1. mai

Dateringen er usikker, men sannsynligheten taler for at bildet viser oppslutningen om 1. maifeiringen på Bankløkka i 1919. Før partisplittelsen hadde Drøbakpartiet mer enn 400 medlemmer. Tallet på sympatisører var ventelig enda mye større. 1. maifeiringen var en maktdemonstrasjon som nok skapte sjokkbølger i borgerskapet. (Utlånt av Verneforeningen Gamle Drøbak)

Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889 vedtok at 1. mai skulle være demonstrasjonsdag – en dag da arbeidere over hele Europa skulle samle seg til mønstring for felles krav.

Carl Jeppesen sørget for at dagen ble tatt i bruk i Norge. Allerede året etter Paris-kongressen ble dagen feiret og brukt til demonstrasjoner. I Christiania var det et ”mægtig” demonstrasjonstog for 8-timersdagen. Andre steder i landet ble dagen feiret med møter og festligheter. Enkelte steder måtte imidlertid feiringen forskyves til nærmeste fridag for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. I 1947 - etter nærmere 60 år - gjorde Stortinget 1. mai til offentlig høytidsdag.

Partiet i Drøbak har i så å si hele sin tid markert 1. mai. I begynnelsen med taler og demonstrasjonstog. I 1918 ba formannen den nystiftede kvinneforeningen om å sørge for å få laget en fane til partiet til 1. mai ”da det antagelig vilde blive Demonstration”. Etter hvert kom også korsang og korpsmusikk, gudstjeneste som Kristne Arbeideres Forbund tok initiativet til, kinoforestilling for barn - og folkefest med på programmet. Først stod partiet for feiringen, deretter ble ansvaret overlatt til en komité hvor fagforeningene og partiet var representert.

Leve den kommunistiske ungdoms internasjonale
Fra diverse kilder vet vi at partisplittelse på begynnelsen av 20-tallet satte sitt preg på feiringen av 1. maidagen i Drøbak. Det sosialdemokratiske utbryterpartiet vokste fort, og samlet mange under sin talerstol og sine flagg.

I 1921 holdt sosialdemokratenes formann i Drøbak, skomakermester Karl Løw, tale i parken, mens grunnleggeren av avisa ”Vort Arbeide”, senere ”Socialdemokraten”, og tidligere formann i Arbeiderpartiet, Christian Holtermann Knudsen, som da var 76 år gammel, talte på klingende bergensk for Arbeiderpartiets tilhengere på Bankløkka. Knudsen nektet på tross av sin sosialdemokratiske innstilling, å følge utbryterne over i det nye, sosialdemokratiske partiet. Han var i mot enhver splittelse av kreftene. Å kunne stille med ham som motvekt mot utbryteren skomaker Løw, må ha vært litt av en triumf for det lokale Arbeiderpartiet.

T.v.: Christian Holtermann Knudsen talte på Arbeiderpartiets arrangement i Drøbak 1. mai 1921.

Meteorologisk betraktet er 1. mai en lunefull dag. Noen ganger opprant den med strålende sol, andre ganger pøste regnet ned. Temperaturen kunne også være en utfordring for en befolkning som ville feire dagen i sin fineste stas, men ikke alltid hadde så mye å velge i. 1. mai 1929 var den kaldeste siden 1900, vet ”Amtstidende” å fortelle. I sine møtebøker forteller kvinnelaget om 1. maidager som var så vinterlige at feiringen måtte foregå innendørs.

Uenighet
Om været var kjølig, kunne det i tillegg være en isfront mellom grupperingene - for eksempel mellom utbryterne og dem som ble igjen i moderpartiet. På slutten av 20-tallet hadde Arbeiderpartiet og Socialdemokratene funnet sammen igjen, men kommunistene stod fortsatt på sitt og pleide forholdet til Moskva med største omhu. I hvilken grad et eventuelt lokalt kommunistparti preget 1. maifeiringen i Drøbak og Frogn, har vi ingen vitnemål om.

Derimot vet vi at Arbeiderpartiets feiring et par år rundt 1920 bar preg av den ”radikale retning”s nære forhold til Moskva og de kommunistiske internasjonalene. Landspartiets ungdomsorganisasjon var spesielt Moskvavennlig, og da kommunistene gikk ut av partiet i november 1923, ble ungdomsorganisasjonen erobret av kommunistene. Først i nyttårshelgen - altså vel en måned senere – fikk Arbeiderpartiet en ny ungdomsorganisasjon.

Plakatene med slagordene ”Leve den kommunistiske ungdoms internasjonale” og ”Arbeiderungdommen for Sovjet-Russland” som bygdeboka forteller var slått opp på telefonstolpene i Drøbak 1. mai 1923, var nok derfor satt opp av kommunister – eller ungkommunister, og neppe av Arbeiderpartiet som riktignok var blitt kalt kommunister i de årene da den ”nye retning” var rådende i lokalpartiet, men som etter hvert erklærte seg som sosialister eller sosialdemokrater. Teksten og symbolene, hammeren og sigden og sovjetstjernen, etterlot da heller ingen særlig tvil om opphavet.

Drøbak A.U.L.s fane forteller at det fantes et arbeiderungdomslag i Drøbak fra 1915. Dette laget fulgte trolig kommunistene ved partisplittelsen. Eventuelle ungkommunister kan derfor i 1923 enten ha tilhørt Drøbak Arbeiderungdomslag, ha vært en ungdommelig reminisens direkte medlemmer i Drøbak Arbeiderparti med sympati for den ”radikale retning”, eller det kan ha vært medlemmer av det lokale kommunistpartiet – eller kanskje var det misjonerende kommunister som kom andre steder fra for å bringe det kommunistiske budskapet til det borgerlige Drøbak.

Samarbeid
Etter at kommunistene hadde forlatt Arbeiderpartiet, kunne partiet og Sosialdemokratene igjen snakke sammen. I Drøbak laget de et felles arrangement 1. mai 1924, men oppslutningen var liten, heter det. Sårene var formodentlig ennå ikke grodd.

Da gjorde kommunistene mer av seg, om ikke akkurat på 1. mai, forteller bygdeboka. En sommersøndag i 1924 marsjerte flere hundre kommunister til parken under faner og flagg og til hornmusikk og trommer. Midt i kirketida. De overdøvet gudstjenesten og tråkket på folks religiøse følelser hevdet kritikerne. Det var vel kanskje nettopp det som var hensikten: Å demonstrere styrke og skape utrygghet. Og gjerne irritasjon.

At det skulle bo ”flere hundre kommunister” i Drøbak, er svært lite sannsynlig. Hoveddelen av opptoget må derfor ha vært tilreisende.

T.h.: 1. maitoget går opp Torggata. En del står og ser på, men oppslutningen om toget er stor.

1. mai ble som regel feiret, men det hendte at arrangementene ble sløyfet. I Kvinneforeningens protokoll står det at ”da der ingen ting skulle avholdes her i Drøbak, ble vi enige om at reise til Oslo, hvis det ble pent veir”. Det ble det ikke. ”Maidagen oprandt med fuldstendigt vinterveir, snehvit over det hele,” fortelles det. Om det var politisk uenighet, værprognosene eller andre grunner til at dagen ikke ble feiret, fortelles ikke.

En strålende dag
I 1935 ville partiet ha demonstrasjoner. Kvinnelaget mente at det var ”en del grupper inden partiet” som ønsket det, men syntes selv at det ble for dyrt. Hvorfor og hvordan demonstrasjonen skulle bli dyre, står det ikke noe om. Trass i sine betenkeligheter bevilget arbeiderkvinnene 10 kroner ”til de eventuelle festligheter”.

1. mai 1936 ”blev en straalende dag for arbeiderne”. Det har vi Kvinneforeningens ord for. ”Ved 2 tiden gik demonstrationstoget gjennom gaterne under stor tilslutning av medlemmer fra de forskjellige grupper og fagforeninger. Indkomst paa Bankløkka hvor flere tilskuere var tilstede og hørte talen for dagen! Om kvelden var det fest i kinosalen. Kvinnegruppen hadde paatat sig at sørge for indkjøb og servering ved kaffen som indbragte 17 kr netto. Det ble i alle deler et straalende 1ste mai arrangement i Drøbak.”

I 1946 ville Drøbak kommunistparti være med på feiringen. De sendte en henvendelse både til kommunepartiet og arbeiderungdomslaget for at Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet sammen skulle lage en ”mønstring som aldri før for den norske arbeiderklasse”. Et slikt samarbeid sa både partiet og ungdomslaget nei til. 1. maikomité var allerede oppnevnt på vanlig måte, ble det svart, og Drøbak Arbeiderparti ville beholde feiringen som et partiarrangement slik det tradisjonelt hadde vært. Arrangementet gikk for øvrig det året med kr 420,18 i overskudd.

”Hva tror disse mennesker?”
I 1947 ble dagen feiret med stort folketog, som det ble kalt. Arbeiderpartifolk fra Drøbak og Frogn gikk i samlet tropp. I teten gikk 1. maikomiteen, så fulgte flaggborgen med røde flagg, deretter fanene og så selve folketoget. I Badeparken ble de møtt av en flaggsmykket talerstol flankert av Drøbaks Damekor på den ene siden og A.U.L.s talekor på den andre.

Johan Simonsen ønsket velkommen, og avdelingssjef Ola Brandstorp hold talen for dagen. Han talte lenge og tok for seg det ene aktuelle samfunnsspørsmålet etter det andre. Blant annet fordømte han dem som gjorde seg skyldig i skatteunndragelser. Hva tror disse mennesker? spurte han. Alle må vi dele på regningen.

Det var ord som trolig falt i god jord. Da Arbeiderpartiet overtok styringen av Drøbak etter krigen, var nettopp skattesnyteriet noe av det første det tok fatt på. Bokettersyn gav kommunen store inntekter.

I mellomkrigstiden og de aller første etterkrigsårene gikk 1.maiarrangementet etter oppskriften, men allerede i 1949 fant Gunvor Simonsen å måtte ta oppslutningen om toget opp i representantskapet. Hun henstilte til alle som sognet til Arbeiderpartiet å delta i toget, og ikke stå som tilskuere som foregående år.

Demonstrasjonstog og tale
Programmet for dagen så i 1953 slik ut:

0800 Salutt på Bankløkka.
Musikk og flaggborg fra brygga til Ringeplan og tilbake til torget.
0900 Appell på torget ved Gunnar Brynhildsen.
1030 Gudstjeneste ved sokneprest Bastiansen.
1230 Barneleker på Bankløkka.
1400 Bekransning av støtta på Ullerud.
1445 Oppstilling og marsjering til torget.
1500 Demonstrasjonstog. Avgang fra torget til brygga, tilbake om bankhjørnet, til Ringeplan og tilbake til Bankløkka.
1600 Tale for dagen ved Karl Flood.
1700 Barneforestilling på kinoen (5-14 år). Gratis.
2000 Fest på avholdslokalet for partimedlemmer. Underholdning. Bevertning. Entre kr 2,-.
2000 Folkefest på Festiviteten. Svendsens trio. Entre kr 3,-.

Denne malen ble brukt i flere år. Lokale sangkor og musikkorps bidro gratis, kanskje med en beskjeden godtgjøring for å dekke reiseutgiftene til dirigenten.

Appellen om morgenen, eller ord for dagen som dette innslaget også ble kalt, var en god anledning til å profilere lokale partimedlemmer, men som regel måtte 1. maikomiteen spørre både en og to og flere før noen påtok seg oppgaven. Ikke sjelden måtte komitéformannen selv trå til.

Etter hvert ble det vanskelig å få noen til å bære flaggene i flaggborgen om morgenen. AUL påtok seg oppdraget, men hadde rett som det var sviktende oppslutning. I 1962 besluttet 1. maikomiteen at den selv skulle danne flaggborg. Entusiasmen var imidlertid betinget så morgenprogrammet ble etter hvert forandret og flaggborgen sløyfet.

Dårlig oppslutning
Oppslutningen om demonstrasjonstoget kunne være så som så. Noen var trofaste og gikk hvert år, men enkelte sluntret unna, også valgte tillitsmenn og kvinner, for eksempel partiets representanter i bystyret. Komiteen sendte brev til bystyregruppa og alle tilsluttede foreninger og ba dem stille mannsterkt i toget, uten at det hjalp særlig.

Skulle det forresten være demonstrasjonstog? Med slagord og plakater, eller ”transparanger” som det ble kalt? Saken hadde to sider. Plakatene viste hva arbeiderbevegelsens kjempet for. På den annen side fikk man fra tid til annen ønsker, eller krav, om bruk av plakater som ikke var i samsvar med bevegelsens rådende syn. At bruken av plakater og bannere med slagord etter hvert døde ut, var ikke bare å beklage, mente mange. Tiden og utviklingen hadde gått fra knyttede never og store ord.

Ungdomslaget fortsatte imidlertid å lage ”transparanger” som de brukte i forbindelse med flaggborgene som gikk gjennom byens gater også i årene etter at demonstrasjonstoget var opphørt.

Fra slutten av 1950-tallet begynte oppslutningen om toget å svikte for alvor, og partiformannen ba Drøbakpartiets representantskap drøfte om toget skulle opphøre. Både i 1956 og i 1959 ble det forelått å sløyfe toget. I det siste tilfellet var tiden for kort til at det kunne foretas forandringer. Toget ble så å si reddet av gonggongen, og godt var det, for i årsberetningen skriver partistyret at ”demonstrasjonstoget ble i alle fall ikke mindre i år enn før om årene. Det samlet folk for talen for dagen på Bankløkka, og det er vel det som egentlig er hensikten med toget her i Drøbak”.

1. maitoget marsjerer fra Avholdslokalet i Lindtruppen og ut i byens gater. Avholdslokalet sees t.v. i bildet mellom Gravegården som partiveteranen, Gustav Hansen, eide, og Ruudgården. Etter som det både er røde flagg med hammer og norske flagg i toget, er det grunn til å tro at bildet er fra etterkrigstiden, noe som bestyrkes av klesdraktene. (Utlånt av Verneforeningen Gamle Drøbak)

”Vi kjenner vårt ansvar”
1.mai 1956 opprant med strålende vær. Oppslutningen om folketogene var mindre enn vanlig, forteller Akershus Amtstidende, som har et stort førstesideoppslag om feiringen, men uten bilde. ”Pionerene manglet heller ikke denne gang,” påpeker journalisten som ellers forteller at Einar Høibraaten bekranset bautaen over krigens ofre som en del av feiringen av dagen i Frogn, men ”deretter sluttet Frogn seg til kameratene i Drøbak”. Det var stort frammøte på Bankløkka og plakater og bannere med slagord som ”Hvor er arbeidsgivernes samfunnsånd?”, ”Vi kjenner vårt ansvar!”, ”Felles sentralskole” og ”Vi venter på havna i Drøbak”.

Fylkespartiet ”sendte” talere til Drøbak. Det var ofte ukjente personer som ikke bidro særlig til blest om dagen og oppslutning om arrangementet. Fra tid til annen forsøkte derfor komiteen på egen hånd å få tak i ”større navn”. Protokollen forteller likevel ikke om noen ”kanoner”. I 1961 talte imidlertid fylkesmann og tidligere statsråd, Nils Handal, og i 1969, redaktør Reidar Hirsti.

Soknepresten brente bråte
5. mai 1958 tok Reidar Johansen, mens ergrelsen ennå satt i, opp en spesiell sak i partiets representantskap. Han påtalte at soknepresten hadde ”genert 1. maifeiringen” ved å brenne bråte fra tidlig morgen til seint på kveld. Han mente dette burde påtales. Møtet fulgte opp og vedtok å ”rette en henstilling til menighetsrådet om, at soknepresten for framtia unnlater å brenne bråte på prestegården 1. mai”.

Den bebudede kommunesammenslutningen gav håp om økt oppslutning om dagen. Folk fra Frogn hadde deltatt lenge, men i 1960 sendte formannen brev til Frogn Arbeiderparti og gav uttrykk for at ”komiteen gjerne ser at herredsstyregruppa i Frogn går samlet med bystyregruppa her i toget 1. mai”.

Om oppslutningen om arrangementene for voksne kunne variere, var tiltakene for barna populære – både barnelekene på Bankløkka og kinoforestillingene. Var det altfor dårlig vær, hendte det at lekene til ungenes skuffelse ble avlyst, eller de ble flyttet innendørs og gjennomført så godt som mulig, bortsett fra i 1953 da de måtte utgå fordi 1.maikomiteen hadde glemt å rekvirere Bankløkka. Å skaffe en alternativ tumleplass i all hast, var vel ikke så like til.

Kinoforestillingene gikk imidlertid sin gang. De var populære og lokalet ofte overfullt. Hvordan skulle kinobillettene fordeles mest rettferdig og effektivt? Gjennom skolene, selvfølgelig. I 1960 ble 250 billetter gitt til Drøbak-unger via Drøbak skole, og 200 til Frogn-unger ved hjelp av lærerne på Sogsti. Partipropaganda i skolen, ville sikkert mange si i dag, men filmene var ren underholdning.

Ikke alle kunne gå i tog eller høre på appeller og taler. 1. maikomiteen tenkte på de gamle og syke, og sendte enten blomster eller bløtkaker til gamlehjemmene i anledning dagen.

Ikke mer tog
Resultatet av de stadige utspillene om å sløyfe toget, ble at saken skulle forelegges de tilsluttede organisasjonene. Ungdomslaget sa seg enig. Toget hadde utspilt sin rolle. Hva de andre sa, er usikkert, men toget fortsatte fram til og med 1963. I 1964 foreslo styret i partiet imidlertid å sløyfe demonstrasjonstoget. ”De som går i toget, er nærmest staffasje”, sa formannen og fikk et enstemmig representantskap med seg på å sette en sluttstrek for en lang partitradisjon. Samme året skrev 1. maikomiteen til bevegelsens lag og foreninger ”at alle faner skal ut og ned i parken”. Men altså ikke i toget. Det hadde gått for siste gang i partiets regi.

I stedet for tog skulle det bli ”en god del underholdning”, fortrinnsvis i Badeparken, i tilfelle regn i aulaen ved Seiersten skole. Hvordan det gikk akkurat dette året, vet vi ikke. Referatet ser ut til å være fjernet fra protokollen. Senere ble underholdningen et populært innslag i feiringen. Programmet var folkelig. For eksempel kunne artisten Gunders og tryllekunstneren Jan Crosby underholde.

Været kunne, som nevnt, ofte spille arrangørene et puss. Et år var det så mye snø, at hele arrangementet måtte legges til aulaen på Seiersten. Regn satte også en demper på entusiasmen hos arrangører og publikum. Når festlighetene kunne holdes ute, ble fyrverkeri i Badeparken etter hvert et fast og populært innslag.

En viktig oppgave for 1. maikomiteen var å selge de 1. maimerkene som Det Norske Arbeiderparti laget. Komiteen bestilte gjerne om lag 300 merker som gikk unna. Salget gav inntekter og spredte dagens budskap til sympatisørene.

”Arrangementet i Frogn må fortsette”
Før 1. mai 1971 innbød Ski arbeiderparti representanter for nabokommunene til et møte som skulle ”drøfte mulighetene for et felles 1. mai-arrangement i Follo”. Styret deltok, men sa klart i fra at det ”arrangement partiet har hatt i Frogn, må fortsette”.

I 1973 ble det reist spørsmål om det fortsatt burde være gudstjeneste 1. mai. Partistyret vedtok å beholde gudstjenesten og feire som tidligere og å innby damekoret til å medvirke. Festmøtet ble dette året holdt i aulaen på Seiersten skole. Follo fallskjermklubb tilbød seg å foreta utspring over Seiersten stadion med ett av partiets flagg. Tiltaket ville koste 400 kroner, men partiet slo likevel til og sa ja.

Under feiringen året etter holdt Aasmund Berg appellen og gikk meget hardt ut mot det han kalte ”den borgerlige la-skure-politikken” i Frogn. Det borgerlige flertallet sitter på sakene og vil la private få hånd om strandområder og leiligheter i oppløste borettslag, mente han, og etterlyste innsats for å skaffe folk arbeidsplasser og et sted å bo.

Oppslutningen om 1. mai 1976 var elendig fastslo 1. maikomiteen som fikk honnør av partistyret for godt arbeid, men altså til liten nytte. Styret vedtok å ta den framtidige feiringen opp til grundigere diskusjon senere.

Samarbeid med SV?
På 70- og 80-tallet forsøkte Sosialistisk Venstreparti stadig å komme med i feiringen av 1. mai i Drøbak sentrum, akkurat som kommunistene hadde gjort noen tiår tidligere. Partiet avviste lenge tilnærmingene og fastslo at samarbeidet mellom partiet og den lokale fagbevegelsen hadde lange tradisjoner og fungerte tilfredsstillende. Partiet så derfor ”ingen grunn til å gå inn i nye samarbeidsforhold eller avstå fra sine tradisjonelle arrangementer”.

I følge partiets årsmelding, var 1. maifeiringen i 1981 spesielt vellykket. Det var god oppslutning om arrangementet på Drøbak Torg hvor lokalpartiets egen Bjørn Bjørnsen holdt talen for dagen, og hvor det var appeller ved Turid Wagner Johansen og Bjørn Lesteberg. Meget god oppslutning var det også om barnelekene på Bankløkka, og om ettermiddagen viste Framlaget film i Drøbak kino.

Året etter var det tradisjonell flaggborg fra Grande, tale for dagen ved stastråd Inger Louise Walle, appell ved Kay Olav Winther og barneleker på Bankløkka. Om morgenen var det frokost på Drøbak Hospital med mange til stede, og om kvelden arrangerte Framlaget i Drøbak familietilstelning i kinoen.

Før arrangementet hadde imidlertid Frogn SV bedt om møte med partistyret for å drøfte et eventuelt felles arrangement. Styret foreslo for representantskapet at partiet skulle ta kontakt med SV og erklære seg villig til å ”samarbeide om det tekniske opplegg, men ikke noe ut over det”.

1.mai 1985 ble flaggborgen sløyfet og arrangementet ble i protokollene karakterisert som en ”puslete forestilling”.

Den dårlige oppslutningen førte til at også enkelte som hadde vært i mot å gi fra seg kontrollen over arrangementene, så seg om etter nye arbeidsformer. I 1990 foreslo Follo faglige samorganisasjon at kreftene ble samlet i én markering av dagen. Samorganisasjonen tenkte seg et samarbeid mellom lokale lag av AP, SV og AKP (m-l), samt styret i samorganisasjonen. Det lokale partistyret svarte at partiet stilte seg åpent for samarbeide, men påla 1. maikomiteen å utvikle en plan som partiet kunne gå inn for. Betingelsene for et samarbeid med SV ble akseptert, og fra 1. mai 1990 var lokalpartiet og fagforeningene ikke lenger alene om 1. mai feiringen i Frogn.

Delt arrangement
Samarbeidet førte til at karakteren på feiringen ble noe endret. Det ble igjen arrangert 1. mai tog, og demonstrasjonsbannere med politiske slagord som de to partiene ble enige om, ble båret i toget og vist fram rundt talerstolene. 1. mai 1992 var det bl.a. slagord som ”For et sosialistisk Norge”, ”Ja til internasjonal solidaritet! Hva med EF?” og ”Hvor er langtidsplanene, Gro?” Paroler som ergret mange partimedlemmer.

Året etter konstaterte partiet at partimedlemmene hadde divergerende meninger i EF-saken, og man fant ingen grunn til å gjøre splittelsen dypere ved at den ene ”fløyen” samarbeidet med sine meningsfeller i et annet parti om feiringen av 1. maidagen. Partistyret ønsket ingen markeringer av en spesiell holdning og samarbeidet med SV ble avlyst. Samarbeidet ble imidlertid tatt opp igjen.

Til å begynne var Follo samorganisasjon formell arrangør av det felles arrangementet, men det viste seg å være overflødig, forteller Bjørn Bjørnsen, som var partiformann og pådriver for samarbeidet. Å bli enige om talere var ikke noe problem. En felles komité tok seg av parolene.

Etter som begge partier hadde frokost på hospitalet, slo de like godt frokostene sammen til ett, felles arrangement. Det var både hyggelig og praktisk, sier Bjørnsen. Et år ble AKP (m-l) invitert til å være med, men det gikk ikke. Da ble det straks vanskeligere å bli enige om parolene.

Arbeiderpartiet hadde sitt arrangement med tale på torget etter det felles 1. maitoget. Deretter overtok SV.

I 1995 kom nedlegging av blomster på Jacobine-statuen med på programmet. Jakobinestatuen var simpelthen et naturlig valg, og et godt fellesprosjekt etter min – og hele styrets mening, opplyser Bjørnsen. Vi bekranset statuen i fellesskap i noen år, og det ble en fin åpning på 1. mai-dagen.

Programmet dette året bestod ellers av frokost på eldresenteret i Drøbak Hospital, flaggborg og tale på torget. Etter talen arrangerte SV demonstrasjonstog.

Oppslutningen var imidlertid fortsatt enkelte ganger så som så. Partiet satte derfor tidlig i 1998 ned en komité som skulle vurdere alternative former for 1. mai uten at det førte til vesentlige endringer. Feiringen av maidagen fortsatte slik den hadde vært de seneste årene. Feiringen begynte med frokost i Drøbak Hospital sammen med SV og fortsatte med at partiets leder, May Granum, talte og la ned blomster ved Jacobinestatuen. Hovedtalen ble holdt av fylkesordfører Ragnar Kristoffersen.

Også i 1999 delte Frogn Arbeiderparti på feiringen med SV. Først var det en 2 timer lang forkost på Drøbak Hospital for 30-40 personer fra begge partier. Så spilte Drøbak musikkorps Internasjonalen, og forsamlingen marsjerte til Drøbak torg hvor koret Rødstrupene sang før 1. maitoget - som i følge møteboka til partiet bestod av om lag 70 personer - gikk til Jacobinestatuen hvor Morten Johnsen la ned blomster. Deretter gikk toget tilbake til torget hvor Hanne Dølheim fra SV holdt en appell før Frogn Arbeiderpartis ordførerkandidat, Sissel Våge, holdt talen for dagen. Været var meget bra, kan protokollen fortelle. Det bidro til at arrangementet ble spesielt vellykket.

Med tiden er likevel samarbeidet mellom de to partiene mer eller mindre opphørt. De senere årene har de hatt hver sine arrangementer.

Arbeiderpartiet har de senere år begynt dagen med bekransning av statuen av fergekvinnen Jacobine Wilhelmsen - en av Drøbaks slitere. Det er en markering som sømmer seg et Arbeiderparti. Deretter har det vært gudstjeneste i Drøbak Kirke, og tale for dagen på torget før medlemmer og sympatisører har samlet seg til felles bespisning og sosialt samvær innendørs. I 2006 samlet partiet mange deltakere i Varmbadet i Badeparken, og året etter fant et like vellykket treff sted i den gamle bytingssalen ved Drøbak kino.

Kulturtradisjon
Feiringen av 1. mai representerer i Norge, som nevnt, en 120 år lang tradisjon. I Drøbak er dagen feiret tilnærmet kontinuerlig i 100 år.

Dagen begynte som en kamp- og demonstrasjonsdag hvor arbeiderbevegelsen mønstret massene for politiske tiltak og sosial framgang. Etter hvert er de aller fleste av de opprinnelige målene nådd.

Demonstrasjonstogets tid synes å være over i Frogn – i alle fall for Arbeiderpartiets del. Meningsytringene har funnet andre uttrykk og andre kanaler. De røde flaggene har ikke lenger den symbolverdien de en gang hadde. Flaggborgen er ikke lenger en manifestasjon av samhold og styrke, men oppleves av stadig flere som et fremmedelement uten meningsbærende innhold. Demonstrasjonsplakater med slagord har det ikke vært i Drøbak på mange år, meddeler de som i dag har ansvaret for det lokale Arbeiderpartilagets markering av dagen. Noen ildsjeler tar ansvar og står for arrangementene år etter år. Rekrutteringen er liten. Og oppslutningen om de arrangementene som finner sted utendørs, er på langt nær slik man kunne ønske.

Dette betyr ikke at dagen er overflødig, eller at den har utspilt sin rolle, men at den må få et innhold og en form som samsvarer med forholdene i samfunnet og med behovene til de menneskene som fortsatt trenger arbeiderbevegelsen som talerør og forkjemper, og som har tro på de idealene som Arbeiderpartiet representerer.

1. maidagen er en vesentlig del av arbeiderbevegelsens historie og av norsk kultur. Den er tradisjon, men også et aktuelt virkemiddel i arbeidet for et bedre samfunn. Også i Frogn.