Et klassesamfunn

Norge var på 1800-tallet et klassesamfunn. Noen var velstående, andre levde i fattigdom og nød.

Mange så nok på forskjellene som en slags ”naturens orden”, og mente at de fattige for en stor del kunne takke seg selv for hvordan de hadde det. Hadde de tatt bedre vare på det de tjente, og framfor alt ikke lagt seg til så mange unger, ville de kunne klart seg bedre.

1800-tallets Norge var på mange måter fortsatt et jordbrukssamfunn. Ja, mange hadde i praksis ikke engang forlatt stadiet med naturalhusholdning. Penger var noe de velstående hadde og brukte. De fattige fikk være glade om de kunne bytte arbeid i naturalier, dyrke sin mat selv eller hente fisk fra fjorden.

Forholdene var selvfølgelig ikke like over alt. Noen steder var kommet lengre i utviklingen. Industrien hadde gjort sitt inntog. De heldigste hadde kunnet ta lønnet arbeid og frigjøre seg fra det dårlig betalte ”slaveriet” hos bøndene.

Forholdene i industrien var heller ikke ideelle, men betydde i det minste avgrenset arbeidstid, penger i lønningsposen og mulighet til å kjøpe visse livsnødvendige varer som mat og klær.

Bøndene bestemte
Frogn var en ”bondebygd”. På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var det bøndene som bestemte. Skulle man få arbeid, måtte man oppføre seg slik at man ble godtatt av arbeidsgiveren. Var man oppsetsig og stilte for store krav, kunne man lett bli nødt til å se seg om etter arbeid et annet sted – eller ”su på labben”. Mange stod klare til å ta over. Å organisere seg var ikke å tenke på. Bare å snakke om urettferdighet og om at forholdene burde endres, var å be om å bli satt på bar bakke, og som oftest fulgte boligen med jobben.

Da Norge i 1837 innførte lokalt selvstyre, gikk de som eide gård og grunn med største selvfølgelighet inn i de bestemmende posisjonene. O. Bull ble bygdas første ordfører. Han satt ett år. Deretter overtok kaptein Brandt. Han eide Froen og var bygdas, uten sammenlikning, rikeste og mektigste mann. Han styrte herredet som han uformelt hadde styrt før formannskapslovene ble innført. Og når han tok en pause overtok Nils Bjerke, konsul Eitzen, F. Fisher og andre som heller ikke kunne sies å representere arbeidere og fattigfolk.

Først i 1871 ble det et skifte. Da overtok lærer Thirud ordførerverdigheten i fem år, men så ble den naturlige orden igjen opprettet. De eiendomsbesittende tok tilbake makten og beholdt den til Frogn kommunen gikk sammen med Drøbak i 1962.

De underprivilegerte
Arbeidsfolket – de underprivilegerte – fikk etter hvert stemmerett og sine representanter i Frogn kommunestyre. Fortsatt kunne det koste dyrt å si sin avvikende mening, men noen lot seg ikke stanse. Delvis stemte de på liberale personer som kunne bidra til å bryte bondestandens – som syntes naturgitte – hegemoni, og delvis arbeidet de for at arbeiderklassen skulle organisere seg slik at den selv kunne bli representert i de styrende organer hvor den kunne hevde sin mening og kjempe for sine interesser.

I Drøbak var forholdene stort sett likedan. Der var det den borgerlige overklassen som styrte. Arbeidsfolk ble styrt. Konsul J. M. Burchard ble byens første ordfører i 1837. Etter ham fulgte høye militære, sorenskrivere, prokuratorer, proprietærer, overrettssakførere, kjøpmenn, overtollere, leger og ingeniører – kort sagt: Byens vel etablerte og økonomisk godt situerte borgerskap.

De hadde det godt, og så ingen grunn til å endre det bestående. At folk bodde dårlig og hadde lite å leve av, var selvfølgelig beklagelig, men hva kunne borgerstanden gjøre med det? Selv hadde den skaffet seg utdannelse, godt utkomme og en plass på den grønne gren. Skulle den straffes for det? Skulle den betale for at andre ikke var i stand til å ta vare på seg og sine? Skulle idyllen Drøbak ødelegges av industri – om enn i beskjeden målestokk – og boligbygging som kunne forderve miljøet og sette deres egen privilegerte tilværelse i fare? Fikk ikke en hver ivareta sine interesser som best de kunne? Og noen sosialisme eller kommunisme skulle man ha seg frabedt. Det klarte man seg godt foruten. Det var ett som var sikkert. Det hadde man gjort hittil, og det skulle man gjøre i framtiden.

Arbeiderbevegelsen
Det var i disse lokalmiljøene at arbeiderbevegelsen i Frogn og Drøbak vokste fram. Etter hvert ble det stadig klarere at skulle de underprivilegerte få det bedre, måtte de selv sørge for forbedringene.

Såkalte arbeidersamfunn og andre organisasjoner som velmenende borgere fikk i stand, var greie nok, men de løste ingen problemer. ”Ora et labora” - ”be og arbeid” - stod det bak på fanen til det velmenende, borgerlige Drøbaks Arbeidersamfund. En from målsetting, men bønn gav ikke tak over hodet og mat på bordet, og endret heller ikke tingenes tilstand. Og arbeid var det altfor ofte vanskelig å få.

Slike organisasjoner gav ikke arbeidsfolk den politiske medinnflytelsen som de etter hvert mente å ha krav på. Når arbeiderne ikke fikk sin rett, måtte de ta den. Slik var det ute i verden, slik var det på nasjonalt nivå - og slik var det i Frogn og Drøbak.

Kamp for et bedre samfunn ville koste, men det måtte til. Skulle ungene slippe å leve fra hånd til munn og under uverdige forhold - ja, skulle arbeiderklassen kunne gå en lysere framtid i møte - måtte noen stå fram, sette foten ned og erklære at nok er nok. Omkostningene i form av fordømmelse, trakassering og utestengelse fra arbeidsmarkedet fikk de heller tåle. Veien til seier gikk via kamp. Noen ville bukke under i striden, men forhåpentlig ville seieren vente i en ikke altfor fjern framtid.

Slitets vei
Lokalpolitisk arbeid består ikke av først og fremst av store saker og strålende seire. Lokalpolitikken er de små skrittene og slitets vei. Det er forslag til endringer av det bestående, samtaler, diskusjoner og nederlag for overmakten. Det er gjentakelser og overtalelser, bygging av allianser og uendelig tålmodighet. Det er å aldri gi opp.

Å løse problemer ved hjelp av partier og politiske arbeid, er å velge den lange veien fram til målet. Det er skritt for skritt, og når en seier er vunnet, er tiden inne til å gå videre. Det står få bautaer igjen langs veien. Lokalpolitikken er de mange anonyme sliternes vei. Når jobben er gjort, er de som kjempet, som oftest glemt.

Det betyr ikke at kampen var forgjeves. Det er alle de glemte sliterne som har løftet Norge fra håpløsheten i klassesamfunnet til det moderne Norges velferdssamfunn. Vi har hatt god hjelp av de ressursene naturen har gitt oss, men uten den faglige og politiske arbeiderbevegelsen ville vi hatt et annet samfunn – med mindre likhet og dårligere forhold for den jevne kvinne og mann.

Det er denne tanken som ligger til grunn for denne beretningen. Den beskriver ikke de store løftene og lange skrittene, men gir glimt av den møysommelige, lange marsjen fra trellekår og fattigdom til frihet og velstand.

Arbeiderpartiene i Drøbak og Frogn – godt støtte av en aktiv kvinne- og ungdomsbevegelse – har gjennom 100 år gitt sine verdifulle bidrag til denne kampen for et bedre samfunn. Først i opposisjon, senere i mange år som den ledende politiske kraften i lokalsamfunnet, har de gitt sitt betydelige bidrag til omformingen av lokalsamfunnet fra et samfunn for privilegerte velstående til et egalitært samfunn for alle.

Den som vil forstå sin samtid, bør studere fortiden. På sin upretensiøse måte, har denne beretningen, som formål å kaste spredte lysglimt over historien.