Partisplittelse

Partisplittelsene på 1920-tallet rammet partiet i Drøbak – og trolig også i Frogn - men har satt merkelig få spor etter seg i annalene. Nå mangler riktignok selve partiprotokollen fra den aktuelle tiden, men kvinnelagets protokoller nevner for eksempel nærmest i forbigående at noe er skjedd. De gir ikke noe utdypende bilde av hvilke konsekvenser splittelse fikk for selve organisasjonen. Derimot avslører møtebøkene en del personlige motsetninger som trolig hadde sitt utspring i splittelsen og i forskjellig syn på politikken og på hvordan organisasjonen skulle innrette seg.

Da Arbeiderpartiet gikk over til ”den nye retning”, ble nok en del værende i partiet selv om de stilte seg undrende til det som skjedde, og tvilende til at dette var veien partiet burde gå. Men mange var åpenbart i en overgangsperiode begeistret for det de oppfattet som internasjonal solidarisering og nye bånd mellom den norske arbeiderbevegelsen og bolsjevikene som hadde lykkes i å kvitte seg med tsaren og etablere en arbeiderstat i det føydalistiske Russland.

Avskallinger
Overbevist sosialdemokrater meldte seg gjerne ut av Arbeiderpartiet og inn i det nystiftede sosialdemokratiske partiet. Og da kommunistene senere, stiftet sitt eget parti, fulgte noen av dem som ønsket tettere forhold til Moskva og mer radikale grep i den hjemlige politikken, dette partiet. Også lokalt.

Av det samlede kildematerialet får man imidlertid ikke inntrykk av at folk som var uenige med flertallet, eller skeptiske til ”den nye retning”, ble presset ut. Selv med et konkurrerende sosialdemokratisk parti på ”høyresiden”, og et kommunistisk på ”venstresiden”, fortsatte mange tilsynelatende i moderpartiet som representerte kontinuiteten. Noen ”palassrevolusjon” eller ”partiovertakelse” i egentlig forstand, finner man ingen bevis for.

Men terminologien kunne virke forvirrende, og en overfladisk observatør kunne nok lett få inntrykk av at partiet var mer radikalt – eller rent ut sagt mer kommunistisk – enn det egentlig var.

Avskalling til høyre
Det betyr ikke at det ikke var motsetninger og interessekonflikter. Bygdeboka for Frogn gir en spennende og leseverdig framstilling av noe av det som skjedde. Akershus Amtstidende er brukt som kilde.

Den første splittelsen hadde form av en avskalling til ”høyre”. Sosialdemokratene i partiet hadde fått nok av serviliteten over for Moskva og leflingen med det de opplevde som sterkt antidemokratiske krefter. De mente at Arbeiderpartiet skulle styres fra Norge - av nordmenn. Moskvatesene som forlangte at man underkastet seg Den kommunistiske Internasjonalen, tok de sterkt avstand fra.

Men vogna hadde begynt å rulle og var vanskelig å stanse. De mest radikale kreftene i partiet var fortsatt grepet av revolusjonsrus, og så et solidarisk internasjonalt samarbeid som løsningen på de uverdige, sosiale forholdene mange levde under – også i Norge.

Arne Magnussen igjen
Sosialdemokratene fant det derfor best å hoppe av.

Til Drøbak – og kanskje også Frogn – kom splittelsen i Arne Magnussens skikkelse. Han hadde vært med og stiftet partiet i Drøbak, og han representerte Drøbak på Stortinget for så vidt som han var fremste kandidat på den felles stortingsvalgslista for Moss og Drøbak. Selv bodde Arne Magnussen i Moss hvor han var redaktør – og på mange måter alfa og omega i arbeiderbevegelsen.

Den 7. januar 1921 foredro han i Avholdslokalet i Lindtruppen om Moskvatesene.

La oss ikke diskutere dette her. Det er Høyrefolk til stede, skal redaktør Olsen i Arbeiderpartiavisa ”Follo” ha sagt. Men advarselen prellet av. Oppgjørets time var kommet. Arne Magnussen fikk tale, og slappa katta ut av sekken. De som ønsker et sosialdemokratisk parti, kan bli igjen i lokalet etter at møtet er over, sa han.

”Nu blev der liv i leiren,” skrev Amtas redaktør, O. B. Hansen, som var til stede og bivånet broderslagsmålet. Selv om han og hans avis prøvde å mane til moderasjon og politisk tilbakeholdenhet, kan det vel tenkes at han hadde en lystig stund der han var vitne til hvordan de farlige og sterkt uønskede sosialistene, fløy i strupen på hverandre. Ingen ting er som å se på at ens politiske motstandere ødelegger hverandre.

”Du er utmeldt av partiet”
Da Arne Magnussen kom med sin oppfordring, grep Carl Simonsen ordet. Han hadde også vært med da Drøbak Arbeiderparti ble stiftet. Nå stod han og Arne Magnussen på hver sin side. Hvem er det som ønsker et opposisjonsparti her? ropte Simonsen. Som formann i Drøbak Arbeiderparti kjenner jeg ikke til noe slikt.

Jeg er en av innbyderne, sa skomakermester Løw.

Du er utmeldt av partiet! Rope Simonsen og viftet megetsigende og teatralsk med et papir.

Da startet levenet for alvor. Folk snakket i munnen på hverandre og kalte hverandre forrædere og løgnere.

Arne Magnussen hadde tent en sigar. Han lente seg mot talerstolen og bivånet det hele.

Møtet er hevet! Erklærte dirigenten midt under diskusjonen og tumultene, og diskusjonen fortsatte på gata utenfor. Folk forlot formodentlig lokalet så raskt de kunne for ikke å bli tatt til inntekt for det nye partiet, men om lag 20 personer ble igjen. De valgte blant annet utsendinger til Norges Socialdemokratiske Arbeiderpartis landsmøte helgen etter.

Det nye lokalpartiet fikk snart mer enn 100 medlemmer, kan bygdeboka fortelle, men den oppgir ikke kilde.

Kommunistisk?
Men det var ikke nok med dette. Arbeiderpartiet ble i en overgangstid omtalt som kommunistisk, men gav egentlig aldri avkall på sine sosialistiske og sosialdemokratiske politiske løsninger. Kommunistisk var det bare i forhold til Den kommunistiske Internasjonalen, og det var også et svermeri som snart gikk over.

Det norske arbeiderparti ba stadig om unntak og dispensasjoner fra kravene fra Moskva, og fikk flere ganger tillatelse til å tøye strikken, men et sted måtte grensen gå, og da eksekutivkomiteen krevde at ateismen skulle være en integrert del av marxismen, hang medlemskapet i internasjonalen i en tynn tråd. Og da Moskva påla partiet å kreve en arbeider og bonderegjering, brast tråden. Noe samrøre med bøndene ville partiet i Norge ikke vite av. Ekstraordinært landsmøte ble innkalt.

Landsmøtet fant sted 2.-4. november 1923. Resultatet var egentlig gitt på forhånd. Partiet måtte tre ut av internasjonalen og finne tilbake til sitt gamle jeg. Med 165 mot 110 fattet møtet et vedtak Moskva ikke kunne akseptere. Flertallet anses som utmeldt av partiet, sa Kominterns representant, mindretallet – altså kommunistene – er det Norske Arbeiderparti og vår samarbeidspartner, hevdet han.

Dette forsøket på kupp ble imidlertid avvist, og kommunistene forlot møtet, og stiftet et nytt parti som de hardnakket hevdet var det rettmessige Norske Arbeiderparti, men det var en taktikk som falt på sin egen urimelighet.

10 prosent kommunister
Også denne splittelsen fikk ringvirkninger i Drøbak. Kanskje også i Frogn. Ved valget i 1924 fikk kommunistene 10 prosent av stemmene i Drøbak. Sosialdemokratene fikk 11,7. Det tidligere så suksessrike Arbeiderpartiet fikk 3 prosent.

I bygdeboka for Frogn spekulerer forfatteren, Christian Hintze Holm, over hvordan antimilitaristene kunne få så stor oppslutning i en garnisonsby som Drøbak, og kommer til at det kanskje skyldes at folk så på offiserene som ”en overklasse utenfra, med større avstand til vanlige folk enn byens gamle borgerklasse”.

Det kan være en del av forklaringen. Det nye kommunistpartiet hadde nok også appell til mange som var utålmodige og gjerne ville ha en rask endring av de urettferdige sosiale forholdene de levde under. Nøden var stor, og likegyldigheten hos mange ”gode borgere” ikke mindre. Parlamentariske midler virket langsomt, og en del borgerlige var innstilt på å forsvare sine privilegier med alle midler. Om nødvendig fikk arbeiderklassens selv også bruke makt. Det var nok en tendens til å romantisere revolusjonen. Voldsbruken som kommunistene gjorde seg skyldig i i den nye sovjetstaten, var lite kjent. Noen tenkte vel også som de russiske bolsjevikene at man kan ikke lage omelett uten å knuse egg. Noen måtte ofres for at flertallet skulle få det så mye bedre senere.

Sammen igjen
Etter at kommunistene hadde gått ut, og Arbeiderpartiet hadde fått ryddet opp og samlet kreftene, var det ikke noen grunnleggende, avgjørende forskjell på grunnsynet og politikken til Arbeiderpartiet og Sosialdemokratene. Det skulle imidlertid ta tre år før samlingsarbeidet for alvor fikk vind i seilene.

At Arbeiderpartiet og sosialdemokratene skulle slå seg sammen, ble opplevd som en trussel av kommunistene. Det ville styrke konkurrentene både på arbeidsplassene og i samfunnet ellers. De visste at skulle de herske, måtte de splitte, men det lyktes de ikke med. 30. januar 1927 gikk Norges Socialdemokratiske Parti og Det norske arbeiderparti sammen til en partiorganisasjon med Arbeiderpartiets Oscar Torp som formann og Sosialdemokratenes formann, Magnus Nilsen, som en av to nestformenn.

Mange steder var samarbeidet i praksis kommet i gang før den formelle sammenslutningen. Samarbeidet om 1. mai feiringen i 1924 tyder på at det også var tilfelle i Drøbak. Men den organisatoriske sammenslutningen var likevel viktig, fordi den la grunnlag for å samle kreftene og bygge en enhetlig, sterk partiorganisasjon på ny.

Oppover igjen
Stortingsvalget i 1927 viste at Arbeiderpartiet hadde maktet å komme på føttene igjen – og vel så det. Etter gjennom flere år å ha redusert sin egen politiske slagkraft med intern uenighet, avskallinger og partier som splittet kreftene, fikk det konsoliderte partiet en oppslutning som tok pusten fra selv de mest optimistiske, og gav de borgerlige partiene varsel om tilstander som de bare måtte akseptere og innrette seg på. Partiet fikk 368 106 stemmer - flere enn 100.000 mer enn Socialdemokratene og Arbeiderpartiet hadde fått hver for seg ved forrige valg. Det utgjorde 36,8 prosent av de avgitte stemmene, og partiet ble det største på Stortinget.

Det betydde selvfølgelig en stimulans for de lokale partiarbeiderne. Alt var slett ikke ødelagt. Kreftene var samlet, og lokalpartiene i Frogn og Drøbak kunne forberede seg på ny innsats, og ny kamp for å vinne avgjørende politisk innflytelse i de to kommunene. Men resultatene kom ikke umiddelbart – og ikke av seg selv.

Sårene i ferd med å bli leget
Ved valget i 1927 var det 888 personer som stemte i Drøbak. 193 av dem brukte Arbeiderpartiets liste. Tre år tidligere hadde Socialdemokratene fått 112 av 959 avgitte stemmer, mens Arbeiderpartiet hadde måtte nøye seg med 29. Det var en betydelig nedgang fra 1921 da Socialdemokratene hadde en oppslutning på 156 og Arbeiderpartiet 191 av i alt 956 avgitte stemmer. Det sammensluttede partiet hadde fortsatt mye å ta igjen.

I Frogn var forholdene noe annerledes. Der hadde Arbeiderpartiet hele tiden vært større enn Socialdemokratene, men begge var små. Under splittelsen i 1921 hadde Arbeiderpartiet fått 51 av 707 avgitte stemmer, mens Socialdemokratene måtte nøye seg med 31. Tre år senere hadde Socialdemokratene måttet nøye seg med oppslutning fra 12 av de 763 stemmeberettigede, mens Arbeiderpartiet holdt stillingen og fikk 52 stemmer – 1 stemme mer enn forrige gang. I Frogn gav partisamlingen seg et mer umiddelbart utslag. Antall stemmer til Arbeiderpartiet i 1927 var 77 av i alt 640 godkjente stemmer.

Valgresultatet i begge kommuner var beskjedent. Framgangen var imidlertid begynt. De verste skadene var i ferd med å bli leget. Men det var langt igjen.