Hermetikkfabrikken

Hermetikkfabrikken, som på det aktuelle tidspunktet formodentlig holdt til i den tidligere E-verksbygningen som lå mellom båthavna og Badeparken – altså der tapetfabrikken Tento senere flyttet inn - var ikke noe syn for øyet. Den burde gjerdes inn, mente mange, både fordi den var lite pen, og fordi folk på en tydelig måte burde få vite om grensen mellom det offentlige området og fabrikken.

Drøbak trengte arbeidsplasser. Slik sett var hermetikkfabrikken god å ha, men dessverre var den avhengig av en råvaretilførsel som kunne variere. Det ble derfor mye sesongarbeid.

I 1929 søkte fabrikken om få bygge nytt uthus – enten i tre eller ved hjelp av ”Apollonplater”. Flere var betenkte, men større plass var nødvendig for å kunne beholde arbeidsplassene. Arbeiderpartiet var derfor for, selv om det hadde vært bedre med 2-3 mann som hadde jobb hele året, enn alle deltidsstillingene, uttalte Carl Simonsen.

I det fikk han støtte av flere. Ikke fordi de i og for seg var motstandere av deltidsarbeid, men fordi de var betenkt over alle damene som på denne måten ble trukket til Drøbak for å bli beskjeftiget en kortere tid. At fristelsene for byens herrer kunne bli store, stod ikke i avisa, men kunne leses mellom linjene. Gjerde kunne derfor i alle tilfelle være greit å ha.