Skolegang og utdannelse

Skolespørsmål går igjen i partiprotokollene. Å bedre tilgangen på lærdom, er å bekjempe fattigdom og undertrykkelse. Partiet er derfor en drivkraft i arbeidet for å bedre skoletilbudet, først i de to opprinnelige kommunene, deretter i felleskommunen.

”I hjemmet og skolen legges grunnlaget for det kommende i vårt samfunn. En god skole er det den oppvoksende ungdom må bygge sin framtid på. En god demokratisk skoleordning løfter kunnskapsnivået, river ned sosiale klasseskiller og utvider grunnlaget for den enkelte til å nå de mål en selv stiller seg,” skrev partiet i programmet til kommunevalget i 1961. Programerklæringen forteller hvilke forventninger Arbeiderpartiet hadde til den offentlige skolen, og forklarer den vekten det la på skole- og utdanningspolitikken.

Et uvelkomment inngrep
Omgangsskolen prøvde å lære barna å lese og skrive, men kristendomsopplæringen var viktigst. Skoledagene var få, lærerne ofte så som så, og mange barn møtte ikke regelmessig til skolegang. Det kunne skyldes lang vei, dårlig med fottøy og klær – og at de hadde viktigere ting å ta seg til, som for eksempel å hjelpe foreldrene å holde nøden fra døra.

Utvidelsen av skolegangen og innskjerpingen av skoleplikten som arbeiderbevegelsens kjempet for, ble nok av mange som satt i små kår og trengte ungenes arbeidskraft, ikke i første omgang mottatt med takknemlighet, men ble ofte oppfattet som et uvelkomment inngrep i familielivet. For mange unger ble skolegangen et tillegg til lange arbeidsdager og tungt arbeid, ikke noe som kom i stedet. Det fortelles om unger som sovnet utmattede over pulten etter lange og tunge arbeidsøkter utenom skoletiden.

Nøkkelen til framgang
Men etter hvert gikk det opp for stadig flere at kunnskap var nøkkelen til den døra som førte til bedre sosiale forhold. Forståelsen for arbeiderbevegelsens prioritering av skolen økte, selv om partiets ambisjoner også tiltok. Det kjempet for mer og bedre undervisning, og for at ungene skulle få tid, ikke bare til å møte på skolen, men også til å gjøre lekser.

I Drøbak var skoleveien ikke noe stort problem – bortsett fra for noen som måtte i båt, men i Frogn var avstandene store. Begge de to borgerlig styrte kommunene ble imidlertid drevet på sparebluss. Arbeiderpartiene i de to kommunene var ikke gamle før de begynte å kreve bedre skoleforhold og bedre undervisning.

Partiet i Drøbak ville for eksempel bli kvitt kravet om at hjemmene skulle betale for ungenes skolemateriell. Folkeskolen må være gratis for alle, mente partiet i mellomkrigstiden. Etter hvert ble kravet også utvidet til å gjelde realskolen. Dessuten burde kommunen gi stipend til unge som gikk på gymnaset, men det møtte motstand. Enkelte – som ikke var uten politisk innflytelse – mente at det var hjemmenes oppgave å betale de utgiftene som fulgte av at barna gikk på skolen. I 1949 kunne Gunvor Simonsen imidlertid tilfreds fortelle kvinnegruppas årsmøte at henstillingen om å innføre fritt skolemateriell ”blev enstemmig tiltrådt i skolestyret”. En skanse var inntatt.

Men også yrkesutdanningen måtte bli bedre – i den utstrekning den i det hele tatt fantes. Etter som den måtte tas av personer i fullt arbeid, burde det bli etablert aftenskoler, krevde Arbeiderpartiet.

Sentralisering
Frogn hadde også sine uløste oppgaver. Avstandene var store og skyssmulighetene begrensede. Ungene måtte få undervisning ikke altfor langt fra hjemmet, etter hvert ble imidlertid skolene i noen grad sentralisert. Dal ble bygd ut, Sogsti utvidet, og kretsskolene unntatt Bilitt lagt ned. Det var en utvikling både til det bedre og det verre. Undervisningen ble trolig bedre, men skoleveien ble lengre og kontakten mellom skolen og hjemmene dårligere. Mente noen.

Sterke personligheter i Frognpartiet var opptatt av at skoletilbudet skulle bli bedre – kvalitativt og kvantitativt. Spesielt stod sentrale partimedlemmer i Nordre Frogn på for Dal skole. Selv om kommunen hadde borgerlig flertall og ordfører, som hadde sin del av æren for skoleutbyggingen, gjorde Arbeiderpartiet og en del enkeltmedlemmer en betydelig innsats for å gi kommunens barn og unge et opplæringstilbud som kunne gi dem et best mulig utgangspunkt for livet. Som formann i skolestyret, var Arbeiderpartiets Randi Granum en av dem.

”Sentralskoleplanen”
I 1954 vedtok Drøbakpartiet å ”programfeste sentralskoleplanen sammen med Frogn” på kommende kommuneprogram. Det var en tanke Johan Simonsen allerede åtte år tidligere hadde lansert i Drøbak Arbeidersamfunn. Da var tiden ennå ikke inne, men tanken var tenkt og et frø sådd. To år senere tok partistyrene i Drøbak og Frogn et felles initiativ, og partiet i Drøbak sendte følgende henvendelse til kommunen:

”Drøbak Arbeiderpartis representantskap henstiller til Drøbak Formannskap om å gjøre henvendelse til Frogn kommunestyre om dette er interessert i samarbeid når det gjelder å løse spørsmålet felles resing av: Framhaldskole, Realskole og eventuelt Folkeskole på Seiersten for begge kommuner.”

I juni 1957 var spørsmålet om sentralskole for Drøbak og Frogn på ny oppe til behandling i representantskapet i Drøbak Arbeiderparti. Skoleinspektør Gundersen hadde med seg lydbåndsopptak fra et møte i komiteen som arbeidet med skolespørsmålet, og ordfører Kjellberg redegjorde for sakens gang. Han ønsket at man nå måtte fatte et vedtak, og mente at et samarbeid med Frogn ville være det beste og billigste. Skolestyrets formann, og medlem av skolekomiteen, Johan Simonsen – som altså allerede i 1946 hadde foreslått et slikt samarbeid – var enig. Det var også skoleinspektør Gundersen. Dermed var representantskapet overbevist og ba enstemmig ”Formannskap og Bystyre å gå inn for å løse den framtidige skoleordning i flukt med komiteens innstilling”.

I februar 1958 kom saken opp igjen. Partiet og ordføreren var fortsatt enige om realitetene, men nå ville Kjellberg utsette byggingen i ett år i påvente av Scheikomiteens innstilling om kommunesammenslåinger. Ved avstemningen ble imidlertid skolestyrets vedtak tiltrådt. Vedtaket lød: ”Det bygges snarest sammen med Frogn felles linjedelt ungdomsskole på Seiersten.” 25 stemte for, 3 i mot. Ordføreren gikk m.a.o. på et aldri så lite nederlag. Partiet holdt farten i utbyggingen oppe.

Felles sentralskole
Sammenslåingen av Drøbak og Frogn til én kommune, ble drevet igjennom av krefter utenfor de to kommunene. Men nettopp behovet for å følge med i utviklingen, og gi den oppvoksende slekt i de to kommunene et skoletilbud i samsvar med tidens og framtidens krav, bidro til å berede grunnen for samarbeid.

I begge kommunepartiene var meningene delte, men sterke personligheter innså tidlig at løsningen lå i en felles sentralskole på Seiersten. Det var imidlertid vanskelig for markante partifolk i Drøbak å akseptere at skolen skulle bygges utenfor byens grenser. Flere var også skeptiske til en kommunesammenslåing. Men de mer framsynte fikk kraftig støtte av partiets unge. Ungdomslaget kjempet drabelig både for kommunesammenslåing og felles skole, og vant fram.

Dermed ble bevegelsens mangeårige skolepolitiske mål nådd: En godt utbygd folkeskole og en ungdomsskole for alle. Et skolevesen som ville gi de unge i den nye kommunen Frogn, en tidsmessig og framtidsrettet opplæring uten forskjellsbehandling av rike og fattige. En skole som ikke sementerte klasseskiller og sosial segregering, men fremmet utviklingen av et bedre samfunn for alle.

Mer skoleutbygging
Partiet arbeidet ellers for en mer omfattende skoleutbygging. I tillegg til ny ungdomsskole på Seiersten, ønsket det ny Drøbak skole og utbygging av skolen på Dal. På begynnelsen av 1970-tallet gikk det også inn for gymnastikksal og to nye klasserom på Sogsti, utbygging av Seiersten til 6 paralleller og bygging av åpen barneskole på Heer. Når det gjelder skolen på Heer, holder det imidlertid bakdøra åpen for en retrett og vedtar at den åpne skolen må kunne bygges om ”til vanlig klasseromsskole hvis det skulle bli ønskelig”.

Et par år senere lager partimedlem Arvid Haugen en betenkning om skolesituasjonen i Frogn. Der stiller han bl.a. spørsmål ved om det er fornuftig å utvide Seiersten fra fire til seks paralleller, men får til svar at arbeidet under enhver omstendighet er kommet for langt til at det kan stanses eller endres. Haugens øvrige momenter blir det ikke fattet vedtak om. Et år senere etterlyser Haugen saken og ber om å få den opp i partistyret - som imidlertid sender den til budsjettkomiteen i kommunen. Senere foreslår Haugen både yrkesklasser og ”gymnasfilial” i Frogn uten at det gir synlige resultater.

På 1970-tallet var skolene endelig relativt godt oppbygd og opprustet, men penger til vedlikehold var det dårlig med, og innflyttingen til kommunen fortsatte. Kapasiteten ville etter partiets syn snart bli for liten. Hvor burde man bygge ut?

Eller burde man bygge ut i det hele tatt? Trass i innflyttingen var barnetallet i ferd med å passere toppen, konstaterte man i 1978. Behovet ville avta. Skulle man likevel bygge? Nei, mente partiet, i alle fall ikke ny ungdomsskole. Derimot burde man ”støtte arbeidet for å bevare og utbygge den videregående skolen”.

Ny ungdomsskole og videregående skole?
Skolen har alltid vært viktig for det lokale Arbeiderpartiet. Mens partiet hadde ordføreren og styringen på 1990-tallet ble dessuten Drøbak Skole på Seiersten pusset opp og utvidet med et påbygg, og Dal skole ble utvidet.

Men hva med ny ungdomsskole og videregående skole? Kunne de kanskje betraktes som to sider av samme sak? Kunne de begge realiseres i samme prosjekt?

Kommunen skaffet tomt til begge skoleslag på Dyrløkkeåsen, og planer ble lagt. Tomta ble regulert til ungdomskole og videregående skole. Det skulle imidlertid vise seg at den ble for liten. Så da behovet for ytterligere en ungdomsskole blitt følbart på 1990-tallet, ble tomta brukt til dette formålet. Da hadde partiet ordføreren og ansvaret for å gi kommunens unge et tilfredsstillende skoletilbud. En ny, stor skole ble bygd på Dyrløkkeåsen. Det var en skole for framtiden som vakte stor oppmerksomhet blant skolefolk og politikere langt utenfor kommunens grenser.

På Dyrløkkeåsen ble det altså ungdomsskole, men tanken om videregående skole i Frogn ble ikke av den grunn skrinlagt. De fleste elevene fra Frogn hadde lang skolevei. Partiet fortsatte å arbeide for at Frogn som en av de to siste kommunene i fylket endelig skulle få sin egen skole. Fra før huset kommunen et APO-tilbud som Frogn næringsutvikling hadde tatt initiativet til. Det var en filial under den videregående skolen på Nesodden. Men kommunen trengte et bredt, fullverdig videregående opplæringstilbud.

I 1996 fikk så kommunen det avgjørende signalet om at Frogns tur var kommet, men ennå skulle det ta 10 år før skolen kunne ta imot elever og ansatte i et praktbygg på Ottarsrud

Klassedeling og delingstall
Når kommunen skulle spare penger, følte enkelte fristet til å fjerne grensene mellom skolekretsene eller beholde et så høyt delingstall for oppdeling i skoleklasser som mulig. Fjernning eller flytting av kretsgrensene ville gjøre det mulig å sende elever til andre skoler enn den de hørte til. Med det oppnådde man å fylle opp klasser der det var få elever, og unngå å måtte opprette nye klasser der hvor det var mange. Slik kunne man spare penger.

Delingstallet bestemte hvor mange elever det maksimalt kunne være i en klasse. Ble det flere elever enn delingstallet tilsa, måtte det opprettes flere klasser. Det var en stor fordel for elevene, men dyrere for kommunen.

Arbeiderpartiet mente at elevene i Frogn skulle ha et best mulig skoletilbud, og foreslo flere ganger, bl.a. i 1981, et delingstall på 27 i stedet for 30 som var det maksimum staten hadde fastsatt. Skolene hilste en slik eventuell bedring av undervisningsforholdene velkommen, men de borgerlige partiene sa nei. De ville heller ha en utredning.

Det fikk de, men da saken var utredet og kom opp igjen, sa det borgerlige flertallet nei. Bare Venstre støttet Arbeiderpartiets ønske om å forbedre forholdene for elevene.