hun ble valgt inn i kommunestyret, fikk plass i formannskapet og ble leder i barnevernsnemnda og helse- og sosialstyret og diverse andre kommunale styrer og utvalg, bl.a. kommunens råd for funksjonshemmede.

Deretter fulgte mange verv både i partiorganisasjonen, lokalpolitikken og fylkespolitikken. Hun har også vært medlem av styret for Krisesenteret i Follo.

I 1995 ble hun valgt inn i fylkestinget hvor hun satt i tre perioder. Hun har vært varamann til fylkesutvalget og medlem av næringsutvalget, helseutvalget, landbruksnemnda og hovedutvalget for kultur, folkehelse og næring samt medlem av styret for Akershus fylkesmuseum og representant til Oslofjordens friluftsråd. Hun har også vært leder av styret for næringsfondet/sysselsettingsfondet i Akershus.

I inneværende periode er May Granum medlem av Frogn Kommunestyre og leder av styret for Drøbak Hospital.

May Granum har vært formann i Frogn Arbeiderparti i to omganger. Hun ble første gang formann i 1998, og annen gang i 2001. Hun er leder av komiteen som har ansvaret for feiringen av 100-årsjubileet til Frogn Arbeiderparti. Hun har dessuten vært aktiv i kvinnepolitisk styre i Akershus

May Granum er hjelpepleier og har bl.a. arbeidet i hjemmesykepleien.

Bjørn Loge

Bjørn Aslak Loge

Bjørn Loge ble født på fødehjemmet i Sorenskriver Ellefsens vei i Drøbak 10. juni 1946. Familien bodde på Gulbjørnrud, like ved Grensa til Nesodden. Bjørn Loge er derfor på sett og vis selve personifiseringen av den sammensluttede kommunen Frogn som han i tre valgperioder var ordfører i.

Bjørn Loge ble tidlig interessert i politikk. Han begynte som medlem i Drøbak A.U.L. tidlig på 1970-tallet og var medlem i Drøbak-Frogn Arbeiderparti fra 1973. Der ble han allerede i 1974 styremedlem før han ble sekretær, kasserer, nestleder og leder. Han har også vært nestleder i Akershus Arbeiderparti og medlem av landsstyret i Det norske arbeiderparti.

Han hadde m.a.o. bred politisk erfaring da han etter partiets gode valg i 1987, ble valgt til ordfører i Frogn, og brøt den sammenhengende borgerlige styringsperioden som hadde vart i nøyaktig 20 år.
Bjørn Loge satt i Frogn kommunestyre sammenhengende i 6 perioder, fra 1975 til 1999. I 22 år var han medlem av formannskapet - de siste 12 årene var han ordfører.

Bjørn Loge var en populær ordfører. Han var en dyktig politiker, som viste evne til å glatte over motsetninger og få folk med ulikt politisk utgangspunkt, til å samarbeide. Han var en god og representativ ambassadør for Frogn både innenlands og utenfor landets grenser. Etter hans initiativ og under hans ledelse, gjennomførte kommunen en rekke tiltak – bl.a. innenfor kultursektoren - som bidro til å sette Frogn på kartet og til å gjøre kommunen til et bedre sted og bo.

Etter en pause på 8 år, sitter Bjørn Loge igjen i kommunestyret. Han har også verv i interkommunale organer.

Utenom politikken har Bjørn Loge arbeidet innenfor spedisjon og shipping, bl.a. som terminalsjef og direktør i rederiet Fred Olsen, som direktør for Teatersentralen, og som generalsekretær i Oslo Pensjonistforening. Han har også hatt tillitsverv i lokale ungdoms- og idrettsforeninger.

Gunvor Borge

Gunvor Borge er et av de trofaste partimedlemmene som gjennom flere tiår har vært med og dratt lasset for det lokale Arbeiderpartiet.

Gunvor Borge kom til Frogn på slutten av 1960-tallet. Av naboer på Heer ble hun trukket med i partiarbeidet, og har gjennom nærmere 40 år stått til tjeneste for partiet og påtatt seg store og små oppdrag. Hun har hatt en rekke kommunale verv hvor hun har nedlagt en betydelig innsats for partiet og lokalsamfunnet. Hun har sittet i kommunestyret i flere perioder, vært varamedlem til formannskapet, og i 15 år var hun med i Frogn skolestyre. I 12 år var hun formann i likningsnemnda, og hun har sittet i overlikningsnemnda, bygningsrådet, fasaderådet, forliksrådet og det interkommunale kontrollutvalget.

Gunvor Borge har også hatt tillitsverv i partiorganisasjonen – både lokalt og på fylkesplan. Hun var i mange år med i Drøbak-Frogn Arbeiderkvinnelag, hvor hun blant annet var sekretær, og hun har i flere omganger medlem av styret i Frogn Arbeiderparti. Hun har også vært medlem av representantskapet i Akershus Arbeiderparti.

Gunvor Borge er et ja-menneske. Når partiet trenger en handsrekning, stiller hun opp. Går man over Drøbak Torg en travel lørdag når torget er fullt av boder og stands, treffer man Gunvor Borge som står på stand for Frogn Arbeiderparti – hvis hun da ikke er å finne ved partiets stand på Heer eller på Drøbak City. Når partiet spør om hjelp, har hun hatt vondt for å si nei.

Gunvor Borge har vært lærervikar og har jobbet i det private næringsliv. Da krisesenteret i Follo ble etablert, var hun frivillig medarbeider der i flere år.

Bjørn Bjørnsen

Bjørn Bjørnsen

Forfatteren og journalisten Bjørn Bjørnsen ble født 16. august 1937 i Stavanger, og bor nå i Oslo, men bodde i mange år i Drøbak og var sterkt engasjert i det lokale partiarbeidet.

Han var i perioder en drivende kraft i Drøbak Arbeidersamfunn, medlem av partiets representantskap og formann i Frogn Arbeiderparti fra 1991 til og med 1997. Ved flere kommunevalg laget han en journalistisk utformet valgavis for partiet.

Som det samfunnsengasjerte mennesket han er, gjorde Bjørn Bjørnsen seg også sterkt gjeldende i lokalpolitikken. Han var medlem av kommunestyret i flere perioder, varamann til formannskapet, leder av hovedutvalg for oppvekst og opplæring, medlem av kulturstyret og bygningsrådet og en rekke andre politiske styrer og utvalg. Han var en kyndig talsmann for Drøbak kino og sørget på 1970-tallet for at den ble modernisert.

I politikken markerte Bjørn Bjørnsen seg med evne til å kombinere prinsipiell tenkning med evnene til å finne konkrete, praktiske løsninger. Han viste stort pågangsmot og kreativitet, og var aldri redd for å prøve nye metoder og å gå nye veier for å vitalisere organisasjonen eller nå politiske mål. Gjennom flere tiår fungerte Bjørn Bjørnsen som en miljøskaper og utradisjonell idémaker i det lokalpolitiske arbeidet i Frogn.

Bjørn Bjørnsen har skrevet flere titalls bøker, bl.a. de meget anerkjente ” Det utrolige døgnet” som handler om 9. april og for en stor del foregår i Drøbak, og den spennende beretningen ”Narvik 1940”. Han tok initiativet til dannelsen av Norsk Faglitterær Forfatterforening, hvor han har vært leder, og han har vært formann i Kommunale Kinematografers Landsforbund. I 2006 var han en av stifterne av organisasjonen Humanistiske sosialdemokrater som har som mål å fremme arbeidet for en livssynsnøytral stat. I tillegg har han vært journalist, bl.a. i flere dagsaviser og i bildebladet Aktuell, og han har vært redaktør i Akershus Amtstidende. Han har dessuten arbeidet med forlagsvirksomhet.

Turid Wagner Johansen

Turid Wagner Johansen er en av de personene som gjennom en årrekke har påtatt seg verv for Frogn Arbeiderparti og trofast har stilt opp der hvor det har vært bruk for henne.

I lokalpartiet har hun vært styremedlem, sekretær, kasserer – samt formann i tre år fra 1986 til og med 1988.

Turid Wagner Johansen kom første gang med i Frogn kommunestyre i 1980 og ble deretter gjenvalgt flere ganger. Hun har vært medlem av formannskapet og av hovedutvalget for tekniske saker, bygningsrådet, likningsnemnda og andre kommunale styrer og utvalg.

Få kjenner Frogn kommune så godt som Turid Wagner Johansen gjør. Hun er født på Brevik i Frogn i 1930 som datter av Randi og Johan Granum. Man kan trygt si at hun er ”arvelig belastet”. Som arv har hun ikke bare fått med seg interessen for politikk fra en meget aktiv mor som ila seg store fortjenester for Frogn, men også plikttroskap og lojalitet til Arbeiderpartiet som hun gjennom flere tiår har nedlagt et stort og uegennyttig arbeid for.

Turid Wagner Johansen har vært ansatt i NSB som avdelingsleder. Hun har vært organisert i Norsk Jernbaneforbund hvor hun har vært et aktivt medlem, og hvor hun har hatt flere tillitsverv i årenes løp.

Paul Hagen

Paul Hagen

Paul Hagen får stå som eksponent for de av partiets tillitsvalgte som gjorde sin plikt for deretter å tre stille og umerkelig tilbake i anonymitet.

Tømmermann Paul Hagen kom inn i Drøbak kommunestyre som en av Arbeiderpartiets 11 representanter i 1945. Da Ragnar Hansen forlot lokalpolitikken i 1949 ble Paul Hagen ordfører, et verv han hadde i årene 1950 og 1951 da han overlot klubba til David Kjellberg, mens han selv fortsatte som varaordfører.

Under arbeidet med dette historiske tilbakeblikket har vi forsøkt å finne nedtegnede opplysninger om Paul Hagen. Slike har ikke vært å finne. Muntlige kilder har heller ikke latt seg oppspore. Leting i lokalpressen fra tidlig 50-tall kunne trolig gitt opplysninger om hans engasjement i konkrete saker, men mennesket og partimannen Paul Hagen ser ut til å være skjult for ettertiden.

Paul Hagen var ingen anonym mann i sin samtid. Han stod fram med sine meninger og kjempet for det han trodde på. Han tok sin del av byrdene i de vanskelige gjenoppbyggingsårene etter krigen da det var nødvendig å gjøre prioriteringer og treffe beslutninger som ikke alle var begeistret for, og han innehadde lokalsamfunnets fremste tillitsverv.

Det er en viss symbolikk i at Paul Hagen på tross av høy eksponering i samtiden, på sett og vis er blitt borte i historiens skygge. På denne måten blir han en representant for alle dem som har akslet striskjorta og båret dagens byrder for partiet gjennom tiden, uten å sørge for at det står bautaer igjen etter dem.

Vi andre blir av dette minnet om hvor dårlig arbeiderbevegelsen er til å dokumentere sin historie og kunnskapen som dem som har trukket lasset. Forhåpentlig får det oss til å innse viktigheten av å beskrive vår egen samtid og samle data for å kunne dokumentere partiets historie, og historien til alle de menneskene som har gjort – og gjør - partiets historiske gjerning mulig.

Tor Hansen

Tor Hansen utførte gjennom mange år et stort arbeid for arbeiderbevegelsen. Først som medlem av Kråkstad A.U.L. og tillitsvalgt i Follo kretslag av A.U.F. hvor han bl.a. var sekretær. Senere som formann i Akershus distriktslag av AUF, medlem av AUFs landsstyre, formann i Akershus faglige ungdomsutvalg og medlem av styret i Akershus Arbeiderparti

I mange år var Tor Hansen tillitsvalgt i Frogn Arbeiderparti, som lokalpolitiker og medlem av Akershus fylkesting. Han nedla også en betydelig innsats for forbruker- og boligkooperasjonen – og som ansatt i Norges kooperative landsforening.

Tor Hansen var formann i Drøbak-Frogn Arbeiderparti i årene 1984 og 1985, men satte størst spor etter seg som lokal- og fylkespolitiker. Han var medlem av kommunestyret i tre perioder. I 8 år var han medlem av formannskapet i tillegg til mange år i diverse kommunale styrer og utvalg, for eksempel innenfor skole-, helse- og sosialsektoren.

I 1975 ble det innført direkte valg på medlemmer til fylkestinget. Tor Hansen ble valgt inn i det første fylkestinget og ble gjenvalgt fire år senere. Han var altså en fylkespolitisk pioner blant medlemmene i Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Tor Hansen utførte også et stort og uegennyttig arbeid for kooperasjonen i Frogn – både boligkooperasjonen og forbrukerkooperasjonen. Han var styreleder i Drøbak Boligbyggelag, ordfører i boligbyggelagets representantskap og nedla et stort arbeid da boligbyggelaget på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet foretok den store og krevende utbyggingen på Heer. Tor Hansen skrev beretningen som ble utgitt i forbindelse med at Drøbak Boligbyggelag i 1999 fylte 50 år.

Tor Hansen har også ilagt seg store fortjenester som talsmann og tillitsvalgt for forbrukerkooperasjonen – både lokalt, regionalt og sentralt. Han har også skrevet deler av historien til det lokale forbrukersamvirket, og var blant dem som la grunnlaget for samvirkelaget på Heer.

Tor Hansen var journalist og redaktør. Han var journalist i Follo Arbeiderblad og i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg. Senere arbeidet han i NKL hvor han i mange år var redaksjonssekretær i Vårt Blad før han tok over som redaktør.

Tor Hansen ble født i 1931 og var opprinnelig fra Kråkstad. Han flyttet til Frogn i 1962 etter å ha bodd noen år i Tønsberg. Tor Hansen døde i 2001.

Otto Ibenfeldt

Otto Ibenfeldt

Otto Gurth von Ibenfeldt var den trofaste sliteren som aldri ble ordfører – men burde ha blitt det. Den politiske maktbalansen ville det imidlertid ikke slik. Med Otto Ibenfeldt ville Frogn fått en utmerket ordfører med personlig integritet, kunnskap og lang og bred kommunalpolitisk erfaring – samt en bredfull porsjon trøndersk vidd.

Otto Ibenfeldt ble født i Trondheim 15. januar 1925. Etter studier – bl.a. teologistudier - ved universitetet i Oslo, begynte han i forsvaret. Han var Orlogskaptein og arbeidet i Forsvarets Overkommando, og han var organisert i Norges Befalsforbund som tilhørte LO. I Befalsforbundet hadde verv som sekretær og som nestformann.

I 1954 flyttet han med familien til Drøbak. I Frogn var han i mer enn 30 år en aktiv pådriver i lokalpolitikken som medlem av kommunestyret, formannskapet og en rekke politiske råd og utvalg. Ved flere valg var han førstemann på Frogn Arbeiderpartis liste og partiets ordførerkandidat. Han var gruppeleder i flere perioder. Ordfører ble han dessverre ikke.

Otto Ibenfeldt var prinsippfast og slo aldri av på de grunnleggende verdiene partiet bygger på, men kunne når det var nødvendig, inngå kompromisser, vel vitende om at det beste ofte er det godes fiende. Som gruppeleder, og ikke minst i kraft av sin personlighet, øvde han betydelig innflytelse på mange av de politiske avgjørelsene som ble tatt i den borgerlig styrte kommunen, og på den utviklingen kommunen gikk igjennom i hans tid.

I likhet med flere av lokalpartiets fremste tillitsvalgte unndro Otto Ibenfeldt seg aldri verv som gjerne ble ivaretatt lenger nede i hierarkiet. Sin oppofrende tjeneste for partiet avsluttet han som varamedlem i eldrerådet.

Otto Ibenfeldt brukte aldri det tyske ”von” som egentlig var en del av navnet hans. Det ville ikke vært i samsvar med hans likhetsprinsipper og politiske idealer. Han var talsmann for den jevne mann og kvinne.

Otto Ibenfeldt var trønderen som ble Frognpatriot og nedla en betydelig politisk innsats for Frogn Arbeiderparti og Frogns befolkning. Han døde i november 2005, 80 år gammel.

Gunnar og ”Tutta” Brynhildsen

På generalforsamlingens møte lørdag 2. april 1938, ble Gunnar Brynhildsen valgt til formann i Drøbak A.U.L. Da hadde han allerede et par år deltatt i lagsvirksomheten, men som formann trådte han for alvor inn på den lokale politiske scenen, og der skulle han bli i mange tiår framover. Han ble den personen som har vært leder for Frogn Arbeiderparti lengst, og han har hatt utallige verv i lokalpartiet, i den lokale fagbevegelsen, i Drøbak Boligbyggelag som han tok initiativet til og var styreleder for, og i lokalpolitikken.

Gunnar Brynhildsen ble valgt til lederverv – og gjenvalgt gang på gang - p.g.a. sin dyktighet. Han var partiformann i mange år. Og da partiet senere fikk akutt behov for en formann når yngre krefter måtte gi opp på grunn av endret livssituasjon, trådte Gunnar Brynhildsen uselvisk til igjen og reddet situasjonen. Partiet gikk foran det meste. Han følte seg aldri for stor til å påta seg oppgaver. Heller ikke små oppgaver. Når partiet trengte ham, stilte han opp. Skulle en jobb gjøres, enten det var å lede et medlems- eller årsmøte, skrive en protokoll, eller oppklare en sak til neste møte, så kunne man trygt be Gunnar. Da visste man at jobben ble gjort. Stille og effektivt. Gunnar Brynhildsen søkte aldri takk, ære eller berømmelse for det enorme arbeidet han utførte.

For få, om noen, har nedlagt et større og mer uegennyttig arbeid for Arbeiderpartilagene i det gamle Drøbak og nye Frogn, enn Gunnar Brynhildsen. Han stod til disposisjon for partiet i hele sitt voksne liv.

Det samme gjorde hans kone ”Tutta” – eller Ruth Brynhildsen som var hennes borgerlige navn. Før hun giftet seg, hette hun Ruth Kristiansen. Det er et navn som går igjen i ungdomslagets møtebøker. Som ung var hun nemlig en drivende kraft i ungdomslaget. Hun tok initiativ, sa det forløsende ord når ting var i ferd med å floke seg, representerte ungdomslaget på møter i bevegelsen, skrev protokoller og hadde sin hånd med i det meste. I protokollene står det at ungdomslaget hadde møter i ”Åttekanten” på torget ved oppkjørselen til Osloveien. Møtene var hos ”Tutta” som bodde i ”Åttekanten”.

Etter tiden i ungdomslaget nedla hun en like lang, uegennyttig og konstruktiv innsats for arbeiderkvinnelaget – og partiet. Utallige er de møtebøkene og referatene som er undertegnet Ruth Kristiansen – eller Ruth Brynhildsen som hun skulle komme til å hete etter at hun og Gunnar Brynhildsen bestemte seg for å dele livet med hverandre.

Uten Gunnars og ”Tutta” Brynhildsens utrettelig entusiasme og innsats gjennom mer enn fem tiår, ville Frogn Arbeiderparti vært et annerledes og fattigere parti – og Frogn kommune vært et ikke fullt så godt sted å bo.

Lars Evensen

Statsråd Lars Samuel Myrer Evensen ble født i Drøbak i 1896. Han var sønn av smedmester Samuel Anton Evensen og husmor Laura Julie Evensen, begge fra Ås. Familien Evensen bodde i Storgata 18 som gikk under navnet ”Evensengården”. I 1970 ble den gamle, ærverdige tregården revet for å gi plass til Bankbygget.

Lars Evensen figurer ikke i de lokale partiprotokollene, for han fulgte i ung alder kommunistene ut av partiet. Han var sekretær og sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti fra 1925 til 1927 før han ble heltids engasjert i fagbevegelsen.

Lars Evensen var pølsemaker og ble i 1927, 31 år gammel, formann i Norsk Kjøttindustriarbeiderforbund. 7 år senere ble han sekretær og deretter nestformann i Arbeidernes faglige landsorganisasjon, dvs. dagens LO.


Drøbakgutten Lars Evensen ble en av arbeiderbevegelsens fremste tillitsmenn i sin generasjon.

Etter at Konrad Nordahl var arrestert av tyskerne under krigen, ledet Lars Evensen det illegale arbeidet i fagbevegelsen, bl.a. den undergrunnsgruppa som gav ut den illegale avisa ”Fri Fagbevegelse”. Senere flyktet han til Sverige hvor han i egenskap av kongressvalgt nestformann ledet LOs Stockholmssekretariat. Etter krigen stemte kommunistene i mot da Lars Evensen ble gjenvalgt som LOs nestformann, og senere satte kommunistavisa Friheten i gang en aksjon mot ham fordi han angivelig i sin tid i Stockholm skulle ha beskyldt kommunistene for å samarbeide med Gestapo.

I 1945 kom Lars Evensen først med i samlingsregjeringen og deretter i Arbeiderpartiregjeringen – først som handelsminister, deretter som industriminister. Fra 1954 var han stortingsmann i en periode for Arbeiderpartiet, og deretter fylkesmann i Vest Agder.

Selv om Drøbak-gutten Lars Evensen ikke deltok i partiarbeidet eller i politisk arbeid for partiet i Drøbak eller Frogn - bortsett fra som foredragsholder i Drøbak Arbeidersamfunn under valgkampen i 1945 - ble han med årene en av fagbevegelsens og landspartiets mest framtredende profiler i sin tid. Derfor har Drøbak-gutten og Arbeiderpartimannen Lars Samuel Myrer Evensen fått plass i denne beretningen.

David Kjellberg

David Kjellberg (Foto av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri. Tegning: Linge.)

Få har satt sitt preg på Drøbak by og Frogn kommune i moderne tid som David Kjellberg. Han var ordfører i 13 år, først 8 år i Drøbak, deretter 5 år i den nye kommunen Frogn.

David Kjellberg var egentlig svensk. Han ble født i 1902 i Bohuslän men reiste som 23-åring til Norge. Til Drøbak kom han en gang like før krigen. Han var murer, kom tidlig med i fagbevegelsen og ble formann i den stedlige Bygningsarbeiderforeningen. Derfra var veien kort til partiarbeid og lokalpolitikk.

Kjellberg var ikke redd for å si hva han mente, men var likevel populær og nøt stor tillit blant så vel partifeller som hos politiske motstandere. Som ordfører i Drøbak gjennom mange år – og ikke minst som ordfører i de avgjørende årene etter kommunesammenslutningen – øvet David Kjellberg avgjørende innflytelse på utviklingen av lokalsamfunnet. Han var en patriotisk og entusiastisk representant for en kommune i framgang. En håndverker som hadde til oppgave å omsette partiets politiske visjoner og mål i praktisk handling – et arbeid han utførte med stor dyktighet og utholdenhet.

For å kunne virkeliggjøre visjonene om sosial boligbygging for å skaffe vanlige folk verdige boforhold, trengte Drøbak Boligbyggelag billigst mulige tomter med lavest mulige grunnlagsinvesteringer. Som ordfører med bakgrunn i Arbeiderpartiet arbeidet Kjellberg iherdig for at kommunen skulle påta seg store deler av investeringene i vei, vann og kloakk, slik at tomtene i Drøbak som skulle bebygges av boligbyggelaget, ble så rimelige at de kunne godkjennes av Husbanken. Det var et avgjørende brudd med tidligere tiders borgerlige sparepolitikk.

Da han måtte gi fra seg ordførerklubba etter valgnederlaget i 1967, ble han varmt takket av så vel politiske motstandere som av dem han hadde vært en utrettelig talsmann og representant for.

David Kjellberg døde 1970.

Randi Granum

Randi Granum

Randi Granum ble født 17. november 1906 på Nesodden. Hun døde 23. desember 1974.

Randi Granum ble m.a.o. bare 68 år gammel, men fikk utrettet mye – både for den tidligere herredskommunen Frogn og det nye Frogn som oppstod etter sammenslutningen med Drøbak 1. januar 1962.

Hun var i flere perioder medlem av Frogn herredsstyre og formannskap. Randi Granum var spesielt opptatt av skole- og eldrepolitikk. Hun var formann i Frogn skolestyre og medlem av byggekomiteen for Seiersten ungdomsskole som Frogn bygde sammen med nabokommunen Drøbak, og hun satt i styret for Frogn aldershjem på Sogsti.

Etter valget i 1961 var Randi Granum eneste kvinne i kommunestyret i den nye kommunen. Hun var en ivrig forkjemper for bedre forhold for kommunens eldre, og satt i byggekomiteen for aldershjemmet på Grande. Familien forteller at når den passerte Villa Grande, eller når stedet kom på tale, sa Randi: ”Dette skal vi rive, her skal aldershjemmet ligge.”

På 1940-tallet stiftet Randi Granum Skogbygda sanitetsforening. Det var et utslag av det samme sosiale sinnelaget som hun viste i politikken.

Etter kommunesammenslutningen var hun med og stiftet Skogbygda Arbeiderlag som et lag i det gamle Frogn under Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Randi Granums engasjement og innsats i politikken er imponerende i seg selv, og blir ikke mindre imponerende når man vet at hun bodde avveies på Brevik og hadde lang og tungvint vei til møtene i kirkebygda, hos Harald Rød, på Bilitt, på Ullerud – eller etter kommunesammenslutningen, i Drøbak. Om sommeren måtte hun i båt, og om vinteren gikk hun alene i mørket over isen og over land før hun kunne ta bussen ved Nesset.

Knapt noen har i dag forutsetninger for å forstå hvor sterk interessen og samfunnsansvaret må ha vært, og hvilken viljestyrke det må ha krevd, å skjøtte politiske verv under slike ekstreme omstendigheter.

Ragnar Hansen

Ragnar Hansen (Foto av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri)

Etter den 2. verdenskrig overtok Arbeiderpartiet styringen i Frogn. Kommunen var nedslitt etter fem års okkupasjon og mange år med borgerlig styring på ”sparebluss”. Innholdet i kommunekassa var 20.000 kroner.

Ved valgene gav flertallet av velgerne sin stemme til Arbeiderpartiet. Det var Arbeiderpartiet de hadde tillit til i en vanskelig situasjon, og partiet tok ansvar. Bokettersyn av næringsdrivende førte til at 100 personer ble etterliknet for formuer som de hadde lurt unna for å slippe å bidra til finansieringen av fellesgodene og lokalsamfunnet.

Først ble politimester Paul Sandvik ordfører. Han var Arbeiderpartiets første ordfører i Drøbak siden partiets første formann, Hans P. A. Ruud, var ordfører i 1908 – året før partiet ble stiftet. Ragnar Hansen ble varaordfører. I 1947 tok han over.

Ragnar Hansen var ingen nybegynner. Han hadde vært leder for partiets bystyregruppe fra 1937 til krigen kom. Han var ekte Drøbak-gutt. Født 17. mars 1907 og vokst opp i den småborgerlige, vesle kystbyen under enkle kår. Han ble fargeriarbeider på Tento, organisert i 1935 i avd. 145 Drøbak & Frogn Kjemiske Arbeiderforening, deltok aktivt i tillitsmannsarbeidet og var bl. a. formann i fagforeningen. Fra fagbevegelsen gikk veien til politikken. Han var i flere år lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Drøbak før han fikk enda større oppgaver i arbeiderbevegelsen.

Ragnar Hansen var med i styret for Drøbak Boligbyggelag og en aktiv pådriver i arbeidet med å etablere boligbyggelaget som et instrument for partiets og kommunens sosiale boligpolitikk. Hansen var ordfører i Drøbak da kommunen kjøpte Husvikområdet av Forsvaret og la grunnlag for ny utvikling innen byens fortsatt trange grenser.

- Den harde sosiale virkeligheten i 1920- og 30-åras Drøbak sitter som spikret i hukommelsen, uttalte han i en samtale med Amta da partiet feiret sitt 75-årsjubileum i 1984.

I 1949 forlot Ragnar Hansen lokalpolitikken for å bli den første organisasjons- og opplysningssekretæren i Akershus Arbeiderparti, men der ble han ikke lenge. Han fikk større oppgaver. Allerede samme året ble han ansatt som opplysningssekretær i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og redaktør av forbundets fagblad, ”Fabrikkarbeideren”. På forbundets landsmøte i 1962 ble han valgt til hovedkasserer og medlem av forbundsstyret og landsstyret. Verv han hadde til han gikk av med pensjon i 1972.

Alf og Reidun Dahl

Alf Dahl



Alf Dahl var en av de klippene som arbeiderbevegelsen i Drøbak og Frogn bygde på i årene før og etter 2. verdenskrig. Han stilte opp hvor det trengtes, først i ungdomslaget, senere i partiet. Med sin rolige myndighet, ideologiske forankring og sitt sunne skjønn fikk han stor innflytelse, ikke bare i partiet, men også i lokalpolitikken.

Alf Dahl ble aldri ordfører, men hadde både kunnskapen, og de personlige egenskapene som skulle til. Derimot ble han varaordfører – og et velorientert og innflytelsesrikt medlem av en rekke kommunale styrer og utvalg gjennom en mannsalder. En spesiell interesse hadde han for boligpolitikken hvor han var en sosialt bevisst talsmann for å bygge slik at det kom vanlige folk til gode.

Det lå ikke i kortene at Alf Dahl skulle bli sosialist. Han ble født i Vardø i 1911. Familien tilhørte det etablerte borgerskapet. 20 år gammel kom han til Drøbak. Sterk sosial samvittighet, et våkent øye for skeivhetene i samfunnet – bl.a. gjennom egen opplevelse av arbeidsløshetens elendighet – gav ham forståelse av at den som vil forandring til det bedre, må stå solidarisk sammen med andre. Dette brakte ham inn i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen i Drøbak.

Alf Dahl var i noen år hovedstyremedlem i Norsk Transportarbeiderforbund, men den livslange innsatsen nedla han for arbeiderbevegelsen i Drøbak og Frogn.

I Drøbak A.U.L. møtte unge gutter og jenter med samme politiske visjoner og grunnholdning hverandre. Flere fant i dette miljøet en ledsager for livet. Alf fant Reidun. Hun var politisk bevisst og hadde en sterk sosial samvittighet. De stiftet hjem og fikk barn. Det krevde sitt av tid og omsorg, men de tok seg begge tid til å arbeide for fellesskapets beste.


Reidun som først var et aktivt medlem av Drøbak A.U.L., ble tidlig en av de drivende kreftene i Drøbak Arbeiderkvinnelag hvor hun både reiste politiske spørsmål, tok seg av organisatoriske gjøremål – og bidro til å underholde på møtene, bl.a. som medlem av ”Hjertenier’n”. Men den store samfunnsinnsatsen gjorde hun i skolestyret og sosialstyret gjennom et kvart århundre. Og i kommunestyret. I bykommunen Drøbak var hun en periode eneste kvinne i bystyret.

Reidun Dahl


Alf og Reidun Dahl var samfunnsbevisste, og viste en aldri sviktende vilje til å stå til disposisjon for lokalsamfunnet og arbeiderbevegelsen. De var av dem som bidro sterkt til at Norge kunne ta steget fra førkrigstidens fattigsamfunn til etterkrigstidens velferdssamfunn.

Petra og Johan August Bonsak

Petra og Johan August Bonsak var et fargerikt og spennende par som i dobbelt forstand satte farge på det lokale partiarbeidet. Kanskje mer spennende enn mange satte pris på, for det fulgte en del uro i deres fotefar – tilsynelatende mest i Petras.

Bonsak var sersjant på Oscarsborg, men ekteparet bodde i Drøbak. De eide det huset som lå der Apotekblokka i Niels Carlsens gate ligger i dag, og der drev de overnattingsvirksomhet og servering. I 1924 kom det til opptøyer utenfor huset. En stor menneskemengde knuste ruter og trengte seg inn, rev ned lysekroner, knuste speil og ødela inventaret mens fru Bonsak flyktet fra rom til rom for å unngå å bli skadet. Til slutt ble hun innhentet, angrepet av mobben og slept med utenfor, der hun ble presset opp mot et gjerde.

Men da kom politiet og arresterte - henne, forteller historien. Rampen som hadde overfalt henne og ødelagt familiens eiendom, gikk fri.

Årsaken til tumultene var tilsynelatende at enkelte mente at familien Bonsak solgte smuglersprit. Petra skulle ha vært på et smuglertokt i Østfoldskjærgården hvor en av deltakerne, en Drøbakmann, druknet. Derfor følte rampen at de hadde rett til å reagere. Dessuten gikk Bonsak for å være kommunist. Det burde han også få svi for.

Om han virkelig var kommunist og medlem av kommunistpartiet, er høyst usikkert. I 1918 var han enten formann eller nestformann i Drøbak Arbeiderparti, og partiets representant da Drøbak Arbeiderkvinnelag ble stiftet. Han ble raskt æresmedlem i kvinnelaget som betraktet ham som sin høye beskytter. Trolig ble han stående som medlem av Arbeiderpartiet da sosialdemokratene trådte ut.

Sannsynligvis valgte August, som han kalte seg, samme politiske alternativ som Petra, og hun holdt som det framgår av kvinnelagets protokoller, på den ”nye retning” i det gamle partiet. Ekteparet Bonsak var derfor trolig Arbeiderpartifolk – også da de ble utsatt for rampens vrede i februar 1924. Petra Bonsak ble senere suspendert som partimedlem. Hun meldte seg ut før partiet fikk tid til å ekskludere henne. August Bonsak ble senere tatt med smuglersprit. Om også han fikk problemer i partiet på grunn av det han hadde gjort som privatperson, foreligger det ingen opptegnelser om.

Mytene vil ha det til at det var avholdsfolk som ledet opptøyene, og at det var det eventuelle salget av smuglersprit som var utslagsgivende. Det står kanskje ikke helt til troende. Ledende avholdsfolk som Gustav Hansen og Carl Simonsen var August Bonsaks partikamerater og politiske kampfeller. Hansen var personlig kristen og Simonsen en person med sterk æresfølelse. De ville neppe forholdt seg passive, hvis deres meningsfeller i avholdsbevegelsen gikk til håndgripeligheter, mishandlet fru Bonsak og etterlot de to barna hennes vettskremte og gråtende i et vinterkaldt hus med knuste vinduer. Avholdsfolk kan være fanatiske, men neppe i den grad voldelige. De hadde dessuten andre måter å fremme sine synspunkter på.

Man kan derimot kanskje ikke helt se bort fra at det var de såkalte ”kommunistene” herr og fru Bonsak, rampen gjerne ville gi en lærepenge, og at de brukte smuglingen som en unnskyldning. Politiets merkelige inngripen og pressens manglende sympati for den rammede familien, leder også tankene hen til at slaget ved Bonsakgården mer var forårsaket av politiske fordommer og motsetninger enn av omtanke for avholdssaken. Smuglere som ble puttet i fengselet i Drøbak, ble betraktet som helter. Hvorfor skulle akkurat familien Bonsaks lovbrudd vekke slik moralsk indignasjon og resultere i hærverk og overfall?

Etter opptøyene flyttet ekteparet Bonsak fra Drøbak. De saksøkte kommunen og krevde erstatning fordi politiet ikke hadde hindret opptøyene og ødeleggelsene, men tapte.

Et grovt eksempel på ”klassejustis” vil man vel kunne si i etterkant. Arbeiderklassen hadde i mellomkrigstiden mange slags krefter å slåss mot. Det fikk ekteparet Bonsak erfare en februardag i Drøbak i 1924.

Dynastiet Simonsen

Familien Simonsen må ha vært det nærmeste man kan komme et politisk dynasti i Drøbak Arbeiderparti. Foreldrene, Gunvor og Carl, og sønnen, Johan, spilte alle en vesentlig rolle i Drøbak Arbeiderpartis - og Drøbaks - historie.

Carl
Carl August Simonsen, f. i Vestby 22.071885 d. 30.01.1965
Carl Simonsen var etter eget sigende ”fattiggutten fra Drøbak som kunne flytte inn i lensmannsgården”. Han hadde jobbet seg opp fra ingen ting. Han etablerte seg som auksjonarius, ble så forretningsfører for den lokale frivillige sykekassa og ble etter hvert eiendomsmegler.

Men først og fremst har Carl Simonsen skrevet sitt navn i Drøbaks historie som lokalpolitiker og forkjemper for avholdssaken.

Politikk og avholdssak var ved begynnelsen av forrige århundre på mange måter to sider av samme sak. De hadde som felles mål å løfte arbeiderklassen ut av fornedrelse og fattigdom, og det var ofte de samme personene som var aktive begge steder.

Slik var det også i Drøbak, der flere av arbeiderbevegelsens pionerer ikke bare var avholdsfolk, men iherdige motstandere av alkohol og forkjempere for avholdssaken. Carl Simonsen var derfor ikke alene om å kombinere de to interessene, men del av et større lokalt fellesskap.

Carl Simonsen var en evnerik person med usedvanlige talegaver, og huskes både i avholdsbevegelsen og av eldre i Drøbak, som en glimrende taler og medrivende agitator – og litt av en skuespiller.

På et møte i Horten var han spesielt veltalende og overbevisende, fortelles det i avholdsbevegelsen. Stadig kikket han på en lapp hvor det stod viktige ting som han ville legge tilhørerne på sinnet. Da applausen var stilnet, og Simonsen gått, fant formannen i arrangørforeningen den viktige lappen. Det viste seg å være en kvittering fra kolonialhandelen.

Også under partistriden i Drøbak gjorde Carl Simonsen seg kjent for å vifte med et megetsigende papir da han på stedet erklærte partifellen Løw for uttrådt av partiet fordi han hadde innbudt til et sosialdemokratisk møte og dermed bidro til å splitte partiet. Da var Simonsen revolusjonær og fulgte den radikale fløy ved å bli i partiet. Men det må ha vært i forbigående og av ren lojalitet, for i et langt liv lå Carl Simonsen trygt plassert i sentrum av arbeiderbevegelsen i Drøbak – en bevegelse som han ila seg store fortjenester for.

I 1916 vippet Carl Simonsen partiets første formann, Hans P. A. Ruud, av formannstaburetten og ble formann i Drøbak Arbeiderparti. Det var starten på en lang karriere som trofast og utholdende partisliter og lokalpolitiker i Arbeiderpartiets tjeneste. Carl Simonsen ble utnevnt til æresmedlem av Drøbak-Frogn Arbeiderparti og fikk for øvrig i april 1959 Kongens fortjenestemedalje i gull for sin samfunnsinnsats.




Gunvor Simonsen taler på 30-årsjubileet til Drøbak Arbeiderpartis kvinnegruppe i 1948. T.h. med armene over kors Carl Simonsen. Deretter Ruth og Gunnar Brynhildsen. (Bilde utlånt avGerda Rudshaug.)

Gunvor
Gunvor Margrethe Simonsen, f. Gulliksen, f. 08.11.1882 d.
Gunvor Simonsen var gift med Carl. De utgjorde en kraftfull duo. Gunvor spilte en ikke mindre rolle i det lokale partiet enn det Carl gjorde. Protokollene viser at hun gjennom en lang årrekke hadde en avgjørende posisjon i den lokale partiorganisasjonen og i kommunepolitikken.

Hun var en drivende kraft i kvinnelaget. Stiftelsesprotokollen forteller ikke om hun var den som hadde tatt initiativet, men en senere beretning sier at hun sammen med sersjant Johan August Bonsak var den som hadde innkalt til stiftelsesmøtet i 1918. Gunvor Simonsen var bystyremedlem fra 1919 til 1951, medlem av formannskapet, varaordfører, medlem av skolestyret i 38 år, formann i vergerådet og mye, mye annet.

Lokalpolitikk er mer enn behandling av saker. Partiet er også et møtested for sosialt samvær og kulturell utveksling og utvikling. På styremøter og medlemsmøter var det ofte opplesning - av politiske skrifter og av skjønnlitteratur. I møtebok etter møtebok står det ”og så leste Carl Simonsen noen festlige stykker for oss”, eller Gunvor leste. For de leste begge to og bidro til underholdning og kulturelle opplevelser.

Også Gunvor ble utnevnt til æresmedlem av Drøbak-Frogn Arbeiderparti, og også hun ble hedret for sin samfunnsinnsats med Kongens fortjenestemedalje. Hun fikk den i sølv.

Johan
Johan Simonsen, f. i Drøbak 16. 07.1907 d. 01. 01. 1977
Allerede mens Carl og Gunvor ennå var aktive, kom sønnen Johan med – både i avholdsarbeidet og politikken. Han dukker tidlig opp i møtebøkene og framstår som en klarsynt, framtidsorientert lokalpolitiker. Lenge før de fleste andre, forstod han at framtiden for Drøbak og Frogn lå i et praktisk samarbeid som burde ende i en sammenslutning. Allerede i 1946 tok han i Drøbak Arbeidersamfunn til orde for en felles skole for ungdommen i de to kommunene, og som formann i skolestyret hadde han avgjørende innflytelse på arbeidet med å bygge ut skolevesenet i Drøbak og Frogn slik at det oppfylte kravene til et godt, framtidsrettet undervisningstilbud til ungdommen.



Johan Simonsen var i likhet med foreldrene en markant personlighet i Drøbak - og senere Drøbak-Frogn - Arbeiderparti.

Johan Simonsen var formann i det utvalget som Drøbak Arbeiderparti nedsatte for å forberede dannelsen av Drøbak Boligbyggelag, og han var i flere år boligbyggelagets sekretær.

Johan Simonsen var elektriker og i mange år montør ved e-verket i Drøbak før han ble ansatt som instruktør i Edruskapsdirektoratet.

Allerede på 60-tallet - i en tid da mange ønsket å rydde plass til framskrittet ved å rive Drøbaks gamle bebyggelse - talte Johan Simonsen for bevaring av det unike Drøbak-miljøet. Da den aller første formannen i Verneforeningen Gamle Drøbak døde, ble Johan Simonsen valgt som formann. Han beholdt formannsvervet fra 1972 til 1977 og satte punktum for den forestillingen at Drøbak-Frogn Arbeiderparti var ukritisk tilhenger av å rive småhusbebyggelsen i sentrum.

Tiden går og glemselens slør trekkes over tidligere tiders innsats og over de personene som la grunnlaget for det samfunnet vi har i dag. Carl, Gunvor og Johan Simonsen er blant de partiveteranene – og Drøbakborgerne - som ikke bør glemmes.

Hans P. A. Ruud

Gårdeier Hans P. A. Ruud var Drøbak Arbeiderpartis første formann. (Fotografi av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri.)

Pioneren Hans P. A. Ruud må ha vært en interessant personlighet. Han var gårdeier og kapitalsterk forretningsdrivende – og sosialist. I alle fall socialdemokrat. Ved forrige århundreskifte eide han ”Ruudegården” som var en stor trebygning som lå der bankgården, eller bankhjørnet er nå. Etter at ”Ruudegården” brant i 1902, bygde han den store murgården som nå ligger på hjørnet mellom Torggata og Niels Carlsens gate. Follo Sparebank kjøpte gården etter 1. verdenskrig.

Før Drøbak Arbeiderparti ble stiftet, stilte Hans P. A. Ruud til valg i Drøbak som arbeidernes kandidat sammen med Venstre, og han ble mot alle odds valgt til byens ordfører i 1908. Året etter var han med og stiftet Drøbak Arbeiderparti og ble dets første formann.

I følge hans partifelle, våpendrager og konkurrent, Carl Simonsen, var Ruud usedvanlig sparsommelig. Han ville nødig bruke penger. Partimøtene ble i hans formannstid derfor holdt i lokaler som han selv eide. Stoler eller krakker fantes ikke. Møtedeltakerne satt på noen løse bordbiter og planker som var lagt over et par taburetter som Ruud hadde. Foredragsholdere så han seg heller ikke råd med, forteller Simonsen. De kostet penger. Av møtebøkene ser vi imidlertid at Arne Magnussen fra Moss flere ganger var til stede. Han tilhørte partiet, ble etter hvert stortingsmann for Moss og Drøbak, og var trolig billig.

Ruud gjorde en formidabel innsats for arbeiderbevegelsen i Drøbak, både som partiformann, lokalpolitiker og vararepresentant til stortinget. Man kan trygt si at han gikk foran i dypsnøen og tråkket opp løypa for alle dem som i årenes løp skulle komme etter.

I 1916 trakk Hans P. A. Ruud seg som partiformann. Medlemmene hadde da vedtatt et, etter Ruuds mening, altfor ambisiøst forslag til ”arbeidsplan og øket virksomhet”. Så mye arbeid kunne han ikke påta seg. Derfor trakk han seg til fordel for yngre og mer dynamiske krefter. Ikke lenge etterpå flyttet Ruud i følge protokollene, fra byen.

Sjøveien til Oslo

Skulle all trafikk til og fra Drøbak etter hvert gå på veien, eller kunne fjorden fortsatt brukes som ferdselsåre?

Partiet var ikke i tvil. Fjorden måtte også brukes. Opp gjennom tiden argumenterte partiet for forskjellige slags båtforbindelser - og båttilbud til de reisende kom og forsvant igjen. ”Pappabåter”, hydrofoil og luftputebåt. Men partiet stod på. Dessverre uten resultat. I 1995 programfestet partiet igjen sjøforbindelse med Oslo. Hadde fylkeskommunen, transportselskapene og båtselskapene hørt på Frogn Arbeiderparti, kunne mye vært annerledes - og bedre – for de reisende og for miljøet.

Et politisk parti er hva det gjør.

Organisasjonen er viktig, og en forutsetning for arbeidet, men bestrebelser som ikke ender i praktisk politikk, er forfeilede eller mislykkete.

I denne oversikten over Arbeiderpartiets virke i Drøbak og Frogn, er det lagt stor vekt på de politiske initiativene partiet har tatt, de sakene det har drevet fram til virkeliggjøring – og de sakene som det har arbeidet for, men ikke har fått gjennomført fordi partiet ikke i tilstrekkelig grad har fått velgernes tillit, og fordi andre politiske partiet har hatt andre oppfatninger og valgt andre politiske løsninger.

Ikke noe parti har rett hele tiden. Når vi ser bakover, og betrakter en del av fortidens synspunkter og holdninger i lys av det som senere har skjedd, ser vi at ikke alle standpunkter som partiet har tatt gjennom tiden, har vært like framsynte og kloke. Men skal man forstå historien, er det viktig å måle det som skjedde med datidens målestokk. Etterpåklokskap er unyttig.

I dette historiske tilbakeblikket har vi forsøkt å gi eksempler på politiske initiativ og standpunkter som til sammen kan gi et noenlunde representativt bilde av Arbeiderpartiets politiske innsats i bykommunen Drøbak, herredskommunen Frogn og den sammensluttede Frogn kommune fra 1962.

Fordi det ikke med de ressursene og den tiden som har stått til rådighet, har vært mulig å gi en fullstendig oversikt over arbeidet i kommunestyre, formannskap og kommunale styrer og råd gjennom 100 år, har vi valgt å skrive om episoder som forhåpentlig kan gi et visst inntrykk av helheten.

I mange saker har vi nevnt partiets holdning og initiativ uten å kunne skrive om sakens endelige utfall. Det skyldes mangelfull dokumentasjon, men ligger også i sakens natur, fordi lokalpolitikk – ja, politikk i det hele tatt – ikke dreier seg om den korteste veien mellom forslag og vedtak. Saker som blir neglisjert, nedstemt eller oppfattet som håpløse i en gitt tid og sammenheng, kan senere bli gjennomført med stor oppslutning. I mange tilfelle vil partiene til og med kunne konkurrere om å påvise at de var først uten med forslagene.

De som leser dette tilbakeblikket vil måtte lese de episodene og bruddstykkene vi tar fram, i lys av det de selv vet – og mener – om den utviklingen som har funnet sted i den nåværende Frogn kommune siden Drøbak Arbeiderparti ble stiftet i Avholdslokalet den 7. februar 1909.

De interessante spørsmålene blir: Ville utviklingen vært den samme uten Arbeiderpartiet og dets innsats? Ville de underprivilegertes interesser vært ivaretatt på samme måte? Eller like bra? Ville vi fått en boligbygging som gjorde det mulig for folk flest å flytte fra uverdige boforhold som forårsaket sykdom og menneskelig slitasje, til leiligheter og hus med større plass og gode sanitærforhold? Ville skoleutbyggingen vært den samme? Arbeidet med å etablere arbeidsplasser? For ikke å snakke om de økonomiske løftene som ble tatt for å sikre allmennheten fri adgang til strender og sjø?

I dag er de økonomiske og sosiale forutsetningene andre enn i mellomkrigstiden og de harde årene etter 2. verdenskrig. Utfordringene er andre, og den politiske vektleggingen og prioriteringene kan bli andre. I dag har samfunnet, og den enkelte, mulighet til å bruke ressurser på å ta vare på, og utvikle med forsiktig hånd, de bygningene og det miljøet, som utgjør gamle Drøbak. Det er ikke lenger spørsmål om utedass eller toalett, vaskevannsfat eller badekar, trekkfulle, helsefarlige småhus eller massive blokker med boligkomfort.

Både den første formannen i Verneforeningen Gamle Drøbak, og han som overtok da forgjengeren plutselig døde, hadde sin bakgrunn i den lokale arbeiderbevegelsen. Karl And. Abrahamsen skiftet riktignok politisk ståsted etter hvert, men Johan Simonsen var en drivende og toneangivende kraft i det lokale Arbeiderpartiet. Hans innsats for å ta vare på de unike, kulturelle kvalitetene i det gamle Drøbaksamfunnet, illustrerer den utviklingen som fant sted etter hvert som de økonomiske og sosiale forholdene ble bedre.

Vi har lagt fram en del fakta, og har bevisst forsøkt å unnlate å trekke konklusjoner eller lede leserne til en bestemt oppfatning, der kildene ikke gir grunnlag for det. Historien er ikke en rett linje. Forhåpentlig vil de episodene og forholdene vi har trukket fram fra en mangfoldig, uensartet fortid, gi grunnlag for en realistisk og riktig oppfatning av hva som skjedde.

Arbeid til alle

Lokal partiet var som rimelig er, fra første stund opptatt av sosiale forhold og av situasjonen på arbeidsmarkedet. Arbeid, og dermed lønn og inntekter, var prioritet nummer en. Partiet ønsket arbeid til alle, ikke almisser og nødsarbeid. Men slik situasjonen ofte var, kunne man ikke ensidig ri prinsipper.

Mot slutten av 1939 var arbeidsløsheten stor og forholdene så vanskelige at partiet 24. november vedtok å sende en ”skrivelse til formannskapet angående igangsettelse av arbeide før Jul”. For dem som var i nød, var det ikke mer enn ”tida og veien”.

”... dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen”
De borgerlige partiene ønsket at betalingen for nødsarbeid skulle være så lav som mulig. Der var det ingen forskjell på Drøbak og Frogn. Ikke slik at de mente at folk skulle leve i fattigdom. Ordfører Gundersen i Drøbak kalte i følge bygdeboka arbeidsløsheten ”dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen” som det viste seg så å si umulig å komme ut av.

Men de var uenige i at problemet skulle løses ved hjelp av folks skattepenger. Kommunen hadde ikke råd til å holde folk i arbeid, og slett ikke på full lønn, og dessuten var det nok noen som var arbeidsløse av ren latskap, mente man. Noen meldte seg nok til nødsarbeid av gammel vane i stedet for å skaffe seg ordinært arbeid, ble det hevdet, og for unge mennesker var det opplagt fristende å få betalt for å gå og drive i stedet for å måtte arbeide. Fordommene var mange og seiglivede.

Kynikere som prost og ordfører Ola Simonsen fra Høire, sa i 1927 at nødsarbeid var blitt som en epidemi blant de unge. Det skremte blant annet bort ”bra folk som betaler sine skatter” og som ellers kunne tenke seg å slå seg ned i Drøbak.

Venstremannen Løvik fant nødsarbeidet demoraliserende. Det dreper arbeidsviljen, sa han. Mange bare kommer og forlanger. Vær så god og betalt!

”Vi får lirke oss igjennom”
I Frogn var de ikke mindre kyniske. En komite mente i 1930 at ”folks slapphet for å klare sig selv, mangel på vilje og kommunistiske tilbøieligheter, kan her komme til å øke fattigvesenets utgifter ganske betydelig”. Og ble hjelpeordningen altfor gode, kunne det jo lokke mindreverdige eksistenser til bygda.

Ordfører Holsen var i mot nødsarbeid, og han hadde flertallet i herredsstyret med seg. Da 15 arbeidsløse skrev og ba om arbeid svarte Holsen nei. Hvis kommunen imøtekom ønsket, ville det med sikkerhet melde seg folk som ”ellers til nød kan greie seg selv”. Vi får lirke oss selv igjennom så godt vi kan, sa han.

Anstendig lønn
Arbeiderpartiet så annerledes på det. Partiet var egentlig også motstander av nødsarbeid. Det kunne lett bli en sovepute. Ikke for de arbeidsløse, men for kommunen og resten av samfunnet, som da ikke ville bry seg med å rette på de grunnleggende årsakene til problemene. Men man måtte ha to tanker i hodet på en gang: Både grunnleggende endringer og umiddelbar hjelp.

Når det ikke var annet arbeid å få, måtte kommunen tre hjelpende til og tilby arbeid. Både Frogn og Drøbak hadde mot slutten av mellomkrigstiden mistet flere av sine bedrifter og dermed mange industriarbeidsplasser. Og befolkningen økte.

Arbeidsløsheten var for øvrig stor i hele samfunnet og var aldeles ikke selvforskyldt. Det offentlige måtte derfor skaffe folk arbeid, mente Arbeiderpartiet. Men ikke til fortrengsel for dem som allerede var ansatt i kommunen, eller slik at det ikke ble foretatt ansettelse i kommunale stillinger som ble opprettet! Og lønna måtte være anstendig, nemlig tarifflønn.

Men slik var det ofte ikke.

Kommunalt ansatte ble flere ganger overflødiggjort og mistet arbeidet fordi billige nødsarbeidere ble satt til å gjøre jobben i stedet. For lønna var lav. Folk som slet hardt hele uka i tungt nødsarbeid, måtte i mange tilfelle likevel gå til fattigkassa for å få hjelp. Lønna for nødsarbeidet strakk ikke til. Da får de fiske litt for å skjøte på, uttalte arbeidskomiteen.

Det fantes mange arbeidsoppgaver. Kommunen burde derfor se positivt på at den både kunne få løst presserende oppgaver og sette folk i stand til å klare seg økonomisk. En del arbeidsoppgaver – for eksempel pukkverket – var dessuten rett og slett god forretning for kommunen, mente Arbeiderpartiet. Som minnet om at alternativet, fattigkassa, var en dårligere løsning – for alle parter.

At nyttig arbeid ble gjort av arbeidsvillige mennesker som uforskyldt hadde mistet sitt ordinære arbeid, og derfor måtte be kommunen om noe å gjøre, er utvilsomt. Bygdeboka lister opp en rekke samfunnsgagnlige tiltak som ble utført som nødsarbeid i Drøbak, for eksempel Båthavna, kinoen, lukkingen av Raskebekken, veiearbeider og arbeid på vannverket. I Frogn gikk det mest på steinpukking, forteller bygdeboka.

For å få bukt med arbeidsløsheten og fattigdommen, kjempet Arbeiderpartiet for nye arbeidsplasser. Skulle det skje, måtte både Drøbak og Frogn få ny industri. De borgerlige kjempet i mot så godt de kunne. De klarte å hindre sildemelfabrikken – som Arbeiderpartiet sloss iherdig for - og låsfabrikken, og kvittet seg med den første hermetikkfabrikken, men trass i motstand og manglende velvilje hadde Drøbak i 1936 40 industri- og anleggsbedrifter, forteller bygdeboka.

Nei til ”sparepolitikk”
De borgerlige var ikke bare betenkt på å få industri i idyllen. Virksomhet som kunne gi inntekter. De ville også unngå å bruke penger. ”Vi har lett med lys og lykte etter besparelser,” sa ordfører Gundersen i Drøbak, ”og har gjennomført sådanne hvor det var tenkelig mulighet – bl.a. ved å sette ned de fra før lave kommunale lønninger, og ved å si opp lærere”.

Også i Frogn gjorde man ”så lite som mulig” – både kommunen som sådan, og fattigvesenet.

En slik politikk var Arbeiderpartiet sterkt motstander av. De ville at noe skulle skje, at en utvikling til det bedre skulle komme i gang. De mente at kommunen skulle ta opp lån, heve skatteprosenten og skape virksomhet og arbeidsplasser.

Etter hvert måtte de borgerlige partiene gi etter. Kommunen påtok seg stadig nye oppgaver, men helt til krigen kom, var sparepolitikken et ideal for mange. Tankegangen var at folk fikk ta vare på seg selv. Det har vi måttet gjøre, hevdet de vellykkede.

Men så kom krigen, og etter den overtok Arbeiderpartiet styringen – først i Drøbak, og senere i den nye felleskommunen Frogn. Utfordringene var store, men sakte men sikkert kunne partiet begynne å bygge opp en kommune som solidarisk ivaretok også vanlige folks interesser. Et samfunn hvor fattigkassa, uforstilt fattigdom, nådige almisser og nødsarbeid bare er fjerne minner – som vi ikke har vondt av å bli minnet om slik at vi ikke trår feil på veien inn i framtiden.

Like rettigheter

«Arbeiderpartiet kjemper for like rettigheter og like plikter for alle uten hensyn til kjønn og for opphevelse av all klasseforskjell. I denne kamp står det som representant ikke blott for lønnsarbeiderne, men for alle undertrykte, for alle forbedringer, som er egnet til å forbedre folkets stilling i alminnelighet og arbeidernes i særdeleshet.»

Det norske arbeiderpartis program for 100 år siden.

Viktige saker 1947-48

Partiets ordfører, Ragnar Hansen, nevnte i et representantskapsmøte i februar 1947, utvidelse av vannverket, oppussing av skolene, helsearbeidet, byutvidelsen og busstasjonen som saker som det hastet med å få løst, men økonomien var dårlig. Lønnstillegg til kommunalt ansatte ville gjøre det umulig å løse de påtrengende oppgavene, mente han.

Han oppfordret partiet til å gi politikerne retningslinjer for prioritering og saksbehandling. Partiet svarte med å prioritere:
* grundig oppussing og modernisering av skoler og gamlehjem
* innføring av husstellundervisning i folkeskolen
* midler til yrkesopplæring
* veger og gater for å gi muligheter til boligbygging og resing av industri
* ansette helsesøster
* familievennlig skattesystem
* lønnsøkning til kommunalt ansatte
* bygging på Grøn Hansen-tomta
* bygging av busstasjon.