Dyrløkke-Skiphelle

6. oktober 1970 dukker disposisjonsplanen for Skiphelle-Skorkeberg-Dyrløkke for første gang opp i partiets protokoller. Et utvalg har vært i arbeid og har lagt fram et forslag som styret blir orientert om.

Utbyggingen av Dyrløkke-Skiphelle-området var den største i kommunens historie – til og med mer omfattende og mangfoldig enn utbyggingen av Heer vel 10 år tidligere. Saken ble gjentatte ganger drøftet i Arbeiderpartiets representantskap. Partiets medlemmer i kommunestyret, bygningsrådet, teknisk utvalg og styret for Frogn tomteselskap ønsket at representantskapet skulle drøfte ulike sider ved saken og si sin mening om hva partiet ønsket.

På et representantskapsmøte i januar 1982 opplyste representanter for NBBL at veiutbyggingen ville starte våren 1982, og de første tomtene bli fordelt i april. Det var planlagt felt med forskjellig slags bebyggelse. Nå ventet Tomteselskapet og NBBL på at kommunen skulle bestemme hvem som skulle være byggherre.

Drøbak-Frogn Arbeiderparti hadde gitt uttrykk for at husbyggere som ønsket det, burde få spare utgifter ved å reise grunnmurene som egeninnsats. Det ville i følge NBBL skape problemer for framdriften. Heller ikke partiets ønske om husbankfinansiering av eneboligene, trodde NBBL at det ville være mulig å oppfylle. Riktignok var tomtegrunnen ervervet billig av Tomteselskapet, men anleggsprisene hadde steget voldsomt, og Husbanken hadde ikke fulgt med i utviklingen. Ganske ordinære, ikke altfor store, tomter ble derfor for dyre.

Otto Ibenfeldt mente at kommunen måtte subsidiere slik at man fikk flest mulig husbankhus, men representantskapet begrenset seg til å vedta at tomtene skulle tildeles etter kommunale retningslinjer, at rekkehusene, tunhusene og blokkene skulle tilbys boligbyggelaget, og at forretning og offentlig bygninger skulle bygges av kommunen.

Noen forretning ble det aldri – bare en kiosk i noen år - men resten gikk stort sett etter planen Feltutbyggingen av tunhus forutsatte imidlertid relativt kraftige inngrep i vegetasjonen, noe som vakte stor irritasjon hos enkelte. En såkalt ”ekspert” ansatt ved Landbrukshøyskolen på Ås, la stein til byrden, og stemningen var en stund opphetet. Etter hvert grodde imidlertid ny vegetasjon opp rundt den lave, tette bebyggelsen og kritikken forstummet.

Etter noen år begynte folk å felle trær for å få lys og luft.