Arbeid til alle

Lokal partiet var som rimelig er, fra første stund opptatt av sosiale forhold og av situasjonen på arbeidsmarkedet. Arbeid, og dermed lønn og inntekter, var prioritet nummer en. Partiet ønsket arbeid til alle, ikke almisser og nødsarbeid. Men slik situasjonen ofte var, kunne man ikke ensidig ri prinsipper.

Mot slutten av 1939 var arbeidsløsheten stor og forholdene så vanskelige at partiet 24. november vedtok å sende en ”skrivelse til formannskapet angående igangsettelse av arbeide før Jul”. For dem som var i nød, var det ikke mer enn ”tida og veien”.

”... dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen”
De borgerlige partiene ønsket at betalingen for nødsarbeid skulle være så lav som mulig. Der var det ingen forskjell på Drøbak og Frogn. Ikke slik at de mente at folk skulle leve i fattigdom. Ordfører Gundersen i Drøbak kalte i følge bygdeboka arbeidsløsheten ”dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen” som det viste seg så å si umulig å komme ut av.

Men de var uenige i at problemet skulle løses ved hjelp av folks skattepenger. Kommunen hadde ikke råd til å holde folk i arbeid, og slett ikke på full lønn, og dessuten var det nok noen som var arbeidsløse av ren latskap, mente man. Noen meldte seg nok til nødsarbeid av gammel vane i stedet for å skaffe seg ordinært arbeid, ble det hevdet, og for unge mennesker var det opplagt fristende å få betalt for å gå og drive i stedet for å måtte arbeide. Fordommene var mange og seiglivede.

Kynikere som prost og ordfører Ola Simonsen fra Høire, sa i 1927 at nødsarbeid var blitt som en epidemi blant de unge. Det skremte blant annet bort ”bra folk som betaler sine skatter” og som ellers kunne tenke seg å slå seg ned i Drøbak.

Venstremannen Løvik fant nødsarbeidet demoraliserende. Det dreper arbeidsviljen, sa han. Mange bare kommer og forlanger. Vær så god og betalt!

”Vi får lirke oss igjennom”
I Frogn var de ikke mindre kyniske. En komite mente i 1930 at ”folks slapphet for å klare sig selv, mangel på vilje og kommunistiske tilbøieligheter, kan her komme til å øke fattigvesenets utgifter ganske betydelig”. Og ble hjelpeordningen altfor gode, kunne det jo lokke mindreverdige eksistenser til bygda.

Ordfører Holsen var i mot nødsarbeid, og han hadde flertallet i herredsstyret med seg. Da 15 arbeidsløse skrev og ba om arbeid svarte Holsen nei. Hvis kommunen imøtekom ønsket, ville det med sikkerhet melde seg folk som ”ellers til nød kan greie seg selv”. Vi får lirke oss selv igjennom så godt vi kan, sa han.

Anstendig lønn
Arbeiderpartiet så annerledes på det. Partiet var egentlig også motstander av nødsarbeid. Det kunne lett bli en sovepute. Ikke for de arbeidsløse, men for kommunen og resten av samfunnet, som da ikke ville bry seg med å rette på de grunnleggende årsakene til problemene. Men man måtte ha to tanker i hodet på en gang: Både grunnleggende endringer og umiddelbar hjelp.

Når det ikke var annet arbeid å få, måtte kommunen tre hjelpende til og tilby arbeid. Både Frogn og Drøbak hadde mot slutten av mellomkrigstiden mistet flere av sine bedrifter og dermed mange industriarbeidsplasser. Og befolkningen økte.

Arbeidsløsheten var for øvrig stor i hele samfunnet og var aldeles ikke selvforskyldt. Det offentlige måtte derfor skaffe folk arbeid, mente Arbeiderpartiet. Men ikke til fortrengsel for dem som allerede var ansatt i kommunen, eller slik at det ikke ble foretatt ansettelse i kommunale stillinger som ble opprettet! Og lønna måtte være anstendig, nemlig tarifflønn.

Men slik var det ofte ikke.

Kommunalt ansatte ble flere ganger overflødiggjort og mistet arbeidet fordi billige nødsarbeidere ble satt til å gjøre jobben i stedet. For lønna var lav. Folk som slet hardt hele uka i tungt nødsarbeid, måtte i mange tilfelle likevel gå til fattigkassa for å få hjelp. Lønna for nødsarbeidet strakk ikke til. Da får de fiske litt for å skjøte på, uttalte arbeidskomiteen.

Det fantes mange arbeidsoppgaver. Kommunen burde derfor se positivt på at den både kunne få løst presserende oppgaver og sette folk i stand til å klare seg økonomisk. En del arbeidsoppgaver – for eksempel pukkverket – var dessuten rett og slett god forretning for kommunen, mente Arbeiderpartiet. Som minnet om at alternativet, fattigkassa, var en dårligere løsning – for alle parter.

At nyttig arbeid ble gjort av arbeidsvillige mennesker som uforskyldt hadde mistet sitt ordinære arbeid, og derfor måtte be kommunen om noe å gjøre, er utvilsomt. Bygdeboka lister opp en rekke samfunnsgagnlige tiltak som ble utført som nødsarbeid i Drøbak, for eksempel Båthavna, kinoen, lukkingen av Raskebekken, veiearbeider og arbeid på vannverket. I Frogn gikk det mest på steinpukking, forteller bygdeboka.

For å få bukt med arbeidsløsheten og fattigdommen, kjempet Arbeiderpartiet for nye arbeidsplasser. Skulle det skje, måtte både Drøbak og Frogn få ny industri. De borgerlige kjempet i mot så godt de kunne. De klarte å hindre sildemelfabrikken – som Arbeiderpartiet sloss iherdig for - og låsfabrikken, og kvittet seg med den første hermetikkfabrikken, men trass i motstand og manglende velvilje hadde Drøbak i 1936 40 industri- og anleggsbedrifter, forteller bygdeboka.

Nei til ”sparepolitikk”
De borgerlige var ikke bare betenkt på å få industri i idyllen. Virksomhet som kunne gi inntekter. De ville også unngå å bruke penger. ”Vi har lett med lys og lykte etter besparelser,” sa ordfører Gundersen i Drøbak, ”og har gjennomført sådanne hvor det var tenkelig mulighet – bl.a. ved å sette ned de fra før lave kommunale lønninger, og ved å si opp lærere”.

Også i Frogn gjorde man ”så lite som mulig” – både kommunen som sådan, og fattigvesenet.

En slik politikk var Arbeiderpartiet sterkt motstander av. De ville at noe skulle skje, at en utvikling til det bedre skulle komme i gang. De mente at kommunen skulle ta opp lån, heve skatteprosenten og skape virksomhet og arbeidsplasser.

Etter hvert måtte de borgerlige partiene gi etter. Kommunen påtok seg stadig nye oppgaver, men helt til krigen kom, var sparepolitikken et ideal for mange. Tankegangen var at folk fikk ta vare på seg selv. Det har vi måttet gjøre, hevdet de vellykkede.

Men så kom krigen, og etter den overtok Arbeiderpartiet styringen – først i Drøbak, og senere i den nye felleskommunen Frogn. Utfordringene var store, men sakte men sikkert kunne partiet begynne å bygge opp en kommune som solidarisk ivaretok også vanlige folks interesser. Et samfunn hvor fattigkassa, uforstilt fattigdom, nådige almisser og nødsarbeid bare er fjerne minner – som vi ikke har vondt av å bli minnet om slik at vi ikke trår feil på veien inn i framtiden.