Reise til Skåne for å bade

Både i Drøbak og Frogn kunne det være ulike meninger om hvor sterkt kommunen skulle engasjere seg for å sikre allmennheten adgang til sjø og strender. De som primært betraktet Drøbak som en idyll og badeby ved fjorden, ville sikre strender som en del av inntektsgrunnlaget. Andre, som for eksempel Arbeiderpartiet, ville at kommunen skulle skaffe seg eiendoms- og råderett av hensyn til folk flest. Men en del områder var også spesielt vel egnet for næringsvirksomhet som ville gi folk arbeid.

I Frogn var det på samme måte. Kommunen måtte sikre godene for allmennheten.

Aldeles ikke, mente Høires lensmann Næss, og flere med ham. Det er ikke kommunens oppgave, og det har vi heller ikke råd til. Distriktet avfolkes nok ikke, om vi ikke kjøper Torkildstranden, sa han. Men tapte. Bøndene og Arbeiderpartiet sørget for at kommunen, sammen med Drøbak, kjøpte stranda. Det var en gledens dag for Arbeiderpartiet. Partiveteranen Carl Simonsen hadde gjennom partiet og ellers, i flere år kjempet for at kommunen skulle kjøpe. – Hadde vi ikke benyttet denne anledningen, ville vi snart måttet reise til Skåne for å bade, skal han ha sagt.

Etter at Arbeiderpartiet kom i styringsposisjon i Drøbak etter krigen, sikret det allmennheten 800 meter badestrand.

- Drøbaks utmerkede badevann er en naturherlighet som ikke må forspilles, sa Drøbaks kontorsjef Rolf Thorbjørnsen i et radioprogram fra badebyen i oktober 1961. I den saken hadde han i alle fall Arbeiderpartiet med seg. Eller mer presist: I den saken hadde Drøbak Arbeiderparti gått i bresjen.