Drøbak – et gamlehjem

Drøbak hadde vakker natur og et behagelig lavt skattøre. Det visste mange – ikke minst pensjonister fra hovedstaden – å sette pris på. De var ikke avhengig av gode kommunikasjoner som kunne bringe dem på arbeid. I den vesle idyllen ved fjorden kunne de derfor godt tenke seg å tilbringe sine eldre dager.

”I 1930 utgjorde pensjonister, rentenister og andre voksne forsørgede mer enn en sjettedel av byens samlede befolkning,” forteller bygdeboka for Frogn.

Arbeiderbevegelsen var ikke bare fornøyd med denne utviklingen. De som var kommet flyttende for å nyte idyllen, satte seg i mot boligbygging og etablering av arbeidsplasser som skulle gi arbeiderbefolkningen et bedre liv. De stemte borgerlig og befestet utviklingsmotstandernes posisjoner.

De borgerlige partiene tok med glede mot de velsituerte gamle. Ikke bare stemte de nyinnflyttede borgerlig, men de hadde heller ikke barn som krevde skoleplass, og så satt de godt i det og lå ikke sosialvesenet til last. Tvert i mot: De bidro til kommunens velstand, for en pensjonist betalte gjerne like mye skatt som to arbeidere.

Arbeideravisa ”Follo” gav nok uttrykk for hvordan mange opplevde situasjonen, da den skrev: ”Gamle bønder, gamle prester og embetsfolk og gamle skippere. Kort sagt, gamle folk som har livet liggende bakenfor setter sitt preg på Drøbak.”

Det var i dette samfunnet Drøbak Arbeiderparti hadde påtatt seg oppgaven å kjempe for en utvikling som i større grad var til fordel for arbeidsfolk, og for dem som lå sørgelig etter i velstandsutviklingen.