Men det hindret ikke arbeiderne i å organisere seg i partier og fagforeninger. I 1902 ble Akershus Amts Arbeiderparti stiftet. Da hadde Det Norske Arbeiderparti eksistert i 15 år. Partilag var allerede gang i mange kommuner. I Akershus var det lag i Aker, Østre Bærum og på Eidsvoll før fylkespartiet så dagens lys.
” … alltid vært sig selv nok”
I årene som fulgte, vokste Det norske Arbeiderparti seg stadig sterkere. Den ene kommunen etter den andre fikk sine lokale lag etter hvert som de ”lavere lag av befolkningen” forstod at de måtte stå sammen og kjempe mot undertrykkelse og sosial urettferdighet for å oppnå bedre kår for seg og sine.
De sosiale forholdene i Drøbak var ikke bedre enn andre steder, snarere verre. I alle fall for dem som befant seg nederst på samfunnsstigen. I partiets 40-årsberetning skriver Thorleif Larsen syrlig at ”Drøbak har ikke noen gang vært preget av tiltak og utvikling, den har alltid vært sig selv nok.”
Ved overgangen til 1900-tallet hadde byen meget begrenset næringsvirksomhet. Handelen med is og trelast var forsvunnet, og den lokale sjøfarten avtok. Tilbake var noe lokal handel, håndverk og litt fiske. Og folk som dro til sjøs.
Industri ville de som styrte, ikke ha. Selv hadde de sitt utkomme. De ville beholde idyllen og foretrakk ”pensjonister og rentenister” framfor næring, skriver Larsen. Skattenivået ble holdt lavt. Slagordet var: ”Pengene trives best i skattebetalernes lommer.” Det forteller noe om hvilke motkrefter de som ønsket sosiale forandringer, stod over for. Skulle de ha noen mulighet til å oppnå framskritt og forbedringer, måtte de stå sammen og slåss skulder ved skulder, faglig og politisk, for å vinne flere for sin sak slik at de kunne seire i kampen for bedre kår.
Drøbak var ved forrige århundreskifte et klassedelt, sosialt statisk samfunn med begrenset åpning for nye ideer. Arbeidere og fattigfolk befant seg på bunnen av den sosiale rangordningen, og der var det stor enighet i borgerskapet om at der burde de bli. Selv om borgere med sosial samvittighet gjerne ville bidra til å bedre deres kår, burde arbeiderne kjenne sin plass.
Klassedelingen ble lenge oppfattet som en slags naturens orden. Men da de store utbedringsarbeidene ved Oscarsborg festning og på fastlandsiden fant sted de to-tre siste 10-årene av 1800-tallet, ble mange arbeidere trukket til Drøbakområdet, og med dem fulgte nye tanker, nye ambisjoner – og en ny utålmodighet. Miljøet ble radikalisert og bevisstgjort. Også det betydelige antallet soldater på Oscarsborg etter moderniseringen, påvirket livet og den sosiale strukturen i Drøbak. På godt og vondt. Politisk konservative høyere offiserer bidro til å sementere - og i noen tilfelle forsterke - den sosiale strukturen, mens lavere offiserer og soldater stod for en kjærkommen rekruttering til arbeidernes rekker.
”Drøbaks Arbeidersamfund”
Allerede i 1881 hadde 30 sosialt interesserte borgere på et møte i Bytingstuen, samtalt om ”ønskeligheten og gavnligheten av at faa stiftet et Arbeidersamfund her paa stedet”. Møtet ble ledet av postekspeditør Thorp.
Drøbaks Arbeidersamfund ble stiftet. Formålet var ”gjensidig belærelse, hygge og understøttelse blant Samfundets medlemmer”. Man ville opprette, aftenskole, bibliotek, sangforening, syke- og understøttelseskasse og arrangere foredrag diskusjon og selskapelige sammenkomster.
Liknende foreninger med det formål å ”opplyse” arbeiderne og lære dem til å klare seg selv” og gi dem motforestillinger mot radikale politiske ideer, ble satt i gang mange steder. Foreningen i Drøbak startet en sangforening og en aftenskole og holdt til i Finnegården og i lokalene til vognmann Carl Abrahamsen der Britannias festlokale, Festiviteten, senere lå. Noen politisk betydning fikk den imidlertid ikke. Den ble oppløst i 1896.
En arbeiderforening som arbeiderne selv tok hånd om, hadde visstnok allerede eksistert på midten av 1880-årene. Den hadde i hovedsak organisert anleggsarbeidere, trolig først og fremst med tilknytning til Oscarsborg, men den gikk også inn etter en tid.
”Drøbak Demokratiske Forening”
Den 6. mai 1906 gikk framskrittsvennlige Drøbakfolk sammen i ”Drøbak Demokratiske Forening”.
Foreningen hadde til formål å ”søge at samle de forskjellige grupper af kvinder og mænd til en faglig enhed for, at de i fælleskab kan arbeide paa alle omraader for at fremme de sociale og gavnlige reformer saavel i stat som kommune paa et demokratisk grunnlag.”
Som medlem av organisasjonen kunne opptas ”enhver ærlig demokratisk kvinde og mand over 15 aar, der anerkjender organisasjonens formaal”. Drøbak Demokratiske Forening var nærmest en venstreforening, skriver Arbeiderpartiveteranen Carl Simonsen i manuskriptet ”Trekk av Drøbak Arb.partis historie”. Avholdsfolket stilte lokale gratis til disposisjon ”for å få hull på den reaksjonære bylden”, som Carl Simonsen skriver. Foreningen ble visstnok oppløst i 1914.
Den gradvise bevisstgjøringen og radikaliseringen av den demokratiske forening ble etter hvert for sterk kost for de velmenende borgerlige som var med. De ville gå forsiktig i dørene. Det ville ikke flertallet. Drøbak demokratiske forening ble derfor sprengt. Det banet bredere vei for større oppslutning om Drøbak Arbeiderparti som allerede hadde sett dagens lys.
”Drøbaks arbeider- og socialdemokratiske parti”
Den 7. februar 1909 satte en del Drøbakfolk hverandre stevne i Avholdslokalet som lå oppe under berghammeren i Lindtruppen. Innbyder var sosialisten og gårdeieren Hans P. A. Ruud. I ryggen hadde han det radikale flertallet fra Drøbak demokratiske forening. Ruud hadde allerede representert stedets arbeidere i kommunestyret og vært ordfører. Gårdeieren Ruud var paradoksalt nok sosialismens drivende kraft i Drøbak. Også flere av de andre som gikk i spissen og talte arbeidernes sak, var håndverkere, kjøpmenn og andre som satt godt i det.
Avholdslokalet i Lindtruppen: I dette lokalet ble Drøbak arbeider- og socialdemokratiske parti stiftet en kald februarkveld i 1909.”Til formand valgtes Hans P. A. Ruud med 11 stemmer. Til bestyrelse valgtes Hj. Askautrud med 18 do., Julius Kristoffersen med 16 do., Gustav Hansen med 12 do., Johan Kristoffersen med 12 do. Bestyrelsen valgte Gustav Hansen til næstformand, Johan Kristoffersen til kasserer.”
Generalforsamlingen valgte Henry Hansen (senere rettet til Evensen) og F. Fredriksen til revisorer med henholdsvis 15 og 10 stemmer. Til suppleanter for bestyrelsen valgtes: 1. Hans Sanne med 5 stemmer 2. Bjørk med 4 do.
”Der indkom i bidrag kr 3, 00 hvorav besluttedes at indbetale til ”Den norske arbeiderparti” som kontigent for 1ste kvartal til partikassen kr. 2,35 restbeløpet kr 0, 65 overleveredes kassereren.”
Lover
Formålet var klart: ”Mænd og Kvinder som slutter sig til Det Norske Arbeiderparti og dets Bestræbelser for Arbeiderklasens Frigjørelse og økonomiske Opreisning, og som vil fremme de Samfundsreformer som tilsigter sunde, retfærdige og harmoniske Livsvilkaar for den hele Befolkning uten Hensyn til Stand eller Kjøn, antages som Medlæmer af ovennevnte Parti.”
Klikk på bildene for å se lesbar versjon
Stiftelsesprotokollen inneholder en sirlig skrevet utgave av lovene til det nystiftede partiet.
”De er som barn …”
De borgerlige – og dem var det mange av i Drøbak - kunne styre sin begeistring for det nye partiet. ”Nogen sosialistisk Forening har vi ikke hatt i Drøbak, og det har vi alltid vært stolte av,” skrev en innsender i Akershus Amtstidende. ”Men”, sukket han, ”Det pleier jo som oftest i en såpass stor By som Drøbak å være en del Mennesker der har mindre rede på Samfundsorden og Statsstyrelse.” Han mente at sosialistene manglet de åndelige ”Gaver”, og er som barn: ”Naar de ser noget, der ligger udenfor deres Rækkevidde, saa er de ikke tilfræds. De maa ha det og stelle med det. Men saa gaar det jo som oftest slig, at de bryder det i Styker.”
Medlemmer og aktivitet
Allerede etter tre måneder kom den første forandringen i styret. Det måtte velges ny kasserer etter Johan Kristoffersen som var utvandret. Trolig visste han ikke 2,5 måneder tidligere at han skulle søke lykken ”over there” i stedet for å slåss politisk mot fattigdom og sosial urettferdighet i fedrelandet.
Drøbaks Arbeider og Socialdemokratiske parti fikk 25 medlemmer på stiftelsesmøtet. Ett år senere var medlemstallet steget til 56. Så var da også virksomheten tilsynelatende stor. Av beretningen til generalforsamlingen den 27. februar 1910, framgår det at det spede, nystartede partiet i sitt første år avholdt ”3 partimøter og 8 offentlige møter med 11 foredrag”. Foredrag ble holdt av de før nevnte adjunkt Schreiner og postassistent Magnussen, og av ”stortingsmændene Sæbbø og Buen, redaktionssekretær Tokerud og overrretssagfører Bonnevie samt av frøken Thorsen og fru Marta Tynæs”. I anledning valget delte partiet dessuten ut ”5 bruchurer og 2 valgprogram”.
Godt valg
Valgresultatet ble en stor oppmuntring. ”Partiets stortingskandidat (som var Arne Magnussen fra Moss) fik ved valget den 18/10 1909 158 stemmer og ved omvalget den 1/11 1909 203 stemmer. Varamanden (Hans P. A. Ruud fra Drøbak) fik ved valget 18/10 1909 157 og ved omvalget 1/11 1909 202 stemmer.” Den som skriver protokollen, trekker den konklusjonen at ”Tager man hensyn til den strængt sakelige oplysnings og overbevisnings agitation hvorved vort parti førte valgkampen og vort partis kamp for alles ret og de undertryktes frigjørelse bør vi ha godt haap om stor fremgang for vort parti”.
Økonomien var imidlertid ikke den beste. Selv om inngangen av medlemspenger var relativt god, og gaver og kollekt gav et kjærkomment tilskudd, var utgiftene i forbindelse med valget hele kr 44,45. Ved generalforsamlingen er kassabeholdningen kr 0,33. Partiet har en ”restgjæld” til O. B. Hansen på kr 19,70. Men det er penger i vente. Utestående kontingent er ca kr 10,00. Sammen med medlemspengene for 1st kvartal 1910, vil det omtrent rekke til dekning av gjelda.
Fullt så greit gikk det likevel ikke. Ved inngangen til 1911 var gjelda til O. B. Hansen 10 kroner mindre, men landspartiet hadde fått sitt, hele 17,40. For å få til dette, hadde bestyrelsen ”tegnet bidrag” stort kr 8,00 og kassereren lagt ut kr 5,57, i tillegg til at det var innkommet kr 13,30 i kontingent. Idealisme kostet.
Føreren av protokollen fra den første ordinære generalforsamlingen, avslutter med et lite tilbakeblikk før han løfter blikket mot høyere mål og takker medlemmene: ”I det man med taknemmelighed erindrer de henrundne aars oplevelser, som har vist at hver kammerat efter evne har kjæmpet for vort partis høie maal: Retfærdighetens seier saa langt den menneskelige forskeraand naar med frihet og lighet og broderskap takker vi alle medlemmer for godt og trofast samarbeide.”
Protokollen er undertegnet av ”Hans P. A. Ruud, formand og G. Hansen, næstformand”.
7 bystyrerepresentanter
Det nye partiet lå ikke på latsiden. Etter å ha bidratt til det gode valgresultatet ved stortingsvalget, måtte partiet samme året, altså høsten 1910, i gang med kommunevalget. Alt var nytt og skulle gjøres for første gang. Det krevde en del arbeid av de få som stod i spissen for partiet, men resultatene lot da heller ikke her vente på seg. Partiet fikk 3044 ”av de ved valget i alt avgivne 8832 stemmer”. Det gav 7 representanter i bystyret og 2 formannskapsmedlemmer. Partiarbeidet hadde fått en flying start.
Også årsberetningen for 1911 avsluttes med en appell. Den står godt uten kommentarer: ”I det vi slutter med at minde vore partifæller om de arbeidende kvinder og mænds kamp for sin selvbestemmelsesret og sin tilværelse ber vi eder alle fortælle om sosialdemokratiets høie maal: ”Retfærdighet mott alle med frihet lighet og broderskap” som det sømmer sig i et velordnet samfund.”
Mer aktivitet
Partiet var opptatt av mer enn valg og lokalpolitikk. I 1911 var det stor lockout. Det krevde solidarisk handling. Det ble samlet inn penger til de utestengte arbeiderne. I Drøbak var det lokalpartiet som stod for innsamlingen som gav 29 kroner fra partimedlemmer og 6 kroner fra ikkemedlemmer. Pengene ble sendt ”Arbeidernes faglige landsorganisations sekretariat til fordeling blant udelukkede arbeidere”. Senere kom det inn ytterligere kr 4,50 på lister hos Ruud og Askautrud.
Maler Anton Hansen etterlyste mer aktivitet. Han foreslo tidlig at partiet skulle ha møte en gang i måneden. Det ønsket har han tydeligvis ikke fått oppfylt, for i 1912 setter han fram et moderert forslag som ”vedtages enstemmig”. Det skal være møter ”mindst en gang hvert kvartal”.
I forbindelse med Stortingsvalget i 1912 høynet partiet på ny aktivitetsnivået. 1 partimøte og 11 offentlige møter ble avholdt og 14 foredragsholdere var i ilden, også lokale som partiets nestformann, snekkermester G. Hansen. De øvrige som er nevnt i protokollen, er ”dherrer Egede Nissen, Kristian H. Knudsen, Arne Magnussen, Schreiner, Karl Jenssen, Lunde, Trappenæss og Fries”.
”… den harmoniske samfundsordning som socialdemokratiet tilstræber …”
Folk satt ikke godt i det, og Arbeiderpartiet var i stor utstrekning partiet for fattigfolk. En del hadde vanskeligheter med å betale partikontingenten. Kanskje var dessuten enkelte medlemmer kommet med uten at de var helt klar over hva det dreide seg om, eller så altfor overbeviste og ivrige. Beretningen for 1912-13 sier:
”Under henvisning til den harmoniske samfundsordning som socialdemokratiet tilstræber foreslaar bestyrelsen at generalforsamlingen beslutter at al utestaaende kontingent ældre end 1912 og som ikke er betalt før 1ste september 1913 eftergives idet der er mange medlemmer som ved sin deltagelse i valgkampen ofrer langt mer enn den lille aarskontingent av henholdsvis 40 øre for kvinder og 60 øre for mænd.”
Valgprogrammet til kommunevalget i 1913 ble i sin helhet skrevet inn i protokollen. Det gir et godt innblikk i hvordan partiet vurderte de politiske utfordringene i kommunen kort tid før utbruddet av den første verdenskrig:
1.
Skjærpet kontrol og sparsommelighet i kommuneforvaltningen.
2.
Arbeide for et godt og tidsmessig gamlehjem hvor kommunens gamle og utslitte kvinder og mænd kan tilbringe sin alderdom og faa sit underhold uten at henregnes til fattigunderstøttelse.
3.
Arbeide for utvidelse av elektrisitetsverket, saa at lys og kraft kan skaffes.
4.
Enhver sak avgjøres under nøie ivaretagen av kommunens egne interesser og maa ingen begunstiges paa kommunens eller skatteydernes bekostning.
Spesiell nominasjonsprosess
Partiet drøftet i møte 1. oktober 1913 nominasjonen til kommunevalget. Etter en del uenighet vedtok flertallet at 14 kandidater skulle føres opp. 6 skulle kumuleres én gang.
Hvem som skulle stå på lista ble imidlertid ikke bestemt. Derimot ”besluttedes at ophænge fortægnelse over partimedlemmerne paa formandens kontor og utlegge papir og konvolutter til benyttelse likesom kontoret stilledes til dispotion derhen, at enhver av partifællerne hadde ret til at skrive sin stemmeseddel uten at resikere paavirken eller krænkelse av stemmegivnings hemmelighet”.
50 partifeller sa på denne måten sin mening om hvem som burde representere partiet. Det var 72 % av medlemsstokken.
Nominasjonen gav som resultat at Hans P. A. Ruud nok en gang ble førstekandidat. Lista over de som hadde fått stemmer ved nominasjonen så ellers slik ut: På de nærmeste plassene etter Ruud fulgte Hjalmar Askautrud, Julius Kristoffersen, Fredrik Gulliksen, Henry Evensen, Nils Jacobsen og Carl Simonsen. Første kvinne, Fru Lovise Fredriksen, kom på 18. plass tett fulgt av Fru Johanne Ruud og Fru Simonsen. Fru Askautrud hadde fått 4 stemmer og Fru Evensen 2, mens Fru Hanna Hansen og Fru Østmark fikk 1 stemme hver.
Formannen trekker seg
Gårdeier Hans P. A. Ruud var initiativtaker til dannelsen av partiet, kommunestyrerepresentant, varamann til Stortinget, Drøbakpartiets første formann og gjenvalgt hvert år siden. Da Carl Simonsen i 1916 fikk vedtatt en ambisiøs aktivitetsplan, fant Ruud å måtte gå av. Han maktet ikke å følge opp, og ba om ikke å bli gjenvalgt, men fikk likevel to stemmer. Forretningsfører Carl Simonsen ble valgt som ny formann. Han fikk 7 stemmer. Ruud kom imidlertid med som styremedlem.
Drøbak Arbeiderpartis første formann, Hans P. A. Ruud, må ha vært en meget spesiell personlighet. Han var velhavende gårdeier i Drøbak og sosialist, eller i alle fall sosialdemokrat.
Han var ordfører i Drøbak før Drøbak Arbeiderparti ble stiftet.
Simonsen hadde markedsført seg ved å legge fram den konkrete, ambisiøse planen for økt aktivitet, og den utadrettede virksomheten fikk under hans ledelse en tid et visst oppsving. Om lag 180 personer var f. eks. til stede på et åpent møte hvor stortingsmann Buen holdt fordrag. Interessen var tydelig stor. Aftenen innbrakte brutto kr 121,-.
2. påskedag arrangerte partiet fest for medlemmer med bekjente. 90 personer, flest medlemmer, var til stede. Fru Pleym fra Det norske arbeiderpartis kvindeforbund talte og oppfordret Drøbaks kvinner til å slutte seg sammen i en forening. ”Til at søke en saadan stiftet valgtes som forb. komité fruene Nathali Nilsen, Ragna Evensen, Inger Eriksen, Helga Askautrud, Hilda Nilsen og Gunvor Simonsen.”
Hans P. A. Ruud var både før partiet ble stiftet, og i flere år etterpå, selve innbegrepet av Arbeiderpartiet i Drøbak. Han var pytt og panne og med over alt.
Onsdag 11. oktober 1916 ble lokalpartiets styre innkalt med kort varsel. Ruud skulle reise fra Drøbak. Styret besluttet å gi ham en sølvøse til verdi kr 35,- med inskripsjon som takk for arbeidet. Beløpet skal ”søkes dekket ved indsamling bl. medlemmene”. Det medlemmene ikke gav, skulle partikassa dekke.
Brennevinsforbudet
Det var nære forbindelser mellom lokalpartiet og avholdsbevegelsen i Drøbak. En av partiets drivende krefter og mest synlige personligheter, Carl Simonsen, var avholdsmann og agitator for avholdsbevegelsen. Han reiste landet rundt og holdt foredrag. Men også flere andre av lokalpartiets ledende personligheter hadde minst en fot innenfor avholdsbevegelsen. Det gjaldt for eksempel en av partiets øvrige stiftere, den første nestformannen, Gustav Hansen.
Flere av lokalpartiets første ledere hadde ellers ulikt syn både på avhold og livssyn. Gustav Hansen var for eksempel en personlig kristen. Noe Carl Simonsen ikke var. Men de var begge avholdsforkjempere. Det var derimot ikke selve gallionsfiguren fra de første årene, Hans P.A. Ruud. Noen år før partiet ble stiftet, framhevet han i lokalavisen de velsignelsene samlaget representerte for lokalsamfunnet. Inntektene på vin- og brennevinsalget gjorde det mulig både å drive veldedighet og å holde skattene nede, framholdt han.
Den 3. januar 1917 ble det arrangert et massemøte i Drøbak. Over 200 voksne kvinner og menn var til stede. Initiativtaker var avholdsbevegelsen og medarrangør Drøbak Arbeiderparti. Partiformannen, Carl Simonsen, ledet møtet som vedtok ”at sende en henstilling til regjeringen om at det nuværende midlertidige forbud maa vare indtil landets by- og herredstyrer har faat anledning til at uttale sig”.
Radikalisering og oppsving
Trass i - eller kanskje like mye på grunn av - skepsis og aktiv motstand fikk Drøbak Arbeiderparti raskt flere medlemmer. Noen meldte seg riktignok ut, men flere kom til. I tiden etter den første verdenskrigen og revolusjonen i Russland vokste partiet til en veritabel ”massebevegelse”.
Verdenskrigen inspirerte til motstand mot de styrende samfunnskreftene, og den russiske revolusjon tente håp om endringer i en urettferdig samfunnsorden. Hvis man bare engasjerte seg og stod sammen, kunne man utrette under. Arbeiderpartiets tilnærming til Moskva ble derfor av mange sett på som et løfte om en lysere framtid, ikke som en trussel. Russerne hadde gått foran og vist vei.
Medlemmene strømmet til lokalpartiet i stort antall. På 20-tallet var medlemstallet – i følge beretningen til 40-årsjubileet i 1949 – ”omkring 350 til 400”. Det gav partiet en enorm slagkraft både politisk og økonomisk. Sammen med partilagene i de andre Follokommunene, kjøpte det Gulliksgården, m.a.o. huset der Seimbakken løper ut i det som i dag heter Niels Carlsens gate, og i huset, som av folkevittigheten ble kalt ”Moskvagården” eller ”porten til Moskva” - startet det avis og gjorde seg sterkt gjeldende i lokalpolitikken med krav om sosiale forbedringer.
Rike tider
Partiprotokollene fra 1920 og 1930-tallet er borte. Men vi har en ”øyenvitneskildring” fra Carl Simonsen. Ved et av partiets jubileer holdt han en tale som han kalte Trekk av Drøbak Arbeiderpartis historie. Der snakker han friskt rett fra levra. Årene etter første verdenskrig beskriver han som ”rike tider”:
”Det ble en reisning av arbeidere i alle land og stemningen var revolusjonær til bristepunktet. Partiet vårt vokste nesten for fort i de årene – vi maktet nesten ikke å fordøye den store tilgangen. Vi kjøpte egen gård til 50 tusen sammen med partiene rundt i Follo og under Trygve Lies gode ledelse i fylkespartiet stiftet vi Follo sosialdemokrat. Siden het det Follo Arbeiderblad. Vi kjøpte egen presse til 25 tusen. Vi må beklage nå som den gangen, at det ble bestemt at bladet og det hele skulle flyttes ”opp til sentrum” dvs. til Ski Folkets Hus, og der gikk det hele nedenom og hjem.”
Splittelse
Men så kom partisplittelsene. Uenigheten som oppstod, var på mange måter en uenighet som ikke angikk lokalpolitikken. Den handlet i hovedsak om forholdet til de kommunistiske internasjonalene, Moskvatesene og valget mellom nasjonal selvstendighet og politisk selvstyre eller såkalt ”demokratisk sentralisme”, som over hodet ikke var demokratisk.
Det lave huset er Avholdslokalet i Lindtruppen. Det er det nærmeste man kommer et Folkets Hus i Drøbak. Her ble Drøbak arbeider- og socialdemo-kratiske parti stiftet, splittet og samlet igjen, og her møttes partimedlemmer og sympatisører til møter og fest. I 1981 ble huset jevnet med jorden for å gi bredere vei. Ingen ser ut til å ha tatt vare på bilder av huset. Bildet over disse linjene er fotografert fra en avisside i Østlandets Blad.
I liten grad – om i det hele tatt - handlet uenigheten om praktisk lokalpolitikk. Men det hindret ikke at uenighetene og splittelsen fikk lokale utslag – i så vel Drøbak som i Frogn. Noe både de som ønsket status quo, og de som ønsket ytterligere radikalisering av politikken og skjerping av den politiske debatten, tapte på. Kampen var til tider bitter. Kamerat stod mot kamerat. Partiveteranen Carl Simonsen fikk i januar 1921 kastet sosialdemokraten Karl Løw ut av partiet da Løw innrømte å stå bak innbydelsen til et møte som endte med at sosialdemokratene gikk ut av Drøbak Arbeiderparti og stiftet sitt eget partilag.
Selv fulgte Simonsen ”den nye retning”. Han ble m.a.o. der han var, som medlem av Drøbak Arbeiderparti – kanskje vel så mye av lojalitet som av ønske om en reell venstredreining av storpolitikken. Han har selv gitt sin versjon av forholdet. I jubileumstalen som er nevnt foran, konstaterer han lakonisk at det med stort flertall ble ”besluttet å følge den 3. internasjonale hvor Det Norske Arbeiderparti stod. Vi hadde så i noen år 2 arbeiderpartier her i byen, og det var stadig uro i arbeidet”.
Lojalitet
Andre kilder forteller at nettopp Simonsen var en av dem som skapte uro og fulgte kommunistene. Det beror sannsynligvis på en misforståelse som trolig har sin rot i den forvirrende terminologien på denne tiden. Ingen ting tyder på at han var medlem av kommunistpartiet etter at det trådte ut av Arbeiderpartiet. Han var trofast og fortsatte lojalt som medlem av det partilaget han hadde vært med på å stifte. Derfor valgte han å bli i Arbeiderpartiet og overse leflingen med bolsjevikene i Moskva da sosialdemokratene meldte seg ut.
Det var han ikke alene om. Mange ble – ofte fordi de følte en sterk lojalitet, ikke alltid fordi restpartiet best dekket deres politiske overbevisning - men etter at den første politiske rusen var over, innså stadig flere at løsningene på samfunnsoppgavene verken lå i en ytterliggående, sentralistisk kommunisme eller i en sterkt splittet Arbeiderbevegelse hvor sosialdemokrater sloss mot sosialister eller lojalister – eller hva de nå var, de som hardnakket ble værende i partiet.
Samling, men redusert slagkraft
Da den ”radikale fløi” etter hvert måtte ”erkjenne sitt feiltrinn” og frigjorde seg fra Moskva, var grunnlaget lagt for en samling av kreftene. Partiet rakte ut handa til sosialdemokratene, og mange av de tidligere medlemmene i Drøbakpartiet vendte tilbake. Moskvakommunistene stod fortsatt utenfor fellesskapet, men Drøbak Arbeiderparti kom etter hvert på føttene igjen og kunne samle seg om lokalpolitiske oppgaver. Slagkraften var imidlertid redusert. Partiet som hadde vært inne i en så positiv utvikling, hadde stagnert.
Dessverre kommenterer ikke Carl Simonsen i talen hva partisplittelsen betydde for partiets posisjon i lokalsamfunnet og for dets politiske gjennomslagskraft. Det får vi imidlertid et visst vitnesbyrd om i kvinnelagets møtebøker. I Årsberetningen for 1932 beskriver kvinnene hvordan virksomheten i kommunepartiet er på et lavmål og sier rett ut at ”at partiforeningen så at si har ligget nede hele aaret på grund av liten tilslutning”. De mener at kvinnegruppen så at si er det eneste livstegn i Drøbak Arbeiderparti, og legger syrlig til at ”Arbeiderne her på stedet har vist intet som de mener ikke er i orden. De er helt interesseløse …”
Trolig var passiviteten og defaitismen mer et resultat av den ødeleggende partisplittelse og av intern uenighet, enn av interesseløshet.
Selv om tilgangen på nyheter var knapp, og det tok lang tid å få vite hva som egentlig skjedde ute i den store verden, fikk den norske arbeiderklassen etter hvert vite nok om verdensbegivenhetene til at tilliten til Det Norske Arbeiderparti igjen vokste.
Utover på 30-tallet hadde Drøbak trass i borgerlig skepsis, fått en del industriarbeidsplasser hvor det ble dannet fagforeninger. Flere av dem meldte seg kollektivt inn i partilaget som fikk et oppsving. Nye personlige medlemmer sluttet seg også til. Ikke bare ”arbeidere”, men også håndverkere, funksjonærer og personer med frie yrker. Arbeiderbevegelsen var for alvor på frammarsj igjen. En samfunnsomveltning var på gang.
Representantskap
I 1937 konsoliderte kommunepartiet sin stilling. For å samle kreftene og koordinere arbeidet dannet det et representantskap hvor partilag og fagforeninger sammen kunne drøfte organisatoriske og politiske utfordringer og treffe beslutninger. Innflytelsen ble flyttet fra enkeltmedlemmer til tilsluttede organisasjoner. Konstituerende møte fant sted 5. mars 1938. Richard Jensen ble valgt til representantskapets første ordfører.
I tillegg til partilagets egne representanter og bystyremedlemmer fikk seks tilsluttede foreninger plass i representantskapet fra begynnelsen. Drøbak Bygningsarbeiderforening var tilsluttet med 91 medlemmer og fikk fem representanter, Drøbak Skotøiarbeiderforening med 31 medlemmer som gav tre medlemmer, Drøbak Kommunes Arbeider- og Funksjonærforening fikk to representanter på grunnlag av 10 kollektivt tilmeldte. Det samme fikk kvinnegruppa og ungdomslaget, mens Drøbak Kjemiske Gruppe og Drøbak Lærarbeiderforening fikk en representant hver. Fordelingen forteller noe om hvem som i tillegg til de direkte tilmeldte enkeltmedlemmene stod bak partiet og om styrkeforholdet mellom dem.
Etter krigen meldte Jern- og metallforeningen på Oscarsborg og Drøbak Handel og Kontor seg også kollektivt inn i lokalpartiet. Handel og Kontor fattet vedtaket med 11 mot 2 stemmer. Kollektivt medlemskap var ikke noe stridstema, slik den borgerlige pressen stadig forsøkte å gi inntrykk av.
Møteslapphet
Representantskapsordningen gav sikkert enkelte som ikke ble valgt, følelse av å bli satt utenfor. Særlig gjaldt det personlige medlemmer. Allerede etter et år ble ordningen moderert ved at ”menige” partimedlemmer fikk adgang til representantskapet; riktignok uten tale og stemmerett.
Representantskapet – og styret, som tidvis ble kalt arbeidsutvalget og forretningsutvalget - holdt i lange perioder hyppig møter, og mange viktige lokalpolitiske saker ble behandlet, men det var også epoker med lite møteaktivitet og dårlig oppslutning. På årsmøtet i 1951 beklaget Paul Hagen at representantskapet har vært så lite aktivt. Carl Simonsen trodde selve representantskapsordningen kunne ha mye av skylda fordi den innbød til ”møteslapphet”. Han etterlyste de dagsaktuelle større møtene. Flere mente at møtetrøtthet var en generell tendens, ikke spesiell for Drøbak Arbeiderparti, man fant for eksempel det samme i fagforeningene. Men kvinnene drev godt. Det er fordi vi har noe å kjempe for, sa Gunvor Simonsen.
Juletrefester
I mellomkrigstiden la partiet stor vekt på å skape et godt og kameratslig miljø for medlemmene – og for deres familier. Partiet var ikke bare et politisk verksted, men også et sosialt møtested. Blant annet ble det arrangert sosiale sammenkomster som juletrefester, nyttårsfester og andre fester for voksne. Slike tiltak var viktige for samholdet og vi-følelsen - selv om de ikke alltid lønte seg økonomisk. Juletrefesten i 1938 gikk med kr 19,46 i underskudd.
Etter krigen fulgte partiet i flere år opp denne tradisjonen og arrangerte fester for medlemmer og sympatisører, bl.a. i hotell Britanias festlokale ”Festiviteten”. Festene samlet før og kort etter krigen stort sett mange deltakere. I 1953 planla partiet en fest for å feire det gode resultatet ved stortingsvalget, men bare 40 meldte seg på. Det var ikke mer enn vel halvparten av det som trengtes, og arrangementet måtte avlyses. Partiet var på veg inn i en ny tid.
Krig og motstandskamp
Fra representantskapsmøtet fredag 5.4. 1940 til det første møtet etter krigen, er det ingen opptegnelser om partiets virksomhet. Partiarbeidet lå nede, også før partiene ble forbudt. Men en del virksomhet fortsatte i det skjulte. Okkupasjonsmakten la vansker i veien for ordinært organisasjonsarbeid og politisk virksomhet, så medlemmene fant andre kanaler for sitt politiske – og etter hvert patriotiske - engasjement.
Når mulighetene for politisk arbeid var borte, ble kampen mot okkupantene den samlende oppgaven. Den foregikk både langs og på tvers av de politiske skillelinjene. Drøbak Bygningsarbeiderforening, som spilte en sentral rolle i partiet, nedsatte et illegalt faglig utvalg med medlemmer fra alle fagforeningene i Drøbak. Utvalget drev ”nyhetstjeneste” ved å utgi en illegal avis. I 1941 ble imidlertid utvalgets kontakt i Oslo tatt av Gestapo, og avisa gikk inn. Fagorganiserte og partimedlemmer støttet da en annen illegal trykksak, men også den gruppa ble ”rullet op” av Gestapo. Heldigvis ble ingen av partiets medlemmer i Drøbak arrestert.
Fra 1943 etablerte lokale fagorganiserte og partimedlemmer kontakt med norsk informasjonstjeneste i Oslo og redaksjonen i avisa ”Fritt land”, og spredte 150 eksemplarer av den i Drøbakområdet tre ganger i uka. Dette samarbeidet fortsatte til freden kom.
Utrenskning
Det første møtet etter krigen ble holdt fredag 15. juni 1945. På dagen 5 år og to måneder etter forrige møte. Referenten kaller møtet for generalforsamling. Formannen, Karl And. Abrahamsen, trådte med selvfølgelighet på ny inn i det vervet han var valgt til før krigen, og ønsket alle velkommen igjen etter 5 års krig. Fullt så selvfølgelig skulle det imidlertid ikke være, viste det seg.
Under møtet stilte Johan Simonsen spørsmål om ”hvorledes det var med utrenskningen her i partiet”. Som mange andre ville han kvitte seg med de som ikke hadde ”holdt sin sti ren”. Den påtroppende formannen, Ragnar Hansen, mente at arbeidsutvalget fikk ta seg av den saken. Etter en viss debatt ble man enige om det ville være en sak for det nye styret og representantskapet.
Fem dager senere sendte partistyret ved Ragnar Hansen, Ingard Andersen og Reidar Johansen et rundskriv til fag og partiforeninger i Drøbak hvor det ba om at medlemmer som hadde ”kompromittert seg” gjennom ”dårlig nasjonal holdning under okkupasjonstiden” ikke måtte få representere partiet ”hverken innad eller utad”. Tidligere medlemmer av NS skulle ekskluderes.
Senere framgikk det av en rapport til Det norske Arbeiderparti at ”det kjennes bare til ett tilfelle hvor et NS-medlem er ekskludert av foreningen”. Om vedkommende ble ekskludert fra et partilag eller en fagforening, framgår ikke.
Ryktene fortsatte imidlertid å gå, og representantskapet gav styret i oppdrag å ”oppta granskning av partimedlemmenes forhold under okkupasjonstiden”. Ingen skulle slippe ustraffet fra eventuelle overtramp. Da rykteflommen ikke opphørte, og rykter gav dårlig grunnlag for tiltak, ba partiet om skriftlig innrapportering av kritikkverdige forhold.
Partiet sendte imidlertid uten nærmere dokumentasjon brev til så framtredende partimedlemmer som Karl And. Abrahamsen, David Kjellberg, Alf Dahl m.fl. og utbad seg en forklaring om deres forhold til tyskerne. Representantskapet suspenderte senere Abrahamsen og Dahl inntil myndighetene hadde avklart deres saker, flere mistet for en kortere periode retten til tillitsverv, mens David Kjellberg gikk fri. Styret avviste et forslag om å oppheve suspensjonene.
Karl And. Abrahamsen som altså hadde vært lokalpartiets formann da tyskerne kom, og hadde sittet i vervet under hele krigen, forlot senere partiet på grunn av suspensjonen og ble aktivt medlem av det lokale Høire. Noen år senere kom det for en dag at Abrahamsen og hans firma riktig nok hadde arbeidet for tyskerne, men det hadde skaffet ham adgang til strategiske opplysninger som han formidlet videre til motstandsbevegelsen. Det hadde han hevdet hele tiden, men først da krigsarkivene ble åpnet, kunne det bevises. Da var skaden allerede skjedd.
Nyorganisering
Den viktigste saken på sakskartet på de første representantskapsmøtene etter krigen, var ”nyorganisering av partiarbeidet i Drøbak etter mer enn 5 års krig og diktatur”. Fagforeninger og partilag ble bedt om å velge sine representanter. For å hjelpe på økonomien ble medlemmene pålagt en kontingent på 10 kroner for krigsårene; 5 kroner til landspartiet, 2,50 til fylkespartiet og 2,50 til kommunepartiet.
Partiet hadde nå forretningsutvalg, styre og representantskap. De nye tillitsvalgte lå ikke på latsiden. Den 12. juli, altså midt på sommeren, hadde forretningsutvalget møte. Organisasjonene hadde valgt sine representanter, og representantskapsmøte ble berammet til 16. juli i Avholdslokalet.
Frie valg
Den oppgaven som partiets organer naturlig nok la ned størst arbeid på, var det forestående valget. Representantskapet oppildnet lagene, påla arbeidsoppgaver og fordelte møtetider for å unngå kollisjoner, og for å få størst mulig effekt ut av begrensede ressurser.
Men partiet var ikke bare opptatt av politikk. Det pleiet også sine kontakter. Saker som angikk bevegelsens fremste personer, hadde derfor også partiets oppmerksomhet. På tross av en slunken partikasse sendte Drøbak Arbeiderparti gratulasjonstelegram til utenriksminister Trygve Lie på 49-årsdagen, lykkeønskninger til statsminister Einar Gerhardsen og regjeringen, og en hilsen til handelsminister Lars Evensen.
Det var ikke unaturlig. Trygve Lie hadde partiet hatt et nært og godt samarbeidsforhold til, og Lars Evensen var Drøbakgutten som var blitt statsråd. Han hadde begynt sin karriere i den stedlige fagbevegelsen, men var trolig aldri medlem av lokalpartiet etter som han startet sin politiske karriere som kommunist. I hilsenen uttrykker partilaget stolthet over ”å ha et bysbarn som innehar en så framtredende stilling i norsk politikk”. Partiet ønsket statsråden lykke til i arbeidet for et nytt og bedre Norge og lovte ”av alle krefter” å støtte opp om arbeidet.
Også Trygve Lie hadde Drøbakpartiet et spesielt forhold til. Som leder i fylkespartiet hadde han bistått partiet i oppgangsperioden da det kjøpte Gulliksgården og startet lokalavis. Telegrammet til 49-årsdagen var nok derfor – i likhet med hilsenen til Lars Evensen - noe mer enn en kameratslig oppmerksomhet til en hvilken som helst statsråd.
Et gledens år
I Partiets årsmelding blir 1945 karakterisert som et gledens år. Krigen er slutt, og partiet er brakt på fote igjen. Valgkampen var særdeles vellykket, lokalvalget ble vunnet, og stortingsvalget var også en seier. Arbeiderkvinnene får ros for å ha skaffet nødvendig økonomi ved utlodninger. Lokalpartiet har fått plass i fylkespartiets styre, og Ragnar Hansen hadde 5. plassen på stortingsvalgslista. Samarbeidet med de tilsluttede organisasjonene hadde vært godt.
Det var imidlertid mange oppgaver som ventet på sin løsning. Det gikk for eksempel tregt med å få bygd barnehage i Drøbak selv om partiet satt i førersetet i kommunen. Det ville ikke partiorganisasjonen sitte rolig å se på. I november 1954 besluttet styret derfor å ”tilskrive formannskapet for å sette fortgang i løsning av barnehagesaken i Drøbak”. Representantskapet fulgte opp og henstilte til ”Drøbak formannskap å gi barnevernsnemnda i Drøbak i oppdrag å ordne med saken slik at barnehagen kan bli en realitet snarest”.
Da hadde Drøbak Arbeiderpartis kvinegruppe og Drøbak Husmorlag lenge arbeidet med saken. Bl.a. var det ”på forskjellig vis innkommet ca kr 5.000,- til formålet. Partiets representantskap forutsetter at disse pengene, sammen med det kommunen tidligere har bevilget, stilles til barnevernsnemndas disposisjon.
Tapt arbeidsfortjeneste
Tidlig på 1900-tallet mente de borgerlige at Arbeiderpartiet ikke burde være representert i kommunale styrer og utvalg hvor møtene fant sted på dagtid. Arbeiderne kunne jo ikke gå fra arbeidet for å drive politikk. Det var for så vidt riktig. Mange hadde rett og slett ikke råd til å bli trukket i lønn ved fravær fra jobben for å skjøtte politiske verv. Etter hvert ble tapt arbeidsfortjeneste for møter som måtte finne sted i arbeidstiden, i noen grad kompensert. Ellers var slike møter noe arbeiderne måtte delta i på kveldstid etter mange – og ofte slitsomme – timer på jobben.
Doms- og lagrettemenn måtte helt opp til 1960-tallet selv bære tapet av arbeidsfortjeneste hvis de ble trukket av arbeidsgiveren når de ble valgt til å utføre denne viktige samfunnstjenesten. Dette var en urimelig sosial skjevhet som diskriminerte dem med dårligst råd. Partistyret sendte derfor i 1960 forslag til Akershus Arbeiderparti om at doms- og lagrettemenn måtte få dekt tapt arbeidsfortjeneste.
Fylkespartiet må ha sendt saken videre, for senere foreligger det svar fra justisministeren. Svaret refereres for representantskapet, men møteboka forteller ikke hva det inneholder.
Kommunale leiligheter
Bør de som leier kommunale leiligheter i borettslag få kjøpe disse? Ja, mente kontorsjefen i 1960, men mange av dem som leide av kommunen eller bodde i kommunale borettslagsleiligheter, var lærere. Burde de få kjøpe? Hva om de flyttet? Hvordan da skaffe leiligheter til nye lærere og andre som kommunen ansetter?
Kommunen kan vel selge, men sikre seg forkjøpsrett ved videresalg, mente partiformannen, Gunnar Brynhildsen, og slik ble det.
Spørsmålet dukket imidlertid stadig opp utover på 60- og 70-tallet. Flere ønsket en restriktiv holdning for å unngå at kommunen skulle bli stående uten leiligheter å tilby når behovet meldte seg, men også for å unngå å legge forholdene til rette for boligspekulasjon. Private eiere som flyttet, kunne ved visse knep innrette seg slik at de kunne selge til hvem de ville og ta i mot penger under bordet. Dette ønsket flere i partiet ikke å bidra til.
Andre var mest opptatt av å frigjøre bundet kapital, og hadde derfor ingen betenkeligheter med å avhende kommunale leiligheter og boliger. Partiet hadde medlemmer med begge syn.
Partisamarbeid med Frogn?
Partimedlemmet Thorvald Andersen fremmet i 1960 forslag om samarbeid mellom arbeiderpartiene i Drøbak og Frogn. Han ville ha et samarbeidsutvalg. Målet var sammenslutning.
Han møtte motstand fra formannen, Gunnar Brynhildsen, som mente at det ikke var noe som tilsa at det ble valgt noe samarbeidsorgan ”på det partipolitiske område”. ”Han viste også til den beslutning som tidligere var fattet av Drøbak Arbeiderparti mot sammenslutning”, forteller protokollen. Ordfører David Kjellberg grep inn og fikk saken utsatt.
På et senere møte tok Andersen opp saken på ny. Uten å få gehør. Styret pekte på ny på at man tidligere hadde vedtatt at man ikke ønsket noen sammenslutning. Derimot kunne man om ønskelig, samarbeide om saker av felles interesse. Da ble da også ofte gjort.
Mindre enn ett år senere var sammenslutningen av de to partilagene et faktum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar