Oppslutning, organisering og framtidsutsikter

Arbeiderpartiet i Drøbak og Frogn har prøvd ulike organisasjonsstrukturer gjennom tidene. I Drøbak var det fra begynnelsen av ett kommuneparti og fra 1918 i tillegg et Arbeiderkvinnelag. Dessuten fantes det fagforeninger.

Under partisplittelsene ble det avskallinger. I 1921 stiftet sosialdemokratene et eget lokalparti. De trakk seg m.a.o. ut av ”moderpartiet”, og den ”radikale retning” satt igjen med partiapparatet og representerte kontinuiteten.

Hva som skjedde da Arbeiderpartiet og de lokale kommunistene skilte lag, er uklart. Det finnes ingen opplysninger i møtebøkene som kaster lys over dette. Partiets protokoller fra denne tiden er borte, men heller ikke kvinnelagets møtebøker gir innblikk i hva som skjedde.

Og man skal være forsiktig med å gjette, bl.a. fordi navn og begreper - for eksempel kommunistisk - ikke betydde det samme da som de kom til å gjøre senere. Den lokale partifloraen og organisasjonsstrukturen på denne tiden kan for øvrig, som nevnt, vanskelig dokumenteres. På slutten av 1920-tallet ser det imidlertid ut til å ha vært et måtelig sterkt Arbeiderparti. Eventuelle andre partier gått ut fra Arbeiderpartiet spilte en underordnet rolle – i den utstrekning de i det hele tatt fantes. Ved valget i 1927 fikk Arbeidepartiet 193 av i alt 888 avgitte stemmer i Drøbak, m.a.o. en oppslutning på noe over 20 prosent.

Sterkt og med god økonomi
Etter de opprivende årene med splittelse og kamp kamerater i mellom, vokste Drøbak Arbeiderparti seg raskt stort igjen og med god økonomi. Fagforeningene gikk kollektivt med i partiet. Kvinneforeningen og Arbeiderungdomslaget hadde ikke alltid like god oppslutning, men en fast kjerne av entusiaster holdt virksomheten i gang. Pila pekte oppover.

Flere fikk kanskje etter hvert følelsen av å befinne seg i ytterkanten av kretsen uten å slippe inn til det aktive sentrum der avgjørelser ble tatt. For å sikre større grad av representativitet og mindre tilfeldighet, organiserte partiet seg med representantskap og styre, tidvis også forretningsutvalg. De kollektivt tilmeldte fagforeningene, kvinnegruppa og AUL fikk velge representanter, og for å få et forum for dem som ikke var tilsluttet partiet gjennom noen av sideorganisasjonene, dannet partiet i 1938 Drøbak Arbeidersamfunn. De som tidligere hadde vært medlemmer direkte i Drøbak Arbeiderparti, ble med i arbeidersamfunnet. Slik kunne også de direkte tilmeldte medlemmene velge representanter til representantskapet, og for øvrig delta i møter og drøftinger i samfunnet.

Etterkrigstiden
Da Drøbakpartiet kom i gang igjen etter krigen, fortsatte det med den samme organisasjonsstrukturen. Både før og etter krigen varierte frammøtet i representantskapet. Styret sendte jevnlig ut appeller om bedre frammøte.

I de årene etter krigen hvor partiet hadde flertall i bystyret, ordføreren og varaordføreren og formannen i flere kommunale styrer og utvalg, var representantskapet et særdeles viktig politisk verksted. Store – og mange små – saker som ordføreren, formannskapet eller bystyret skulle ta standpunkt til, ble først behandlet i representantskapet. Vedtakene var ofte bindende for partiets representanter i de styrende organer. Medlemmer med møterett i representantskapet fikk på denne måten reell innflytelse på, og makt over, lokalsamfunnets utvikling. Det stimulerte til frammøte og deltakelse.

Frogn
I Frogn var forholdene annerledes. Der var det ett kommuneparti og arbeiderlag i de ulike delene av kommunen, og partiet satt ikke med makta.

Hvor mange medlemmer kommunepartiet hadde, og hvordan det var organisert vet vi ikke. Det er for eksempel ukjent om partiet hadde representantskap som arbeiderlagene og eventuelle andre tilsluttede organisasjoner - for eksempel mulige kollektivt innmeldte fagforeninger - valgte representanter til. Kommunen huset i følge Aschehougs konversationsleksikon i 1922 sprengstoffabrikk, oljeraffineri, møllebruk og flere gartnerier. Dessuten hørte Kaholmene med Oscarsborg til Frogn kommune, men i hvilken grad eventuelle fagforeninger var tilsluttet Frognpartiet, og sendte representanter til et eventuelt representantskap, foreligger det ingen opplysninger om.

Hvordan partisplittelsene på 1920-tallet virket på arbeiderbevegelsens organisasjon i Frogn, vet vi heller ikke, men vi vet at partiet i en del år var ute av kommunestyret. Ved valgene fikk det rundt regnet 50 stemmer eller mindre. Det forteller vel sitt om partiorganisasjonen.

Ved valget i 1927 fikk Arbeiderpartiet i Frogn 77 stemmer. Det gav en oppslutning på rundt regnet 12 prosent. Tallet på stemmer ved valg er som oftest godt i overkant av medlemstallet i et parti, så valgresultatet gir trolig en antydning om størrelsen på kommunepartiet og dets mulighet til å øve politisk innflytelse på denne tiden.

Ti år senere fikk Frogn Arbeiderparti ca 32 prosent av stemmene, altså en framgang på 20 prosent. Hvis vi fortsatt holder fast på at stemmetallet trolig er vesentlig høyere enn tallet på medlemmer, forteller framgangen fra 77 til 307 stemmer i løpet av ti år, trolig likevel om en vesentlig vekst i oppslutningen om partiorganisasjonen.

Etterkrigstiden
Etter krigen og fram til sammenslutningen med Drøbakpartiet i 1961, ser Frognpartiet ut til å ha endret sin posisjon radikalt. I 1947 fikk partiet tett oppunder 40 prosent av stemmene. Samfunnsutviklingen og de politiske erfaringene gjorde vel sitt. Kanskje gav oppslutningen støtet til et bedre organisasjonsarbeid som i sin tur førte til ytterligere framgang. Partiet inntok i et hvert fall en sterk stilling i kommunen – uten at vi vet noe mer konkret om selve partiorganisasjonen og hvordan den var innrettet, enn vi vet om førkrigstiden.

Ved det første valget etter krigen fikk partiet inn 7 representanter i herredsstyret – utelukkende menn. Heller ikke de to andre partiene som var representert, Høire og Bondepartiet, hadde kvinner i sine grupper.

I Drøbak hadde partiet gjort seg sterkt gjeldende før krigen. Partiet var aktivt og arbeidet godt, kvinnelaget var i full drift og hadde stadig møter, det samme hadde arbeidersamfunnet og arbeiderungdomslaget. Fagbevegelsen hadde også vind i seilene og gjorde seg stadig sterkere gjeldende, faglig – og politisk via det kollektive medlemskapet i partiet.

I 1937 var oppslutningen ved kommunevalget ca 36 prosent. 379 personer i Drøbak gav sin stemme til partiet. I 1947 stemte vel 49 prosent av byens befolkning på Arbeiderpartiet.

I begge kommuner ser Arbeiderpartiet ut til å ha drevet godt fram til kommunesammenslutningen. De borgerlige satt med makta i Frogn, men partiet mente selv at det hadde godt politisk gjennomslag, og tok gjerne sin del av æren for den utviklingen som hadde funnet sted fram til 1961. I Drøbak var det Arbeiderpartiet som satt ved roret og styrte med så fast hånd at de til tider ble beskyldt av de borgerlige for maktfullkommenhet.

Etter sammenslutningen
Arbeiderpartiet i de to kommunene som skulle bli til én, stod altså sterkt da de foregrep kommunesammenslåingen og sluttet seg sammen i 1961. Drøbakpartiet utmerket seg med en sterk, forgrenet organisasjon som omfattet både unge, kvinner, fagorganiserte og alminnelig politisk interesserte menn og kvinner, og hadde en rekke dyktige og erfarne organisasjonsarbeidere og politikere av begge kjønn. Det hadde også Frognpartiet.

Det nye partiet hadde derfor mange å velge i, når tillitsmannsrekkene skulle fylles opp med personer av begge kjønn. Hadde noen fryktet at sammenslutningen skulle ta overskuddet og virkelysten fra de mest patriotiske i begge leire, ble de snart beroliget. Partiarbeidet blomstret, og oppslutningen økte.
De lokalpolitiske oppgavene var fortsatt mange, og partifellene brettet opp ermene og stilte opp for å ta i et tak.

En ny tid var imidlertid i ferd med å trenge seg inn – i samfunnet for øvrig og i de politiske partiene. Entusiasmen begynte å avta. At folk fikk andre interesser og prioriterte annerledes ble etter hvert merkbart – både i de tilsluttede organisasjonene og i selve kommunepartiet. Og ved valgene.

Representantskapet arbeider tungt
På 1970-tallet ble representantskapets innflytelse – og dermed betydning – etter hvert gradvis mindre. Kvinnelaget hadde jevnt over god virksomhet, men også det arbeidet fra tid til annen tungt. AUL, som gikk over til å bruke betegnelsen AUF, arbeidet i rykk og napp uten at det på noen måte hang sammen med navneskiftet. Perioder med ny medlemstilgang og økt møteaktivitet, ble avløst av stagnasjon. Det kollektive medlemskapet kom etter hvert i miskreditt. Foreningene reduserte tallet på kollektivt tilmeldte medlemmer, og noen foreninger mistet sitt fotfeste i Drøbak og Frogn da bedriftene forsvant – eller foreningene slo seg sammen i større enheter som ikke følte umiddelbar tilknytning til Drøbak.

Arbeidersamfunnet derimot arbeidet godt. Det rekrutterte medlemmer og drev synlig utadvendt møtevirksomhet – fra tid til annen med trekkplastre som for eksempel Einar Gerhardsen. Mange medlemmer fikk imidlertid øyensynlig utløp for sitt behov for møter og sosialt fellesskap med meningsfeller der. Det var derfor ikke alltid like lett å finne folk som var villig til å representere Samfunnet i representantskapet.

Flere ganger så partiet gjennom fingrene med representantskapsordningen og innbød alle medlemmer til møtene, noen ganger med talerett, andre ganger også med forslags- og stemmerett. Det var tiltak som viste i hvilken retning utviklingen gikk.

Fra slutten av 70-tallet og opp til midten av 80-tallet kunne man ane en viss oppblomstring i aktiviteten, men det var selve partiet som var drivkraften. Arbeidersamfunnet og Kvinnelaget slet. Møtene måtte konkurrere med fjernsyn og annen frivillig virksomhet om personer som satt i ”tidsklemma”.

Organisasjonsstrukturen under lupen
I 1985 satte lokalpartiet ned en arbeidsgruppe som skulle vurdere organisasjonsstrukturen. Den kom til at Arbeidersamfunnet og Kvinnelaget burde bestå, og at representantskapsordningen måtte bli opprettholdt. Arbeidsgruppa hadde fem medlemmer, og innstillingen var enstemmig.

Men utviklingen hadde åpenbart gått fra denne strukturen. Bare tre år senere la Drøbak Arbeidersamfunn ned virksomheten. I 1991 fulgte Drøbak Arbeiderkvinnelag etter.
Stadig nye generasjoner av unge hadde gjennom tiden holdt arbeiderungdomslaget i gang, men oppslutningen hadde gått i bølger. Fra 1980-tallet var virksomheten ujevn, ofte sporadisk, og laget rekrutterte få nye til medlemsrekkene og partiarbeidet.

Med bortfallet av det kollektive medlemskapet og nedleggelsen av de tilsluttede organisasjonene var partiet tilbake der hvor det startet, med ett sentralt kommuneparti hvor sympatisører og meningsfeller står som medlemmer, og hvor de utøver sin eventuelle politiske medinnflytelse i drøftinger med partiets tillitsvalgte og dets representanter i kommunestyret og i kommunale styrer, råd og komiteer.

Vitalisering
På 1990-tallet ønsket partiet å gjøre et nytt forsøk på vitalisere partiet. Medlemmene ble invitert til organisasjonsmessig nytenkning og eksperimentering. I stedet for å overlate initiativet til den tradisjonelle partiorganisasjonen med styret som det organet som skulle ha ansvar for å tenke nytt, fikk partiets medlemmer i sektorstyrene i oppdrag å drive møtevirksomhet og rekruttering med utgangspunkt i de politiske programmålsettingene på de respektive saksområdene.

Dette førte til en viss oppblomstring i aktiviteten, men det viste seg vanskelig både for utvalgene, og for styret som skulle koordinere virksomheten og trekke de organisatoriske konsekvensene, og å følge opp de mange initiativ som ble tatt. Behandlingen av de politiske sakene krevde tid og oppmerksomhet, og de fleste som ville gjøre seg kjent med politikken og ønsket å stifte nærmere bekjentskap med partiet, hadde en bred politisk interesse, og fant det mindre tilfredsstillende å knytte seg til bestemte saksfelt. Etter hvert syntes møtevirksomheten dessuten å ha nådd et metningspunkt, og aktiviteten avtok.

I dag
Vi har skrevet at de fleste partier har langt flere sympatisører og velgere enn medlemmer. I dag er dette riktigere enn det noen gang har vært. Også når det gjelder Frogn Arbeiderparti. Ved kommunestyrevalget i 2007 fikk Arbeiderpartiet 1295 stemmer. Medlemstallet var på samme tid om lag 120.
Partiets velgere kan tolkes som et fond av potensielle medlemmer som danner grunnlag for intensivert medlemsverving, og revidering av organisasjonsstrukturen og møtevirksomheten med sikte på å skape et miljø og et forum for politisk arbeid, hvor sympatisørene føler seg hjemme og ønsker å ta et felles tak for felles sak.

Men det kan også tas som en bekreftelse på at færre enn tidligere ønsker å knytte seg formelt til det partiet de stemmer på, og at færre ønsker å delta i utviklingen og iverksettingen av politikken.

Kanskje må de politiske partiene møte denne utfordringen med å få sympatisørene og velgerne i tale, og forhøre seg om hva som kan gjøres for at samfunnsbevisste personer skal delta i den dugnaden som det lokalpolitiske arbeidet er en helt avgjørende bestanddel av.

Kanskje vil økonomiske tilbakeslag og sosial usikkerhet for en tid øke interessen for å være med å ta ansvar for og øve innflytelse på hvordan samfunnet skal utvikles og styres, men at dårlige tider skal gi varige endringer og på ny skal gi oppslutning om tradisjonelle møte- og arbeidsformer, er det kanskje liten grunn til å vente.

Skal Frogn Arbeiderparti kunne feire nye jubileer om 50 eller 100 år, må ikke bare det politiske innholdet endres i takt med samfunnets utvikling og nye utfordringer, men også organisasjonsstrukturen og arbeidsmåtene må utvikles slik at politikken – dvs. dugnaden for fellesskapet – igjen appellerer til nye generasjoner av ansvarsbevisste mennesker, som innser at politikken må skapes av hver ny generasjon, og at demokratiet er av hengig av at det politiske arbeidet ikke forfaller.

Så vel dagens som framtidens ledere av arbeiderbevegelsen i Frogn, vil derfor stå over for store utfordringer. Oppslutningen ved valgene gir nøkternt grunnlag for håp om at utholdende, og stadig fornyet, innsats vil kunne sørge for at Frogn Arbeiderparti også i framtiden vil spille en avgjørende rolle i utviklingen av et enda bedre lokalsamfunn for dem som er så heldige å kunne bo og leve i Frogn kommune.