Heer

Norske Boligbyggelags Landsforbund ville bygge på Heer. Partiet tok utfordringen og innbød direktøren til å redegjøre for saken i representantskapet i februar 1964.

Representantskapet gav sin tilslutning til planene, men ville – foreløpig – ikke mene noe om hvor forretningssenteret skulle ligge.

For øvrig var Heer svaret på Arbeiderpartiets etterlysning gjennom mange år, av tomter hvor det kunne bygges variert, men slik at folk med vanlige inntekter hadde råd til å bo der.

Da feltet var utbygd, og folk hadde flyttet inn, begynte imidlertid enkelte å arbeide for at borettslagene skulle løses opp slik at huseierne fritt kunne selge de boligene de hadde fått til ”borettslagspris”, til markedspris. Forkjøpsretten i borettslagene bidro til å holde omsetningsprisene på et minimum, noe stadig flere hevdet var urettferdig fordi det stilte dem som tidligere hadde bodd i borettslagsleiligheter i en ugunstig stilling, når de skulle kjøpe bolig på det frie marked.

Partiet som var en varm tilhenger av sosial boligbygging, strittet i mot markedstilpasningen, men utviklingen var ikke til å stanse, og et viktig boligpolitisk virkemiddel gikk tapt.