Bekjempelse av drikkeondet

Brennevinet var en av arbeiderfamilienes - og dermed også arbeiderbevegelsens - verste fiender. Først hvis man fikk bukt med drikkeondet, kunne man vente varige forbedringer av arbeiderklassens sosiale kår.

Det mente nok også de fleste av lederne i det nystiftede partiet i Drøbak. Etter alt å dømme var kampen mot drikkeondet en av de aller første sakene partiet tok fatt på.

Den 3. januar 1911 var ”bestyrelsen” for partiet samlet hos formannen ”for at overveie i hvilken utstrækning de i bystyret indvalgte partifæller kan bekjæmpe den herværende rusdriktrafik uten at overskride den paa sidste landsmøte vedtagne beslutning i kommuneprogrammet punkt 8. Bestyrelsen var enig i følgende: Da kjøbmændene M & I Schancke og Vestly i henhold til den ældre rusdriklovgivning har ret til salg av vin, og Drøbaks brændevinssamlag driver handel med rusdrik, vil bekjæmpelsen av rusdriktrafikken selv den mest yderliggaaende kun maatte ansees som en skridtvis bekjempelse av drikkeondet, hvorfor man helt overlot til de i bystyret valgte partifæller at beslutte partiets taktikk i bystyret”.

Man blir kanskje ikke så mye klokere av vedtaket, men det illustrerer vel på sin måte den spenningen mellom avhold og forretning som også var representert i partistyret. Partiets formann Hans P. A. Ruud hadde 15 år tidligere gått ut i avisa og påpekt hvilken velsignelse Brændevinssamlaget var, og kunne bli, for skatteyterne, mens Gustav Hansen og Carl Simonsen var totalavholdsmenn og agiterte begge både i lokalpolitikken og ellers for avholdssaken.