Valg mellom dyktige personer kan være en smertefull prosess både når tillitsverv i organisasjonen skal besettes, og når lister med kandidater til valg skal settes opp. Det fikk Frogn Arbeiderparti erfare under nominasjonsprosessen i 1999.
Nominasjonsprosessene i det lokale partiet har tradisjonelt gått fredelig for seg. Medlemmene har stort sett vært enige om hvem de vil ha som sine fremste representanter i kommunestyret. På nominasjonsmøtet foran kommunestyrevalget i 1999 oppstod det imidlertid uenighet. To kandidater ble foreslått på den fremste plassen.
Nominasjonskomiteen med Sissel Våge som leder, fikk en vanskelig jobb, fordi komiteens leder selv tidlig i prosessen ble foreslått som kandidat til førsteplassen på lista – en plassering hun ikke hadde noe i mot. Det var uenighet i komiteen om ønskeligheten av en slik løsning, men flertallet stod på sitt, og de som var betenkt, fremmet ikke avvikende forslag. Komiteen gik derfor formelt sett til nominasjonsmøtet med en enstemmig innstilling.
Nominasjonsmøtet var usedvanlig godt besøkt. Trolig hadde det ryktes at det kunne bli kamp om topplassene. Hele 42 medlemmer var til stede i Frogn Rådhus. Under møtet kom uenigheten som forventet klart til uttrykk. Marianne Øen, som hadde overtatt som leder for nominasjonskomiteen etter at Sissel Våge ble kandidat, presenterte komiteens innstilling, mens Torbjørn Kjeldsen fra salen fremmet forslag om at partiformannen, May Granum, skulle innta førsteplassen, og Dagfinn Bredal andreplassen.
Det forelå altså to kandidater til topplassen og vervet som ordførerkandidat. Begge kvinner, og begge hadde sine talspersoner som framhevet gode, og ikke fullt så gode, personlige egenskaper og evner til å fylle rollen som eventuell ordfører. Til syvende og sist ble det en diskusjon om fornyelse og nye krefter, satt opp mot erfaring og politisk tyngde.
Nominasjonsprosessene i det lokale partiet har tradisjonelt gått fredelig for seg. Medlemmene har stort sett vært enige om hvem de vil ha som sine fremste representanter i kommunestyret. På nominasjonsmøtet foran kommunestyrevalget i 1999 oppstod det imidlertid uenighet. To kandidater ble foreslått på den fremste plassen.
Nominasjonskomiteen med Sissel Våge som leder, fikk en vanskelig jobb, fordi komiteens leder selv tidlig i prosessen ble foreslått som kandidat til førsteplassen på lista – en plassering hun ikke hadde noe i mot. Det var uenighet i komiteen om ønskeligheten av en slik løsning, men flertallet stod på sitt, og de som var betenkt, fremmet ikke avvikende forslag. Komiteen gik derfor formelt sett til nominasjonsmøtet med en enstemmig innstilling.
Nominasjonsmøtet var usedvanlig godt besøkt. Trolig hadde det ryktes at det kunne bli kamp om topplassene. Hele 42 medlemmer var til stede i Frogn Rådhus. Under møtet kom uenigheten som forventet klart til uttrykk. Marianne Øen, som hadde overtatt som leder for nominasjonskomiteen etter at Sissel Våge ble kandidat, presenterte komiteens innstilling, mens Torbjørn Kjeldsen fra salen fremmet forslag om at partiformannen, May Granum, skulle innta førsteplassen, og Dagfinn Bredal andreplassen.
Det forelå altså to kandidater til topplassen og vervet som ordførerkandidat. Begge kvinner, og begge hadde sine talspersoner som framhevet gode, og ikke fullt så gode, personlige egenskaper og evner til å fylle rollen som eventuell ordfører. Til syvende og sist ble det en diskusjon om fornyelse og nye krefter, satt opp mot erfaring og politisk tyngde.
Kampvotering
Den ble foretatt skriftlige avstemninger om de to første plassene. Spenningen var en stund større enn flere satte pris på, men marginene viste seg å være klare. Sissel Våge ble nominert på førsteplass. Hun fikk 28 stemmer som ordførerkandidat mot partiformannens 11. En person hadde forlatt møtet, og to stemmesedler var blanke.
Også om andreplassen ble det kampvotering. Denne gikk nominasjonskomiteens kandidat, Helge O. Andersen, seirende ut av. Han fikk 31 stemmer. Åtte stemte for Dagfinn Bredal. Også her var to stemmesedler blanke.
En avstemning mellom Gunnar Sollie og valgkomiteens kandidat, Jens Petter Hagen, om kumulert plass, ble avgjort til Hagens fordel. For øvrig ble lista enstemmig godtatt slik nominasjonskomiteen hadde foreslått den.
Bjørn Loge hadde vunnet stor popularitet som ordfører, og hadde appell til velgere langt utenfor partiets rekker. Det er grunn til å tro at en del av dem som brukte Arbeiderpartiets stemmeseddel ved valgene i 1991, da partiet fikk vel 30 prosent av stemmene, og i 1995, valgte stemmeseddel mer for å få Bjørn Loge som ordfører, enn fordi de i ett og alt delte Arbeiderpartiets politiske oppfatninger.
Den ble foretatt skriftlige avstemninger om de to første plassene. Spenningen var en stund større enn flere satte pris på, men marginene viste seg å være klare. Sissel Våge ble nominert på førsteplass. Hun fikk 28 stemmer som ordførerkandidat mot partiformannens 11. En person hadde forlatt møtet, og to stemmesedler var blanke.
Også om andreplassen ble det kampvotering. Denne gikk nominasjonskomiteens kandidat, Helge O. Andersen, seirende ut av. Han fikk 31 stemmer. Åtte stemte for Dagfinn Bredal. Også her var to stemmesedler blanke.
En avstemning mellom Gunnar Sollie og valgkomiteens kandidat, Jens Petter Hagen, om kumulert plass, ble avgjort til Hagens fordel. For øvrig ble lista enstemmig godtatt slik nominasjonskomiteen hadde foreslått den.
Bjørn Loge hadde vunnet stor popularitet som ordfører, og hadde appell til velgere langt utenfor partiets rekker. Det er grunn til å tro at en del av dem som brukte Arbeiderpartiets stemmeseddel ved valgene i 1991, da partiet fikk vel 30 prosent av stemmene, og i 1995, valgte stemmeseddel mer for å få Bjørn Loge som ordfører, enn fordi de i ett og alt delte Arbeiderpartiets politiske oppfatninger.
500 færre stemmer
Det er derfor vanskelig å analysere valgresultatet i 1999 og forklare tilbakegangen i antall stemmer. Arbeiderpartiet fikk 1137 stemmer – 520 færre enn 12 år tidligere. Det representerte en oppslutning på noe over 18 prosent, mens partiet i 1991 hadde oppslutning fra vel 30 prosent av dem som avgav stemme. Hvor mye av tilbakegangen som skyldtes at Bjørn Loge ikke lenger stod på lista, hvor mye som skyldtes uenigheten under nominasjonen, og hva som hadde andre årsaker, for eksempel normal politisk slitasje etter tre perioder med ansvar, er uråd å si i ettertid.
Ved valget i 2003 fikk partiet til sammenlikning eksakt samme godkjente stemmetall som fire år tidligere, mens stemmetallet fire år senere, var 1295 ved kommunestyrevalget – altså en økning på 158 – og 1571 ved fylkestingsvalget.
Etter som partiet i 1999 ikke fikk tilstrekkelig oppslutning ved valget, fikk det verken ordføreren eller varaordføreren.
Det er derfor vanskelig å analysere valgresultatet i 1999 og forklare tilbakegangen i antall stemmer. Arbeiderpartiet fikk 1137 stemmer – 520 færre enn 12 år tidligere. Det representerte en oppslutning på noe over 18 prosent, mens partiet i 1991 hadde oppslutning fra vel 30 prosent av dem som avgav stemme. Hvor mye av tilbakegangen som skyldtes at Bjørn Loge ikke lenger stod på lista, hvor mye som skyldtes uenigheten under nominasjonen, og hva som hadde andre årsaker, for eksempel normal politisk slitasje etter tre perioder med ansvar, er uråd å si i ettertid.
Ved valget i 2003 fikk partiet til sammenlikning eksakt samme godkjente stemmetall som fire år tidligere, mens stemmetallet fire år senere, var 1295 ved kommunestyrevalget – altså en økning på 158 – og 1571 ved fylkestingsvalget.
Etter som partiet i 1999 ikke fikk tilstrekkelig oppslutning ved valget, fikk det verken ordføreren eller varaordføreren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar