Follo Socialdemokrat
Hensikten var at bygningen skulle huse en avis. En flatpresse og annet trykkeriutstyr ble innkjøpt til en pris av 25.000 kroner, og avisa ”Follo Socialdemokrat” ble etablert. Senere ble avisa i samsvar med partidekret omdømt til ”Follo Arbeiderblad”.
Optimismen og entusiasmen var stor. Alle bidro med sitt. I 1919 kjøpte Drøbak Arbeiderpartis kvindeforening - som satt dårlig i det, men hadde få, om enn svært trofaste, medlemmer - ”10 aktier i den nye avis” som det står i protokollen.
I følge møtebøkene og uttalelser fra sentrale personer i det lokale partiet, var avisa i god utvikling da fylkespartiet bestemte at den skulle flyttes fra Drøbak til Ski og etableres i Folkets Hus der. Om flyttingen eller andre forhold var årsakene, er usikkert, men avisa ble deretter raskt en skygge av seg selv, fortelles det.
Kommunistene overtar
I møte etter møte drøftet Drøbak-partiet hva man skulle gjøre for å styrke avisa, men den hadde stadig problemer. Ved siden av journalister skulle avisa bruke lokale partimedlemmer som korrespondenter. Å finne skriveføre personer som kunne utføre jobben ved siden av fullt arbeid, var nesten umulig. Avisa hevdet at skrivekunnskapene ikke var så viktige, for formen kunne redaksjonen ta seg av bare den fikk inn nyhetene, men partimedlemmene vegret seg for å påta seg oppgaven – som var tidkrevende, og som de trolig var redd for at de ikke ville mestre.
Under partisplittelsen i 1920-åra fikk kommunistene kontroll over avisa, omdøpte den til Follo Folkeblad og gjorde den til fylkesorgan for partiet, forteller 100-årsberetningen til Akershus Arbeiderparti. Redaktør ble Johan Medby som nettopp hadde måttet gå fra redaktørstolen i Akershus Arbeiderblad da han forsøkte å gjøre den til et kommunistorgan. Follo Folkeblad ble ikke til stor glede for kommunistene. Avisa gikk konkurs etter et halvt års tid.
Moralsk, men ikke økonomisk støtte
Etter krigen tok Ski-partiet initiativ til å få en arbeideravis i Follo på fote igjen. Drøbak Arbeiderparti drøftet nyetableringen og avgav følgende uttalelse: ”Drøbak Arbeiderparti vil gi avisforetagendet all sin moralske støtte, men kan på inneværende tidspunkt ikke gi noe tilsagn om økonomisk støtte”. Senere vedtok det å kjøpe andeler for ”inntil kr 250”. Flere andeler ble motstrebende kjøpt i årene som fulgte.
I 1946 ble partilag, kvinnelag, ungdomslag og fagforeninger oppfordret til å kjøpe andeler i ”Bladselskapet Follo”. Andelene kostet på det tidspunktet 50 kroner per stykk. Slike henvendelser skulle vise seg å bli gjengangere. Avissaken var oppe til drøfting på nesten alle styre- og representantskapsmøter i Drøbak i årene etter krigen. Gang på gang ble man bedt om å skaffe abonnenter og tegne flere andeler.
Både lokalpartiene i Frogn og Drøbak, kvinnelaget og A.U.L. tegnet seg for andeler. I ungdomslaget sa Gunnar Brynhildsen til tvilende medlemmer som mente at laget ikke hadde råd, at ”starten av en arbeideravis i Follo var en av de viktigste saker som har vært til behandling etter frigjøringa”.
Arbeiderbevegelsens tanker og ideer
Ønsket om et ikke-borgerlig nyhetsorgan som kunne formidle arbeiderbevegelsens tanker og ideer, var stort, og ikke alle skjønte trolig den enorme økonomiske utfordringen som lå foran dem.
Konstituerende møte i ”Bladforeningen” ble i følge møteboka til Follo A.U.F. holdt 4. mai 1947, og avisa gav ut et prøvenummer i slutten av juli samme år. Deretter skulle den komme ut regelmessig fra 2. oktober. Også i årene som fulgte, rykket avisledelsen stadig ut med oppfordringer til bevegelsen om styrke avisas økonomi ved å kjøpe flere andeler og få sympatisørene til å abonnere og bruke avisa som annonseorgan.
Fra 1948 var det vanskelig å få trykt avisa, og hele tiden var det vanskeligheter med produksjonen, utbredelsen og økonomien. I 1951 kunne imidlertid en representant for avisa fortelle representantskapet at vanskene med trykkingen nå trolig var over. Et felles trykkeri for arbeiderpressen i Akershus var etablert, så nå ville Follo-området endelig kunne få en arbeiderpresse som den kunne være fornøyd med.
I debatten uttrykte flere misnøye med at det var lite Drøbakstoff i avisa. I oktober samme år var avisa på ny drøftingstema i representantskapet.
I september 1952 besluttet styret å be avisa om ”fullstendig regnskap” før de var villig til å legge spørsmål om kjøp av flere andeler fram for årsmøtet. Regnskap og budsjett kom, og partiet tegnet to nye andeler.
Kontor i Drøbak stilles i bero
Men ”Follo” som avisa ble kalt, gikk ikke etter forutsetningene. Optimismen hadde åpenbart vært for stor. I 1956 ble det innkalt til ekstraordinær generalforsamling for å drøfte sammenslutning med Moss Arbeiderblad, og mot slutten av 50-tallet ble så Moss og Follo Blad etablert. Det forlenget ”Follos” eksistens, og Follodistriktet var for en tid sikret at avisa kom ut, men opplaget var lite og vanskelighetene store. For Moss Arbeiderblad – det senere Moss Dagblad – ble samarbeidet katastrofalt. Mossingene - også Arbeiderpartiets medlemmer - vendte ryggen til ”Folloavisa”, som de kalte den, og abonnerte på Høyreorganet Moss Avis.
På arbeiderungdomslagets årsmøte i 1957 ble verdiene av de fire andelene laget hadde kjøpt i Follo Arbeiderblad, etter forslag fra revisorene nedskrevet fra kr 200,00 til kr 4,00 - m.a.o. kr 1,00 per andel. Sannsynligheten taler for at kvinnelagets andeler led samme skjebne. Det var forhastet. Lokalpartiet som senere overtok andelene, solgte disse sammen med sine egne andeler, og fikk ganske mange penger i kassa.
I 1958 orienterte forretningsfører Solstad Drøbakpartiet om situasjonen og utfordringene. Han sa at bladet arbeidet tungt, og at tanken om eget kontor i Drøbak måtte stilles i bero. Han foreslo godtgjøring til korrespondenter som skulle samle stoff fra Drøbak. Det hadde vært prøvd før uten suksess. En bred debatt fulgte, men alt man ble enig om, var at styret skulle arbeide videre med saken.
”… da Follo-utgaven er utgått”
Året etter var temaet oppe igjen. Partiet ønsket en bedre ordning for Drøbak, og avisa stilte kr 2000 til disposisjon for ”den person som eventuelt ville overta arbeidet for bladet i Drøbak”. Til tross for flere forsøk fant man ingen som var villig til å påta seg arbeidet.
Rundt 1960 prøvde man seg med en løsning hvor Akershus Arbeiderblad skulle dekke Follo med en egen Follo-redaksjon. Også denne avisa bygde på at distriktet skulle dekkes journalistisk av korrespondenter som fikk betalt for å sende inn stoff. Det viste seg imidlertid også denne gangen så å si umulig å få noen til å påta seg vervet. Noen sa ja, men fungerte ikke slik avisa, eller de selv, ønsket og trakk seg fra oppgaven som var både tidkrevende og byrdefull.
Heller ikke Folloutgaven av Akershus Arbeiderblad ble noen suksess.
I et representantskapsmøte i 1961 erklærte en representant for avisa at den var kommet til Follo for å bli, men sannheten var at den aldri vant fotefeste selv om partiene i distriktet gjorde hva de kunne. Etter hvert gikk avisa inn.
I 1970 avstår årsmøtet i Drøbak-Frogn Arbeiderparti å velge representanter til Akershus Arbeiderblad ”da Follo-utgaven er utgått”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar