Uførhetsstønad

Flere personer i Drøbak var hundre prosent uføre slik at de ikke kunne tjene til livets opphold. De var ”henvist til forsorgsvesenet for å kunne få eksistensmuligheter”. Det var uverdig. Derfor burde det innføres uførhetstrygd for personer bosatt i Drøbak, mente kommunepartiet i 1949 og sendte forslaget til formannskapet. Partiet hadde flertallet og kunne sette vedtaket om i politisk praksis.

Ti år senere kunne kommunen i boka ”Drøbak” opplyse at bystyret i en årrekke hadde ”bevilget midler over budsjettet til kommunal uførhetstrygd for dem som på grunn av dårlig helse ikke er i stand til å skaffe seg utkomme gjennom vanlig arbeid. Satsene er stor sett de samme som for alderstrygden.”

Den primære målgruppen var personer mellom 60 og 70 år, men når forholdene talte for det, kunne stønad også gis til andre. I 1958-59 brukte kommunen 100 000 kroner til formålet, og 36 personer fikk uførhetsstønad.