En viss forsiktighet og trinnvis framrykning var nødvendig for ikke å støte bort noen. Dobbeltnavnet bekreftet at partiet var for alle, uansett hvor i felleskommunen man bodde, og en direkte videreføring av begge de to kommunepartiene.
Idrettslaget valgte samme framgangsmåte, og det nye navnet ble raskt akseptert. En gang i blant kunne noen i et opphisset øyeblikk, komme til å hevde at Frogn var kommet i bakevja, og at folk fra denne delen av kommunen ble tilsidesatt, men stort sett var samarbeidet både godt og hjertelig.
Kommunepartiene i Drøbak og Frogn
I Drøbak var det ved kommunesammenslåingen en relativt sterk arbeiderbevegelse. Erfarne organisasjonsfolk og god rekruttering bidro til at kommunepartiet var aktivt og drev godt. Gjennom representantskapet hadde de tilsluttede organisasjonene reell innflytelse på partiets holdninger og standpunkter, og regelmessige møter gjorde det mulig å få behandlet saker som medlemmene mente var viktige. Både kvinner og menn var aktive. Møtebøker og referater viser at de tillitsvalgte var dyktige og hadde de forutsetningene som skulle til for å drive ryddig og grundig saksbehandling på en kameratslig og demokratisk måte. Den politiske gjennomslagskraften var da også stor. I mange år var Arbeiderpartiet kommunens toneangivende parti.
I Frogn stod ikke arbeiderbevegelsen like sterkt, men driftige tillitsvalgte holdt liv i organisasjonen og nedla et betydelig arbeid i kommunens politiske organer hvor partiet var meget godt representert. Ved enkelte valg hadde Frognpartiet en velgeroppslutning på over 30 prosent.
I Drøbak hadde Arbeiderpartiet ved sammenslutningen 12 av 21 representanter, mens partiet i Frogn hadde 9 av 21. Begge partilag stod m.a.o. sterkt, men det politiske styrkeforholdet hellet litt i Drøbaks favør.
Drøbak-Frogn Arbeiderparti
Den 7. april 1961 er en merkedag i historien til Arbeiderpartiene i Drøbak og Frogn. Klokka sju om kvelden møttes 45 partifeller fra de to kommunene i Bygningsarbeidernes Hus i Lindtruppen for å ”slutte sammen Drøbak og Frogn Arbeiderpartier”, som det står i møteboka som ble skrevet på maskin av Einar Høibraaten og limt inn i protokollen. Bygningsarbeidernes Hus var det nye navnet på det møtelokalet som tidligere ble kalt Avholdslokalet. Huset der møtet som la grunnen for Drøbak Arbeiderparti i 1909, fant sted.
Møtet var godt forberedt. Styrene i de to kommunepartiene hadde drøftet situasjonen, satt opp dagsordenen, blitt enige om noen løsninger og fordelt oppgavene. Formannen i Drøbakpartiet, Odd Aug. Bareksten, ønsket vel møtt og åpnet møtet. Både han og Frogn-partiets formann, Fredrik Eliassen, takket for den tilliten de var vist i de to kommunepartiene. Også Carl Simonsen takket. Han kunne fortelle at dette var det 51. årsmøtet han deltok i. David Kjellberg fra Drøbak ble valgt til dirigent, og Einar Høibraaten fra Frogn til sekretær. Balanse var viktig.
Hva skal partiet hete?
En ”lovkomité” hadde i samarbeid med partistyrene laget nye, felles lover eller vedtekter som greit ble vedtatt med en del små redaksjonelle forandringer. Komiteen hadde foreslått at navnet på det sammensluttede partiet skulle være Drøbak-Frogn Arbeiderparti.
Det var ikke Drøbak-partiets nestor og mangeårige formann, Gunnar Brynhildsen, uten videre enig i. Han godtok Drøbak-Frogn Arbeiderparti som et overgangsnavn, men når den nye kommunen hadde fått sitt navn, burde partiet få samme navn som kommunen, mente han.
Forslaget utløste debatt. Ved avstemningen stemte 15 for lovkomiteens forslag. Brynhildsens forslag fikk 30 stemmer. Partiet skulle skifte navn når felleskommunen hadde fått sitt navn.
Valgene var godt forberedt og vervene fordelt på personer fra de to tidligere kommunene. Odd Aug. Bareksten ble formann, Kjell Wangen, sekretær, og Oskar Ermesjø, kasserer. Styremedlemmer ble Ruth Groth, Signe Hansen, John Stockholm, Thorleif Eriksen, Randi Granum og Ove Fornell.
Frogn kommune
Hvorfor Gunnar Brynhildsen så bestemt ønsket at partiet skulle ta den nye kommunens navn og ikke hete Drøbak-Frogn Arbeiderparti, kan man fundere over. Kanskje så han saklig og nøkternt på det, og mente at kommunepartiet burde bære kommunenavnet uavhengig av hvilket utfall navnevalget fikk. Eller kanskje regnet han i sitt stille sinn med at kommunen ville få navnet Drøbak. Det var han i så tilfelle ikke alene om.
Før regjeringen fastsatte navnet på kommunen, fant det sted en livlig – og til dels opphetet – debatt. Ikke noe tyder på at Drøbak Arbeiderparti engasjerte seg direkte og fattet vedtak i saken. Det var kanskje ikke nødvendig heller. At noen i Drøbakpartiet skulle ønske at navnet skulle være Frogn, var lite trolig. Drøbak-navnet er kjent over hele landet og langt ut over landets grenser, ble det hevdet, men hvem vet hvor Frogn er?
Selvfølgelig skulle navnet være Drøbak. Det var et folkekrav, mente bystyret hvor partiet hadde flertallet. De folkevalgte argumenterte sterkt for at Drøbak måtte bli navnet på den nye kommunen. Det ville dessuten være et plaster på såret som ble skapt ved at Drøbak mistet sin bystatus. Vedtaket var enstemmig.
Frogn hadde også gode argumenter. Historiske og aktuelle. Hvis Frogn ikke ble navnet på felleskommunen, ville det forsvinne, mente noen. Drøbak-navnet ville under enhver omstendighet leve videre i kraft av sin historie og som betegnelse på den vesle, idylliske ”byen” ved fjorden, men Frogn-navnet var avhengig av å bli navnet på felleskommunen for å leve videre, ble det hevdet – bl.a. av framtredende Arbeiderpartifolk.
Det var m.a.o. Arbeiderpartifolk på begge sider. Regjeringen kunne ikke gjøre alle til lags. 12.mai 1961 fastslo den at kommunenavnet skulle være Frogn.
Dermed innebar representantskapets vedtak at kommunepartiet skulle hete Frogn Arbeiderparti. Men det var et vedtak som det skulle ta tid å gjennomføre. Etter et par års nøling vedtok representantskapet etter inngående drøftinger at navnet fortsatt skulle være Drøbak-Frogn Arbeiderparti.
Det opprinnelige vedtaket ble imidlertid aldri satt ut av kraft, og i 1968 var det Otto Ibenfeldts tur til å foreslå at partiets navn skulle endres til Frogn Arbeiderparti i samsvar med de opprinnelige forutsetningene. Partistyret vedtok å sende saken på høring til de tilsluttede organisasjonene. Men tiden for et navneskifte var etter sju år ennå ikke inne.
T.v.: Valgprogrammet lovte avgjort ikke for mye. Det var relativt kortfattet, og inneholdt mange generelle vendinger. Trolig var det ikke programformuleringene, men heller den generelle tilliten til partiet og kandidatene som var utslagsgivende. Og kanskje bidro David Kjellbergs appell til det gode resultatet. Partiet gikk nemlig styrket ut av valget og sikret seg både ordføreren og varaordføreren i den nye kommunen.
Ny tid – ny innsats
Før det konstituerende møtet etter partisammenslutningen ble hevet, følte mange behov for å si noen ord. David Kjellberg takket for at han hadde fått dirigere ”dette så historiske møte for arbeiderbevegelsen i Drøbak og Frogn”, den nyvalgte formannen takket for tilliten, og fylkespartiets sekretær, Johan Jensrud, hilste fra fylkespartiets styre og ”uttrykte sin tilfredshet med den måte som årsmøtet hadde forløpt på”.
Ungdomslagets formann, Olav Antonsen, redegjorde for hva laget ville gjøre i forbindelse med det forestående valget og utrykte sin glede over valget av formann fordi Bareksten hadde vist stor interesse for ungdomslaget, og samorganisasjonens formann, Jens Martinsen, sluttet seg til de foregående talere og ønsket et fortsatt godt samarbeid mellom fagbevegelsen og partiet.
Dermed kunne dirigenten heve møtet. Klokka var blitt 22.40. En ny æra for partiarbeidet i Frogn – inkludert det tidligere Drøbak - var innledet.
Kjellberg og Høibraaten
Drøbakpartiet hadde i de fleste år etter krigen og fram til kommunesammenslutningen hatt ordføreren i sin kommune. Partiets ordfører hadde riktig nok i et par år på femtitallet alternert med Høyres Helge Askautrud etter loddtrekning, men Drøbak var på sett og vis en Arbeiderpartibastion. I Frogn var det borgerlig flertall og borgerlig ordfører. Hva ville resultatet bli ved det første valget i den nye felleskommunen?
Skulle man vinne velgernes tillit, gjaldt det å satse på personer med erfaring og bred oppslutning i alle lag av befolkningen. Partiet hadde flere med slike kvaliteter. Den som pekte seg ut som ordførerkandidat var imidlertid David Kjellberg. Han hadde vært ordfører i Drøbak fra 1952. Nominasjonsmøtet i Drøbak-Frogn Arbeiderparti førte ham opp på førsteplass – med akklamasjon.
Kommunevalget 1961 ble imøtesett med spenning, spesielt i Drøbak. Ville Arbeiderpartiet miste flertallet når det skulle stille til valg i den nye felleskommunen? Partiet presenterte kandidatene med bilde og navn, men uten å angi om de bodde i den tidligere bykommunen eller herredskommunen. Fra 1. januar 1962 ville alle være likestilte innbyggere i den nye kommunen Frogn. Det var ikke lenger ”dem” og ”vi”. Men hva ville velgerne gjøre? Ville de stryke og kumulere?
Også Frognpartiet hadde solide kandidater - både menn og kvinner - som kunne bekle et hvilket som helst verv i kommunen, Valget falt på Einar Høibraaten. Han ble varaordførerkandidat. Det var liten uenighet om hvem som ellers skulle stå på lista. Partiet gikk enig og samlet inn i valgkampen.
49,4 prosent
Ved det siste kommunevalget før kommunesammenslåingen ble det avgitt 1387 godkjente stemmer i Drøbak. Av disse gikk 761 til Arbeiderpartiet. Tilsvarende tall i Frogn var 1379 hvorav 584 til Arbeiderpartiet. Det gav partiet en samlet oppslutning i de to kommunene på 48,6 prosent.
T.h.: Mange i Drøbak bodde under uverdige forhold. Partiet hadde som mål å bedre boforholdene for "alminnelige folk" og uttrykte det slik i valgprogrammet til kommunevalget i 1961.
Ville partiet kunne ta med seg dette styrkeforholdet inn i den nye kommunen?
Det gikk langt bedre enn de mest pessimistiske hadde fryktet. Valget viste seg å bli en stor seier. Arbeiderpartiet fikk 49,4 prosent av stemmene, rent flertall og dermed selvfølgelig ordføreren - og varaordføreren. Arbeiderpartiet hadde tatt et solid tak om rattet i den nye kommunen.
9 – 7
Mange i Frogn hadde fryktet at bygda skulle bli en slags utkant, et haleheng til Drøbak, og at folk fra Drøbak skulle dominere samarbeidet. Den vrangforestillingen fikk umiddelbart et skudd for baugen. 19 av de 31 som fikk plass i det nye kommunestyret hadde adresse i det gamle Frogn. Av Arbeiderpartiets gruppe var 9 fra Frogn og 7 fra Drøbak. Etter som ordføreren kom fra Drøbak, fikk m.a.o. valget et salomonisk utfall som de fleste kunne være fornøyd med.
Arbeiderpartiets medlemmer i det første felles kommunestyret ble: Bygningsarbeider David Kjellberg (D), lastebileier Thorleif Eriksen (F), lastebileier Alf Dahl (D), husmor Randi Granum (F), rørlegger Einar Høibraaten (F), politioverbetjent Mathias Røssevold (D), murer Ole Seim (F), kommunearbeider Fredrik Eliassen (F), sosialsjef Thorvald Andersen (D), maskinist Rudolf Jacobsen (D), dreier Odd August Bareksten (D), fabrikkarbeider Jens Martinsen (F), e-verksmontør Oskar Ermesjø (D), linjemontør Kristian Kristiansen (F), tinnarbeider Lloyd Andersen (F) og lagersjef Harald Wilmo (F).
15 menn og Randi Granum. Hun var eneste kvinne i gruppa, men ikke i kommunestyret hvor hun fikk følge av Venstres eneste representant, lærerinne Anne Ølnes. Høires, Senterpartiets og Kristelig Folkepartis grupper var uten kvinner.
Randi Granum var velorientert, bevisst og talefør. Selv om hun var eneste kvinne, var hun godt i stand til å løfte arven etter andre sterke kvinner som Gunvor Simonsen og Reidun Dahl som også hadde representert partiet i mannsdominerte kommunestyrer.
Kumuleringer og strykninger
Valgutfallet var ikke helt i samsvar med den rekkefølgen partiet hadde ført kandidatene opp i. De fem første på lista var kumulerte. At de kom inn kunne ingen forhindre, men kumuleringer og strykninger endret den innbyrdes rekkefølgen. Thorleif Eriksen fra det gamle Frogn ble flyttet framover. Det samme ble Alf Dahl fra Drøbak. Randi Granum ble presset en plass bakover, og varaordførerkandidaten Høibraaten fikk færrest stemmer av de kumulerte. Om dette var personlige stemmer og strykninger, eller skyldtes at velgere fra Frogn strøk kandidater fra Drøbak og motsatt, er umulig å si, men kumuleringen av Eriksen, kan tyde på at enkelte mente at han burde vært Frogns førstemann på lista og dermed varaordførerkandidat.
Innenfor gruppa av ukumulerte kandidater, var endringene, som rimelig er, større. I utgangspunktet var det 6 kvinnelige kandidater. De fem ukumulerte stod på henholdsvis 12., 23., 25., 27. og 31 plass. De kunne alle vært kumulert inn av velgerne, men ingen av dem fikk plass i kommunestyret – heller ikke den rutinerte Ruth Brynhildsen som var oppført på 12. plassen. Hun hadde i mange år gjort seg gjeldende i arbeiderungdomslaget, kvinnegruppa og representantskapet i Drøbak Arbeiderparti, men ble ikke fast medlem av kommunestyret.
Det ble derimot Oskar Ermesjø fra Drøbak samt Lloyd Andersen og Harald Wilmo fra Frogn som ble kumulert opp fra henholdsvis 30., 28. og 22.plass. Også Mathias Røssevold og Ole Seim – den ene fra Drøbak, den andre fra Frogn – ble kumulert inn til sikker plass.
Mye tyder m.a.o. på at strykning og kumuleringer ikke i noen særlig grad fulgte de tidligere kommunegrensene. Endringene skyldtes trolig heller at velgerne ville hjelpe inn personer de hadde spesiell tro på og tillit til, og når bare den kumulerte av kvinnene fikk fast plass, kan det bare tolkes som at velgerne fortsatt ikke var kommet like langt som partiet i synet på kvinner i politikken. En meget stor andel av velgerne var kvinner. De kunne ha kumulert inn flere av sine medsøstre. Når det ikke skjedde, skyldtes det kanskje både det forhold at de fleste velgerne kvidde seg for å gjøre endringer på listene av frykt for å få dem forkastet, og at mange kvinner fortsatt mente at lokalpolitikken var mannens domene. Her var Arbeiderpartiets velgere av begge kjønn neppe vesentlig annerledes enn dem som støttet andre partier.
”Da stemmer jeg på Høires kandidat”
Forberedelsene til konstitueringen av kommunestyret og de politiske styrene og rådene i den nye kommunen gikk greit. Representantskapet var stort sett samstemt, men ved behandlingen av representanter til skolestyret, oppstod det en voldsom diskusjon, forteller protokollen. Wilhelm Isaksen foreslo Paul Hagen som formann, men da tente Randi Granum. Hun var en bestemt dame som ikke var redd for å si i fra om hva hun mente. Hvis Hagen ble valgt, ville hun bryte ut av gruppa og stemme på Høires kandidat når saken kom opp til behandling i kommunestyret.
Diskusjonen ble hissig og høyrøstet, og det ble uttalt at gjorde hun det, kunne hun like gjerne melde seg ut, for da ville hun bli ekskludert. Situasjonen ble reddet ved at Hagen nektet å stille, selv om flere prøvde å presse ham til å opprettholde sitt kandidatur. Odd Bareksten ble så utpekt som formannskandidat. Det ble akseptert – selv om heller ikke han var fra det gamle Frogn.
Hvor skal administrasjonen holde til?
Meningene om hvor administrasjonen i den nye kommunen skulle holde til, var mange – også innad i partiet. Da representantskapet behandlet saken kom det til heftige diskusjoner med temperamentsfulle utbrudd.
Spesielt var det uenighet om hvem som skulle bestemme, representantskapet eller kommunestyregruppa. Med 36 mot 7 stemmer avgjorde representantskapet til slutt at dét skulle ha det avgjørende ordet, og at teknisk etat, likningskontoret og jordstyret skulle holde til på Ullerud, altså i det gamle Frogn, mens resten, inklusive ordføreren, skulle ha plass i Drøbak. Der skulle også E-verket være. Det flyttet inn i nye kontorer i Storgata.
Resultatet ble altså en salomonisk midt-på-treet-løsning som fungerte med noen justeringer helt til kommunen fikk eget rådhus på Seiersten.
Ingen store forandringer
For Arbeiderpartiet betydde kommunesammenslåingen ingen store forandringer. Partiet var organisasjonsmessig tilpasset den nye situasjonen og hadde flertallet i kommunestyret. Arbeidet fortsatte derfor som før. Oppstod det uenighet etter gamle kommunale skillegrenser, kommer de ikke til utrykk i møteprotokollene til partiets ulike organisasjonsledd. Samarbeidet gikk åpenbart langt glattere enn det hadde vært grunn til å frykte.
Når krybben er tom, bites hestene, heter det, men her var krybben langt fra tom - verken økonomisk eller ideologisk. Oppgavene var riktignok mange, men styringsflertallet samarbeidet godt seg i mellom - og med de øvrige politiske partiene - om å løse kommunens politiske og økonomiske utfordringer. Dette virket tilsynelatende positivt på organisasjonen og medlemmenes evne og vilje til å ta i et tak og trekke sammen i samme retning. Da den første valgperioden gikk mot slutten, var det liten slitasje å spore.
Velgerne fornøyd
Velgerne må også ha vært fornøyd. Ved kommunevalget i 1963 fikk Arbeiderpartiet fortsatt 49 prosent av stemmene. Det betydde en ørliten tilbakegang med 0,4 prosent. Det skremte ingen. Høyre økte fra 27,2 til 29 prosent, mens Senterpartiet kanskje led noe av å skulle stille til valg i en kommune med så mange ”bybogere”. Tilbakegangen var imidlertid på beskjedne 0,8 prosent. Tilbakegang var det også for Kristelig Folkeparti som måtte nøye seg med 4,7 prosent oppslutning – 0,6 prosent mindre enn ved forrige valg. Venstre stod seg og fikk 3,9 prosents oppslutning som sist.
Arbeiderpartiet var fortsatt størst og kunne styre videre. Beslutningene ble truffet etter en bred politisk prosess. De vesentlige kommunalpolitiske oppgavene ble i tur og orden drøftet og avklart i representantskapet hvor medlemsorganisasjonene og enkeltmedlemmer kunne si sin mening - og i mange tilfelle treffe beslutninger - før sakene kom opp i kommunestyregruppa og deretter i formannskap og kommunestyre.
Utenfor partiet oppfattet noen dette som uparlamentarisk maktbrynde. Mindretallet i kommunestyret og i de kommunale utvalgene ønsket å øve større innflytelse på diskusjonen, prosessen og avgjørelsene, og mente at det var galt av flertallet å presentere ferdig fattede standpunkter. Men det var partiet som hadde gått til valg, og det var partiet som hadde fått velgernes tillit, ikke enkeltpersonene i kommunestyregruppa eller styrer og råd. Det var de aller fleste i partiet innforstått med, og det rettet de seg etter. Dessuten var det ikke unaturlig at personer som hadde søkt sammen i politisk fellesskap fordi de hadde samme grunnleggende holdninger, også var enige om enkeltsaker. Det var denne samstemte enigheten som brakte politiske resultater til beste for kommunens innbyggere. Splid og kiv for åpen scene ville ingen være tjent med.
Stortingsvalg
En del som gav Arbeiderpartiet sin stemme ved kommunevalgene i Drøbak og Frogn, stemte ganske sikkert på partiet fordi det hadde dyktige talsmenn og -kvinner som de kjente og hadde tillit til, men oppslutningen om stortingsvalgene viser at svært mange støttet partiet og den politikken det førte, også når det ikke dreide seg om lokalpolitikk, men om å styre landet.
Representantene fra Frogn hadde lenge ingen framtredende plass på stortingsvalglistene. Drøbakpartiets første formann, Hans P. A. Ruud, var varamannskandidat da Moss og Drøbak stilte liste sammen helt på begynnelsen av 1900-tallet, og i 1945 stod partiets senere ordfører, Ragnar Hansen, på 5. plass på stortingsvalgslista til Arbeiderpartiet i Akershus, men først da Kjell Engebretsen ble valgt i 1993, ble Arbeiderpartiet i Frogn representert på Stortinget.
Oppslutningen i Drøbak og Frogn om Arbeiderpartiet ved stortingsvalgene var likevel god. I 1936 - etter at sårene etter partisplittelsene var så godt som leget, og Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakten – fikk Arbeiderpartiet 37,6 prosent av de avgitte stemmene i Drøbak og 32 prosent i Frogn. Ved det første stortingsvalget etter krigen, hadde oppslutningen steget ytterlige. I Frogn fikk Arbeiderpartiet 39,1 prosent og i Drøbak hele 45,9 prosent.
Og oppgangen fortsatte. I 1961 var Arbeiderpartiets andel av stemmene i kommunen 47,2 prosent. Da var Sosialistisk Folkeparti kommet på banen og stakk av med 100 velgere som ellers med stor sannsynlighet ville stemt på Arbeiderpartiet, noe som ville gitt en oppslutning på over 50 prosent.
Ved det påfølgende stortingsvalget i 1965 fant det riktignok sted en mindre justering. Partiet gikk noe tilbake, men fikk 42,1 prosents oppslutning og var fortsatt kommunens overlegent største parti ved valget. Kommunistene økte fra 11 stemmer i 1961 til 15. Det gav i begge tilfelle en oppslutning på 0,4 prosent, mens Sosialistisk Venstreparti sanket ytterligere 60 stemmer og oppnådde 4,6 prosent – en framgang på 1,4.
Når de borgerlige partiene ved stortingsvalget i 1965 gjorde det litt bedre enn ved forrige valg, skyldtes det i hovedsak Venstres framgang. Partiet økte med 2 prosentpoeng til 7,6. Kristelig Folkeparti gikk derimot tilbake 1,4 prosent, mens de andre borgerlige hadde en liten framgang. Høyre gikk fram 0,7 prosent, og Senterpartiet styrket sin oppslutning i den nye kommunen med om lag halvparten ”byvelgere” med en framgang på 1,1 prosent.
De borgerlige fikk dermed 52,7 prosent av de avgitte stemmene mot venstresidens 47,1. Men Arbeiderpartiet var størst. Det viste seg både ved kommunevalg og stortingsvalg – selv etter at de konservative kreftene i Drøbak var blitt forsterket med bønder og høyrefolk fra Frogn-bygda, måtte de borgerlige samarbeide dersom de skulle komme i posisjon. Frogn var avgjort ingen uinntakelig, borgerlig bastion.
Drosje hjem
Etter sammenslåingen var veiene til partimøtene for enkelte blitt lange. På 60-tallet hadde de færreste egen bil, noen måtte i båt, og offentlig transport innad i kommunen var det dårlig med – da som nå.
Saklistene var også lange. Sakene var viktige, og representantene ønsket å si sin mening, og demokratiet skulle fungere, så man kunne ikke bare sette sluttstrek. Flere ganger måtte likevel saker utsettes fordi klokka var blitt for mye. Et møte i 1962 varte til klokka halv ett om natta. Det var i seneste laget for folk som hadde lang vei hjem og skulle tidlig opp og på arbeid dagen etter.
Representantskapsmøtet 24. august 1961 varte til klokka halv tolv. Hvordan skulle folk komme hjem? Jo, ”møtet besluttet at de som bodde slik til, kunne ta drosje hjem og få denne utgift dekket av partikassen”, forteller møteboka.
Hvor mange som benyttet seg av tilbudet forteller møtebøkene imidlertid ikke noe om.
Arbeiderlaget i Frogn
Enkelte i Frogn syntes nok at det var langt til Drøbak – både i billedlig og konkret forstand. De ønsket et partilag der partimedlemmene kunne drøfte saker og ta felles initiativ over for kommunepartiet.
25. oktober 1961 ble Frogn Arbeiderlag konstituert hjemme hos Randi og Johan Granum på Brevik. Den første formannen ble Einar Andersen. De to viktigste sakene på dagsordenen var drøfting av kandidater til de politiske utvalgene i felleskommunen, og søknad til politiet om å få lodde ut en gris for å tjene penger til lags- og partiarbeidet.
De fleste av sakene arbeiderlaget behandlet, gjaldt representasjon til Drøbak-Frogn Arbeiderpartis representantskap, forslag på kandidater til kommunestyret og medlemmer til styrer og råd - og til 1. maikomiteen. Styret tok dessuten initiativ til sosiale tiltak for medlemmer, sympatisører og andre beboere i bygda.
Fra begynnelsen hadde arbeiderlaget rundt regnet 25 medlemmer, men i 1963 steg medlemstallet til 35 og to år senere til 41. På medlemsmøte den 11. mars 1963 bevilget arbeiderlaget 200 kroner til Drøbak-Frogn Arbeiderparti.
Relativt få av de sakene laget i følge protokollen behandlet, hadde politisk eller lokalpolitisk karakter. Det kan tyde på at representantskapet i kommunepartiet fungerte tilfredsstillende og tok seg av de sakene som beboerne i det gamle Frogn var opptatt av. I 1964 drøftet partilaget imidlertid planen om bru over Bunnefjorden og forslaget om tvungen søppeltømming. Hva lagets medlemmer mente om sakene, framgår ikke av protokollene.
Selv om laget utover på 1960-tallet hadde en del medlemmer, var virksomheten relativt beskjeden. I 1962 var Einar Andersen fortsatt formann. Da hadde laget for eksempel 23 betalende medlemmer og arrangerte to medlemsmøter i tillegg til fire styremøter. To år senere, under Willy Brattlis formannstid, arrangerte laget bl.a. et møte hvor partiets ordfører, David Kjellberg og flere formannskapsmedlemmer var til stede og orienterte og svarte på spørsmål om kommunale saker av interesse for ”denne del av bygda”. Ellers var det møter hvor kommunepartiets formann, Gunnar Brynhildsen, og Alf Dahl orienterte og drøftet politiske saker med medlemmene, og på et møte orienterte en representant fra Oslo Framkrets om organisasjonen og viste film.
I 1966 var virksomheten på et lavmål. Randi Granum lot seg da velge til formann, og fikk i stand en viss aktivitet, men årsmøtet 7. mars 1968 ser ut til å ha vært det siste. I 1968 fant også det siste styremøtet som er protokollert, sted. Om virksomheten fortsatte etter dette, er usikkert.
På kommunepartiets årsmøte i 1970 ble det opplyst at det ikke lenger var noen møteaktivitet i Frogn Arbeiderlag, og at bare seks av medlemmene betalte kontingent. I 1971 ble laget formelt oppløst og eiendelene innlevert til Drøbak-Frogn Arbeiderparti.
Konkurrerende ”folkeparti”?
På 60-tallet begynte venstresosialistene og NATO-motstanderne i partiet å røre på seg. Frogn gikk ikke fri. I mars 1962 advarte Alf Dahl lokalpartiet mot splittelse. Han hadde hørt at det var virksomhet i gang for å stifte avdeling av Sosialistisk Folkeparti i distriktet.
Advarselen var på sin plass. Det nye partiet hadde allerede fått 100 stemmer i Frogn ved stortingsvalget året før. Partisplittelse hadde man sørgelige erfaringer med. Et nytt parti som skulle konkurrere med Arbeiderpartiet om velgernes gunst, ville svekke arbeiderbevegelsens slagkraft og partiets posisjon og muligheter til å få gjennomført sine saker.
Alf Dahl ba medlemmene være årvåkne og kjempe for partiet, spesielt på arbeidsplassene. Men et nytt parti på venstresiden ble det, og konsekvensene skulle snart melde seg.
Formannsvervet i alle komiteer
Som kommunens ”styrende parti” måtte Arbeiderpartiet de første par tiårene etter krigen ta stilling til stort og smått. Lite ble overlatt til kommunestyregruppa. Partiet var kommunens drivkraft og styrende hånd. Representantskapet bestemte politikken, men også hvem som skulle ha ulike verv, hvem som skulle ansettes i kommunen, hva politikerne skulle ha i godtgjøring – kort sagt: det meste. Saksmengden var stor, detaljene mange og møtene lange. Og sekretærene som skulle skrive protokollene fikk en formidabel jobb – som de i de fleste tilfelle løste med glans.
Før kommunestyret skulle konstitueres i 1964 vedtok representantskapet av partiet skulle ”besette formannsvervene i alle komiteer”. Kommunalpolitikk var ikke en avansert form for høflig selskapelighet. Partiene gikk til valg for å få mandat til å styre utviklingen. Når det var flere partier, var det fordi det var uenighet om hvor veien og utviklingen skulle gå. Derfor måtte det partiet som hadde fått velgernes tillit, ta styringen for å kunne løse sitt historiske oppdrag. Arbeiderpartiet var i flertall og parat til å ta ansvar. Det kunne med rette innkassere æren for vekst og framgang – men hadde også ansvaret for det som ikke var så bra.
Høyre overtar
Men noe var i ferd med å skje - i storsamfunnet og i Frogn. Bl.a. splittet den nye partiavskallingen kreftene. Avindustrialiseringen og den økende innflyttingen til kommunen endret den sosiale sammensetningen av befolkningen. Man kunne begynne å ane en utvikling som skulle bli vesentlig forsterket i årene som fulgte.
Ved kommunevalget i 1967 fikk Arbeiderpartiet fortsatt 40 prosent av stemmene. Det var en enorm tillitserklæring, men marginene var små. Denne gangen vippet vekta i retning av høyrekreftene. Høyre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti hadde hver en liten framgang, men Venstre gikk fram fra 3,9 til 6,0 prosent. De borgerlige fant sammen, og det var duket for borgerlig ordfører. Høyres Helge Askautrud, overtok ordførerstolen. Den politiske vinden hadde vendt og skulle blåse fra høyre - lenge. Det skulle gå 20 år før en ny arbeiderpartiordfører kunne svinge klubba i Frogn.
For kommunestyregruppa betydde dette at den var kommet i mindretall og ikke kunne gjennomføre partiets vedtak og politikk uten å overbevise flertallet – eller deler av det. For partiorganisasjonen betydde det at det ble lengre fra tanke til handling, og at det måtte legges større vekt på å synes i lokalsamfunnet utenfor kommunestyresalen. Resolusjoner, uttalelser, å stå på stand og dele ut materiell og å skrive i lokalavisa ble enda viktigere arbeidsformer enn de allerede hadde vært.
Det betydde også at utmerkede ordførerkandidater som Tor Hansen og Otto Ibenfeldt, aldri ble ordførere, men måtte avtjene sin politiske verneplikt som ledere for opposisjonen
Fellesmarkedet
Spørsmålet om Norge skulle slutte seg til Fellesmarkedet ble heftig diskutert både på 1960-tallet og før ”EF-valget” i 1972. Den interne uenigheten ble smertefull for Arbeiderpartiet – både sentralt og lokalt. Uenigheten fulgte ikke de vanlige politiske skillelinjene, og i Arbeiderpartiet fantes det både tilhengere og motstandere, og ingen av dem likte å bli tatt til inntekt for noe de i bunn og grunn var uenige i – og som de kanskje hver på sin kant mente var i strid med arbeiderbevegelsens interesser og partiets grunnleggende ideologi. Her måtte man trå varsomt.
Det hadde lokalpartiet ennå ikke lært i 1962. Da fulgte partiet lojalt oppfordringene fra sentralt hold og innbød Europa-tilhengeren Anton Blom til å foredra om Fellesmarkedet. Det provoserte motstanderne som ville begynne nedenfra og la medlemmene si sin mening først, og ikke ville ha noen på toppen til å fortelle grunnorganisasjonen hva den skulle mene.
Blom fikk holde sitt foredrag, men når resultatet av forhandlingene om medlemskap i fellesmarkedet forelå, ville representantskapet ha det til behandling i grunnorganisasjonene. Deretter skulle man ta standpunkt.
Ved folkeavstemningen i 1972 ble det i Frogn avgitt 2759 ja-stemmer og 1639 nei-stemmer. Frammøtet var på 84,1 prosent. 62,7 prosent av dem som avgav stemme i Frogn var altså for medlemskap. Når man tar utgangspunkt i den vanlige valgoppslutningen og regner med at 16-17 prosent av nei-stemmene - eller trolig mer p.g.a. sakens spesielle karakter - ble avgitt av personer som soknet til Senterpartiet og SV, er det åpenbart at et stort antall personer som vanligvis gav sin stemme til Arbeiderpartiet, stemte ja til medlemskap i EF, samt at et betydelig mindretall stemte i mot.
Kunne personer som gikk i mot partiets offisielle linje være medlemmer – og tillitsvalgte – i partiet? Svaret var formelt sett ja, men mange følte seg usikre og ikke helt komfortable med situasjonen. De aller fleste valgte likevel å bli stående som medlemmer.
Partijubileer
Lokalpartiet har aldri latt sjansen til å feire seg selv, gå i fra seg. Så vel 30-årsjubileet som 40-, 50-, 60 og 75-årsjubileene ble feiret med stor fest for medlemmer og gjester. Jubileumsfestene og andre fester som partiet har avholdt gjennom tiden, har bidratt til å skape samhold og en sosial atmosfære som har medvirket til et godt organisasjonsmiljø hvor en hver har kunnet bidra med sine meninger uten fare for utfrysing eller andre negative reaksjoner.
Festen i forbindelse med 60-årsjubileet ble holdt på Folkvang i februar 1969. 100 mennesker var til stede og hyllet 60-åringen. Nestformannen, Kjell Wangen, som ledet festlighetene i formannen, Wilhelm Isaksens sykefravær, sa i sin tale at partiets viktigste oppgave var å få nye bedrifter til kommunen og å skape arbeidsplasser. Det ble overrakt flere gaver og overbrakt en masse hilsener, kan Arbeiderbladet fortelle.
Men det var ingen selvfølgelighet at jubileet skulle bli feiret, for det var når alt kom til alt Drøbak-partiet som ble stiftet for 60 år siden. Hvordan ville medlemmer fra Frogn oppfatte en slik feiring? I møte 19. september 1968 sa imidlertid representantskapet klart i fra at ”gamle Drøbak Arbeiderpartis 60-årsjubileum” skulle feires. Det var hele partiets jubileum. Det var det ingen uenighet om.
Også 75-årsjubileet ble feiret på Folkvang – i Frognbygdas storstue. Mange av partiets veteraner fra tiden før og like etter 2. verdenskrig var ennå i live og deltok i feiringen. Oppslutningen om festen var meget god.
Den berammede festen ved 100-årsjubileet går dermed inn i en rekke jubileumsfeiringer for et parti som har satt sitt preg på de tidligere kommunene Frogn og Drøbak og den nye Frogn kommune fra 1962, og som har hatt som mål å skape et bedre samfunn for alle. Denne festen finner også sted på Folkvang som dermed på sin spesielle måte har skrevet seg inn i Frogn Arbeiderpartis 100-årige historie.
Valg til kommunestyre og fylkesting
Direkte valg på fylkesting ble innført fra og med 1975. Valget fant sted samtidig med kommunevalget. I Frogn var situasjonen spesiell. Venstre var sprengt, og Det nye Folkepartiet stilte til valg både ved kommunevalget og fylkestingsvalget. Det gjorde også det nye Fremskrittspartiet som var en fortsettelse av Anders Langes private parti. Rød Valgallianse stilte derimot bare liste ved fylkestingsvalget. Det samme gjorde SV som åtte år tidligere hadde stilt liste ved kommunevalget og fått vel 3 prosent av stemmene. Den lokale naturlista som i 1971 hadde høstet 269 stemmer og fått 6,9 prosents oppslutning, var imidlertid borte.
Kommunevalget gav Arbeiderpartiet en ny nesestyver. Frammøtet til valget var på beskjedne 70,5 prosent. Mange satt hjemme. Det har partiet tradisjonelt tapt mer enn andre partiet på. Det slo ikke feil denne gangen heller. Tilbakegangen fortsatte.
En velgerandel på 32,3 prosent var mindre enn man hadde håpet på – og regnet med. Og mest nedslående av alt: Arbeiderpartiet var ikke lenger kommunens største parti. Med 36,8 prosent av de avgitte stemmene var Høyre gått forbi. Kristelig Folkeparti og Venstre gikk begge litt fram trass i at 2,5 prosent av velgerne valgte å gi sin stemme til Venstres konkurrent, Det nye Folkepartiet. Da hjalp det lite at Senterpartiet hadde tilbakegang selv om det hadde svære forventninger etter folkeavstemningen.
Mer oppløftende ble ikke situasjonen for Arbeiderpartiet av at Rød Valgalliansen også hadde begynt å gnage på velgerunderlaget og hadde forsynt seg med 2,9 prosentpoeng. Redusert velgerappell og spredning av kreftene hadde sikret borgerlig styre i kommunen i nye 4 år.
Fylkestingsvalget ble på sett og vis en blåkopi av kommunevalget. Størst avvik hadde Arbeiderpartiet med 2,6 prosents lavere oppslutning ved fylkestingsvalget enn ved kommunevalget. Venstre hadde et avvik i samme retning på 2,1 prosent. For øvrig var avvikene marginale.
Den første fylkestingsrepresentanten fra Frogn Arbeiderparti var Tor Hansen. Han satt i to perioder fra 1975 og fram til 1983. Deretter fulgte først Wilhelm Isaksen som var med i en periode, og så Kjell Engebretsen som var medlem av fylkestinget i to perioder fram til 1994 da May Granum ble valgt inn i fylkestinget. Hun satt fram til og med 2006. I 2007 ble Jens Petter Hagen fra Frogn valgt inn.
De som dro lasset
I de første årene etter krigen var førkrigsgenerasjonen fortsatt toneangivende i partiet, men nye medlemmer kom stadig til. Mange kom via arbeiderungdomslaget eller var medlemmer av kvinnegruppa.
Da partilagene i Frogn og Drøbak gikk sammen i 1961, var denne generasjonen fortsatt toneangivende. Det fører for langt å nevne alle, men personer som Gunnar Brynhildsen, Alf Dahl, Reidun Dahl, Wilhelm Isaksen, Kjell Wangen, Oskar Ermesjø, Randi Granum, Thorleif Eriksen, Einar Høibraaten og Fredrik Eliassen fortjener å bli nevnt i et historisk tilbakeblikk som dette. Nevnt bør også trofaste medlemmer som Ruth Brynhildsen og Ruth Groth bli. Uten den innsatsen disse to nedla i årenes løp, ville partiet vært et annet. Navnet deres går stadig igjen i protokollene. Ruth Groths navn er å finne under utallige sirlig og nøyaktig skrevne protokoller fra møter i kvinnegruppa og i partiet. Disse to kvinnene får stå som eksponenter for de mange som i årenes løp bar dagens byrde og sørget for at partiorganisasjonen fungerte og kunne oppfylle sin misjon som politisk verksted.
I opposisjon
Partiets tid i opposisjon etter valgnederlaget ved kommunevalget i 1967, varte i 20 år. Selv om byggeaktiviteten mot slutten av 1970-tallet var relativt liten, medførte samfunnsutviklingen endringer i sammensetningen av befolkningen. Innflytting av personer som pendlet til arbeid i Oslo, gav kommunen en ny sosial struktur noe som ytterligere forsterket den politiske vektforskyvningen fra Arbeiderpartiet til Høyre, og Fremskrittspartiets inntreden på arenaen ble ikke bare et alternativ for frustrerte Høyrevelgere, men bevirket også at enkelte som tradisjonelt hadde støttet Arbeiderpartiet, nå ville prøve et politisk alternativ.
Den politiske motvinden førte imidlertid ikke til resignasjon. Innsatsen ble tvert i mot forsterket. Mye som partiet i årene etter krigen hadde kunnet ta som en selvfølge – for eksempel innflytelse og oppmerksomhet, bl.a. fra media – måtte det nå arbeide hardt for å oppnå. På 1970- og 1980-tallet gjorde partiet seg således særdeles synlig både i politiske fora og i den lokale samfunnsdebatten.
Nye generasjoner
Aktiviteten var i realiteten stor. De som hadde vært aktive i etterkrigstiden var fortsett med, samtidig som en ny generasjon var trådt fram i fremste rekke. Tor Hansen, Thor Wallentin Hansen, Otto Ibenfeldt og Turid Wagner Johansen for bare å nevne noen av de fremste, kom til og trådte inn i de ledende vervene før enda en ny generasjon innflyttere og personer med røtter i Frogn og Drøbak tok plass i rekkene, og ble aktive og dyktige talsmenn og -kvinner for partiet. Personer som Gunvor Borge, Marianne Øen, Aasmund Berg, Bjørn Loge, Kay Olav Winther, Bjørn Bjørnsen, Inger Michaelsen, Erik Haglund med flere stod på for partiet i flere år, før de i sin tur ble erstattet med nye krefter som May Granum, Odd Falch, Dagfinn Bredal, Sissel Vaage, Wencke Frich, Jens Petter Hagen og Kjell Engebretsen for bare å nevne noen som har hatt ledende roller i partiet de senere årene, eller har representert partiet i lokale, regionale og nasjonale politiske organer.
Mye å ta tak i
Selv om partiet var i opposisjon, var det ingen mangel på aktuelle saker. En del saker har fått egen omtale i denne beretningen. De utgjør bare en mindre del av den samlede innsatsen, men kan forhåpentlig ved sitt eksempel bidra til å vise hvilke utfordringer partiet har stått over for, og hvordan det har arbeidet for å bidra til å skape et bedre samfunn.
En del saker var spesielt viktige for partiet i de årene det ikke styrte kommunen, for eksempel oppretting og bevaring av arbeidsplasser. Uten at partiet kunne hindre det, forsvant tapet- og fargefabrikken Tento, Gjerdesagen og JOBU – og flere med dem. Partiet tok kontakt med sentrale myndigheter for å berge arbeidsplassene, og krevde samtidig at kommunen snarest måtte klargjøre nye industrifelt slik at den kunne få flere arbeidsplasser.
Tempoet i boligbyggingen var bedagelig. Utilstrekkelig kloakksystem og mangel på vann ble av de borgerlige brukt som forklaring, men en viktig årsak var ønsket om å unngå investeringer i infrastruktur, skoler og barnehager ved å begrense tilflyttingen - samt en viss tafatthet og sendrektighet når det gjaldt å ferdigstille tomter til kollektiv boligbygging eller bygging av eneboliger med Husbankstøtte. Ubeskjedent fastslo Arbeiderpartiet at ”Bare AP kan sørge for en ny giv i boligpolitikken”. Som svar på argumentet at det ikke kunne bygges p.g.a. utilstrekkelig vannforsyning, lanserte partiet tanken om å erstatte vann fra dårlige, lokale kilder med fjernvann.
Heer var utbygd av boligbyggelaget. Mange fikk moderne leiligheter til en relativt billig penge, men mobiliteten var stor. Enkelte kom, bodde en stund og flyttet igjen. Da ville de gjerne selge så dyrt som mulig. Skulle de kunne gjøre det, måtte borettslagene oppløses. De hindret omsetning på det frie markedet. Partiet var i mot ”jobbing” med leiligheter, og at folk skulle få berike seg på bekostning av fellesskapet og dem som flyttet inn. Utviklingen var imidlertid ikke til å stanse, og boligprisene skjøt i været.
Fra Bygningsarbeidernes Hus til Frognhallen
Avholdslokalet i Lindtruppen, eller Bygningsarbeidernes Hus som det etter hvert kom til å hete, fungerte på mange måter som et Folkets Hus i Drøbak og i den nye kommunen Frogn. På 70-tallet fikk imidlertid partiet leie nytt, større og mer hensiktsmessig kontor av kommunen i Frognhallen. Styremøtene – og andre møter med et mindre antall deltakere – kunne holdes på partikontoret, og representantskapsmøtene, åpne møter – ja, til og med fester - kunne holdes i kafeteriaen eller i kommunestyresalen. Folk flest hadde egen bil, og bussen stanset like i nærheten. Å komme til og fra Seiersten var ikke lenger noe problem – heller ikke fra de ytterste delene av kommunen.
Partiets eiendeler fikk plass på kontoret, og protokoller, faner, gaver fra jubileer m.v. - og ikke minst agitasjons- og valgmateriell - kunne oppbevares oversiktlig og trygt i lokalene uten at det kom i veien for møtevirksomheten, eller ble ryddet bort fordi andre skulle bruke lokalene.
Idrettslaget ønsket imidlertid å overta kontoret, og etter at rådhuset var bygd, ble partiet som en overgangsordning tilvist lokaler på Ullerud, før partiet på ny måtte flytte sine eiendeler – denne gangen til ILNI-bygget ved siden av rådhuset. Under flytteprosessene forsvant dessverre en del av det historiske materialet som partiet hadde tatt vare på.
Også partimøtene mistet etter hvert sin forankring i Frognhallen. En tid fant de sted i Amtas lokaler i Wienerbrødskjæringa og senere på Rådhuset hvor de fortsatt som regel holder til.
Partibehandling
Lokalpartiets virksomhet har gjennom tiden vært langt mer mangfoldig enn mange er klar over. Representantskapets årsmelding for perioden mars 1980 til februar 1981 forteller at følgende saker hadde vært oppe til behandling i løpet av året:
Akershus Amtstidende (kjøp av andeler; samarbeidet mellom partiet og avisa), Tento-bygningene, Parr-gården, ODLO-bygget, barnehage sør i kommunen, prevensjonsveiledning og svangerskapskontroll ved helsestasjonen, reglene for utleie av Drøbak Hospital, trafikkplanen for Drøbak, rensing av vann fra Oppegårdtjernet, administrasjonsbygg for Frogn kommune, vilkårene for boligbyggingen (uttalelse), sykehjemsordningen i Akershus, det videregående skoletilbudet i Akershus, delegering av myndighet til hovedutvalgene, bemanningen ved elektrisitetsverket, kommunens økonomi, varmekraftverk i Vestby, salg av brennevin i Drøbak, kommunebudsjettet for 1981, utbyggingen av Dyrløkke/Skiphelle-området, forslag på lokal kandidat til stortingsvalget 1981, lønns- og arbeidsvilkår for kommunalt ansatte, valg av representanter til Akershus Arbeiderpartis årsmøte og nominasjonsmøte, hovedutvalget for sosial omsorg, edruskapspolitiske tiltak og forslag til helse- og sosialtiltak utenfor institusjon.
Oversikten viser bredden i partiarbeidet.
Representantskapet
Kommunestyrerepresentantene hadde plass i representantskapet, men hva med vararepresentantene? Det hendte at de måtte møte i kommunestyret uten å ha vært med på den forberedende behandlingen av sakene i organisasjonen. Det var ikke heldig, verken for partiet eller vararepresentanten.
Etter at direkte valg til fylkestinget ble innført i 1975, oppstod et nytt problem. Alle i fylkestinget representerte fylkespartiet, men hadde samtidig sine røtter i kommunepartiet. Hvordan skulle lokalpartiet holde kontakten med sine representanter? Burde ”Frogn-representantene” i Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe ha møterett i representantskapet?
Partiet ble enig om at alle vararepresentantene til kommunestyret samt representanter og vararepresentanter til fylkestingsgruppa fikk møte med fulle rettigheter. Samtidig ble kommunestyregruppa og alle tilsluttede organisasjoner bedt om å oppnevne en representant som kunne delta i partistyret når formannen i gruppa eller foreningen, som var fast representant, var forhindret.
Barn og unge m.m.
De lokale fødehjemsplassene i Drøbak ble fjernet på tross av sterk motstand fra partiet. Det ble sagt at det skulle bedre tilbudet for syke. Deretter ble også plassene for syke fjernet. Sykehuset på Ski gav ikke et fullgodt tilbud til befolkningen i regionen. På 70- og 80-tallet arbeidet lokalpartiet energisk for et bedre sykehus- og fødehjemstilbud til kvinner i Frogn, bl.a. ved krav om døgndrift og tilfredsstillende bemanning. I mangel av tilfredsstillende tilbud i Ski, støttet partiet ”Follo-modellen” som forutsatte at for eksempel folk i Frogn skulle kunne bruke Rikshospitalet. Partiet søkte også samarbeid med fylkespartiene i Akershus og Østfold og lokalpartier i Østfold om bruk av sykehuset i Moss.
Ellers var arbeidet for barn og unge høyt prioritert. Utbygging av barnehager og skoler og etablering av fritidsaktiviteter for skolebarn ble stadig tatt opp. Partiet laget et ”nyhetsbrev” hvor det hette: ”Fortvilte foreldre venter år etter år på at deres barn skal komme inn i barnehagen. Hvert år blir de like skuffet. Det er ikke plass. For barn i alderen 0-1½ er det ingen barnehageplasser. For barn i alderen 1 ½ - 3 år er det 8 plasser i hele kommunen.”
Partiet foreslo derfor ny barnehage sør i kommunen, men flertallet utsatte byggingen på ubestemt tid. Dessuten ville partiet ha ny småbarnsavdeling ved Ullerud, førskole for alle og ”fritidshjem hvor barna kan være når foreldrene er på jobb, eller av en annen grunn ikke kan være hjemme når barna kommer fra skolen”. Også dette ble nedstemt av flertallet som ikke engang ville undersøke behovet for fritidshjem. Krav om videregående skole i Frogn stod i partiprogrammet fra 1950-tallet til etter århundreskiftet.
Idretten var en vesentlig del av aktivitetstilbudet til de unge. Det var et frivillig arbeid, men kommunen måtte legge forholdene rette – for eksempel i nye boligfelt. Gjennom kulturstyret tok partiet i 1978 initiativ til at planen om ballslette på Høiås skulle bli tatt ut av den omfattende reguleringsplanen som stadig ble utsatt, og regulert separat slik at anlegget kunne bli realisert snarest. Flertallet lot imidlertid tiden gå.
Utkanter, boliger og eldre
Kommunesammenslåingen gav enkelte en følelse av å bo i utkanten. Partiet holdt møte i Dal krets og innbød til drøfting av spørsmål som ”Skal Dal skole utvides til 1-9 skole? Skal det bygges mer i kretsen? Skal det skapes bedre kommunikasjoner mellom sentrum og de ytre deler av kommunen?”
I 1981 skulle fabrikklokalene på Tento omgjøres til boliger og tre nye boliger skulle oppføres på fabrikktomta. Dette ville gi de nye boligene utsikt, men forringe miljøet og ta utsikten fra dem som bodde nederst i boligblokka på Tamburbakken. Partiet ønsket nye boliger, men ikke på bekostning av dem som allerede bodde i kommunen. Nye boliger måtte settes opp på miljøets premisser. Det bekymret ikke de borgerlige, men Arbeiderpartiet ville ha Tento-saken opp til ny behandling. Det ble avvist.
Det samme gjaldt bedring av eldreomsorgen – for eksempel bygging av flere trygdeboliger og bedring av hjemmetjenestene. De borgerlige hadde på det tidspunktet andre prioriteringer.
Medlemmer
Fra 1970-årene av måtte partiet innse at tiden da folk selv tok initiativet til å bli medlemmer av politiske partier, var i ferd med å ebbe ut. Det kollektive medlemskapet var også i ferd med å forvitre. Noen meldte seg fortsatt for å ta sin del av den politiske dugnaden, men partiet måtte være langt mer aktivt enn tidligere for å få nye medlemmer. Man måtte rett og slett drive oppsøkende virksomhet, og virksomheten måtte være så interessant og engasjerende at folk fant det bryet verdt å bli stående som medlemmer.
”Det er tydelig at vi ikke lenger kan regne med at folk av egen drift oppsøker partiet for å være med. Det er opp til oss å gjøre våre politiske ideer og forslag kjent for folk og samle oppslutning om dem,” skrev partiformannen til representantskapsmedlemmene i 1981, og fortsatte: ”La oss derfor alle sammen ta et krafttak og gjøre 1981 til et virkelig aktivitetsår.”
Men det skulle mer til enn et krafttak. Om lag 1500 Arbeiderpartivelgere gav sin stemme til partiet ved valg etter valg, men bare en liten del av disse var medlemmer. Oppslutningen gikk i bølgedaler. Et og annet nytt medlem meldte seg inn, men selv om rekrutteringsgrunnlaget med årene var utvidet vesentlig, og mange av medlemmene ikke kunne sies å tilhøre den tradisjonelle arbeiderklassen, ble tilsiget aldri som det hadde vært bare få tiår tidligere. Trass i den tilliten partiet ble vist ved valgene, var medlemsrekrutteringen sparsommelig. Tidene var blitt annerledes. Interessen for å bruke fritiden til lokalpolitisk arbeid var tydelig mindre, og en viss mistillit til politikk og politikere kom etter hvert til å prege stadig større deler av befolkningen. Det fremmet ikke nettopp rekrutteringen.
Valg
Foran hvert valg – både kommunevalg/fylkestingsvalg og stortingsvalg utførte partiet i årenes løp et arbeid det står respekt av. Ble ikke resultatet som ønsket, skyldtes det ikke mangel på innsats.
I mange år nøyde partiet seg med å lage valgprogram – noen ganger, som for eksempel i 1961, supplert med bilde av kandidatene. På 70-tallet ble det imidlertid laget en rekke lokale ”trykksaker”, dvs. stensilerte ark med politisk argumentasjon, som ble delt ut på stand og i folks postkasser sammen med valglistene og valgmateriell fra regionalt og sentralt hold.
T.v.: I 1979 gav Drøbak-Frogn Arbeiderparti ut sin første valgavis. Siden fulgte flere.
T.h.: På begynnelsen av 1980-årene laget partiet lokalt, aktuelt agitasjonsmateriell ved hjelp av nye trykktek-nikker, og delte det ut ved hyppige stands på Drøbak torg.
I 1979 utgav partiet en 12-siders valgavis med lokalt stoff. Den ble trykt i stort opplag og sendt ut til samtlige husstander, i tillegg til at den ble delt ut fra partiets valgstands på torget. Avisa gav partiet mulighet til å presentere valgprogrammet og det politiske regnskapet på en lett tilgjengelig, tilnærmet journalistisk måte, og til å drøfte saker og forhold som velgerne burde kjenne til før de traff sitt valg.
Selv om avisa ikke gav valgseier, ble den lagt merke til og godt mottatt. Ved flere senere valg, fulgte derfor partiet opp suksessen med tilsvarende valgaviser som nok er blitt studert med interesse av så vel overbeviste Arbeiderpartivelgere som av personer som har ønsket mer informasjon før de valgte stemmeseddel. Og av politiske motstandere.
Arbeiderpartiet har tradisjonelt ment at personlig kontakt er viktig når det gjelder å få velgerne til å stemme på partiet. Kommunen ble derfor delt i roder, og rodemannskaper utpekt. De skulle dele ut materiell, men aller helst også banke på dører og få folk i tale for å presentere partiets politiske alternativer.
På valgdagen har partiet stilt biler til disposisjon og kjørt eldre og andre med behov for skyss, til valglokalet og hjem igjen. Det har ikke utelukkende vært et tilbud til dem som skulle stemme på Arbeiderpartiet. Valget er hemmelig, og partiet har trolig fraktet en del som har stemt på andre partier – selv om det vel er grunn til å tro at det fortrinnsvis har vært arbeiderpartisympatisører som har bedt partiet om skyss.
Og nok en gang er det grunn til å nevne møtet mellom representanter for partiet og kommunens befolkning på Drøbak torg. Spesielt før valgene, men også ellers, har partiet stilt opp med campingbord, parasoll, materiell og representanter for å presentere partiets politiske alternativ og få innbyggerne i tale. I den senere tid har torget ved slike anledninger vært fullt av stands og boder for politiske partier, frivillige organisasjoner, salgsboder for gammelt og nytt og annet som har bidratt til å skape et yrende folkeliv som i seg selv har virket inviterende og trukket enda flere publikummere.
Etter hundre år er det grunn til å sende en tanke til alle dem som i årenes løp har bidratt til å gi partiet en framtredende plass i befolkningens bevissthet. Uten alle disse uselviske – svært ofte anonyme – hjelperne, ville partiet vanskelig kunne beholdt sin plass som det ledende politiske alternativ på venstresiden i den lokale politikken.
Ved å finansiere en MMI-måling bidro Amta å overbevise velgerne om at et systemskifte var en reell mulighet. Arbeiderpartiet jublet, mens Høyre og Fremskrittspartiet trøstet seg med at meningsmålinger ikke er valg. Men Arbeiderpartiet gikk solid fram, og Bjørn Loge ble ordfører. På bildet gleder han seg over meningsmålingene sammen med May Granum, Kjell Morten Gustavsen og Dagfinn Bredal. (Utlånt av Bjørn Loge)
I posisjon igjen
I 1987 skjedde det som de færreste trodde kunne skje, og som mange hadde oppgitt å håpe på, partiet kom igjen i posisjon. Etter 20 år måtte Høyre gi fra seg ordførerklubba, og Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Bjørn Loge, kunne ta over.
Det medførte ansvar, men var samtidig et incitament til økt innsats – både i selve partiorganisasjonen og i kommunestyregruppa og sektorstyrene.
Ordførervervet medførte dessuten at partiet på en helt annen måte enn tidligere ble trukket fram i lyset og ble interessant for media - og i sin tur for allmennheten. Suksess avler suksess, heter det, og ikke minst gjelder det i politikken.
Men selv om partiet fikk ordføreren, hadde det ikke flertall alene. Det var avhengig av at et av de mindre partiene ”i midten” - eller begge - fant seg best tjent med en ordfører fra Arbeiderpartiet, og av at de kunne samarbeide med Arbeiderpartiet om konkrete politiske løsninger. Når dette samarbeidet gikk så greit, skyldtes det at alle involverte la godviljen til og unngikk å føre noen som helst form av demonstrasjonspolitikk. Men mye av æren tilfaller nok også ordføreren som nøt bred tillit, og loset flertallets og partiets saker igjennom med kløkt og sans for samarbeid mot felles mål.
I 1987 måtte Frogn Høyre gi slipp på makten og overlate ordførerklubba til Bjørn Loge som toppet Arbeiderpartiet liste. Etter 20 år kunne Arbeiderpartiet igjen sette seg i førersetet, takket være Senterpartiet og Venstre som ville ha en forandring. Tegneren Herb viser hvordan Bjørn Loge napper teppet vekk under beina på Høyres Jorunn Kolbjørnsrud og Hermann Glenne. (Utlånt av Bjørn Loge)
Enkelte av partiets mer bevisste medlemmer kunne nok imidlertid fra tid til annen ha følelse av at den store ”enigheten” og konsensustenkningen gikk på bekostning av saker som var viktige for partiet, og som de gjerne ville kjempe fram og bruke til å markere partiets egenart.
Politisk verksted
Midt på 90-tallet tok partiet et organisatorisk krafttak. Innenfor de ulike fagområdene og virksomhetssektorene ble det nedsatt arbeidsgrupper, kalt politikkgrupper, som hadde i oppdrag å utvikle partiets politikk på området. Målet var å vitalisere partiet, trekke flere medlemmer aktivt med i utformingen og gjennomføringen av politikken og å få flere til å melde seg inn i partiet og delta i virksomheten. Partistyret fungerte som koordinator og pådriver.
Partiet holdt møter rundt omkring i kommunen – både i sentrum og i utkantene. Forskjellige temaer ble drøftet. Flere av møtene handlet om utdanning. Et annet diskusjonstema var innvandring.
Landspartiet hadde stor sans for opplegget, og var villig til å stille et betydelig tilskudd til rådighet for lokalpartiet for å få omsatt planene i praktisk handling, men dette tilskuddet måtte lokalpartiet si nei takk til. Kommunestyregruppa var tiltenkt en sentral rolle i arbeidet og skulle fungere som en kjernegruppe, men lista ble trolig lagt for høyt. De folkevalgte var ikke i stand til å bruke nok tid på denne aktiviteten i tillegg til de møtene som de ellers måtte delta i.
Bjørn Loge ble en populær ordfører med appell også utenfor partiets rekker. Før valget i 1995 rykket en rekke personer som tradisjonelt ikke stemte på Arbeiderpartiet, inn en annonse i lokalpressen og erklærte at de ville stemme på Bjørn Loge – for Frogns skyld. (Utlånt av Bjørn Loge)
Ett hjertesukk
Landspartiet og fylkespartiet har heltids ansatte som bl.a. ser det som oppgave å øke aktivitetsnivået i lokalpartiene. Fra tid til annen oppstår det konflikter mellom forventningene fra sentralt eller regionalt hold, og det lokale leddets mulighet til å følge opp. I møteboka for styremøte 9. januar 1996 i Frogn Arbeiderparti står det:
”Det kommer stadig henvendelser fra sekretariatet til fylkespartiet om alt vi bør gjøre. Det oppleves i noen grad overveldende. Mange anmodninger (pålegg?) om å sette i gang studiegrupper er langt i overkant av hva lokalorganisasjonen kan makte. Invitasjoner til seminarer/samlinger kommer også med så korte frister at det ofte er vanskelig å få noen til å tilpasse det i sitt ofte allerede tettpakkede program. Seminarer på dagtid er også vanskelig for mange å delta på.”
Partistyret tviler på at det er klokt å kreve at programdebatten i lokalpartiene skal foregå i studieringer. Det er dyrt og tidkrevende, mener det.
Hjertesukket er en påminnelse om at innsats i lokalpolitikken er dugnadsarbeid – noe man gjør frivillig og på fritiden i tillegg til jobb, familieforpliktelser og andre forhold som krever vår oppmerksomhet og vår tid i det moderne samfunnet.
Dette er lett å glemme – så vel for dem som har politikken som yrke, som for velgere og andre som selv har inntatt tilskuerens rolle.
Flere medlemmer
Tilslutningen til lokalpartiet har gjennom tiden variert uten at det er mulig å identifisere årsakene og forklare variasjonene.
På 1990-tallet steg medlemstallet slik at partiet i 1996 hadde 152 betalende medlemmer. Det var en tilgang på om lag 30 nye medlemmer. Hva grunnen kunne være, er vanskelig å si sikkert. Mye tyder på at interessen for politikk og oppslutningen om partiene avhenger av forhold som partiene selv ikke har avgjørende innflytelse på, men som ligger utenfor deres kontroll. Man kan derfor neppe trekke den konklusjon at spesielle framstøt eller aktiviteter gir økt medlemsoppslutning. I alle fall ikke som en varig virkning. Økning – og nedgang - skyldtes kanskje heller en kombinasjon av flere sammenfallende årsaker – bl.a. tilfeldighet.
Det er imidlertid et faktum at partiet på 90-tallet var spesielt opptatt av alternative måter å nå potensielle medlemmer på – som for eksempel å oppsøke folk i de miljøene hvor de vanligvis vanker, og hvor politikken tradisjonelt ikke har hørt hjemme, og at dette gav økt oppslutning, men med relativt kortvarig virkning. Partiet var dessuten godt synlig i media og fikk i rimelig utstrekning kredit for det politiske arbeidet som ble utført i kommunen under partiets ledelse.
Veksten i medlemstallet førte imidlertid ikke automatisk til økt oppslutning om medlemsmøtene. På forsommeren det året medlemsveksten var på det høyeste, var for eksempel kun 18 medlemmer til stede på et medlemsmøte som drøftet lokale helse- og sosialpolitiske spørsmål og kildesortering.
Det kan tyde på at flere av partiets sympatisører og velgere kan være villige til å stå som medlemmer, men at de ikke uten videre vil avsette tid til å ta del i møtevirksomheten eller i det lokale, politiske arbeidet. En annen årsak kan ha vært at mange medlemmer var engasjert i politikkgruppene innenfor de ulike politiske sektorområdene og hadde nådd sitt metningsnivå. Dessuten fant møtet sted i juni. På høstens første møte i august, var imidlertid kun 16 til stede og drøftet privatisering og kandidater til stortingsvalget 1997. Tendensen var tydelig. Deltakelsen i partiets møter, som var åpne for alle medlemmer, stod ikke i rimelig forhold til medlemsutviklingen.
De borgerlige overtar
Ved kommunevalget i 1999 fikk Frogn Arbeiderparti lavere oppslutning enn ved de tre tidligere valgene. Bytte av mannskap kan være en del av forklaringen. Bjørn Loge, som hadde vært ordfører i tre perioder, stilte ikke til valg. Han hadde hatt stor velgerappell.
Men det kan også være at partiet led under en viss slitasje etter tre perioder med Arbeiderpartiordfører hvor partiet riktignok ble identifisert med det som gikk godt, men også måtte bære belastningen for det velgerne var misfornøyd med. En slik forklaring, som velges av en del partimedlemmer, er ikke usannsynlig. De marginale velgerne er erfaringsmessig lite stabile, og kan godt ønske fornyelse og mene at veksling på makten er en kvalitet i seg selv. Dessuten hadde det vært en viss intern uro omkring topplasseringen på lista, og kanskje noen demonstrerte sin frustrasjon ved å la være å stemme. På den annen side må man jo bruke partiets liste for å kunne stryke eller kumulere.
Uenigheten om nominasjonen er imidlertid en forklaring som man skal være forsiktig med å legge for stor vekt på, for ved valgene i 1999 og 2003 fikk partiet nøyaktig samme antall godkjente stemmer, nemlig 1137, og en oppslutning på rundt regnet 18 prosent mot 31 prosent i 1999. En noe mer sannsynlig forklaring er derfor at partiet i 1999 og 2003 falt tilbake til et ”naturlig leie” etter å ha hatt ekstraordinært stor oppslutning ved de tre foregående valgene.
Ute av ordførerstolen mistet partiet mye av den medieoppmerksomheten som det hadde vært gjenstand for i årene med ordfører. Igjen ble det nødvendig å arbeide mer bevisst og systematisk for å synes i media og å samle interesse om partiets politiske alternativer. Det ble imidlertid på mange måter en vandring i motbakke. Ved kommunevalget i 2007 økte partiet stemmetallet med rundt regner 150, men som følge av at det var blitt flere stemmeberettigede, forble prosentandelen ca. 18 som ved de to foregående valgene.
Endringer i partistrukturen
Det er vanskelig å beregne den effekten som endringen av partistrukturen har hatt på oppslutningen om partiet – både oppslutningen i form av medlemmer og i form av stemmer ved valg.
I januar 1988 ble Drøbak Arbeidersamfunn lagt ned. Samfunnet var gjennom mange år den naturlige inngangsporten til partiet for nye medlemmer. Gjennom deltakelse på Samfunnets medlemsmøter - eller mange åpne møter med kjente og spennende foredragsholdere – ble nye medlemmer kjent med partifellene og ble en del av fellesskapet, uten at det straks medførte forpliktelser i form av verv eller oppdrag.
Å få noen til å ta de avgjørende vervene, og å holde hjulene i gang, ble imidlertid etter hvert en uoverstigelig hindring. Medlemmene ville ikke påta seg verv. Virksomheten syknet hen, og samfunnet ble lagt ned. Dermed forsvant en viktig del av partiets utadvendte ansikt, og en av de rekrutteringskanalene som jevnlig hadde forsynt kommunepartiet med nye medlemmer.
En annen viktig organisasjon som stod for medlemsrekruttering og fungerte som sosialt treffsted for personer med beslektede politiske oppfatninger, var arbeiderkvinnelaget. Det ble nedlagt i 1991. Dermed hadde kommunepartiet i løpet av tre år, mistet to av de organisasjonsleddene som gjennom tiden jevnlig hadde forsynt partiet med nye medlemmer, og drevet en virksomhet som hadde knyttet medlemmene til partiet gjennom det miljøet og det samholdet som den innadvendte og utadvendte virksomheten skapte.
Det nære, forpliktende samarbeidet med den lokale delen av fagbevegelsen, var også etter hvert gått i oppløsning. Med bortfallet av det kollektive medlemskapet og den organisatoriske tilknytningen til partiet, gled den lokale og regionale fagbevegelsen og lokalpartiet fra hverandre. Kontakten ble sporadisk. De mest politiske bevisste og engasjerte fagorganiserte tegnet seg fortsatt som partimedlemmer, men det krevde mer selvstendig initiativ enn tidligere. Sannsynligheten taler for at mange som kunne tenkt seg å være partimedlemmer, og som kanskje hadde både interesse og anlegg for å delta i politisk arbeid, aldri fikk kontakt med partiet og anledning til å bli tatt opp i det sosiale fellesskapet som et lokalt politisk parti utgjør.
Og på toppen av alt, opphørte arbeiderungdomslaget å rekruttere unge mennesker til partiets rekker. Laget er ikke oppløst eller nedlagt, men har ikke hatt nevneverdig virksomhet på flere tiår. Unge mennesker med politiske meninger og oppfatninger som naturlig hører hjemme i Arbeiderpartiet, har derfor i mange år ikke hatt noe forum hvor de har kunnet dyrke sin politiske interesse og skaffe seg den innsikten og erfaringen som gir grunnlag for å tre inn i verv i partiorganisasjonen eller politikken. Det er grunn til å tro at dette gjør at unge mennesker som deler partiets syn, forblir fremmede for partiet fordi de ikke inkluderes av jevnaldrende i det arbeidsfellesskapet som et politisk ungdomslag og parti er.
Etter at grunnorganisasjonene er opphørt å eksistere, har grunnlaget for representantskapsordningen falt bort. Representantskapet er skiftet ut med medlemsmøter som behandler lokalpolitiske saker eller mer prinsipielle spørsmål som partiet finner det riktig å sette på sakskartet. For bevisste, interesserte medlemmer som ønsker å drøfte prinsipielle spørsmål og bidra til å stake ut partiets kurs og fatte vedtak i konkrete lokale saker, er det en hensiktsmessig ordning.
Mer usikkert er det om det oppleves som en egnet arbeidsform av dem som er søkende og gjerne vil være med, men som ønsker en mer tilbaketrukket og uforpliktende tilnærming til partiet og det partipolitiske fellesskapet.
Når partiet nå runder den milepelen som det står 100 år på, er det kanskje på sin plass å drøfte om det er sammenheng mellom organisasjonsform og sviktende oppslutning og medlemsaktivitet. At sviktende medlemstilgang og aktivitet er forhold som Frogn Arbeiderparti deler med de fleste andre lokale partilag - så vel i Frogn som andre steder - er ikke en god nok grunn til å slå seg til ro med at tingene er som der.
Muldvarpvalget
Ved kommunestyrevalget i 2007 fikk ikke Frogn Arbeiderparti større tilslutning enn ved de to foregående valgene. Oppslutningen var om lag 18 prosent. Partiet kunne likevel kommet i posisjon og fått ordføreren. En avtale var inngått med mellompartiene og SV, og Arbeiderpartiets Svein-Eirik Moen skulle velges til ordfører. Avtalen var bindende.
Slik gikk det av en eller annen grunn ikke. Det ble krevd skriftlig avstemning, og en fra ”flertallet” gikk fra sitt – og sitt partis – løfte, og stemte på Høyres kandidat som ble ordfører i stedet for Svein-Eirik Moen fra Arbeiderpartiet. De som gjerne ville undersøke hva som hadde skjedd, ble nektet adgang til stemmesedlene. Saken utløste en langvarig og heftig diskusjon, men ingen overløper stod fram, og saken er til nå forblitt uoppklart.
Valget av ordfører er ikke bare et personvalg. Den som stemte i strid med den avtalen som var inngått, avgjorde også hvilket parti som skulle få den oppmerksomheten og synergieffekten som følger av å ha ordføreren på sitt lag.
Dette er ikke stedet for spekulasjoner om hvem som brøt forutsetningene, eller hva som kan ligge bak. Spekulasjonene og mistankene har vært mange. Vi får her nøye oss med å konstatere at et av kommunestyrets medlemmer syntes at han – eller hun – hadde så gode grunner til å bryte den avtalen partiene på ”venstresiden” hadde inngått, at Arbeiderpartiet ble snytt for en ny ordførerperiode med alt hva det kunne ha bidratt til av vitalisering og opprusting av partiarbeidet og den lokalpolitiske innsatsen.
Partiets stilling i dag
De fleste partier er, som nevnt, inne i en nedgangsfase. Interessen for politikk har lenge ligget på et lavmål, og ser ut til å fortsette å avta. Medlemstilgangen er stort sett stanset opp. Det lokalpolitiske arbeidet pågår riktignok for fullt, men det blir stadig færre som vil være med å ta del i den samfunnsdugnaden som det politiske arbeidet er.
Folks manglende engasjement i politisk arbeid, skyldes ikke nødvendigvis manglende interesse for samfunnsutviklingen og fellesoppgavene. Folks økonomi er blitt bedre, og selv om fritiden er blitt vesentlig større enn tidlig i forrige århundre, er også mulighetene for bruk av fritiden blitt flere og mer fristende. Folk prioriterer derfor annerledes. Det å bruke av egen tid til beste for fellesskapet, gir tydelig ikke samme tilfredsstillelse som tidligere.
Og kanskje heller ikke samme status. Ordet politikerforakt forekommer stadig oftere i media og som forklaring på at den jevne kvinne og mann ikke har tillit til det politiske systemet og til dem som stiller seg til rådighet for fellesskapet ved å påta seg politiske oppgaver.
Forakt er neppe det ordet som best dekker folks syn på politikk og politikere, men en dyp skepsis og mangel på alminnelig tillit ser ut til å være til stede. Det gjør seg også gjeldende i lokalpolitikken hvor de færreste ser ut til å oppfatte de lokale politikerne som personer som gir av sin tid for å utføre nødvendige oppgaver for fellesskapet.
Arbeiderpartiets politiske misjon har vært å fjerne fattigdom og nød, gi folk anstendige boforhold, gjøre dem uavhengig av almisser fra enkeltpersoner eller fellesskapet, og sette dem i stand til å brødfø seg og sine ved ærlig arbeid. Det er mål som er nådd. Boligstandarden og levestandarden er hevet. Livsstandarden også.
Arbeiderpartiet kan ikke alene ta æren for alle framsteg. Men kanskje er det partiets fortjeneste å ha vekket samfunnets, og dermed også de andre partienes samvittighet, og ha bidratt til et miljø for forandring og forbedring. Så vel sentralt som lokalt.
Ideene og idealene
Fra tid til annen stilles det spørsmål om Arbeiderpartiet bør skifte navn, om navnet er utgått på dato, og om partiet bør frigjøre seg fra sin fortid og bli et ”borgerlig” parti på linje med de øvrige ”borgerlige” partiene, fordi vi i dagens velferds-Norge etter sigende, alle er borgere, og fordi de færreste i dag er arbeidere i tradisjonell forstand.
Arbeiderpartiet er et navn som markerer at partiet er talerør for lønnstakere og alle andre som utfører ærlig arbeid. Mange av partiets opprinnelige mål er nådd. I stor grad takket være Arbeiderpartiet er samfunnet blitt et annet – og bedre. Og befolkningsstrukturen er blitt en annen. Men det finnes nye oppgaver å ta fatt på. I storsamfunnet og i lokalsamfunnet.
Det er selvfølgelig ikke slik at et parti har overlevd seg selv når det har nådd sine primære mål. Partiet har fortsatt sin misjon – og vil ha det så lenge det er i stand til å ta opp nye utfordringer og utvikle nye politiske løsninger i samsvar med de grunnleggende ideene som det er tuftet på. Nye generasjoner som står over for nye utfordringer, trenger ikke et parti som er forstenet og uforanderlig, men de trenger heller ikke et parti som glemmer, eller bevisst gir avkall på, sin ideologi.
Lokalpolitikken har som oftest oppmerksomheten retten mot de nære ting – sakene og ikke ideologien. Ofte blir det hevdet at man i arbeidet med lokale politiske oppgaver, kommer lengst ved å legge bort politikken og bli enige om praktiske løsninger på konkrete saker.
Praktisk samarbeid kan være av det gode, men det må ikke finne sted på bekostning av ideene og idealene – m.a.o. de overordnede målene. Hvis siktemålet i det fjerne blir oversett i den politiske hverdagen, kan det bli vanskelig å huske hva som er målet for og meningen med arbeidet.
I løpet av de 100 årene som er gått, har Arbeiderpartiet i Drøbak og Frogn – og fra 1962 i den nye felleskommunen – levert vesentlige bidrag til utviklingen fra et klassesamfunn med en underkuet arbeiderklasse, til et moderne velferdssamfunn. Målet med dette tilbakeblikket er å ta et blikk inn i historien og vise den lange veien partiet har gått.
Trolig har vi en del å lære av det arbeidet partiet har utført gjennom 100 år for å skape et bedre samfunn for alle. Når jubileet er over, må vi ta med oss denne lærdommen inn i framtiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar