Den 27. februar i 1918 fikk Drøbak Arbeiderparti sin kvinneforening. Eller var det i mars? I protokollen, skrevet med vakker håndskrift, står det opprinnelig ”Aar 1918 den 27 Mars 1918 ..”, men Mars og det overflødige årstallet er senere strøket over, og Mars er erstattet med Februar.
Det var partiet som tok initiativet.
Vel ett år tidligere hadde partiet arrangert en fest hvor fru Pleym fra Det norske arbeiderpartis kvindeforbund oppfordret Drøbaks kvinner til å slutte seg sammen i en forening. Partiet fulgte opp ved å nedsette en forberedende komité med fruene Nathali Nilsen, Ragna Evensen, Inger Eriksen, Helga Askautrud, Hilda Nilsen og Gunvor Simonsen som medlemmer.
Det var partiet som tok initiativet.
Vel ett år tidligere hadde partiet arrangert en fest hvor fru Pleym fra Det norske arbeiderpartis kvindeforbund oppfordret Drøbaks kvinner til å slutte seg sammen i en forening. Partiet fulgte opp ved å nedsette en forberedende komité med fruene Nathali Nilsen, Ragna Evensen, Inger Eriksen, Helga Askautrud, Hilda Nilsen og Gunvor Simonsen som medlemmer.
Protokollen fra stiftelsesmøtet fastslår at kvinnegruppa ble stiftet 27. februar - eventuelt 27. mars - men på kvinnegruppas fane er stiftelsesdatoen angitt til 26. februar
Møtet 27. februar var derfor godt forberedt. I partiformannens fravær var viseformannen, August Bonsak, til stede og foretok stiftelsen, forteller protokollen. 19 kvinner meldte seg straks som medlemmer.
Beretningen til 30-årsjubileet i 1948 forteller imidlertid at det var partilagets formann, Bonsak, og fru Simonsen, som var innbydere. Trolig var Gunvor Simonsen blitt formann i den forberedende komiteen, og som sådan innbyder på vegne av partiet. Om sersjant Johan August Bonsak var til stede som formann eller nestformann, er imidlertid uavklart. Trolig er det størst grunn til å stole på protokollen. Sikkert er det imidlertid at han ganske snart ble valgt til æresmedlem av den nye kvinneforeningen.
I den elegant skrevne protokollen er medlemmene nevnt i nummerert orden. Foreningens første medlem var Sigrid Karlsen. Deretter fulgte Janna Hansen, Inger Eriksen, Thea Iversen, Hilda Nilsen, Hulda Nilsen, Gunda Rønning, Jenny Hansen, Asmunda Treider, Leonore Jacobsen, Kathrine Engstrøm, Anna Løv, Hulda Jacobsen, Josefine Henriksen, Klara Knudsen, Jenny Guttormsen Strøm, Anita Larsen og Gunvor Simonsen. Den siste er føyd til, og tallet på medlemmer rettet fra 18 til 19. Det bekrefter vel kanskje at hun ble betraktet som innbyder, og ikke en ”tilstedeværende” på linje med de andre.
Navnene forteller en del om Drøbaksamfunnet i tiden rundt 1. verdenskrig. De fleste var fruer og trolig i familie med de mennene som var aktive i Drøbak Arbeiderparti som var stiftet ni år tidligere. Vi kjenner igjen en del av etternavnene.
Hilda Nilsen første formann
”Disse 19 medlemmer gik i gang og stiftet foreningen,” forteller referatet som til alt hell er oppbevart. Det er et viktig stykke Drøbakhistorie – og kulturhistorie.
Til formann ble valgt Hilda Nilsen og til styremedlemmer Inger Eriksen, Leonore Jacobsen, Asmunda Treider og Sigrid Karlsen med Thea Iversen, Anna Løv, Josefine Henriksen og Anita Larsen som suppleanter.
Beretningen til 30-årsjubileet i 1948 forteller imidlertid at det var partilagets formann, Bonsak, og fru Simonsen, som var innbydere. Trolig var Gunvor Simonsen blitt formann i den forberedende komiteen, og som sådan innbyder på vegne av partiet. Om sersjant Johan August Bonsak var til stede som formann eller nestformann, er imidlertid uavklart. Trolig er det størst grunn til å stole på protokollen. Sikkert er det imidlertid at han ganske snart ble valgt til æresmedlem av den nye kvinneforeningen.
I den elegant skrevne protokollen er medlemmene nevnt i nummerert orden. Foreningens første medlem var Sigrid Karlsen. Deretter fulgte Janna Hansen, Inger Eriksen, Thea Iversen, Hilda Nilsen, Hulda Nilsen, Gunda Rønning, Jenny Hansen, Asmunda Treider, Leonore Jacobsen, Kathrine Engstrøm, Anna Løv, Hulda Jacobsen, Josefine Henriksen, Klara Knudsen, Jenny Guttormsen Strøm, Anita Larsen og Gunvor Simonsen. Den siste er føyd til, og tallet på medlemmer rettet fra 18 til 19. Det bekrefter vel kanskje at hun ble betraktet som innbyder, og ikke en ”tilstedeværende” på linje med de andre.
Navnene forteller en del om Drøbaksamfunnet i tiden rundt 1. verdenskrig. De fleste var fruer og trolig i familie med de mennene som var aktive i Drøbak Arbeiderparti som var stiftet ni år tidligere. Vi kjenner igjen en del av etternavnene.
Hilda Nilsen første formann
”Disse 19 medlemmer gik i gang og stiftet foreningen,” forteller referatet som til alt hell er oppbevart. Det er et viktig stykke Drøbakhistorie – og kulturhistorie.
Til formann ble valgt Hilda Nilsen og til styremedlemmer Inger Eriksen, Leonore Jacobsen, Asmunda Treider og Sigrid Karlsen med Thea Iversen, Anna Løv, Josefine Henriksen og Anita Larsen som suppleanter.
Lovene hadde hele 15 paragrafer og slo fast at foreningens formål var å ”sprede oplysning blant kvindene for derved at vekke interessen for samfundsspørsmaalene” ved å holde møter med foredrag og diskusjoner om tidens aktuelle spørsmål samt ”virke for kooperationens utbredelse”. Og videre, som det står: ”arbeide for kvindens likestillethet med manden i borgerlige rettigheter i stat og kommune, virke for utryddelsen av alle fordomme og urætfærdigheter, der setter kvinden i et andet samfundsmæssig forhold end manden”.Protokollen ble omhyggelig ført med vakker håndskrift. Rettelsene skaper usikkerhet om kvinneforeningen ble stiftet i mars eller februar, men årstallet 1918 er ubestridt.
Det var ingen alminnelig velmenende kvinneforening som her så dagens lys. Formålsparagrafen sier klart i fra om at foreningen er ”tilsuttet det norske arbeiderparti og anerkjender partiets program og love”.
Lovene inneholdt for øvrig detaljerte retningslinjer for hvordan foreningen skulle drives – og hvordan medlemmene skulle opptre. § 5 slår fast at ”Medlemmene skal, naar de taler eller framsætter forslag, indskrænke sig til spørsmaalet som foreligger til behandling, og undgaa personligheter saavelsom nedsættende ytringer om foreningen og dens medlemmer”.
§ 14 skulle vise seg å få større betydning enn stifterne kanskje kunne tenke seg. Den slo fast at ”Hvis foreningen oppløses saa skal midlene tilfalde Drøbaks arbeiderparti”.
Det er kvinnen det kommer an på
Arbeiderkvinnene hvilte ikke på laurbærene. Allerede to dager etter stiftelsesmøtet holdt de sitt første styremøte, og fjerde mars holdt de medlemsmøte i Avholdslokalet hvor hovedpostene ser ut til å ha vært sosialt samvær og utlodning av en sjokolademugge som Josefine Henriksen vant. Dessuten ble det inntegnet tre nye medlemmer.
På et av styremøtene var lokalpartiets formann til stede og ba kvinnene få laget en fane til partiet til 1. mai fordi det antakelig ville bli demonstrasjon. Thea Iversen, Gunvor Simonsen og lokalpartiets representant, sersjant Johan August Bonsak, ble valgt til fanekomité.
2. påskedag arrangerte foreningen en ”festlig tilstelning”. Anna Pleym fra Kristiania talte om arbeiderklassens oplysning og fremgang og ”la kvinderne sterkt paa sinde at interesere sig for de kommunale instutioner, saasom skolestyre, skoletilsyn, fattigstyre og prov.raad”. Skal vi skape et godt samfunn, er det i første rekke ”kvinden som hustru og mor det især kommer an paa,” sa hun.
Etter den meget oppløftende starten, holdt foreningen stadig møter. Programmet varierte fra opplesning og grammofonmusikk til samtaler om aktuelle saker. Før 1. mai laget medlemmene kranser og pyntet talerstolen og Avholdslokalet. Møter ble avholdt i det fri på Engenehøi og Flataasen, og hjemme hos gjestfrie medlemmer. Ved valget i oktober dekket laget på i møtelokalet for at medlemmene av partiet og agitatorene skulle ha et sted å varme seg. Medlemmene av kvinneforeningen spanderte ”saa meget brød som de kunde undvære”. På generalforsamlingen i mars 1919 tegnet foreningen 10 aksjer i den nye avisen ”Follo socialdemokrat”.
Lovene inneholdt for øvrig detaljerte retningslinjer for hvordan foreningen skulle drives – og hvordan medlemmene skulle opptre. § 5 slår fast at ”Medlemmene skal, naar de taler eller framsætter forslag, indskrænke sig til spørsmaalet som foreligger til behandling, og undgaa personligheter saavelsom nedsættende ytringer om foreningen og dens medlemmer”.
§ 14 skulle vise seg å få større betydning enn stifterne kanskje kunne tenke seg. Den slo fast at ”Hvis foreningen oppløses saa skal midlene tilfalde Drøbaks arbeiderparti”.
Det er kvinnen det kommer an på
Arbeiderkvinnene hvilte ikke på laurbærene. Allerede to dager etter stiftelsesmøtet holdt de sitt første styremøte, og fjerde mars holdt de medlemsmøte i Avholdslokalet hvor hovedpostene ser ut til å ha vært sosialt samvær og utlodning av en sjokolademugge som Josefine Henriksen vant. Dessuten ble det inntegnet tre nye medlemmer.
På et av styremøtene var lokalpartiets formann til stede og ba kvinnene få laget en fane til partiet til 1. mai fordi det antakelig ville bli demonstrasjon. Thea Iversen, Gunvor Simonsen og lokalpartiets representant, sersjant Johan August Bonsak, ble valgt til fanekomité.
2. påskedag arrangerte foreningen en ”festlig tilstelning”. Anna Pleym fra Kristiania talte om arbeiderklassens oplysning og fremgang og ”la kvinderne sterkt paa sinde at interesere sig for de kommunale instutioner, saasom skolestyre, skoletilsyn, fattigstyre og prov.raad”. Skal vi skape et godt samfunn, er det i første rekke ”kvinden som hustru og mor det især kommer an paa,” sa hun.
Etter den meget oppløftende starten, holdt foreningen stadig møter. Programmet varierte fra opplesning og grammofonmusikk til samtaler om aktuelle saker. Før 1. mai laget medlemmene kranser og pyntet talerstolen og Avholdslokalet. Møter ble avholdt i det fri på Engenehøi og Flataasen, og hjemme hos gjestfrie medlemmer. Ved valget i oktober dekket laget på i møtelokalet for at medlemmene av partiet og agitatorene skulle ha et sted å varme seg. Medlemmene av kvinneforeningen spanderte ”saa meget brød som de kunde undvære”. På generalforsamlingen i mars 1919 tegnet foreningen 10 aksjer i den nye avisen ”Follo socialdemokrat”.
Drøbak Arbeiderpartis kvinnelag binder kranser som skal smykke talerstolen 1. mai 1921. Kvinnene beskriver i møtebøkene at de skal samles for å knytte kranser og forberede forskjellige tiltak som bevertning o.a. i forbindelse med dagen. Følgende er med på bildet: G. Simonsen, Emilie Karlsen, fru Bentsen, Jossa, Harriet Larsen og Thea Iversen. Hvem som er hvem, og navnet på de fire øvrige, er ukjent. (Utlånt av Gerd Rudshaug)
Boikott og fest for eldre
Men det var ikke bare idyll. Partikvinnene kunne også vise tenner. På et møte i 1919 ble det talt for at medlemmer og sympatisører burde la være å handle hos kjøpmenn som nektet å avertere i den nye lokalavisa som partiet gav ut. Senere ble boikotten innskjerpet og konsentrert om tre forretninger, bl.a. Skanckes kolonial og glassmagasinet. Navnet på den tredje er vanskelig å tyde. Det var små forhold, og et bortfall av kunder som soknet til arbeiderbevegelsen, ble nok merket. Drøbak var et lite sted, og kundeunderlaget var begrenset.
Ellers drev kvinnene, som kanskje ikke alle sammen satt like godt i det, veldedighet. Inntektene av en ”pakkeauktion” ble gitt til en hyggelig tilstelning for en del gamle i julen. Auksjonen innbrakte 342 kroner. Festen ble meget vellykket, sier referatet. Det ble servert sjokolade og skårne smørbrød, lest opp, sunget og gått rundt juletreet. Omtrent 80 gamle var til stede.
Den nye retning
I 1920 oppstod det uro i arbeiderbevegelsen. Den spredte seg også til Drøbak hvor ”taktikspørsgsmaalet” ble et viktig tema – også i kvinneforeningen. Det dreide seg rett og slett om hvilken politisk vei Arbeiderpartiet – og dermed kvinnelaget – skulle velge. Redaktør Holte ble innbudt til å orientere. Kvinnelagets mentor, Johan August Bonsak, var som vanlig til stede. Han prøvde å avverge diskusjon, men Holte mente at kvinnene burde ta standpunkt. De må følge partiet, mente Bonsak som stilte forslag i samsvar med det. Du har ikke forslagsrett her, innvendte Holte, som jo var innbudt til et ”kvinnemøte”. Da opptok Gunvor Simonsen Bonsaks forslag som ble enstemmig vedtatt. ”Drøbak arbeiderpartis kvindeforening staar saaledes nu tilsluttet den nye retning,” konstaterer referatet.
Etter avstemningen tok Bonsak, som var æresmedlem i den to år gamle foreningen, ordet og ”bemæktiget sig resten av aftenen”. Til slutt gikk man ”til valg over hvorvidt, det er mandens eller kvindens arbeide at hugge ved. Bonsak fant nemlig det var kvindearbeide. Man blev enige om at det var mandens plikt. Han kunne godt gjøre det sagde han, men som kvindearbeide. Det meget belivede møte avsluttedes ved ½ 11 tiden.”
Etter at kvinneforeningen hadde valgt ”den nye retning”, fortsatte virksomheten stort sett som før. Kanskje ble tonen skjerpet noe slik at motsetninger kom fram, for noen meldte seg ut uten at årsaken er nevnt, men det er nærliggende å tro at det i de fleste tilfelle skyldtes partisplittelsen, altså politisk uenighet. Foreningen arrangerte fortsatt tilstelninger for de eldre, fester og hyppige medlemsmøter. I 1920 ble det holdt 22 møter, 4 fester, 8 styre- og komitémøter, 2 pakkeauksjoner samt ”gamlefest i julen”. Og foreningen hadde to utsendinger til Kvinneforbundets landsmøte.
På generalforsamlingen i 1921 kom imidlertid partisplittelsen til syne for alvor. De medlemmene som hadde gått over til ”opositionen” og det nye parti – altså Socialdemokratene - var ikke fullverdige medlemmer lenger, ble det sagt. Medlemmer av Kvinneforeningen kunne ikke tilhøre ”underavdelinger” av Arbeiderpartiet, mente man. En språkbruk som avslører en bemerkelsesverdig oppfatning av situasjonen. De fikk riktignok være til stede, men ble fratatt stemmeretten. Tre medlemmer som var gått over til ”opositionen”, forlot møtet som for øvrig valgte Petra Bonsak – Johan August Bonsaks aktive og bevisste kone - til formann.
”Utvide sin intelligens”
Selv etter den nye innskjerpingen av de politiske skillelinjene og reaksjonene mot ”opositionen”, fortsatte virksomheten stort sett i samme spor – med sosiale sammenkomster og et og annet ”politisk” foredrag.
Søndag 27. februar 1921 feiret foreningen sitt treårsjubileum med stor fest. Kveldens taler, Anna Johnsson, oppfordret ”kvinderne til at utvide sin intelligens saa meget som mulig, saa de kan støtte de mandlige kamerater i deres kamp”.
Men etter hvert ble tonen en annen. Partifellene hadde hittil vært Herr og Fru, men ble nå – i alle fall de mannlige - kalt kamerater, og kvinneforeningen oppfordret sine medlemmer til ”at minnes kommunistiske kvinders internationale dag den 8de Mars enten ved fest, fordredrag eller oplæsning av kommunistiske skrifter”. Ordet ”kommunistiske” er føyd til. ”Man fandt at fortiden var det vanskeligt for os at faa i stand noen festlighet, saa at man i stedet derfor, tok oplæsning av kommunistiske skrifter på næste møte”.
Den 8. mars holdt kvinneforeningen møte i ”Kinematograflokalet” med redaktør Scheflo som taler. Han snakket om ”forstaaelsen av Thesene” – m.a.o. av Moskvatesene som gav retningslinjer for de nasjonale arbeiderpartienes tilknytning til de kommunistiske internasjonalene og underordning under Moskva. Møtet var godt besøkt. Diskusjon ble tillatt, men ingen tok ordet. Det var ikke på dette nivået arbeiderkvinnene i Drøbak var vant til å utveksle politiske meninger. Kanskje ikke de lokale mannlige Arbeiderpartimedlemmene heller.
Strid mellom ”søstre”
I februar 1922 feiret kvinnegruppa sitt fireårsjubileum. Fru Sigrid Syvertsen holdt foredrag og påla kvinnene å være tålmodige under eventuelle streiker. Carl Simonsen leste ”La oss kle fjellet” av Bjørnstjerne Bjørnson og brukte fortellingen som liknelse på arbeiderne og kapitalismen.
Tonen i kvinnelaget etter splittelsen var ikke alltid like god, og den ble dårligere. Fru Bonsak gjorde en stor sak av at partiet hadde valgt en skolestyrerepresentant som ikke var medlem. Hun utbad seg en forklaring fra lokalpartiet. Hvis den ikke var tilfredsstillende, ville hun anke saken inn for Kvinneforbundet. Kvinnelaget så seg ikke tjent med oppstyret, og Ragna Evensen foreslo at saken skulle bero. Det ble vedtatt mot stemmen til fru Bonsak som forlangte protokolltilførsel. Den skrev hun i ettertid og leverte til styret.
Senere samme år ville den lokale foreningen melde seg ut av Kvindeforbundet. Det er vel ikke usannsynlig at flertallet av fredelige arbeiderkvinner fra Drøbak følte seg vel så mye som sosialdemokrater som kommunister.
T.h.: Petra Bonsaks skriftlige protest.
Fru Bonsak protesterte og nektet å stemme. Hun pekte dessuten på at hun var valgt som utsending til Kvinneforbundets landsmøte. Flertallet – som fortsatt var 5 mot 1 – sa at man skyldte kontingent og ikke ville la seg representere ”på nåde”. Dessuten skulle de jo altså melde seg ut. Petra Bonsak leverte en skriftlig protest og nektet å være med på å godkjenne protokollen. Kvinneforbundet ble underrettet, men svarte at fru Bonsaks deltakelse på landsmøtet var godkjent, og at de der ikke ville gjøre noe med saken.
Mer bråk
Carl Eriksen hadde sagt noe nedsettende om treårsfesten. Hva han sa framgår ikke av møtebøkene, men de negative uttalelsene ble videreformidlet av hans kone. Han fikk derfor brev om at hvis han ikke ”vilde sende foreningen sin undskyldning og tilbakekalde uttalelsen”, ville fru Eriksen bli stevnet for ”forlikskommisjonen”. Protokollen forteller verken om unnskyldning eller forfølgelse av saken, som ser ut til å ha dødd bort i det stille.
Så kom fru Bonsak i fokus igjen. Familien Bonsak eide og bodde i den gården som lå der ”apotekblokka” i Niels Carlsens gate ligger i dag. De var naboer med Gulliksgården som Drøbak Arbeiderparti hadde kjøpt sammen med de øvrige partilagene i Follo, og hvor bevegelsens avis ”Follo Socialdemokrat” holdt til.
I ”Bonsakgården” drev Petra og Johan August Bonsak ”bevertning” og tok i mot folk til overnatting. Etter at Petra var anklaget for et forhold som ikke hadde noe med hennes politiske virksomhet å gjøre, nemlig ulovlig utskjenking av alkohol, eller kanskje riktigere utskjenking av ulovlig alkohol - holdt partiet og kvinneforeningen felles møte og suspenderte henne. En av de tilstedeværende stemte i mot. Han ville vente til dom var falt.
Medlemmene forsvinner
Uro og politisk uenighet blandet med personlige stridigheter førte til at flere medlemmer gikk lei og sluttet å komme på møtene - eller de meldte seg ut. Høsten 1923 drøftet styret om foreningen skulle innstille midlertidig på grunn av det dårlige frammøtet. Man ba medlemmene møte for å drøfte spørsmålet. Resultatet ble at man skulle fortsette.
Møter ble derfor stadig holdt – de fleste med dårlig besøk. Festene samlet derimot stor oppslutning, men gav lite overskudd. Økonomien skrantet. Til slutt innså styret alvoret og sammenkalte til ”ekstraordinær generalforsamling” fordi ”der i den senere tid har forekommet endel utmeldelser uten tilfredsstillende begrundelse, og da maa styret anta, at feilen ligger hos dem”.
Nytt styre ble valgt, og fru Bonsak ble takket for innsatsen, men kort tid senere meldte hun seg ut ”paa grund av sladder”, som hun uttrykte det. Det gjaldt skjenke- og smuglersaken. Hun var som fortalt, allerede suspendert. Med utmeldingen kom hun en eventuell eksklusjon i forkjøpet.
Årsmeldingen for 1923 forteller at foreningen på grunn av splittelsene - med det mener man vel både partisplittelsene og personstridighetene - kun har igjen 7-8 aktive medlemmer. Årsmøtet drøftet om foreningen skulle nedlegges, men ble nok en gang enig om å fortsette. Med ”5 mot 1 stemme blev det besluttet at indstille til partiets generalforsamling at vælge Fru Simonsen til formann for 1924. Her har den nye orden meldt sin ankomst. Kvinneforeningen var nå å betrakte som et underbruk under partiet og var i praksis satt under ”adminstrasjon”. Etter ytterlige tre møter opphører protokollen.
I gang på ny
De mer bevisste og ivrige medlemmene gav ikke opp. Ragna Evensen var fortsatt en drivende kraft. Den 29de September 1924 samlet hun noen kvinner hos seg for å danne en ny kvinneforening. Vi kjenner igjen navnene på de fem som var tilstede foruten fru Evensen selv. Det var fruene Mina Andersen, Thea Iversen, Inger Eriksen, Hilde Nilsen og Ingeborg Nord.
Det står ikke noe sted at dette var en forening tilsluttet det sosialdemokratiske utbryterpartiet, men mye tyder på det – bl.a. det faktum at foreningen ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Kloke av skade drev de sin lokale aktivitet og avventet tilsynelatende den nasjonale tilknytningen. Sannsynligheten for at dette ikke var en kvinneforening for det lokale Arbeiderpartiet, som hadde valgt å følge den nye retning, bestyrkes i tillegg av at den ubestridt mest aktive og markante kvinnelige sosialisten i Drøbak, Gunvor Simonsen, ikke var å finne i denne nye kretsen.
Med 8 medlemmer holdt det nye laget hyppige styremøter, og som sin forgjenger arrangerte det fester – juletrefester og fester for medlemmer og sympatisører. På styremøtene blir det sunget og pratet. Før jul forberedte foreningen gaver til trengende, bl.a. ble det sydd tøy som ble gitt bort til trengende barn.
Den politiske virksomheten var beskjeden og sier ikke noe om partitilhørigheten. Medlemmene forsøkte å holde seg orientert, men økonomien tillot ikke deltakelse på alle slags partimøter i hovedstaden. Ragna Evensen kompenserte imidlertid for manglende deltakelse ved å lese for medlemmene om samlingskongressen og andre viktige politiske begivenheter. Til en kvinnekonferanse i Oslo i 1927 reiste imidlertid fem medlemmer sammen med Ragna Evensen som var representant, og fikk høre ”et glimrende foredrag” av Oscar Torp om partisamlingen og dens betydning.
10 år
Det nye laget betraktet seg som den rettmessige arvtakeren til den foreningen som ble stiftet i 1918. I 1928 feiret derfor foreningen 10-årsjubileum. Rachel Grepp hilste fra landskvinneutvalget og talte om partiet og kvinnene. Representanter fra Frogn, Ås og Vestby var innbudt. Fru Tomter fra Frogn ga en ”gripende skildring av forholdene der”. Hvis en landarbeider gikk på et arbeidermøte, fikk han sparken. Men kommunevalgene var hemmelige, så der fikk arbeiderne heldigvis vist hva de egentlig mente, fortalte hun.
Til 10-årsjubileet laget foreningen en kort beretning som forteller at formennene har vært Inger Eriksen, Petra Bonsak, Thea Iversen, Ingeborg Nord og Ragna Evensen. Foreningens hovedoppgave har vært å støtte og hjelpe Drøbak Arbeiderparti, og å spre opplysning blant kvinnene for å vekke interesse for samfunnsspørsmål. Det står ingen ting om partisplittelse og tilhørighet til andre partier.
”Intet til behandling”
Medlemmene var i årene før krigen aldri mange, men de få som var aktive, stod på. På styremøtene forelå ofte ”Intet til behandling” og virksomheten ble av medlemmene selv flere ganger kalt ”symøte” – også i de utførlige referatene som ble ført. Et år meldte fem stykker seg ut fordi de skulle ”danne egen syklubb”. Men foreningen arrangerte også åpne møter, medlemsmøter og fester, og mange strevsommelig ervervede kroner ble gitt til partiets arbeid og til gode formål.
På begynnelsen av 30-tallet var virksomheten usedvanlig liten. Medlemstallet var ved årsmøtet 1932 fem, og man avstod fra å velge nytt styre i påvente av at de skulle bli ”noen flere”, og utover i året kom det fem nye medlemmer til, trolig fordi møtene var flyttet fra hjemmene til nøytrale lokaler hvor alle kunne komme uten å føle seg som inntrengere og fremmede i en sluttet krets.
”Arbeiderne er helt interesseløse”
Kvinneforeningen mente at den ikke var alene om ansvaret for den dårlige oppslutningen og den beskjedne virksomheten. Årsberetningen for 1932 sier at ”Det gjør vel også sitt til dette, at partiforeningen så at si har ligget nede hele aaret på grund av liten tilslutning. (Kvinne-)Gruppen er så at si det eneste livstegn i Drøbak Arbeiderparti. Arbeiderne her på stedet har vist intet som de mener ikke er i orden. De er helt interesseløse, og dette har selvfølgelig også inflydelse paa arbeiderhustruene.”
I 1934 tok kvinnene opp en viktig lokalpolitisk sak. De ville ha et offentlig renovasjonsvesen. De skrev et utførlig brev om gjødsel og søppel og rotteplagen til formannskapet og bystyret, og skaffet seg avisomtale på saken. Den egentlige initiativtakeren var Kvinnelagets sekretær, Gunvor Simonsen, som på dette tidspunkt var trygt på plass i kvinneforeningen og partiets politiske sentrum igjen. 4. mai 1936 ble saken enstemmig vedtatt av bystyret.
Året etter fulgte de opp suksessen med nok et initiativ. Nå ville foreningen vite mer om ”overforbruksmålere” – altså ”vipper” - og ba Drøbak E-verks direksjon om å holde et møte slik at folk kunne få vite om fordeler og ulemper. I bystyret uttalte Kvinneforeningens medlem, bystyrerepresentant Fru Simonsen, at ”for en husmor vilde det være av meget stor betydning at hun kunde få tak i strøm når hun hadde bruk for den. Hun vilde ikke se så stort savn i pengene når hun fikk betale efterhvert som hun forbrukte.”
Etter januar 1937 er det ingen nye opptegnelser før etter krigens slutt. På et møte i Kvinnegruppa i 1952 ble det opplyst at protokollen for perioden 1937-40 var blitt borte under krigen.
Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling
Etter krigen møter vi en fornyet kvinneorganisasjon selv om flere av de tidligere medlemmene igjen er med. Nå kalte foreningen seg Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling. 43 medlemmer er nevnt på første side i en ny protokoll som begynner med et referat fra et møte 22. august 1945, men noe hadde foregått før dette. Årsmeldingen for 1945 forteller at kvinneavdelingen begynte sine møter etter freden 27. juni, og at den startet med 14 medlemmer. Den første formannen etter krigen ble Josefine Henriksen som også formelt hadde vært formann under krigsårene da foreningen selvfølgelig ikke hadde noen virksomhet. Hun ble sittende som formann fram til 1948.
Arbeiderkvinnene hadde sterkt sosial samvittighet. I 1946 sendte de brev til distriktslegen og gjorde oppmerksom på at en navngitt kvinne i Drøbak ”bent frem lider nød”. Ellers var avdelingen opptatt av skolesaker, barnehage og daghjem og de spørsmålene som var oppe i tiden. Det ble sendt en henvendelse til skolestyret om å la barna få fritt skolemateriell samt tatt til orde for skolekjøkken og bedre og mer tidsmessige skoler. Dessuten skrev gruppa til forsyningsminister Nils Hønsvald og ba om at mer av matforsyningen, særlig sukker, smør og metervarer, ble fordelt til husmødrene.
Navnet på organisasjonen ble diskutert fra tid til annen. I følge protokollen hette den Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling. Tidligere hadde den hett kvinneforening. Av mange ble den kalt kvinnegruppa. Burde den kanskje hete Drøbak Arbeiderpartis Kvinnelag?
Representasjon og utflukter
Foreningen sa i mange år nei til å delta i møter i andre kommuner, i hovedstaden m.v. Årsaken var delvis dårlig økonomi, og at man ikke fant møtene og konferansene interessante og viktige nok. Kanskje savnet medlemmene også selvtillit. Etter hvert fikk imidlertid stadig flere ta del i tilstelninger utenfor kommunen.
Avdelingen foretok dessuten reiser – studiereiser og reiser som nok bidro til å utvide horisonten, men som av dem som ikke var med, ble oppfattet som rene hyggeturer. Noen ganger betalte deltakerne selv, andre ganger fikk de reiseutgiftene dekket av avdelingens kasse.
I 1947 ble det bråk. Medlemmer som ikke var med til Svinesund, ville ha utbetalt like mye i kontanter som det billetten kostet. Styret avviste imidlertid kravet.
30 år
I beretningen til kvinneavdelingens 30-årsjubileum i 1948 skriver den mangeårige formannen, Josefine Henriksen, at partisplittelsen var en hard påkjenning for foreningen, men at en liten gruppe holdt stand. Ved jubileet, som ble feiret på Britania hotell, hadde foreningen 35 medlemmer.
Mer bråk
Carl Eriksen hadde sagt noe nedsettende om treårsfesten. Hva han sa framgår ikke av møtebøkene, men de negative uttalelsene ble videreformidlet av hans kone. Han fikk derfor brev om at hvis han ikke ”vilde sende foreningen sin undskyldning og tilbakekalde uttalelsen”, ville fru Eriksen bli stevnet for ”forlikskommisjonen”. Protokollen forteller verken om unnskyldning eller forfølgelse av saken, som ser ut til å ha dødd bort i det stille.
Så kom fru Bonsak i fokus igjen. Familien Bonsak eide og bodde i den gården som lå der ”apotekblokka” i Niels Carlsens gate ligger i dag. De var naboer med Gulliksgården som Drøbak Arbeiderparti hadde kjøpt sammen med de øvrige partilagene i Follo, og hvor bevegelsens avis ”Follo Socialdemokrat” holdt til.
I ”Bonsakgården” drev Petra og Johan August Bonsak ”bevertning” og tok i mot folk til overnatting. Etter at Petra var anklaget for et forhold som ikke hadde noe med hennes politiske virksomhet å gjøre, nemlig ulovlig utskjenking av alkohol, eller kanskje riktigere utskjenking av ulovlig alkohol - holdt partiet og kvinneforeningen felles møte og suspenderte henne. En av de tilstedeværende stemte i mot. Han ville vente til dom var falt.
Medlemmene forsvinner
Uro og politisk uenighet blandet med personlige stridigheter førte til at flere medlemmer gikk lei og sluttet å komme på møtene - eller de meldte seg ut. Høsten 1923 drøftet styret om foreningen skulle innstille midlertidig på grunn av det dårlige frammøtet. Man ba medlemmene møte for å drøfte spørsmålet. Resultatet ble at man skulle fortsette.
Møter ble derfor stadig holdt – de fleste med dårlig besøk. Festene samlet derimot stor oppslutning, men gav lite overskudd. Økonomien skrantet. Til slutt innså styret alvoret og sammenkalte til ”ekstraordinær generalforsamling” fordi ”der i den senere tid har forekommet endel utmeldelser uten tilfredsstillende begrundelse, og da maa styret anta, at feilen ligger hos dem”.
Nytt styre ble valgt, og fru Bonsak ble takket for innsatsen, men kort tid senere meldte hun seg ut ”paa grund av sladder”, som hun uttrykte det. Det gjaldt skjenke- og smuglersaken. Hun var som fortalt, allerede suspendert. Med utmeldingen kom hun en eventuell eksklusjon i forkjøpet.
Årsmeldingen for 1923 forteller at foreningen på grunn av splittelsene - med det mener man vel både partisplittelsene og personstridighetene - kun har igjen 7-8 aktive medlemmer. Årsmøtet drøftet om foreningen skulle nedlegges, men ble nok en gang enig om å fortsette. Med ”5 mot 1 stemme blev det besluttet at indstille til partiets generalforsamling at vælge Fru Simonsen til formann for 1924. Her har den nye orden meldt sin ankomst. Kvinneforeningen var nå å betrakte som et underbruk under partiet og var i praksis satt under ”adminstrasjon”. Etter ytterlige tre møter opphører protokollen.
I gang på ny
De mer bevisste og ivrige medlemmene gav ikke opp. Ragna Evensen var fortsatt en drivende kraft. Den 29de September 1924 samlet hun noen kvinner hos seg for å danne en ny kvinneforening. Vi kjenner igjen navnene på de fem som var tilstede foruten fru Evensen selv. Det var fruene Mina Andersen, Thea Iversen, Inger Eriksen, Hilde Nilsen og Ingeborg Nord.
Det står ikke noe sted at dette var en forening tilsluttet det sosialdemokratiske utbryterpartiet, men mye tyder på det – bl.a. det faktum at foreningen ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Kloke av skade drev de sin lokale aktivitet og avventet tilsynelatende den nasjonale tilknytningen. Sannsynligheten for at dette ikke var en kvinneforening for det lokale Arbeiderpartiet, som hadde valgt å følge den nye retning, bestyrkes i tillegg av at den ubestridt mest aktive og markante kvinnelige sosialisten i Drøbak, Gunvor Simonsen, ikke var å finne i denne nye kretsen.
Med 8 medlemmer holdt det nye laget hyppige styremøter, og som sin forgjenger arrangerte det fester – juletrefester og fester for medlemmer og sympatisører. På styremøtene blir det sunget og pratet. Før jul forberedte foreningen gaver til trengende, bl.a. ble det sydd tøy som ble gitt bort til trengende barn.
Den politiske virksomheten var beskjeden og sier ikke noe om partitilhørigheten. Medlemmene forsøkte å holde seg orientert, men økonomien tillot ikke deltakelse på alle slags partimøter i hovedstaden. Ragna Evensen kompenserte imidlertid for manglende deltakelse ved å lese for medlemmene om samlingskongressen og andre viktige politiske begivenheter. Til en kvinnekonferanse i Oslo i 1927 reiste imidlertid fem medlemmer sammen med Ragna Evensen som var representant, og fikk høre ”et glimrende foredrag” av Oscar Torp om partisamlingen og dens betydning.
10 år
Det nye laget betraktet seg som den rettmessige arvtakeren til den foreningen som ble stiftet i 1918. I 1928 feiret derfor foreningen 10-årsjubileum. Rachel Grepp hilste fra landskvinneutvalget og talte om partiet og kvinnene. Representanter fra Frogn, Ås og Vestby var innbudt. Fru Tomter fra Frogn ga en ”gripende skildring av forholdene der”. Hvis en landarbeider gikk på et arbeidermøte, fikk han sparken. Men kommunevalgene var hemmelige, så der fikk arbeiderne heldigvis vist hva de egentlig mente, fortalte hun.
Til 10-årsjubileet laget foreningen en kort beretning som forteller at formennene har vært Inger Eriksen, Petra Bonsak, Thea Iversen, Ingeborg Nord og Ragna Evensen. Foreningens hovedoppgave har vært å støtte og hjelpe Drøbak Arbeiderparti, og å spre opplysning blant kvinnene for å vekke interesse for samfunnsspørsmål. Det står ingen ting om partisplittelse og tilhørighet til andre partier.
”Intet til behandling”
Medlemmene var i årene før krigen aldri mange, men de få som var aktive, stod på. På styremøtene forelå ofte ”Intet til behandling” og virksomheten ble av medlemmene selv flere ganger kalt ”symøte” – også i de utførlige referatene som ble ført. Et år meldte fem stykker seg ut fordi de skulle ”danne egen syklubb”. Men foreningen arrangerte også åpne møter, medlemsmøter og fester, og mange strevsommelig ervervede kroner ble gitt til partiets arbeid og til gode formål.
På begynnelsen av 30-tallet var virksomheten usedvanlig liten. Medlemstallet var ved årsmøtet 1932 fem, og man avstod fra å velge nytt styre i påvente av at de skulle bli ”noen flere”, og utover i året kom det fem nye medlemmer til, trolig fordi møtene var flyttet fra hjemmene til nøytrale lokaler hvor alle kunne komme uten å føle seg som inntrengere og fremmede i en sluttet krets.
”Arbeiderne er helt interesseløse”
Kvinneforeningen mente at den ikke var alene om ansvaret for den dårlige oppslutningen og den beskjedne virksomheten. Årsberetningen for 1932 sier at ”Det gjør vel også sitt til dette, at partiforeningen så at si har ligget nede hele aaret på grund av liten tilslutning. (Kvinne-)Gruppen er så at si det eneste livstegn i Drøbak Arbeiderparti. Arbeiderne her på stedet har vist intet som de mener ikke er i orden. De er helt interesseløse, og dette har selvfølgelig også inflydelse paa arbeiderhustruene.”
I 1934 tok kvinnene opp en viktig lokalpolitisk sak. De ville ha et offentlig renovasjonsvesen. De skrev et utførlig brev om gjødsel og søppel og rotteplagen til formannskapet og bystyret, og skaffet seg avisomtale på saken. Den egentlige initiativtakeren var Kvinnelagets sekretær, Gunvor Simonsen, som på dette tidspunkt var trygt på plass i kvinneforeningen og partiets politiske sentrum igjen. 4. mai 1936 ble saken enstemmig vedtatt av bystyret.
Året etter fulgte de opp suksessen med nok et initiativ. Nå ville foreningen vite mer om ”overforbruksmålere” – altså ”vipper” - og ba Drøbak E-verks direksjon om å holde et møte slik at folk kunne få vite om fordeler og ulemper. I bystyret uttalte Kvinneforeningens medlem, bystyrerepresentant Fru Simonsen, at ”for en husmor vilde det være av meget stor betydning at hun kunde få tak i strøm når hun hadde bruk for den. Hun vilde ikke se så stort savn i pengene når hun fikk betale efterhvert som hun forbrukte.”
Etter januar 1937 er det ingen nye opptegnelser før etter krigens slutt. På et møte i Kvinnegruppa i 1952 ble det opplyst at protokollen for perioden 1937-40 var blitt borte under krigen.
Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling
Etter krigen møter vi en fornyet kvinneorganisasjon selv om flere av de tidligere medlemmene igjen er med. Nå kalte foreningen seg Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling. 43 medlemmer er nevnt på første side i en ny protokoll som begynner med et referat fra et møte 22. august 1945, men noe hadde foregått før dette. Årsmeldingen for 1945 forteller at kvinneavdelingen begynte sine møter etter freden 27. juni, og at den startet med 14 medlemmer. Den første formannen etter krigen ble Josefine Henriksen som også formelt hadde vært formann under krigsårene da foreningen selvfølgelig ikke hadde noen virksomhet. Hun ble sittende som formann fram til 1948.
Arbeiderkvinnene hadde sterkt sosial samvittighet. I 1946 sendte de brev til distriktslegen og gjorde oppmerksom på at en navngitt kvinne i Drøbak ”bent frem lider nød”. Ellers var avdelingen opptatt av skolesaker, barnehage og daghjem og de spørsmålene som var oppe i tiden. Det ble sendt en henvendelse til skolestyret om å la barna få fritt skolemateriell samt tatt til orde for skolekjøkken og bedre og mer tidsmessige skoler. Dessuten skrev gruppa til forsyningsminister Nils Hønsvald og ba om at mer av matforsyningen, særlig sukker, smør og metervarer, ble fordelt til husmødrene.
Navnet på organisasjonen ble diskutert fra tid til annen. I følge protokollen hette den Drøbak Arbeiderpartis Kvinneavdeling. Tidligere hadde den hett kvinneforening. Av mange ble den kalt kvinnegruppa. Burde den kanskje hete Drøbak Arbeiderpartis Kvinnelag?
Representasjon og utflukter
Foreningen sa i mange år nei til å delta i møter i andre kommuner, i hovedstaden m.v. Årsaken var delvis dårlig økonomi, og at man ikke fant møtene og konferansene interessante og viktige nok. Kanskje savnet medlemmene også selvtillit. Etter hvert fikk imidlertid stadig flere ta del i tilstelninger utenfor kommunen.
Avdelingen foretok dessuten reiser – studiereiser og reiser som nok bidro til å utvide horisonten, men som av dem som ikke var med, ble oppfattet som rene hyggeturer. Noen ganger betalte deltakerne selv, andre ganger fikk de reiseutgiftene dekket av avdelingens kasse.
I 1947 ble det bråk. Medlemmer som ikke var med til Svinesund, ville ha utbetalt like mye i kontanter som det billetten kostet. Styret avviste imidlertid kravet.
30 år
I beretningen til kvinneavdelingens 30-årsjubileum i 1948 skriver den mangeårige formannen, Josefine Henriksen, at partisplittelsen var en hard påkjenning for foreningen, men at en liten gruppe holdt stand. Ved jubileet, som ble feiret på Britania hotell, hadde foreningen 35 medlemmer.
T.v.: Josefine Henriksen var med og stiftet Drøbak Arbeiderkvinnelag i 1918. Hun ble valgt til formann i kvinnelaget før krigen og trådte inn i funksjonen igjen da freden kom. Hun ble deretter gjenvalgt og satt som formann til 1948. Bildet er fra kvinnelagets 30 årsjubileum dette året, og viser en annen av kvinnelagets mangeårige medlemmer, Reidun Dahl, som overrekker Josefine Henriksen en gave og takker for innsatsen. (Utlånt av Gerda Rudshaug)
Etter krigen følte arbeiderkvinnene i Drøbak behov for et samlingsmerke, en fane. En komite ble nedsatt i januar 1947. Under 30-årsjubileet ble fanen, eller banneret som referatet sier, avduket av foreningens mangeårige medlem, Gunvor Simonsen.
Samarbeid i Follo
Kvinneavdelingen i Drøbak var på ingen måte seg selv nok. Den så ut over byens grenser. Arbeiderpartikvinnene fra Frogn var stadig innbudt til møtene. Drøbak-avdelingen tok dessuten initiativ til samarbeid mellom partiets kvinneavdelinger i Follo og med Askim-foreningen i Østfold.
I 1949 arrangerte Drøbakforeningen møte for formennene i alle partiets kvinnegrupper i Follo. Gunvor Simonsen innledet om videre samarbeid. Resultatet ble i første omgang en samarbeidskomité med formennene i kvinnegruppene i alle Follo-kommunene som medlemmer.
Samme året begynte arbeiderkvinnene på en ny protokoll. Der kaller de seg Drøbak Arbeiderpartis kvinnegruppe uten at protokollen forteller at et formelt navneskifte har funnet sted. Og på første bladet i protokollen som begynner i november 1949, er navnet på 46 medlemmer skrevet inn. Det er brukt forskjellige penner så alle var kanskje ikke medlemmer fra første dag, og ved noen er det skrevet ”går ut”, men det ser ut til å være skrevet etter hvert. Oversikten er vel derfor trolig en tilnærmelsesvis ajourført medlemsliste.
Laget hygget seg og sang
Flere av medlemmene i etterkrigstiden var nye, men møteformene var stort sett de samme, mange var fortsatt rene sosiale sammenkomster. Laget hygget seg og sang ofte. Møtene åpnet med sang, og det var allsang etter arbeiderbevegelsens sangbok som var kjøpt inn for formålet. Sangen var m.a.o. ikke tilfeldig.
En teatergruppe opptrådte av og til på så vel styremøter som andre møter. Av møtebøkene ser det ut til at dette var en gruppe oppnevnt av foreningen, men et mangeårig medlem mener at dette må ha vært Drøbak Husmorlags teatergruppe. Det skal ha vært et visst samarbeid mellom kvinnegruppa og husmorlaget, men i protokollene kommer dette kun til uttrykk som samarbeid om saker som begge organisasjoner ønsket løst. For eksempel barnehager og føde- og sykestue i det tidligere lasarettet i Løktabakken.
På et møte ”spilte” Gunvor Simonsen ordfører, og de øvrige bystyremedlemmer. Ellers ble det fra tid til annen arrangert møter med foredragsholder. Et møte med husstelleksperten Lillemor Erken vakte stor begeistring. I november 1951 ble medlemmene innbudt av Drøbak og Omegn Samvirkelag til foredrag, film og visesang av en relativt ukjent visesanger som hette Alf Prøysen.
Sosiale spørsmål
Etter hvert ble imidlertid medlemmene tydelig mer interesserte i sosiale spørsmål og i saker som angikk husholdningene. Gruppa erklærte seg enig med partiets kvinnesekretariat i abortsaken, og på et medlemsmøte i februar 1952 stod skoletannpleien og fløtesalget på dagsordenen.
Skoletannpleien var etter lagets mening mangelfull, og det ble rettet en henstilling til Drøbak Arbeiderparti om å ta saken opp til videre behandling. Partiet syntes at saken var for dårlig opplyst, så kvinnegruppa fikk den i retur. I stedet for å gå veien om det motvillige partiet, sendte kvinnene den direkte til skolestyret.
”Fløtesalget” gjaldt det irriterende faktum at fløte ble solgt i altfor store flasker. Gruppa besluttet derfor å ta kontakt med Drøbak Husmorlag for at de sammen kunne gå inn for mindre fløteflasker. Etter hvert drøftet gruppa også de årlige forslagene til kommunebudsjett og satte opp forslag til prioritering av oppgavene. I 1952 hadde Kvinnegruppa Werna Gerhardsen på besøk. Hun orienterte om partiets langtidsprogram for skolen. Avholdslokalet var for anledningen ”besatt til siste plass”.
I 1958 fremmet laget forslag om å sløyfe skolepenger på realskolen. Det ble tiltrådt av kommunepartiet og vedtatt av bystyret.
Drøbak/Frogn Arbeiderkvinnelag
Etter kommunesammenslåingen i 1962 gikk arbeiderkvinnelagene i Drøbak og Frogn sammen. Noe overraskende ventet laget om lag 20 år med å ta konsekvensen av sammenslutningen. Først på årsmøtet i mars 1981 vedtok laget å kalle seg Drøbak/Frogn Arbeiderkvinnelag og skifte ut betegnelsen formann med leder. Vedtakene var enstemmige.
I november 1981 arrangerte arbeiderkvinnelaget for øvrig et stort møte på Restaurant Gaselle i Sentrumsbygget. De opptredende var A-gjengen og Brustad, Hjertenier’n, Trygve Aakervik med den røde gitar – og Einar Gerhardsen. ”Ikke en stol var ledig,” kunne Amta fortelle. Gerhardsen fortalte om hvordan Arbeiderpartiet hadde omskapt Norge til et velferdssamfunn.
Tiltak for kommunens eldre
Kvinnelaget opprettholdt stadig tradisjonen med sosiale tilstelninger. I mange tiår laget arbeiderkvinnene hyggetreff for kommunens eldre. I 1982 hadde det 120 gjester på et pensjonisttreff på Reenskaug. Festen ble dyr, men laget skaffet penger ved å arrangere bingo på medlemsmøtene. Det var m.a.o. medlemmene som betalte.
Senere stod foreningen i flere år for julearrangementer for eldre i eldresenterets lokaler i Drøbak Hospital. I 1984 arrangerte laget på nytt et førjulstreff for pensjonister. Denne gangen i kommunestyresalen i Frognhallen. Nærmere 100 mennesker var møtt fram og fikk høre stortingsrepresentant Helen Bøsterud snakke om Arbeiderpartiets innsats i norsk politikk. Trekkspillklubben spilte deretter opp til dans, og pensjonistene svingte seg til de lystige tonene, forteller avisreferatene. Også i årene etterpå ble slike ”treff” arrangert. Bl.a. samlet en lokal foredragsholder som fjernsynsmannen Sverre Christophersen, mange tilhørere.
Krisesenter
Arbeiderkvinnene hadde sammen med andre organisasjoner ivret for å få opprettet et krisesenter i Follo. Arbeiderkvinnene mente at behovet var stort, og arbeidet iherdig for at tanken skulle bli realisert. I 1983 kom senteret i gang. Drøbak/Frogn Arbeiderpartis kvinnegruppe bidro bl.a. med servise og tilskudd, og fungerte lenge som en aktiv støttegruppe for senteret.
Fra slutten av 80-tallet gikk medlemstallet på ny ned, og de medlemmene som holdt ut, ble stadig mindre aktive. Flere var eldre og hadde vært med i mange år. Noen nye var kommet til, og var både ivrige og dyktige, men rekrutteringen var i det store og hele ubetydelig. Den politiske interessen fikk de yngre kvinnene dessuten helst utløp for i selve partiet hvor de viktige politiske sakene ble drøftet og hvor beslutningene ble tatt. Møtene i kvinnelaget hadde derfor dårlig besøk, men de ildsjelene som holdt hjulene i gang, var desto mer aktive. De møttes stadig til styremøter og skaffet penger til driften ved å arrangere bingo og utlodninger.
Slutt
På årsmøtet 20. november 1991 møtte 16 medlemmer og lokalpartiets formann, Kjell Engebretsen. Da hadde laget allerede en stund drøftet om det skulle legge ned virksomheten på grunn av liten aktivitet og lite frammøte. Til slutt var de få aktive medlemmene som var igjen, blitt enige om at årsmøtet 1991 skulle være lagets siste møte. Som dirigent fungerte veteranen Reidun Dahl. Hun oppfordret medlemmene til å melde seg inn i Arbeiderpartiet.
Tilstede på det siste møtet var Lillian Jensen, Solveig Nordby, Svanhild Mortensen, Hjørdis Enger, Reidun Dahl, Sylvia Bareksten, Gunvor Omvang, Gerda Rudshaug, Anne Mari Flo, Marit Benkjær, Else Hansen, Jorun Johansen, Ruth Sørensen, Henny Falch Samuelsen, Else Andersen og Aslaug Wiik som alle egenhendig skrev sine navn inn i protokollen.
Laget gjorde opp sitt bo ved å overdra eiendelene til Frogn Arbeiderparti, mens det som var i kassa og i banken etter at regninger var betalt, om lag 4.500 kroner, ble skjenket som en gave til Krisesenteret i Follo. Møtet ble avsluttet med sosialt samvær hvor Kjell Engebretsen talte, og sa at han syntes det var trist at laget ble oppløst.
Det syntes de tilstedeværende medlemmene også. ”Vi var vel litt betuttet da vi takket for oss og gikk hver til sitt,” skrev Anne Mari Flo i møteboka. Hun var den siste lederen i arbeiderkvinnebevegelsens 73-årige historie i Drøbak og Frogn.
Nedleggelsen av kvinnelaget i Frogn foregrep begivenhetene. Året etter vedtok Landskvinnekonferansen at kvinnebevegelsen skulle integreres i partiets virksomhet. Vedtaket om ny organisasjonsmodell ble endelig vedtatt på partiets landsmøte i november 1992. Det innebærer at det er partiet som foretar valg av kvinnepolitisk utvalg i alle ledd i organisasjonen, og at det er partiet som har det økonomiske og administrative ansvaret for arbeidet til de kvinnepolitiske utvalgene.
Arbeiderkvinnelaget tilhørte en annen tid, og hadde hatt sin misjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar