”… et viktig ledd i arbeiderbevegelsens fremmarsj”

Fyll ødela i mellomkrigstiden mange familier. Arbeiderklassen led mest. Partiet arbeidet derfor iherdig for edruelighet. Partiorganisasjonen vedtok resolusjoner og drøftet midler og mål, mens representantene i de politiske organene, prøvde å fremme edruelighetspolitikken ved å begrense adgangen til alkohol.

I 1938 vedtok partiet en uttalelse som slo fast at ”Representantskapet erkjenner arbeidet for edrueligheten som et viktig ledd i arbeiderbevegelsens frammarsj”. Partiets representanter ble pålagt å fremme forslag i bystyret om ølmonopol, innskrenket skjenketid ved hotellene og inndragning av skjenkerettigheter ved misbruk.

Skjenking og salg av alkohol dukket stadig opp som saker på partimøtene hvor det var enighet om å føre en restriktiv politikk med få utsalgssteder og innskrenket skjenkerett på ”Villa Parr” og de to hotellene.

I mange år etter den 2. verdenskrig stod avhold og måtehold fortsatt meget sterkt i partiet. Flere av partiets grunnleggere fra 1909 var avholdsfolk. De var ennå politisk aktive, og en ny generasjon avholdsfolk var kommet til. Carl Simonsen var først forretningsfører for den frivillige trygdekassa og senere eiendomsformidler i Drøbak, men drev på fritiden utstrakt foredragsvirksomhet og agitasjon for Det Norske Totalavholdsselskap, og hans sønn, Johan Simonsen, som også var en toneangivende politiker i Arbeiderpartiet i Drøbak, var ansatt i Edruskapsdirektoratet.

Og de var ikke de eneste. Verken i Drøbak - eller i landspartiet, som også lenge var dominert av personer som så på alkoholen som arbeiderbevegelsens verste fiende.

Ut over i etterkrigstiden inntok imidlertid partiet en stadig mer liberal holdning til alkohol. Det gikk fortsatt inn for en restriktiv linje ved tildeling av skjenkerettigheter og rett til salg av øl, men fulgte i stadig større grad utviklingen i retning av et samfunn hvor alkoholen fikk større plass, og hvor omsetningen ble fritatt for de mest rigorøse restriksjonene. Verden var blitt mer åpen, folk reiste mer, og det norske samfunnet ble stadig mer tilpasset livsstilen i andre land med et friere syn på alkohol.

I dag ville avholdsfolkene fra lokalpartiets barndom, på alkoholpolitikkens område knapt finne spor etter det partiet som fra 1909 til langt ut på 60-tallet, var den fremste forkjemperen for avhold og forbud, og som bekjempet alkoholen for å redde arbeiderne fra fattigdom og undergang.