Åpne møter

70-tallet var en tid for åpenhet og endring av tilvante forestillinger og innarbeidet praksis. Burde møtene i formannskapet og sektorstyrene være åpne for allmennheten? Medlemmene av representantskapet mente både ja og nei.

Flere av de kommunale utvalgene behandlet saker på et forberedende stadium. Saksforberedelse egnet seg ikke for åpenhet, mente mange. Og så hadde man hensynet til diskresjon og taushetsplikt. Spesielt innenfor det sosialpolitiske området - sosialstyret og barnevernet for eksempel. Slike møter kunne ikke være åpne. I andre styrer og råd var det også mye som hvermann ikke burde få innblikk i. Endelige vedtak i rene, politiske saker derimot var noe annet, men det fikk jo allmennheten kjennskap til gjennom pressen.

Også innen partiet var det delte meninger, men flertallet helte mot at åpenhet ville styrke demokratiet og folks interesse og forståelse for det politikerne drev med. Man kom derfor til at man burde begynne forsiktig og prøve seg fram. Partiet foreslo åpne møter i formannskapet. Så fikk man se. Skeptikerne i enkelte av de andre partiene mente imidlertid at ordningen hadde lite for seg. Folk ville neppe møte opp.

I 1981nedsatte imidlertid formannskapet en komité som skulle lage forslag til en uttalelse fra Frogn kommune. Komiteen mente at ordningen med åpne formannskapsmøter burde fortsette selv om få hadde benyttet anledningen til å være til stede, og ordningen medførte merarbeid for administrasjonen og ekstra utgifter. Derimot var Arbeiderpartiets representant alene om å ville utvide ordningen til bygningsrådet og hovedutvalgene med unntak av hovedutvalget for sosial omsorg som bare burde være delvis åpent. Klientsaker skulle behandles for lukkede dører.

Først etter mange år bredte åpenheten seg til nye deler av det kommunalpolitiske landskapet slik partiet hadde gått i bresjen for.