Krangel om bussen

Historisk hadde fjorden vært den viktigste ferdselsåren til og fra Drøbak. Folk kjørte også hest og vogn naturligvis, men båttrafikken dominerte.

Da bilene og bussene kom, ble dette endret. Ikke bare passasjertrafikken, men også godstrafikken gikk over på veien. Og da Frogn og Drøbak aldri fikk togforbindelse, ble bussen ekstra viktig etter hvert som person- og varetrafikken til sjøs avtok. Hva slags trafikk skulle man ha, og hvem skulle forestå trafikken? Hvem skulle rett og slett eie og drive bussen?

Lokale bileiere tilbød transport og skyss, men etter hvert ble de store busselskapene – og særlig ett - stadig viktigere.

Kommunal bussrute?
Partiet var framsynt, innså betydningen og engasjerte seg sterkt. I mai 1939 vedtok representantskapet å rette en henvendelse til Oslos ordfører for å opprettholde godsruta mellom hovedstaden og Drøbak da denne var av stor betydning for stedet.

I 1931 søkte det borgerlig styrte Drøbak, under ledelse av Høire-ordfører Carl Gundersen, om konsesjon på bilruta Drøbak-Oslo. Det var middels talt oppsiktsvekkende. Gundersen og de partiene han støttet seg på, var ikke kjent for å være tilhengere av offentlig drift som kunne gå private i næringen. Og slett ikke som i dette tilfelle, hvor hensikten nettopp var å sette de private busselskapene, og den ”usunne konkurransen” mellom dem, ut av spill. For nå ville ordføreren og hans støttespillere rydde opp.

Initiativet ergret ”gode konservative” så vel i Drøbak som i Frogn. Ja, ikke minst i Frogn. Slikt skulle ikke kommuner drive med! Dette var en sak for private og kreftenes frie spill.

Det ble et rabalder med høyrøstet diskusjon, injuriesøksmål, hissige avisinnlegg og invektiver. Enden på visa var at Schøyen, som var det selskapet som etter hvert hadde bygd seg opp som det dominerende, fikk fortsette.

Hvor skal bussen gå?
Men hvor skulle bussen gå?

Til å begynne med var alternativene ikke så mange, men på 1950-tallet var valget av veitrasé et hett tema. Bøndene ville gjerne beholde nyttetrafikken på bygdeveiene slik at gårdene ikke ble isolert, men de mer framskrittsvennlige som bl.a. var opptatt av effektiv persontrafikk, ville ha trafikken over på bedre riksveier slik for eksempel Arbeiderpartiets talsmann i Frogn, Eliassen, krevde.

Schøyens Bilsentraler ville gjerne kjøre der de hadde kjørt, men fikk vite at det var ikke opp til dem. I Drøbak er det politimesteren, og i Frogn veisjefen, som bestemmer hvor bussen skal gå, skrev en innsender i Akershus Amtstidende, som mente at busselskapet fikk kjøre der hvor det ble tilsagt å kjøre.

Det mente nok også flertallet av pendlerne som det stadig ble flere av. De ville nødig på daglig sight seeing i Frognbygda, men ønsket å komme raskest og mest behagelig fram og tilbake mellom arbeidsplassen og hjemmet. At en del dermed fikk lengre vei hjemmefra og til bussen, var en ulempe som det ikke ble lagt avgjørende vekt på.