17. mai

Arbeiderpartiet i Drøbak innså tidlig at 17. mai var en dag for hele folket. Allerede i 1919 omtaler kvinneforeningen i Drøbak dagen i oppstemte vendinger. Dagen ”oprandt med straalende veir, og vaiende flag, fra byens samtlige flagstænger” kan sekretæren fortelle. Partiets nyvalgte stortingsmann, Arne Magnussen fra Moss, holdt festtalen i parken, og om kvelden stod kvinnelaget som arrangør av en fest i Avholdslokalet hvor det var god musikk og hvor dansen ”gik lystig til kl. 12”.

Omdøpingen av borgertoget til folketog gjorde det etter hvert følelsesmessig lettere å delta for mange som hadde sett på 17. mai som borgerskapets dag, og partiet gav uttrykk for at det ville være med. Men etter som partiet ikke hadde noen egen fane, avslo det å delta som gruppe. Henvendelser fra 17. maikomiteen ble derfor besvart med at partiets medlemmer som ønsket å gå i tog, gikk under sine foreningsfaner. At partiet ikke alltid var å finne blant de foreningene som gikk i folketoget 17. mai, skyldtes altså ikke motstand mot eller skepsis til dagen.

I 1938 holdt partiveteranen, og den tidligere venstresosialisten, Carl Simonsen, talen for dagen i Drøbak, og året etter ble AP-mannen og partiformannen, Karl And. Abrahamsen - som etter krigen riktignok gjorde en politisk vending mot høyre - formann for 17. maikomiteen, mens Arbeidersamfunnet valgte fanebærer til 17. maitoget. Arbeiderpartiet var stuerent for alvor.

Krigen snudde opp ned på mye, også de nasjonale holdningene. Da Drøbak Arbeiderparti i 1949 fikk henvendelse fra 17, maikomiteen om å delta ”med faner og norske flagg”, var partiet straks villig. En opptelling viste at arbeiderbevegelsen til sammen hadde 3 faner, 2 bannere og 2 norske flagg som partiets medlemmer kunne fylke seg bak.