Streik

Erfaringen viste at det ikke var lett å få ”den herskende klasse” til å høre på argumenter. Da gjenstod i grunnen bare én ting: Maktspråk. Å ramme der hvor det sved som mest. Ved streik for eksempel. Fulgt av truende tale. Ved hjelp av slike kampmidler flyttet arbeiderbevegelsen mange merkesteiner og bedret sine kår.

Men streik kunne også være storpolitikk. I 1919 gikk arbeiderne anført av et radikalisert lokalt Arbeiderparti, til streik for å markere sin solidaritet med den nye sovjetstaten som var utsatt for militære og andre uvennlige påtrykk fra vestmaktene. Det ble streiket i store deler av Europa – også i Drøbak.

Hundrevis av mennesker hadde satt hverandre stevne i Badeparken. Møtet ble ledet av Carl Simonsen. Talerne slynget bebreidelser, krav og slagord mot de styrende. Regjeringen må rekke Russlands bolsjeviker en hjelpende hånd krevde demonstrasjonsplakatene. De demonstrerende ville også ha militærvesenet fjernet, rettferdig valgordning, nye valg og avskaffelse av rente på kapital. Og de krevde at jordbruket måtte kollektiviseres.

Kanskje ikke så rart at de borgerlige var betenkte. Kunne disse kreftene tøyles? Kunne dette virkelig foregå i det fredelige Drøbak?

Ulovlig og meningsløst, mente Akershus Amtstidende, i følge bygdeboka for Frogn som gir en levende beskrivelse av situasjonen.