Forholdet til fagbevegelsen

Fagbevegelsen og Arbeiderpartiet var fra begynnelsen av to sider av samme sak. Både fagorganisasjonen og partiet arbeidet på hver sin måte og på hver sin arena, for å bedre levekårene for arbeiderbefolkningen som var underprivilegerte, og i stor grad bestod av eiendomsløse.

I lokalsamfunn uten særlig industri stod fagbevegelsen gjerne svakt. ”For få år siden var fagorganisasjonen et nesten ukjent begrep i Drøbak,” skrev arbeidernes egen avis ”Follo” i 1936, i følge Frogn bygdebok.

Tarifflønn for nødsarbeid
Det var nå ikke helt riktig. På begynnelsen av 1900-tallet da arbeidsløsheten var som størst, og nøden herjet som verst i en del arbeiderhjem, ble de arbeidsløse tilbudt nødsarbeid. Det ble gjerne betalt under tarifflønn. Det var en torn i øyet på så vel fagbevegelsen som partiet. For det første slet folk tungt i lange dager for en luselønn, og for det andre bidro denne praksisen til å holde lønnsnivået nede. Ja, det hendte til og med at det ble tatt initiativ til å redusere avtalt lønn.

Til stor forargelse blant de borgerlige krevde derfor partiet og fagbevegelsen tarifflønn også for nødsarbeid. Slik sett var fagorganisasjonen og dens organisasjons- og tariffarbeid godt kjent både i Drøbak og Frogn – så vel av arbeiderne som av dem som satt på pengesekken.

De første par tiårene på 1900-tallet var det imidlertid få industriplasser og lav organisasjonsprosent både i Drøbak og Frogn. Å organisere seg, var ikke det letteste eller mest bekvemme man kunne begi seg ut på. Man kunne lett bli møtt med represalier. Ikke minst hvis man arbeidet i landbruket hvor forholdene var små og gjennomsiktige, og hvor mange ledige hender var klare til å ta over hvis en arbeidsplass ble tom.

8 fagforeninger
Ut over på siste halvdel av 30-tallet - spesielt etter kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og etter at Arbeiderpartiet hadde dannet regjering - økte budsjettene og samfunnet begynte å få fart på hjulene igjen. Industrien fikk vind i seilene. I årene like før krigen hadde Drøbak 8 fagforeninger med bortimot 300 medlemmer, kan bygdeboka fortelle. Det var fagforening ved garveribedriften i Lindtruppen og skofabrikken i Kirkegata, en bygningsarbeiderforening, en handel og kontorarbeiderforening, den kommunale foreningen, den kjemiske arbeiderforeningen og jern- og metallarbeiderforeningen. Dessuten var det en fiskerforening som Arbeiderpartiet hadde tatt initiativet til.

Kontakten mellom fagbevegelsen og det lokale Arbeiderpartiet var stort sett nær og god. Flere av foreningene var kollektivt innmeldt i Drøbak Arbeiderparti og deltok i partiarbeidet gjennom partiets representantskap hvor fagforeningene var representert i forhold til det antallet medlemmer som de betalte kollektivt medlemskap for. Flere medlemmer gav større innflytelse.

Også etter krigen var samarbeidet mellom stedets fagforeninger og partilagene i Drøbak - og senere også Frogn - nært og godt. Gjennom samarbeidet med partiet vant fagbevegelsen politisk innflytelse, noen ganger ved at dens kandidater ble valgt inn i kommunestyret og i andre kommunale styrer og råd, og noen ganger ved at partiet programfestet og prioriterte saker og oppgaver som fagbevegelsen la særlig vekt på å få løst.

Fagforeninger i Drøbak i 1960
I Boka ”Drøbak” som bygger på Drøbak Arbeiderpartis gjennomgang av studieopplegget ”Kjenn din kommune”, er det en oversikt over fagforeninger tilknyttet Landsorganisasjonen i Norge (LO) som finnes i Drøbak rundt 1959-60. Foreningene er

Drøbak og Omegn Bygningsarbeiderforening, stiftet 1934, ca. 80 medlemmer
Drøbak Kommunale Forening, stiftet 1936, ca. 45 medlemmer
Drøbak og Frogn Elektrikerforening, stiftet 1946, ca. 30 medlemmer
Avdeling 15 A Drøbak av Norsk Bekledningsarbeiderforbund, ca 100 medlemmer
Avdeling 15 B Drøbak av Norsk Bekledningsarbeiderforbund, ca 40 medlemmer
Avdeling 41 Drøbak av Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (NFATF), ca 10 medlemmer
Drøbak og Frogn Kjemiske Arbeiderforening, ca 50 medlemmer
Follo Politilag Drøbak, tilsluttet Norsk Politiforbund, ca 8 medlemmer

Flere av fagforeningene var kollektivt tilmeldt Drøbak Arbeiderparti.

Bindeleddet mellom foreningene og landsorganisasjonen er, forteller boka, Drøbak-Frogn Faglige Samorganisasjon.

Slutt på kollektivt medlemskap
Etter hvert kom imidlertid det kollektive medlemskapet i miskreditt. Selv om flertallet var fornøyd, mente noen at de ble tvangsinnmeldt i et parti som de ikke var enig med. Reservasjonsretten ble i stor utstrekning oversett i debatten, og den offentlige opinionen støttet etter hvert dem som ville det kollektive medlemskapet til livs. Tallet på kollektivt tilmeldte medlemmer fra de lokale fagforeningene sank derfor utover i etterkrigstiden.

Dessuten ble det færre fagforeninger i kommunen. Arbeidsplasser forsvant, og foreningene ble regionalisert. Avstanden mellom fagforening og parti økte, og kontakten ble mer sporadisk.

Det var for øvrig med representantene fra fagforeningene som med andre medlemmer, at interessen for politikk avtok etter hvert som mange av samfunnsoppgavene ble løst, og nye tilbud om beskjeftigelse i fritiden dukket opp. Ikke alle representanter fra fagforeningene til partiets representantskap, møtte alltid like flittig, og enkelte søkte etter hvert også til andre partier, både til venstre og høyre på den politiske skalaen.

I 1974 lagde partiformannen et brev han ville sende til fagforeningene for å få til et bedre samarbeid. Noen var betenkte fordi de fryktet at et slikt brev ville virke mot sin hensikt, men brevet ble sendt. Om det virket - positivt eller negativt - forteller protokollen ikke noe om.

Det var i alle fall stadig påkrevd med nye initiativ. På begynnelsen av 80-tallet ble det på ny gjort et framstøt mot fagforeningene for å få til et samarbeid. En kortvarig bedring fulgte, men bestrebelsene førte ikke til varige endringer.

Fortsatt er det kontakt mellom de ulike delene av arbeiderbevegelsen, men samarbeidet har ikke lenger den regelmessigheten og den nære, forpliktende formen som det hadde i tidligere tider. Ennå er imidlertid både tillitsvalgte og enkeltmedlemmer fra fagbevegelsen med i lokalpartiet, og representerer partiet i kommunale styrer og råd.