Utmelding

Når det regner på presten, drypper det på klokkeren, blir det sagt. Slik er det også i politikken.

Hvis partiet i storting eller regjering gjør noe folk er fornøyd med, kan det føre til økt medlemstilgang og en viss oppslutning om lokalpartiet, og gjør det noe mindre populært, kan lokalpartiet måtte betale omkostningene. For eksempel i form av utmeldinger.

Det har hendt at framtredende partimedlemmer som gjennom mange år har hatt diverse tillitsverv i partiet og lokalpolitiske oppdrag, har opplevd at partiet på landsplan har inntatt standpunkter eller gitt uttrykk for holdninger som de ikke har kunnet identifisere seg med. Ofte har det vært partiets standpunkt i utenrikspolitiske spørsmål som de ikke har kunnet forsone seg med, for eksempel spørsmål om medlemskap i EU, tjenestedirektivet og lignende. Selv om de ikke har hatt noe å utsette på den lokale organisasjonen eller partiets lokale politiske arbeid, har de funnet å måtte melde seg ut og bryte forbindelsen med lokalpartiet.

På slutten av 2000-tallet meldte sekretæren seg ut av partiet med øyeblikkelig virkning som reaksjon på at regjeringsflertallet hadde fattet et vedtak som han var dypt uenig i. Heller ikke denne saken hadde noe med lokalpolitikken å gjøre, men var viktig nok til at personen det gjaldt, selv om han var tillitsvalgt og hadde et oppdrag å utføre inntil han kunne bli avløst, fant å ville forlate partiet p.g.a. politisk uenighet.