Barnehage

Drøbak Arbeiderparti ønsket å bygge barnehage, men saken tok sin tid. De som var i tvil om det var kommunens oppgave å ”passe folks unger”, eller prioriterte andre kommunale oppgaver, syntes ikke at det hastet.

I representantskapets møte i desember 1954 mente partiformannen, Alf Dahl, at tiden var inne til å sette fortgang i saken. Han mente at formannskapet burde bemyndige barnevernsnemnda til å få saken ordnet snarest.

Tidligere ordfører Paul Hagen mente at det beste nok ville være om kvinnegruppa og husmorlaget arbeidet mer med saken først. De hadde for øvrig samlet inn kr 500,- til formålet. Det utspant seg en diskusjon om barnevernsnemnda var riktig adressat. Kjellberg og Thorvaldsen tvilte på det, men da grep det trofaste partimedlemmet, sosialsekretær Andersen, inn og erklærte at nemnda ”nettopp var det riktige forum”, og at saken faktisk skulle opp på nemndas førstkommende møte. Etter det ble styrets forslag om å sende saken til formannskapet, enstemmig vedtatt.

I forbindelse med representantskapets behandling av budsjettet i juni 1955 kom saken opp igjen og utløste en debatt om forslaget til bevilgning. Flere ville ha avsatt mer penger, og ”møtet ble enig om å bevilge kr 5.000,- utover det foreslåtte”.

Etablering av barnehage var nemlig en høyt prioritert sak for partiet, ikke bare for kvinnelaget. Det kom også til uttrykk i 1957 da representantskapet plusset på budsjettet med 10.000 kroner til barnehage.

Da det høsten 1958 ble opprettet barnehage- og daghjemsplasser på Solgry etter at barnehjemsdriften var omorganisert, ble dette tatt i mot med åpne armer av ledelsen i kommunen, m.a.o. Arbeiderpartiets ordfører og bystyreflertall.

Tidlig på 80-tallet fikk partiet vedtatt at det skulle bygges småbarnsavdelinger på Ullerud og Heer barnehager. Partiet engasjerte seg dessuten sterkt for barnehage sør i kommunen og ville ha den ved Skrubben, og i 1987 programfestet partiet bygging av barnehage på Skorkeberg.

På 90-tallet arbeidet partiet fortsatt for bedre barnehagedekning. 100 prosent dekning var fortsatt et uoppnådd mål. For å gjøre tilbudet billigere slik at flerbarnsfamilier skulle ha råd til å ha barna i barnehage, kjempet partiet for lavere og graderte satser og søskenmoderasjon selv om dette ville bety en ”alvorlig inntektsvikt for kommunen”, som det ble sagt. Problemene viste seg imidlertid større enn partiets evne til å overtale sine politiske motstandere. De ville ikke gå med på kompromisser for å trosse de økonomiske realitetene. Barnehageplassene ble derfor dyrere for forsørgerne. Selv om partiet fant det urimelig. ”Hvorfor skal barnehager koste mer enn skoler?” ble det spurt.

Men det ble det aldri gitt noe godt svar på. Det er derfor et spørsmål som er like aktuelt ved partiets hundreårsfeiring.