Frogn Arbeiderparti

Mye tyder på at partiarbeidet i Frogn kom i gang allerede i 1910, men partiets fane forteller at stiftelsesåret er 1915. Kan det være at partiet ble startet opp på ny etter fem år?

Arbeiderpartiets situasjon i den gamle herredskommunen Frogn på begynnelsen av 1900-tallet er noe uklar. Som i Drøbak hadde velmenende folk dannet et arbeidersamfunn, men dette var heller ikke her et partilag under DNA.

I Frogn ble representantene til kommunestyret dessuten lenge valgt enkeltvis og ikke på grunnlag av politiske lister. Det gav dårlig grobunn for politiske partier og partipolitisk virksomhet, men desto større spillerom for andre interessesammenslutninger og for dem som hadde omfangsrike familier eller mange bekjentskaper. Først i 1916 tok Frogn i bruk forholdstallsvalg.

De borgerlige kreftene forsøkte dessuten å framstå som ”upolitiske”. De stilte opp lister med personer som nærmest mente at de var nøytrale og kun hadde bygdas beste for øye. ”Den upolitiske Listen består av de mest utpregede Høiremenn Bygden har, men Høire forsøker alltid at smykke sig med et eller annet navn for at forsøke at narre en og annen troskyldig Velger til sig,” skrev venstremannen Hans Romsaas i 1919.

”Disse skyldfolks herredstyrer”
Innføringen av politiske lister satte ikke umiddelbart en stopper for bekjentskapspolitikken. I Akershus Amtstidende skrev en innsender så sent som i 1931 at ”Disse skyldfolks herredstyrer bør avskaffes. De er usunne for samfunnet. Folk bør unnlate å stemme på kandidater som er slekt med hverandre.” Bøndene fortsatte nemlig å spille en dominerende rolle i kommunen lenge etter at de var kommet i mindretall i befolkningen. De hadde i samsvar med lang tradisjon hånd om nominasjonene og satte opp lister som sikret deres dominans, forteller bygdeboka for Frogn.

Dette så flere – bl.a. byggmester Kristian Brun – seg lei på. De mente at listene, og sammensetningen av kommunestyret, i større grad burde avspeile befolkningen. Brun satte derfor opp en liste som skulle konkurrere med bondelista. ”Valglisten som ble satt opp på Folkvang er en nesten ren gårdbrukerliste og minner i sin uhyre ensidighet uhyggelig om de gamle familievalg og er helt ubrukelig som en samlende fellesliste for Frogns mangeartede befolkning,” skrev han i følge bygdeboka.

Brun hadde neppe særlig sans eller sympati for Arbeiderpartifolk og sosialister. Men det er de som har fordel av lista hans, mente opponentene som så splittelsen av de borgerlige kreftene som en hjelpende hånd til venstrekreftene i kommunen, som for øvrig selv nettopp hadde opplevd en opprivende partisplittelse.

Partilag
Da partisplittelsen inntraff, hadde arbeiderbevegelsen lange tradisjoner i Frogn, men ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet der noen gang fikk samme omfang og gjennomslagskraft som i nabokommunen Drøbak.

Så vidt vi vet, begynte partiarbeidet i Frogn med et møte i 1910. Husmøter var vanlige på bygda, men dette møtet var spesielt. Det fant sted hjemme hos Aksel Larsen i Frogn, og de tilstedeværende var personer som kunne tenke seg å bli medlemmer av et arbeiderparti hvis et slikt parti ble stiftet.

Hvordan deltakerne følte seg, kan vi bare gjette på. De fleste syntes sannsynligvis at tiden var kommet da arbeidsfolk måtte ta skjeen i egen hånd, og gå sammen i et solidarisk fellesskap for å kjempe for sine interesser. Noen var sikkert bråkjekke, men de fleste visste trolig av erfaring at det ville koste. At det å stå fram som sosialist – eller sosialdemokrat – i en konservativ bondebygd ville kunne sette både arbeid og husvære på spill. For mange både bodde og levde på arbeidsgivernes nåde.

Likevel – på tross av risikoen – må møtet ha resultert i at et partilag ble dannet, for i 1911 ble det valgt styre i Frogn Arbeiderparti med Jørgen Johansen, Th. Sletner, Marius Bøhlerengen, Sigvart Danielsen og Aksel Larsen som medlemmer. Både tradisjonelle arbeidere, enkelte lærere og andre sluttet opp om partiet. I Thorkildsbyen drev lærer Moe ved Sogsti skole, og andre, iherdig medlemsverving og agitasjon.

2 i kommunestyret
Resultatene av det gode arbeidet uteble ikke. Ved det første valget partiet deltok i, fikk det inn to representanter i kommunestyret. Det var ikke dårlig i en borgerlig bastion som Frogn, hvor stedets bønder og en del markante høyrefolk bestemte det meste slik de hadde gjort både før og etter at formannskapslovene var blitt innført i 1837.

Suksessen inspirerte til økt innsats. Arbeiderbevegelsens folk stod på, men motstanden var betydelig. Hvordan det gikk med partilaget fra 1910-1911, vet vi ikke. Men i januar 1916 ble det holdt et nytt møte i Skaubygda. Denne gangen var om lag 100 stykker til stede på en tilstelning hos Magnus Bøhlerengen. Det var opplesning, musikk og dans – og tale om sosialismen og kristendommen. Initiativtaker og ansvarlig for arrangementet var Drøbak Arbeiderparti.

At Drøbak-partiet var initiativtaker, er verdt å merke seg. Det kan tyde på at organisasjonen som ble dannet fem år tidligere, ikke eksisterte lenger, eller at de lokale kreftene hadde bedt det mer vitale nabopartiet om hjelp til å få fart på arbeidet. Eller kanskje var det tryggest at noen utenfor kommunen, og som derfor ikke så lett kunne nås av forfølgelse og represalier, stod ansvarlige. Forklaringen kjenner vi ikke. Annalene er borte. Man kan derfor bare spekulere.

7 mandater
Selv om Arbeiderpartiet stilte egen liste, stemte mange arbeidere i Frogn opp til 1916 på Venstre for å bryte Høyres politiske hegemoni, som det ble sagt. I 1916 oppfattet imidlertid velgerne Frogn Arbeiderparti som et reelt lokalpolitisk alternativ. Med partiprogram og egen liste erobret partiet 7 av 16 mandater. Med ett var det politiske landskapet snudd på hodet. De borgerlige hadde fortsatt flertallet, men forskjellen var liten, og hvem visste hva som kunne skje neste gang.

I programmet krevde partiet skattelettelser for lave inntekter, kommunale tiltak for billigere mat, og regulering av salg av fast eiendom, samt kommunale forkjøp av skog, jord og byggegrunn. Partiet lovte at det ”under den trykkende Dyrtid” vil ”gjøre alt hva det evner for at lette det økonomiske Tryk”. Det var søt musikk for mange, for verdenskrigen hadde gjort fra før dårlige forhold enda verre for de dårligst stilte, og lagt grunnlag for en spekulasjonsøkonomi. Froen-godset var blitt solgt, og mange var blitt arbeidsledige. Ikke så få vendte ryggen til de tradisjonelle partiene, og så på Arbeiderpartiet som en reddende engel.

Arbeiderpartiet i Frogn var blitt stort, men ikke stort nok til at det kunne få ordføreren. Partiet valgte derfor det nest beste og sikret Venstre denne viktige posisjonen. Det førte til at Frogn i 1917 for første gang i historien fikk en ordfører som ikke eide eller drev gårdsbruk i kommunen, og til at kommunen i større utstrekning engasjerte seg i saker som ikke direkte angikk landbruket eller å begrense kommunens engasjement og utgifter. Kommunestyrets flertall arbeidet f. eks. for å få jernbane, et initiativ som ville vært utenkelig bare få år tidligere, og som flere av de borgerlig fortsatt mislikte meget sterkt, men noe politisk vannskille ble dette ikke. Langt de fleste sakene ble vedtatt enstemmig. Fordrageligheten var merkelig stor.

I gang på ny
Frogn var en langstrakt kommune, og kommunikasjonene ikke de beste. De fleste arbeidsfolk hadde dessuten tungt arbeid og lange dager. Det ble lite tid og krefter til overs for å reise på partimøter i kommunens sentrum. Partiet ble derfor delt i tre underavdelinger. Ett arbeiderlag for Skogbyga, ett for Midtbygda og ett for Sørbygda. Etter en tid ble de to siste slått sammen.

Selv om protokollene er borte, og kildene mer enn sparsommelige, forstår vi at partiarbeidet i Frogn gikk i bølgedaler. Valgsuksessen fra 1916 ble ikke fulgt opp. Partisplittelsene satte partiet utenfor i flere år. Fra slutten av 1920-tallet lå partiorganisasjonen nede, og langt inn på 30-tallet var partiet uten representanter i herredstyret.

I 1931 ble så partiet stiftet på nytt. Nå var samfunnsforholdene annerledes, og vilkårene for partiet bedre. Og partiet var annerledes. De ”farlige sosialistene” for ikke å si ”kommunistene” med samfunnsomveltning på programmet, hadde veket for fredelige sosialdemokrater som til og med gikk i 17.mai-tog. ”Det vakte megen glede at Arbeiderpartiet sluttet opp om 17. mai under sitt eget banner,” skrev Amta i 1937 og siktet til Frognpartiet som hadde egen fane.

Ny framgang
I 1937 var det for øvrig kommunevalg. Det ble et meget godt valg for Arbeiderpartiet i Frogn. 307 av i alt 968 avgitte stemmer ble gitt til partiet. Det var en oppslutning på over 31 prosent, og en solid revansjering etter de bedrøvelige valgene etter partisplittelsen.

De vanskelige 20-åra var over, og de harde 30-åra gikk mot slutten. Arbeiderpartiet hadde makten og styrte landet, og forholdene var blitt bedre for ”alminnelig folk”. Fortsatt var det mye ugjort og mange utfordringer, men omformingen av Norge til et velferdssamfunn var begynt, og man kunne se framtiden lysere i møte.

Vedneste valg kunne det kanskje gå enda bedre? Slik at partiet kunne få flertall og ordføreren?

Krig
I horisonten viste det seg imidlertid truende skyer. Den internasjonale situasjonen var labil, og stormaktene raslet med sablene. Navn som Stalin og Hitler fikk folk til å fryse på ryggen, men de var langt borte og angikk heldigvis ikke oss.

Så skjedde det som de færreste trodde kunne skje. Den 9. april 1940 kom krigen og satte en effektiv stopper for all framskrittstro og optimisme. Alt ble snudd på hodet. Det partipolitiske arbeidet ble forbudt, og arbeidet lå nede i fem år.

Fred og framgang
Etter krigen må Frogn-partiet ha kommet raskt i gang med arbeidet. Vi har ingen dokumentasjon på hva som foregikk i selve organisasjonen, for eksempel om hvordan krigen hadde påvirket forholdet mellom partifellene, eller hvordan kreftene ble samlet for at Arbeiderpartiet skulle stå best mulig rustet til å møte valgene i 1945. Resultatene forteller imidlertid sitt tydelige språk om et parti som hadde stor tillit hos velgerne.

Ved det første kommunevalget i det frie Norge fikk Frogn Arbeiderparti 40 prosent oppslutning. Ved stortingsvalget var oppslutningen om partiet 39 prosent.

Det må ha vært en betydelig stimulans i det lokalpolitiske arbeidet og en inspirasjon til videre arbeid for ytterligere oppslutning selv om de borgerlige beholdt flertallet og ordføreren og dermed det avgjørende ordet i kommunepolitikken. Senterpartiet var fortsatt det førende partiet. Harald Rød overtok som ordfører etter M. G. Holsen som hadde svinget ordførerklubba i 12 år, og kom selv til å sitte like lenge – helt fram til kommunesammenslutningen i 1962.

Men Arbeiderpartiet stod sterkt. Ordførerstolen i herredskommunen Frogn nådde det imidlertid aldri fram til, men med solid støtte fra bortimot halvparten av velgerne og en rekke dyktige og taleføre personer i rekkene, øvde partiet likevel stor innflytelse på utviklingen av kommunen. Personer som Randi Granum, Thorleif Eriksen, Fredrik Eliassen, Marius Martinsen, Eugen Antonsen, Einar Høibraaten og flere var velorienterte og driftige og arbeidet målbevisst og med stor dyktighet for partiets sak.

Partiet stod derfor godt rustet da myndighetene mot slutten av 1950-tallet kom til at Frogn og Drøbak skulle slås sammen til én kommune. Det var åpenbart at dette også måtte få konsekvenser for partiarbeidet.

Frogn eller Drøbak?
Arbeiderpartiet i de to nabokommunene feiret 1. mai sammen og deltok tidvis i møter og på medlemsfester hos hverandre, og var vel forlikte. Men fra tid til annen kunne det oppstå interessemotsetninger. I Drøbak lå det en del bedrifter hvor fagforeningene var kollektiv innmeldt i Drøbakpartiet. Arbeiderpartiet i Frogn mente imidlertid at fagorganiserte som bodde i Frogn, burde tilhøre dem – selv om de jobbet i Drøbak og var organisert der. I 1947 tok de saken opp med broderpartiet i Drøbak som imidlertid med 15 mot 11 stemmer besluttet å si nei. Fagorganiserte ved bedrifter i Drøbak, skulle tilhøre Drøbakpartiet uansett hvor de bodde.

Spørsmålet om tilhørighet gjaldt ikke bare kollektivt tilmeldte fagforeningsfolk. I 1950 henvendte Frogn Arbeiderparti – i møteboka til ungdomslaget riktignok kalt Frogn Arbeiderlag – seg til Drøbak A.U.L. og ba om at de lagsmedlemmene som var fra Frogn, skulle møte på Frognpartiets møter. De så selvfølgelig at de ellers ville gå glipp av naturlig rekruttering. Av protokollen ser det ut til at Drøbak A.U.L. brakte oppfordringen videre.

I Frogn var det ikke noe arbeiderungdomslag, eller riktigere: I lange tider var det ikke noe ungdomslag der. Partiet i Frogn ønsket derfor at ungdomslaget i Drøbak skulle være en felles organisasjon for arbeiderungdommen i begge kommuner, men da burde laget skifte navn til Drøbak og Frogn AUL. Det gikk ikke flertallet i arbeiderungdomslaget med på – paradoksalt nok, for laget argumenterte i klare ordelag for sammenslåing av både de to kommunene og partilagene der. Men tiden var tydeligvis ennå heller ikke moden for en felles ungdomsorganisasjon.

For sammenslutning
Arbeiderpartiet i Frogn hadde aktivt bidratt til å skape en god, velfungerende kommune. Det hadde ikke alltid vært like lett. Mange bønder og en del meget konservative høyrefolk ønsket at tingene skulle være som de ”alltid hadde vært”, og i alle fall skulle kommunen ikke utvide sitt virkefelt og blande seg opp ”private” anliggender som for eksempel økonomiske og sosiale spørsmål. Det var ikke kommunens oppgave å sy puter under armene på folk.

Men ved å inngå allianser og stemme sammen med Venstre, hadde Arbeiderpartiet sakte, men sikkert flyttet flere merkesteiner, og ved inngangen til 60-tallet hadde kommunen både arbeidsplasser, gode kommunikasjoner, et godt skolevesen og en ikke dårlig eldreomsorg.

Kommunen – og partiet – stod derfor godt rustet til å møte Drøbak by - og Drøbak Arbeiderparti – til samtaler om samarbeid eller sammenslutning.

Oppdeling eller fusjon?
Frogn kunne klare seg uten Drøbak. Det mente nok også Frogn Arbeiderparti, men når Scheikomiteen var i ferd med å slå sammen kommuner både her og der, så de hvor det bar. Dessuten var kommunen blitt utsatt for en trussel som i de flestes øyne var verre enn full sammenslutning. Noen - også noen i Drøbak - mente at Frogn kommunen burde bli delt opp. At Drøbak, Ås og Vestby skulle få hver sin bit. At alt som var bygd opp i årenes løp skulle gjøres til intet. Da var det bedre å fusjonere med Drøbak, syntes folk i Frogn. Også Arbeiderpartifolk.

Uten tvang eller avgjørende påskyv fra andre hadde de to kommunene samarbeidet om å bygge ungdomsskolen på Seiersten. Samarbeidet hadde gått greit og gjort en del fordommer og bange anelser til skamme. Forhåpentlig ville en sammenslåing av kommunene heller ikke by på uoverstigelige vanskeligheter.

Det ser ut til at partiet i Drøbak var langt mer skeptisk til sammenslutning av kommunene og partilagene enn partiet i Frogn var. Likevel blir de to kommunepartiene enige om å foregripe kommunesammenslåingen og gå sammen i ett partilag. At kommunene vil bli slått sammen er åpenbart. Man kan like godt ta konsekvensen av det, først som sist.

Ett parti
Den 7. april 1961 møtes partifeller fra Frogn og Drøbak i Bygningsarbeidernes Hus – det tidligere Avholdslokalet - i Lindtruppen for å ”slutte sammen Drøbak og Frogn Arbeiderpartier”. Einar Høibraaten er en av de drivende kreftene i Frogn Arbeiderparti. Han får æren av å lage møtereferatet fra dette skjellsettende møtet. Når han kommer hjem, renskriver han det på maskin og limer det inn i protokollen.

En epoke er slutt. Drøbak-Frogn Arbeiderparti er stiftet. En ny tid er begynt.