tirsdag 10. februar 2009

Drøbak Boligbyggelag

I styremøte i Drøbak Arbeiderparti 22. september 1948 tok partiformannen, Gunnar Brynhildsen, opp spørsmålet om å danne et boligbyggelag i Drøbak for å få fart på boligbyggingen for vanlig folk. Partiet fulgte opp og nedsatte en komité som skulle utrede saken. Komiteen – som hadde Johan Simonsen, Rudolf Jacobsen og Reidar Johansen som medlemmer - foreslo å etablere et boligbyggelag i kommunen, og fire måneder etter Brynhildsens initiativ var Drøbak Boligbyggelag et faktum.

Den 2. februar i 1949 ble laget stiftet på Britania Hotell. 24 personer hadde møtt fram. 22 av dem tegnet seg som medlemmer på stedet. Lagets medlem nummer 1 ble Gunnar Brynhildsen. De ni neste var: Paul Hagen, Johan Simonsen, Reidar Johansen, Ragnar Hansen, Harald Thorstensen, Willy Færgestad, Kåre Langlie, Håkon Evensen og Kåre Børresen. Oversikten minner mest om en utskrift av medlemskartoteket til Drøbak Arbeiderparti.

”… en så god mottakelse som mulig …”
Som formann ble valgt snekkermester Oddvar Lorang Hestvedt med tømrermester Paul Hagen som nestformann. Gunnar Brynhildsen og Reidar Johansen ble styremedlemmer. Johansen ble i tillegg midlertidig sekretær. Senere valgte Drøbak kommune ordfører Ragnar Hansen som sin representant i styret.

Oddvar Lorang Hestvedt tilhørte trolig ikke Arbeiderpartiet. I alle fall var han ikke aktiv politiker. ”Da boligbyggelaget skulle etableres, var det viktig å gi denne nyskapningen en så god mottakelse som mulig i alle kretser i lokalsamfunnet. Skulle man få det til, måtte man sørge for at laget fikk en styreformann som ikke var for sterkt politisk engasjert og belastet. Derfor falt valget i første omgang på snekkermester Oddvar L. Hestvedt og året etter på Sigurd Stensrud,” sier Drøbak Boligbyggelag i 50-årsberetningen som er skrevet av Tor Hansen - nok et partimedlem som i mange år var tillitsvalgt i boligbyggelaget.

”I 1951 hadde tydeligvis Drøbak Arbeiderparti funnet at tiden var moden til å ta over ledelsen av boligbyggelaget. Da ble Reidar Johansen valgt som formann,” forteller beretningen. Johansen ble sittende som styreleder i 15 år.

Drøbak Boligbyggelag startet med to tomme hender. Kommunen og Drøbak Arbeiderparti gav det nye laget tilskudd slik at oppstartingsutgiftene kunne bli betalt.

Ringedammen borettslag
Byggevirksomheten må ha kommet i gang så å si umiddelbart etter at laget var stiftet. Faktisk før lånetilsagn fra Husbanken var gitt.

- Vi begynte å rydde tomtene straks etter pinse i 1949, har lokalpartiets mangeårige kasserer, Willy Færgestad, fortalt. Tilsagn fra Husbanken ble først gitt i oktober.

Willy og hans kone Lilly, delte en vertikaldelt tomannsbolig i ”Ringedammen Borettslag” med partiformann Gunnar Brynhildsen og hans kone Ruth, eller ”Tutta” som hun var best kjent som i partikretser. Tomtene ble gravd ut for hånd, og massene trillet bort med trillebår. Materialene ble fraktet opp Hagenbakken. Veien om Grande var ennå ikke anlagt.


Boligkooperasjonen var det verktøyet partiet ville bruke for å kunne bygge godt, men rimelig nok til at folk flest fikk råd til å bo. I årene 1949-51 bygde Drøbak Boligbyggelag sine første hus i Drøbak på Ringedammen. De som var aktive i Arbeiderpartiet, var også som regel medlemmer i boligbyggelaget. Familier som Brynhildsen og Færgestad kunne på begynnelsen av 50-tallet, flytte inn i moderne, bekvemme leiligheter nær Villa Grande og Sagajordet. (Utlånt av Verneforeningen Gamle Drøbak)

På Ringedammen ble det bygd fem hus. Familiene Brynhildsen og Færgestad flyttet inn i 1950 og var av de aller første som i det hele tatt flyttet inn i boliger som Drøbak Boligbyggelag hadde reist.

Fullverdige, moderne leiligheter
Men etter hvert ble de flere – mange flere. Borettslaget på Ringedammen var det første, men så fulgte det ene prosjektet og borettslaget etter det andre. Trass i at virksomheten var basert på frivillig innsats fra så vel medlemmene som styret, gikk utviklingen med hurtigtogfart. Nye boliger skjøt i været.

Noen hadde til og med skutt i været på forhånd. Andelseierne i blokkene som byggmester Gerhard Mørk hadde bygd i krysset Storgata – Løktabakken, vis a vis Reenskaug hotell, ønsket å bli medlemmer av boligbyggelaget. Resultatet ble ”Storgaten borettslag”.

Senere ble blokka på Tamburbakken, som byggmester Mørk hadde påbegynt, overtatt av NBBL, fullført av Brødrene Ellefsen, og deretter overdratt til Drøbak Boligbyggelag.

Boligkooperasjonen hadde vind i seilene. Etter ti år hadde Drøbak Boligbyggelag 192 medlemmer, og laget hadde oppført 94 leiligheter til en samlet byggekostnad på 4 300 000 kroner. I tillegg hadde det bygd to butikker og tre kontorer.

Fra 1960-tallet og utover fikk laget stor betydning for den sosiale boligbyggingen i Frogn. Boligbyggelaget skaffet stadig flere fullverdige, moderne leiligheter og hus - både i Drøbak sentrum, i Husvikområdet og Vannverksområdet nordpå – og ikke minst på Heer.

Viktig redskap
Når Drøbak Arbeiderparti tok initiativ til å danne et boligbyggelag, skyldtes det ingen tilfeldighet. Boligkooperasjonen var sammen med Husbanken arbeiderbevegelsens instrumenter i arbeidet med å fjerne bolignøden og heve boligstandarden for vanlige folk.

Og det virket etter forutsetningene. Ikke minst i Drøbak hvor tilgangen på tomtearealer var begrenset, og konsentrert bebyggelse en dyd av nødvendighet. Men tomannsboliger, rekkehus og boligblokker var ikke bare et spørsmål om plass, men i enda større grad om pris og kvalitet. Og om sosial verdighet. Om å kunne ha tilgang til moderne bekvemmeligheter, selv om man ikke tilhørte den økonomiske overklassen.

De som fikk boliger til utgifter de kunne makte, var mer enn fornøyde, men ikke alle delte deres begeistring. Noen syntes at det ble bygd for tett. Andre mente at leilighetene fortrinnsvis burde være til folk fra kommunen. De reagerte negativt på at mange av leilighetene gikk til folk som kom utenfra, og at tilflytting og befolkningstilvekst førte til flere og større utgifter. Dyr utbygging av tekniske anlegg, skoler og eldreomsorg fulgte i utbyggingens kjølvann. Og hadde mann vann til alle? Tilvekstratene ble forsøkt holdt så lave som mulig.

Og folkevittigheten fikk vann på mølla. Borettslaget på Husvik ble kalt ”Lille Korea” og Heer fikk oppnavnet ”Millionærløkka”, for bare å nevne et par av de fantasifulle navnene som ble satt på de nye bofellesskapene som dukket opp.

Behovet for boliger var stort. At noen mente at borettslagene representerte annenrangs bomiljøer, gjorde ikke særlig inntrykk på partiets politikere. Og heller ikke på de boligsøkende. De så at det mest dreide seg om fordommer, og utviklingen talte sitt tydelige språk. Den var ikke til å stoppe. Borettslagsleiligheter ble stadig mer attraktive, og ventetiden lang. Noen stod i kø i flere år, før de kom forrest i køen. Femti år etter stiftelsen hadde boligbyggelaget like mange medlemmer i Frogn som Drøbak by hadde innbyggere de første etterkrigsårene.

Boligbyggelagets innsats var et sosialt løft som ikke bare gav folk tak over hodet – men fullverdige, moderne boliger til en overkommelig penge. Lånemulighetene var relativt gode, og lånevilkårene overkommelige. Og stadig nye borettshavere fikk nyte godt av den offentlige og kooperative innsatsen i den sosiale boligbyggingen fordi leilighetene ble omsatt innenfor boligbyggelaget slik at prisene ble holdt i sjakk og skjermet fra den generelle prisutviklingen.

Drøbak Sanerings- og Tomteselskap
Drøbak hadde ikke overflod av tomter. Det ble derfor dannet et sanerings- og tomteselskap. Navnet taler sitt tydelige språk om hvordan tomtegrunn var tenkt skaffet.

Det er lett i ettertid å kritisere at genuin, historisk Drøbakbebyggelse var tenkt revet for å bli erstattet med konsentrerte bygninger i moderne arkitektur. Mange som selv hadde opplevd uverdige boforhold, så ikke verdiene i det ”gamle rukkelet”, og verken byen eller de fleste av dens innbyggere hadde midler til å sette den gamle bebyggelsen i stand.

Når det likevel skulle bli andre enn boligkooperasjonen som stod for saneringen, skyldtes det delvis at tomter ble tilgjengelige og stilt til boligbyggelagets rådighet nordpå, og at sterke personligheter i partiet - personer som også hadde framtredende verv i boligbyggelaget - allerede fra tidlig på 60-tallet så betydningen av å verne det gamle Drøbak som helhetlig miljø.

Dessuten betydde sammenslutningen med Frogn, en helt ny tomtesituasjon. Selskapet skiftet da også navn til Frogn Tomteselskap A/S og rakk, før det ble oppløst, å erverve betydelige utbyggingsarealer – for eksempel på Heer og Skorkeberg - som gjorde det mulig å fortsette den sosialt forsvarlige boligbyggingen i kommunen.

Etter at Frogn tomteselskap ble nedlagt, og den tomtegrunnen det hadde ervervet, var bebygd, ble det slutt på rimelige tomter til boligbyggelaget og den sosiale boligbyggingen. Entreprenører som primært bygde med sikte på fortjeneste, overtok de gjeveste tomtene til markedspris. Den sosiale boligbyggingen som Drøbak Arbeiderparti satte i gang for å skaffe folk i Frogn gode leiligheter til en overkommelig pris, fikk en knekk som den hittil ikke har kommet over.

Oppløsning av borettslag
Tidlig innså noen at de leilighetene de hadde vært så heldige å få kjøpe, ville hatt en ganske høy annenhåndsverdi på det åpne boligmarkedet. At leiligheter i borettslag skulle omsettes i boligbyggelagets regi og etter takst til medlemmer av laget, var en torn i øyet på enkelte som ikke delte de sosiale og politiske ideene som boligkooperasjonen var tuftet på, og som gjerne ville høste fruktene av inflasjon og verdistigning og tjene penger ved omsetning i det åpne markedet. Flere borettslag ble derfor forsøkt oppløst på begynnelsen av 1970-tallet - også i Frogn, for eksempel på Heer hvor Heer borettslag og Valhall borettslag ble oppløst, og i Vannverksområdet nordpå hvor Åslia borettslag ble oppløst.

Lokalpartiet som hadde tatt initiativet til det stedlige boligbyggelaget, ønsket å ta vare på den sosiale boligbyggingen som det i mange år hadde vært den fremste talsmannen for, og vedtok i mai 1973 å sende forslag til partiets landsmøte om at Lov om borettslag burde endres slik at ”oppløsning av borettslag tilknyttet et boligbyggelag ikke kan finne sted uten samtykke av boligbyggelaget.”

Men partiet som hadde arbeidet for sosial boligbygging og for å holde prisene nede, måtte med beklagelse se at flere borettslag ble oppløst, og at prisene raskt skjøt i været. Kanskje til glede for de som solgte sine leiligheter, men ikke for dem som skulle kjøpe. Og selv for dem som solgte, kunne fortjenesten bli spist opp av at de nye boligene de anskaffet, også raskt var blitt dyrere. Trolig hadde det hele bare bidratt til å dreie prisskruen en omgang rundt.

Kommunale leiligheter
Kommunen hadde kjøpt leiligheter i flere av borettslagene. Noen ble stilt til rådighet for personer som kom utenfra for å ta arbeid i kommunen, andre for familier og personer som av en eller annen grunn ikke selv så seg i stand til å skaffe seg tak over hodet. Kommunen tok m.a.o. rollen som arbeidsgiver på alvor, og drev en sosialpolitikk som også omfattet hjelp til et sted å bo. Dette var egentlig godt i samsvar med det overordnede målet for den sosiale boligbyggingen.

Allerede i 1959 hadde Drøbakpartiet imidlertid innsett at salg av leiligheter fra kommunen til dem som bodde i dem, kunne frigi kommunale innskudd og garantier som kunne brukes til å hjelpe nye personer som trengte hjelp med å finansiere innskuddet. Burde man ikke selge unna etter hvert til dem som leide, og heller sikre nye leiligheter når nye borettslag ble opprettet – hvis det skulle vise seg å bli bruk for det? Styret fikk i oppdrag å arbeide videre med saken.

Partiet kan ikke ha kommet til et entydig resultat, for temaet var stadig oppe til drøfting – både i partiet og i enkelte av borettslagene. Noen borettslag mente at kommunen burde selge, og at private eiere ville ta bedre vare på boligene og delta med større engasjement i dugnader og vedlikehold. Andre var misfornøyde med det naboskapet de ble påtvunget ved at kommunen plasserte boligtrengende i borettslagsleiligheter som kommunen disponerte.

Om å ta vare på verktøyet
Etter som rammevilkårene er endret, har Drøbak Boligbyggelag endret sin organisasjon. I dag er boligbyggelaget en del av Follo Boligbyggelag – et omfattende arbeidsfellesskap som har som formål å fortsette arbeidet for rimelige, tidsriktige boliger innenfor de nye rammene som samfunnsutviklingen setter, men som etter hvert har fått sterkt endrede rammebetingelser.

Etter hvert som samfunnet har endret karakter, har også den kollektive boligbyggingen gjennomgått forandringer. Tradisjonelt har de vanlige borettslagene hatt plass til personer av alle kategorier, unge og gamle, velstående og mindre velstående, men dette er i ferd med å endre seg.

Økte boligpriser har gjort det stadig vanskeligere for mange unge å komme inn på boligmarkedet, og økt levealder har medført at eldre får andre boligbehov enn tidligere. I tillegg til tradisjonelle borettslagsleiligheter, er ungdomsboliger og såkalte seniorboliger for eldre blitt viktige satsningsområde for boligbyggelaget.

Nettopp i tider med høye boomkostninger trengs tilbud om fullverdige og relativt rimelige boliger. Det er et spørsmål om finansiering, og om å bevare de instrumentene som samfunnet har utviklet for å kunne tilby boliger til sosialt forsvarlige priser.

Boligkooperasjonen er ikke blitt overflødig. Prisutviklingen og den rådende bolig- og tomtepolitikken gjør det ekstra viktig at boligbyggelagene opprettholder den sosiale profilen og bygger boliger med lave innskudd og en håndterbar fellesgjeld for å holde boligmarkedet åpent for brukergrupper som ikke så lett vil kunne skaffe seg bolig innenfor et stadig mer krevende åpent marked. Det er en like aktuell målsetting i dag som da partiets framsynte pionerer grunnla det lokale boligbyggelaget i 1949.

I løpet av de 60 årene som er gått siden den spede begynnelsen, har Drøbak Boligbyggelag utført et stort arbeid for å virkeliggjøre de visjonene om sosial boligbygging som Drøbak Arbeiderparti hadde. Det samme gjorde tomteselskapet. Etter at Frogn tomteselskap ble oppløst, har tomter til sosial boligreising vist seg å være en flaskehals. I dag konkurrerer boligkooperasjonen om tomtene med entreprenører som bygger med sikte på profitt. Det er derfor vanskelig å opprettholde den sosiale profilen. Ved partiets 100 års jubileum og boligbyggelagets 60 års jubileum har begge store viktige samfunnsoppgaver å ta fatt på. Som for eksempel å restaurere de instrumentene som er nødvendige for å gjenreise den sosiale boligbyggingen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar