Petra og Johan August Bonsak

Petra og Johan August Bonsak var et fargerikt og spennende par som i dobbelt forstand satte farge på det lokale partiarbeidet. Kanskje mer spennende enn mange satte pris på, for det fulgte en del uro i deres fotefar – tilsynelatende mest i Petras.

Bonsak var sersjant på Oscarsborg, men ekteparet bodde i Drøbak. De eide det huset som lå der Apotekblokka i Niels Carlsens gate ligger i dag, og der drev de overnattingsvirksomhet og servering. I 1924 kom det til opptøyer utenfor huset. En stor menneskemengde knuste ruter og trengte seg inn, rev ned lysekroner, knuste speil og ødela inventaret mens fru Bonsak flyktet fra rom til rom for å unngå å bli skadet. Til slutt ble hun innhentet, angrepet av mobben og slept med utenfor, der hun ble presset opp mot et gjerde.

Men da kom politiet og arresterte - henne, forteller historien. Rampen som hadde overfalt henne og ødelagt familiens eiendom, gikk fri.

Årsaken til tumultene var tilsynelatende at enkelte mente at familien Bonsak solgte smuglersprit. Petra skulle ha vært på et smuglertokt i Østfoldskjærgården hvor en av deltakerne, en Drøbakmann, druknet. Derfor følte rampen at de hadde rett til å reagere. Dessuten gikk Bonsak for å være kommunist. Det burde han også få svi for.

Om han virkelig var kommunist og medlem av kommunistpartiet, er høyst usikkert. I 1918 var han enten formann eller nestformann i Drøbak Arbeiderparti, og partiets representant da Drøbak Arbeiderkvinnelag ble stiftet. Han ble raskt æresmedlem i kvinnelaget som betraktet ham som sin høye beskytter. Trolig ble han stående som medlem av Arbeiderpartiet da sosialdemokratene trådte ut.

Sannsynligvis valgte August, som han kalte seg, samme politiske alternativ som Petra, og hun holdt som det framgår av kvinnelagets protokoller, på den ”nye retning” i det gamle partiet. Ekteparet Bonsak var derfor trolig Arbeiderpartifolk – også da de ble utsatt for rampens vrede i februar 1924. Petra Bonsak ble senere suspendert som partimedlem. Hun meldte seg ut før partiet fikk tid til å ekskludere henne. August Bonsak ble senere tatt med smuglersprit. Om også han fikk problemer i partiet på grunn av det han hadde gjort som privatperson, foreligger det ingen opptegnelser om.

Mytene vil ha det til at det var avholdsfolk som ledet opptøyene, og at det var det eventuelle salget av smuglersprit som var utslagsgivende. Det står kanskje ikke helt til troende. Ledende avholdsfolk som Gustav Hansen og Carl Simonsen var August Bonsaks partikamerater og politiske kampfeller. Hansen var personlig kristen og Simonsen en person med sterk æresfølelse. De ville neppe forholdt seg passive, hvis deres meningsfeller i avholdsbevegelsen gikk til håndgripeligheter, mishandlet fru Bonsak og etterlot de to barna hennes vettskremte og gråtende i et vinterkaldt hus med knuste vinduer. Avholdsfolk kan være fanatiske, men neppe i den grad voldelige. De hadde dessuten andre måter å fremme sine synspunkter på.

Man kan derimot kanskje ikke helt se bort fra at det var de såkalte ”kommunistene” herr og fru Bonsak, rampen gjerne ville gi en lærepenge, og at de brukte smuglingen som en unnskyldning. Politiets merkelige inngripen og pressens manglende sympati for den rammede familien, leder også tankene hen til at slaget ved Bonsakgården mer var forårsaket av politiske fordommer og motsetninger enn av omtanke for avholdssaken. Smuglere som ble puttet i fengselet i Drøbak, ble betraktet som helter. Hvorfor skulle akkurat familien Bonsaks lovbrudd vekke slik moralsk indignasjon og resultere i hærverk og overfall?

Etter opptøyene flyttet ekteparet Bonsak fra Drøbak. De saksøkte kommunen og krevde erstatning fordi politiet ikke hadde hindret opptøyene og ødeleggelsene, men tapte.

Et grovt eksempel på ”klassejustis” vil man vel kunne si i etterkant. Arbeiderklassen hadde i mellomkrigstiden mange slags krefter å slåss mot. Det fikk ekteparet Bonsak erfare en februardag i Drøbak i 1924.