En beretning til ungdomslagets 25-årsjubileum i 1958 forteller at bakgrunnen for opprettelsen av laget var å finne i den generelle sosiale og politiske situasjonen i mellomkrigstiden. Den sosialistiske ungdomsbevegelsen kjempet ”skulder ved skulder” med Arbeiderpartiet for å avskaffe nød og fattigdom og få ”hele folket i arbeid”, skriver Kjell Wangen som førte beretningen i pennen.
Kjell Wangen var på 1950-tallet en av de drivende kreftene i det lokale arbeiderungdomslaget. Han var også formann i Akershus distriktslag av A.U.F.
”Frihet fra frykt og frihet fra nød”
”Arbeiderpartiet vant ikke bare valget, men de vant også noe mere, noe som det arbeidende folk hadde lidd under i generasjoner. De vant ”Frihet fra frykt og frihet fra nød,” erklærer beretningen med patos.
På trettitallet ser laget ut til å ha hatt et stort antall aktive medlemmer, stor aktivitet og god økonomi. Tiden med intern strid og partisplittelse var over. En ny landsungdomsfylking hadde tatt over etter den som fulgte kommunistpartiet. Arbeiderpartiet hadde i 1935 overtatt styringen av landet. Framtidsutsiktene så lysere ut enn på lenge, og optimismen var stor. Det var også interessen for å bidra til ny vekst og framgang. Ungdommen ville være med og ta ansvar.
T.v.: Drøbak A.U.L. er i følge protokollene stiftet 25. august 1936, men fanen forteller at laget ble stiftet 9. juni 1918. Forklaringen er trolig at laget ble stiftet på ny i 1936 fordi det opprinnelige laget fulgte kommunistpartiet ved partisplittelsen.
Krav om eksklusjon
Det første medlemsmøtet som de foreligger beretning om, ble holdt i Hotel Britanias festsal tirsdag 25. august 1936. På møtet tok Johan Jørgensen opp en kjedelig sak. Han foreslo at ungdomslaget skulle kreve at partiet ekskluderte Johan Groth som hadde medvirket til at kommunen ansatte en uorganisert sjåfør. Etter en viss debatt om effekten, ble kravet om eksklusjon enstemmig vedtatt. Om det derimot fant gehør i partiet er det mer tvil om. Ingen ting tyder på at det ble til mer enn en demonstrasjon fra ungdommens side.
Johan Groth var da heller ingen hvem som helst i Drøbak Arbeiderparti. Han var en veteran som hadde vært med fra partiet ble stiftet, en betrodd partitillitsvalg og lokalpolitiker. Om han i 1936 allerede var æresmedlem i partiet, er usikkert. Hvis ikke, ble han det kort tid senere. Johan Groth var ikke en mann uten videre kastet ut av partiet.
Johan Groth var ikke den eneste som ble utsatt for de unges vrede. Når de hadde ordet på partimøtene, ville de snakke i fred, uten avbrytelser, men partiformannen avbrøt stadig vekk. John Jansen ville at laget skulle sende en skrivelse om ”denne skadelige trakassering”, men ble etter en lengre debatt nedstemt. Man skulle heller påpeke avbrytelser hvis det skjedde igjen, mente flertallet.
Sjakk og dragkamp
A.U.L.-virksomheten må i de aller første årene i stor grad ha vært en sak for unge menn. Det var de som første an. I 1936 foreslo Kåre Evensen at laget skulle opprette en syklubb for ungdomslagets jenter. Begrepet ”syklubb” var kanskje ikke så diskriminerende som det lyder i dag. Også partiets kvinnelag kalte seg tidvis syklubb.
Erfaringene tilsa imidlertid at det ikke ville gå å opprette syklubb for A.U.L.-jentene i Drøbak. Laget hadde forsøkt tidligere uten å lykkes. Man fikk derfor vente. Derimot mente styret at laget burde forsøke å få i gang en sjakklubb.
Året etter kom imidlertid syklubben i gang. Da ville guttene også ha sitt tilbud realisert, et forum for mer hobbypregede aktiviteter som de kunne dyrke i tillegg til lagsarbeidet og politikken, nemlig en klubb hvor de kunne spille sjakk og drive med dragkamp.
”Viljen” og ”det røde hjørne”
I mange år, både før og etter krigen, skrev ungdomslagets medlemmer lagsavis som ble opplest på møtene. Avisa bar det stolte og sterkt symbolpregede navnet ”Viljen”. Lagsavisa er ikke limt inn i protokollene eller samlet på annen måte – og dessverre ikke overlevert til senere generasjoner.
Avisarbeidet gikk ikke alltid knirkefritt. Noen likte å skrive og var både flinke og villige, men andre ganger skulle det mye mas til. På flere møter måtte referenten skuffet konstatere at den eller de som hadde fått i oppdrag å skrive, ikke var møtt fram og kunne lese opp produktet, eller ikke hadde gjort det de skulle.
Enkelte ganger ble en person valgt som redaktør for flere nummer. Da fikk de litt tid på seg. Eller de som skulle skrive neste nummer, ble valgt på det foregående møtet. Da ble tiden knapp, men som regel mente referenten at medlemsavisa var god – når den først forelå.
En tid sluttet den ”langtidsoppnevnte” redaktøren å skrive. Da styret ville overlate oppdraget til andre, nektet han å levere avisa i fra seg. Laget måtte derfor avskrive den som tapt. Nye skribenter sviktet også, og referenten kunne syrlig konstatere at ”da det ikke hadde vært mulig å få noen til å lese op, og ”Viljen” som sedvanlig ikke utkom, sakset redaktøren stoff fra Arbeiderungdommen”. Men selv om den tilsynelatende så død ut, ble den håndskrevne avisa vekket til live igjen og gjorde stor lykke på medlemsmøtene.
Medlemmene laget for øvrig også en veggavis - med navnet ”det røde hjørne”. Der slo de opp aktuelle saker, eller det som lå dem spesielt på hjertet.
Økonomiske problemer
I 1937 var lagsstyret misfornøyd med oppslutningen, økonomien og aktiviteten. Fester ble arrangert for få nye medlemmer til å melde seg inn, og for å få gamle til å oppta medlemskapet igjen, og basarer, utlodninger, pakkeauksjon og kronerulling ble satt i verk for å skaffe penger, men det monnet lite. Det gikk så langt at Jon Jansen foreslo ”at laget ophører”. Dette fik han imidlertid ikke de andre med på, men styret måtte prøve å finne billigere lokaler enn i Avholdslokalet og på Reenskaug.
Partiet led også – og ikke alltid i stillhet - under ungdomslagets sviktende økonomi. Kontingenten ble ikke betalt. Hva gikk pengene til? Partiet foreslo at deres egen revisor skulle revidere A.U.L.s regnskap, men det ville ikke de unge. De ville ha sin frihet og fortsette slik det var og hadde vært. Kontroll skulle de ha seg frabedt.
Olaug Myhre
Selv om jentene hadde fått sin egen ”syklubb”, nøyde de seg ikke med å pleie sine hobbyer. De kom stadig sterkere med i selve lagsarbeidet. Det var åpenbart ingen motsetning mellom sosialt samvær, og forpliktende lagsarbeid. På generalforsamlingen i mai 1937 ble Ruth Andresen foreslått som formann. Hun fikk 7 av 22 stemmer. Odd Westerskov ble valgt mot sin vilje.
Jenter satt i styret og hadde en tid vært sekretærer og hatt ansvar for protokollen. Nå var det kommet flere jenter inn i styret og i forskjellige utvalg. På den neste halvårsgeneralforsamlingen, i september samme år, fikk laget sin første kvinnelige formann, nemlig Olaug Myhre.
Men jentene måtte også gjøre ”jenteting”. Som kjøkkenkomité ble det valgt tre jenter, og da en ”oppvaskgjeng” senere skulle oppnevnes, kom den til å bestå av fire jenter – ingen gutter. Men ikke bare ”typiske jentesysler” var overlatt til jentene. Likestillingens tid var kommet. I 1938 var hele virksomheten kvinnedominert. Utviklingen gikk sakte, men den gikk den riktige veien.
Tramgjeng og talekor
I førkrigstiden gjorde A.U.L. en betydelig innsats ved valgene. De agiterte, laget opptog, produserte plakater med slagord og dannet ”tramgjeng” og talekor. Tramgjengene sang og opptrådte og var sammen med talekorene populære virksomheter i mellomkrigstiden, etter alt å dømme også i Drøbak. I 1937 tok ungdomslaget etter forslag fra Hjørdis Sundberg, opp igjen disse aktivitetene som hadde ligget nede en stund.
Også når det ikke var valgkamp, ble det sunget mye på møtene, og laget arbeidet hardt for at en teatergruppe det hadde oppnevnt, skulle fortsette virksomheten selv om de oppnevnte hadde fått ”betenkeligheter” og gjerne ville bakke ut. ”Skuespillerne” fikk ikke fred. På møte etter møte var det medlemmer som ville vite hvordan det gikk med arbeidet. Til slutt ser det ut til at de måtte i ilden.
Over kommunegrensene
Fra tid til annen søkte ungdomslaget i Drøbak kontakt og samarbeid med Frogn A.U.L. – men også med andre ungdomslag i området som for eksempel Myklerud, Kolbotn, Oppegård, Vestby, Son og Ås A.U.L., og med lag i Oslo. Lagene hadde fellesmøter, og deltok på hverandres medlemsmøter, og de var med på fester og turer hos hverandre.
Et besøk på en fest som arbeiderungdomslaget i Ski arrangerte, forløp ikke særlig heldig. Festen var preget av fyll og slagsmål, noe representantene fra Drøbak fant helt uakseptabelt. I Drøbak var forbindelsen mellom partibevegelsen og avholdsbevegelsen tett og fast. Og de skuffede festdeltakerne lot ikke de skyldige dø i synden. En skarp resolusjon ble vedtatt.
Hushjelper og arbeidsløs ungdom
Arbeiderungdomslaget var som nevnt, slett ikke bare opptatt av sosiale sammenkomster. I juni 1937 tok styret initiativ til å få avsatt midler på kommunebudsjettet til jobber for arbeidsløs ungdom, og hushjelpenes situasjon lå lagsmedlemmene tungt på hjertet. Mange hushjelper levde og arbeidet under uverdige forhold, mente ungdomslaget, derfor burde de organisere seg. Sammen med fagbevegelsen arrangerte A.U.L. møter der hushjelpene fikk høre hva de ville oppnå ved å stå sammen i et solidarisk fellesskap.
Ungdomslagets 5-årsjubileum i 1938 ble feiret med fest på Reenskaug. Prisen for ”varm aften, kaffe og kaker” var 4 kroner. Arrangementet var vellykket, men gikk med et underskudd på kr 55,35. Kassabeholdningen var kr 55,00. Etter festen var kassa m.a.o. tom. Fester pleide ellers å være en sikker inntektskilde, som ofte bidro til å rette opp en dårlig økonomi.
Ingen tegn til krig
Høsten 1939 og våren 1940 gikk lagsarbeidet sin vante gang. Ingen kan av protokollene se hva som var i ferd med å skje ute i Europa. Tyskland var gått inn i Polen, og en storkrig truet, men det satte ikke preg på virksomheten i Drøbak. I alle fall kom det ikke til uttrykk i protokollene. Laget arbeidet ufortrødent slik det hadde gjort. I mars 1940 la både ungdomslaget og 1. maikomiteen planer for feiringen av dagen. Laget kjøpte 100 eksemplarer av ”Arbeiderungdommen” til videresalg, og partiet ba ungdomslaget høyne kontingenten for å kunne finansiere høsten valgkamp. Optimismen var tilsynelatende stor.
Den 6. april var krigen tre dager unna. Drøbak A.U.L. holdt generalforsamling i Avholdslokalet. Medlemmene besluttet å la inntekten av utlodningen på møtet gå til Finland. Finlandshjelpen var en oppgave laget støttet varmhjertet opp om. Gunnar Brynhildsen ble valgt til formann. Trolig for den lengste funksjonsperioden noen formann i ungdomslaget har hatt. Den varte godt over fem år.
For tre dager senere inntok tyskerne landet.
Laget gav seg ikke
Men laget la ikke ned virksomheten umiddelbart. 28. mai var det styremøte. Også denne gang i Avholdslokalet. 6 av 8 var til stede. Møtet valgte Gunnar Brynhildsen som representant til et tillitsmannsmøte i Oslo 2. juni. Styret hadde ordinært møte 4. juni. Av møteboka framgår det at laget ønsket å få inn kontingenten og komme i normal drift. Plan for sommermøter ble vedtatt, og dagsorden for medlemsmøte 8. juni satt opp.
T.h.: Ruth Brynhildsen bodde i "Åttekanten" som lå i krysset mellom Torggata og Osloveien, rett utenfor inngangen til det nåværende Narvesenutsalget. A.U.L. holdt mange av styremøtene sine i "Åttekanten" .
Så er det slutt på protokollen. Optimistisk tar laget en ny protokoll i bruk og skriver referat fra medlemsmøtet lørdag 8. juni 1940. Forsamlingen åpner møtet med å synge ”Norge for folket” uten tanke på at landet er okkupert, og at okkupantene kanskje ikke vil like patriotiske demonstrasjoner – heller ikke i form av sang. Planen for sommermøtene blir enstemmig vedtatt.
Og sommermøtene ble holdt som planlagt – til berammet tid og i friluft. Ikke som en spesiell forholdsregel for å unngå innblanding fra okkupasjonsmakten, men fordi laget alltid hadde friluftsmøter på denne tiden av året – når været tillot det.
Møtene ble åpnet med patriotiske sanger. Det var sedvane, og ungdommene fant ingen grunn til å avvike fra tradisjonen – aller minst nå når utvist patriotisme var viktigere enn noen gang. Arbeiderungdomsfylkingen ba i et skriv lagene gå ”aktivt inn for arbeidet i den krisetida vi nå lever i”. Det gjorde laget i Drøbak, som for øvrig bestilte Norges-nåler til kr 0,50 pr stk.
Gunnar vil ikke mer
På medlemsmøtet som holdes i Sandspollen den 2. juli blir rutinene brudt. Medlemmene må ta den nye tingenes tilstand inn over seg. Formannen, Gunnar Brynhildsen, sier at han ikke har ”noen lyst til å sitte som formann lenger, da han ser hvorledes de fleste av lagets medlemmer er overfor de tyske soldater”. Han vil at nestformannen skal rykke opp. Det får han ikke de andre med på. Laget kommer i stedet til at det vil legge ned virksomheten inntil videre. Da kan Gunnar Brynhildsen fortsatt stå som formann. Det går han med på. Lagets eiendeler blir besluttet gjemt hos styremedlemmene – litt her og litt der.
Styret tar seg tid til å avholde ytterligere to styremøter. Begge i Avholdslokalet. Det siste 16. august. Da er møteforbud inntrådt, men 7 styremedlemmer er likevel til stede. Som i trass vedtar styret å ta opp møtevirksomheten igjen, og å sende et brev til politimesteren om dette. 50 allsangbøker bestilles. Neste møte ble berammet til lørdag 29.9. kl 20.00.
Etterkrigstid
Det møtet ble det etter all sannsynlighet ikke noe av. Neste protokollinnførsel to linjer nedenfor, er datert 22. juni 1945.
Etter nærmere 5 års opphold, fortsetter styret - nærmest som om ingen ting er hendt. Gunnar Brynhildsen er fem år eldre, men fortsatt formann, valgt før krigen. Protokollen fra siste styremøte i året 1940 ”blev opplest, ingen bemerkninger”. Ungdomslaget er i gang igjen.
Men medlemmene er altså blitt 5 år eldre. Fortsatt er det den gamle generasjon som preger arbeidet. Etter hver dukker imidlertid nye navn opp. Et generasjonsskifte er så smått i gang. En stor andel av de nye er jenter.
Nye mål
I årene før krigen hadde laget stadig arrangert kveldskurs og studiesirkler. Dette arbeidet fortsetter med fornyet styrke nå når krigen er slutt. Medlemmene er med i studiegrupper, både i egen regi og som deltakere i andres – for eksempel distriktsstyrets – kursopplegg.
I 1946 foreslår laget at kommunen oppretter en kommunal ungdomsnemnd. Initiativet kommer sentralt fra, men Gunnar Brynhildsen sørger for at ungdomslaget følger opp med et lokalt initiativ.
Samme år ber Arbeidernes ungdomsfylking lokallagene ta affære over for medlemmer som har ”vist dårlig nasjonal holdning”. Styret i Drøbak A.U.L. kan ikke se at noen hos dem har ”vist sig utpreget unasjonal,” og legger skrivelsen bort.
1. premie i abonnementstegning
Partiavisene led overlast under krigen. Både de lokale, og Arbeiderbladet som engasjerer partiets underorganisasjoner i en storstilt vervingskampanje med premier for å få flere abonnenter og for å komme på fote igjen. 1.premien går til Drøbak A.U.L. som kan sette 250 kroner inn på lagets bankkonto.
I august 1947 drøfter styret i ungdomslaget forslaget til valgprogram for kommunevalget. Laget er nesten like visjonært som Johan Simonsen hadde vært et år tidligere, og går inn for sentralskole for Drøbak og Frogn. Dessuten kjemper de for boligbygging, for å få lagt om kommunegrensen slik at Seiersten og Thorkildsbyen blir deler av Drøbak, og for å få bygd et Folkets Hus eller et påbygg til kinolokalet.
Samarbeid med Frogn
Da Follo kretslag av A.U.F. etter krigen lurer på om ikke Frogn bør få eget A.U.L. sier Drøbak-laget nei. Flere av medlemmene i Drøbak A.U.L. bor i Frogn, og ha to lag vil være å splitte kreftene. Flere av de mest aktive er dessuten fra Frogn. Får Frogn eget lag, vil Drøbak A.U.L. bli årelatt.
Andre kilder mener at Frogn likevel en tid hadde eget arbeiderungdomslag, som fra tid til annen samarbeidet nært med Drøbak-laget. I Frogn gikk aktiviteten åpenbart i bølger. Til tider ble samarbeidet så nært, at Frognungdommen i praksis var en del av ungdomslaget i Drøbak –selv når de formelt sett hadde eget lag. De var imidlertid fortsatt Frognbeboere og burde derfor delta i partimøtene der, for senere å bli medlemmer av Frogn Arbeiderparti, mente Frognpartiet, som syntes at laget i Drøbak burde hete Drøbak og Frogn AUL. Det førte ikke til noe. En tid senere foreslår et av ungdomslagets styremedlemmer navneendring, men blir avvist med at man får vente og se hvordan det vil gå med en eventuell kommunesammenslåing.
Nye problemer
I årene før krigen stod ungdomslaget stort sett på egne bein – også økonomisk. Noen ganger var økonomien dårlig, men en vellykket fest kunne rette opp mye. Etter hvert ble det imidlertid nødvendig å be partiet om hjelp.
I årenes løp har lokalpartiet mange ganger strakt ut en hjelpende hånd og hjulpet ungdomslaget over forskjellige vanskeligheter. I 1951 konstaterte ungdomslagets formann i partistyret at det ”stod dårlig til både økonomisk og driftsmessig”. Laget skyldte vel 250 kroner. Partiet bevilget 200 kroner og oppryddingsmøte i ungdomslaget ble berammet, men i 1955 var det problemer igjen. Protokollen forteller at ”laget ligger langt nede for tiden”, og at det skal ha møte med kommunepartiet for å ”forsøke å få gjenopprettet laget og aktivisere nye medlemmer”. Dette falt paradoksalt nok i tid sammen med at et av Drøbaklagets medlemmer, Kjell Wangen, var leder i distriktslaget – dvs. det som i dag er fylkeslaget – av AUF.
Men resultatet av redningsaksjonen kan ikke ha svart til forventningene for noen måneder senere er kassa tom. Laget fortsatte imidlertid ufortrødent, og ved årets slutt kunne formannen berette om 11 nye medlemmer, selv om laget så vidt hadde ”forlatt startgropa” som det sier.
En konsolidering må ha skjedd. I august 1956 var kassabeholdningen 1.700 - 1.800 kroner. I november var økonomien ”ikke mye å skryte av”. Da var det bl.a. kjøpt skrivemaskin slik at laget kunne skrive stensiler, rekrutteringsbrev og innmeldingsblanketter.
Norske flagg
I løpet av krigen ble mange mer ”nasjonalsinnede” enn de tidligere hadde vært. Personer som før bare kunne tenke seg å gå under rene, røde flagg, aksepterte nå at det norske flagget var et samlingsmerke for alle. Under ”Jentenes kveld” på Avholdslokalet 11.11.1953 overrakte de arbeiderungdomslaget to norske flagg med stenger.
Medlemmene i arbeiderungdomslaget var stadig opptatt av å utvide sin horisont og erverve ny kunnskap – for eksempel bedre organisasjonsferdighet. Slike kurs ble organisert lokalt, eller i regi av krets- eller distriktslaget. I 1955 var flere medlemmer fra Drøbak på kurs på hytta til Lillestrøm A.U.L. Kjell Wangen fra Drøbak, som var formann i Akershus Distriktslag av A.U.F., trimmet deltakerne i møteledelse og rapportskriving. 15 deltakere fra Skedsmo, Nannestad ”og helt nedenfra Drøbak” var med, kan Follo fortelle. Medlemmene i Drøbak deltok også på liknende og andre kurs på folkehøgskolene på Malmøya og Sørmarka og på Utøya.
Ny giv
Etter ytterligere en nedgangsperiode med liten aktivitet, dårlig oppslutning og sviktende kontingentinngang, fikk laget på halvårsmøtet i oktober 1955, et nytt og meget ambisiøst styre. Formannen, som ganske nylig var kommet til Drøbak, la fram et omfattende programnotat, og gav uttrykk for at han ville gjøre sitt til at ”ungdomslaget ikke blir en selskapsklubb, men et politisk ungdomslag”. Det var et løfte han langt på vei klarte å holde.
Styret begynte friskt. Et møte i kinoen med statsråd Ulrich Olsen som foredragsholder ble ”et godt møte, men dårlig besøkt”. På et medlemsmøte hvor dr. Broch snakket om ungdom og helse, var det 40 personer til stede. Ellers var det møter hvor AUF-formannen, Bjørn Sørensen, snakket om fylkingen, Rolf Hofmo om ”Samfunnshus, ungdoms- og idrettsarbeide”, og friidrettsmannen Audun Boysen om ”Idretten – dens lyse sider og skyggesider”.
På midten av 1950-tallet tok ungdomslaget dessuten klart standpunkt i flere lokale saker, som laget ville at kommunepartiet skulle følge opp. Bygging av samfunnshus ble foreslått, men møtte en viss treghet i systemet. Laget holdt imidlertid på at det burde bygges samfunnshus på Seiersten. Dessuten ville det ha etablert et Ungdommens selvbyggerlag som ville gjøre det mulig for unge mennesker å ”jobbe inn” innskuddet med egeninnsats. Slik kunne selv personer uten kapital få et sted å bo. Bystyregruppa var imidlertid betenkt. Et møte med kommunepartiet om saken, førte ikke til enighet.
Parr-tomta eller Seiersten?
En sak som skapte strid og motsetninger, var hva man skulle bruke Parr-tomta til, og hvor et eventuelt samfunnshus burde ligge. Protokollen fra ungdomslagets behandling av saken var sendt representantskapet.
De unge var meget kritiske til partiets behandling. Bystyret med partiets bystyregruppe i spissen hadde i stillhet utarbeidet et prosjekt for Parr-tomta, og ville, etter ungdomslagets mening, sette i gang forberedende arbeider for å stille motstanderne over for et fait accompli. Ungdomslaget var uenig i planene og mente at laget var holdt utenfor ved at saken ikke var forelagt representantskapet. A.U.L. ville ha skole og samfunnshus på Seiersten. Motstanderne mente at å legge samfunnshuset på Seiersten, ville fordyre prosjektet. På Seiersten ville det dessuten ”kun tjene til formål for Idrettsforeningen”.
AUL-formann Gunnar Mikkelsen gav seg ikke, og forlangte følgende forslag satt under avstemning:
”1. Formannskapets forslag i sak 99 1956 (Parrprosjektet) omgjøres derhen at bystyret ikke bindes til Parrprosjektet.
2. Det nedsettes en tremannskomite fra Drøbak Kommune som tiltrår den valgte komite fra Frogn vedrørende løsning av spørsmålet de høyere skoler.” Forslaget falt mot 4 stemmer. Mikkelsen trakk derpå forslag 2 tilbake. Men ikke punkt 1.
Da melder vi oss ut
Men ungdomslaget nøyde seg ikke med det. Lagsformannen sendte et brev til partiet og klaget på at saksbehandlingen hadde vært i strid med vedtektene. Det ble ikke tatt nådig opp. Partiet prøvde å presse A.U.L. inn i folden, men ungdomslagets styre svarte med å fremme forslag til en resolusjon som sa tydelig ifra om den behandlingen det mente saken – og de selv – hadde fått:
”Et angrep, personforfølgelse eller annen form for påtale mot laget eller en eller flere av lagets tillitsmenn og medlemmer, vil føre til eventuell utmeldelse av Drøbak Arbeiderparti. Idet ungdomslaget ved henvendelse til fylkingen, fylkespartiet og landspartiet fikk klar beskjed om at det ikke var noe til hinder for å avholde møtet om kommunesammenslåingen. De overnevnte organisasjoner så det uriktig at ikke Drøbak Arbeiderparti hadde holdt møte på saka.”
Lagsmøtet ønsket imidlertid å gå litt stillere i dørene og stilte derfor saken i bero. Etter en stund tok partiet laget og formannen inn i varmen igjen.
Samarbeid med Unge Høire
To år senere kom det til en ny konfrontasjon mellom ungdomslaget og partiet. A.U.L. hadde sammen med Unge Høire arrangert et ”allmannamøte” i kinoen. Temaet for møtet var kommunesammenslåingen som ungdomslaget var for, men partiet foreløpig skeptisk – eller i alle fall avventende - til. Partiets representantskap hadde vedtatt at partiet ikke skulle gjøre noe med en eventuell kommunesammenslåing foreløpig. Det mente flertallet i ungdomslaget at det ikke kunne ta hensyn til. Saken burde diskuteres – nå! Det stemte derfor ned formannen, Kjell Wangen, som møtte i partiets representantskap, og derfor følte seg bundet av vedtakene der, og besluttet å holde møte om saken sammen med Unge Høire.
Det likte partiformannen, Alf Dahl, dårlig. Han fikk partiet til å beklage den måten ungdomslaget hadde behandlet saken på. Partiet vedtok at ”ungdomslaget for framtiden må forelegge og få tillatelse til slike møter av partiet”. Eventuell gjentakelse måtte føre til konsekvenser for ungdomslaget, mente representantskapet.
Et budskap som ikke falt i god jord hos de politisk bevisste og aktive medlemmene i ungdomslaget – som imidlertid i denne saken knurret mer enn de bet.
Fester gav penger i kassa
Økonomistyring var som vi har sett, ikke alltid A.U.L.s sterkeste side, men tjene penger kunne de. Når kassa var tom, eller større gjenstander som høytaleranlegg eller båndopptaker skulle anskaffes, arrangerte laget – slik vi tidligere har sett - fester. Festene var populære og gav som oftest pene overskudd. To fester i Badeparken sommeren 1956 innbrakte ikke mindre enn 1.600 kroner, noe som var et betydelig beløp på den tiden. Utlodninger og auksjoner gav også kjærkomne inntekter.
Fra tid til annen fikk ungdomslaget forøvrig tilskudd fra fagforeningene - og fra 1. maikomiteen som takk for godt arbeid. Ungdomslagets medlemmer utførte 1. mai praktiske arbeidsoppgaver for komiteen, deltok i forberedelsene, laget ”transparenter”, bar de røde flaggene i flaggborgen, gikk i demonstrasjonstoget, solgte Arbeiderungdommen og 1.maimerker, og gikk ellers komiteen til hånde når det var noe som skulle gjøres.
Drøbak og Frogn bør slås sammen
Høsten 1956 programfestet ungdomslaget sammenslåing av Drøbak og Frogn, sammenslutning av Arbeiderpartilagene i de to kommunene, samarbeid om bygging av skole og samfunnshus og bygging av barnehage (daghjem), kai og flere boliger.
Året etter hadde laget bondepartiordfører Harald Rød i Frogn som gjest på et lagsmøte for å bli orientert om Frogns holdning til utbygging av skole og samfunnshus på Seiersten. Røed kunne fortelle at Frogn gikk in for begge deler, men at Drøbak holdt igjen fordi de ville bygge innenfor sine egne grenser.
Drøbak A.U.L. var dermed tilsynelatende enig med flertallet i den borgerlig styrte kommunen Frogn, og uenig med sine egne i det arbeiderpartistyrte Drøbak. Men samtidig vedtok de unge å utrede mulighetene for ”folkeskole, realskole og gymnas” i Drøbak. Standpunktene og frontene var dermed ikke helt klare. Begrepet ”i Drøbak” kan imidlertid være misvisende for noen møter senere presiserer ungdomslaget at det fortsatt går inn for at ”samfunnshuset og de fortsettende skoler etter folkeskolen må ligge på Seiersten i tilknytning til idrettsanlegget, og at det må bygges i samarbeid med Frogn kommune”. Laget gjør også klart at det forstsatt går inn for sammenslutning av de to kommunene.
Ungdomslaget var ikke redd for å ta tyren ved hornene - eller for å provosere. De innbød for eksempel partiformannen, Alf Dahl, til et lagsmøte for å snakke om ”skolesaken”, men kan ikke han, vil de alternativt innby en fra et annet parti, for eksempel en fra Bondepartiet i Frogn. Det kan lyde som forsøk på utpressing.
Det ideologiske og politiske engasjementet på 1950-tallet begrenset seg for øvrig ikke til lokalpolitiske saker. Ungdomslaget hadde også syn – og hjerte – for nasjonale og internasjonale spørsmål som var oppe i tiden, eller som hadde – eller etter lagets mening burde ha – generell interesse. Innledere ble hentet sentralt fra. I 1957 foreslo laget at Ungdomsfylkingen skulle utgi en brosjyre som ”i korte trekk forteller om de forskjellige religioner”. Hensikten var å ha en ”oppslagsbok i diskusjoner osv.”
Ny bølgedal
I 1957 hadde ungdomslaget 68 medlemmer pluss en del tilhengere som deltok på møter og fester, men ikke hadde ”ordnet seg organisasjonsmessig”. Men allerede ved inngangen til 1960-tallet var laget på ny nede i en bølgedal. Lagsmøter ble avholdt hver 14. dag, men programmet bestod stort sett av ”kosekroken” – dvs. spill m.v. - mottatte skriv, bespisning og dans. Medlemmene gikk lei.
Laget – som ellers var i overkant selvstendig - mente at noe av skylda lå på partiet fordi partimedlemmene ikke møtte på ungdomslagsmøtene. Den tidligere formannen i laget, Gunnar Mikkelsen, som nå var sekretær i distriktslaget, trodde mer på en annen forklaring. Han mante til mer politisk aktivitet, uten at det hjalp. Laget arrangerte fester som fortsatt gav penger i kassa. Tre fester i Badeparken innbrakte 600 kr. Laget arrangerte også fest i Fjellstrand Folkets Hus. Men den politiske aktiviteten som hadde vært så stor i Mikkelsens formannstid, hadde avtatt.
Ungdomsrestaurant
Derimot hadde laget andre ideer. I 1963 ønsket det for eksempel å drive ungdomsrestaurant i Strandkaféen. Det ble nedlagt stort arbeid i å få kommunen til å akseptere tanken, og yte penger til et slikt ungdomstilbud, men så vidt vi kan se av møtebøkene, ble det ikke noe av.
Laget arbeidet også for at kommunen skulle gi økonomisk tilskudd til driften av politiske foreninger, uten at dette ser ut til å ha fått gjennomslag i det partistyrte nye Frogn akkurat da.
Et forslag fra Drøbak A.U.L. om at alle ungdomslag under AUF skulle oppnevne skoleutvalg, møtte større forståelse. Det ble støttet av distriktslaget og oversendt til fylkingen.
Møtebøkene borte
Møtebøkene for perioden 1963-1974 er borte. Vi vet derfor ikke om ungdomslaget var i virksomhet i dette tidsrommet, og hvilke saker det eventuelt var engasjert i. Av kommunepartiets protokoller går det imidlertid fram at laget i 1968 arrangerte to lagsmøter og fest så vel 1. som 17. mai i Bygningsarbeidernes Hus – dvs. Avholdslokalet som bygningsarbeiderne nå hadde overtatt.
I 1970 blir det imidlertid opplyst i et representantskapsmøte at laget er nedlagt. De drivende kreftene er flyttet, men partiformannen har hørt forlydender om at det er interesse for å starte igjen. Om laget kom i gang er uklart, men to år senere opplyser Bjørn Lesteberg i partistyret at AUF-laget, som det nå heter, har 31 betalende medlemmer.
Et par måneder senere kan imidlertid styreprotokollen til partiet fortelle at de tre mest toneangivende ungdomslagsmedlemmene – som også skal ha vært ledere de seinere år – har meldt seg ut. Årsak oppgis ikke, men laget har en gjeld på 600 kroner. Senere melder i alle fall én av dem seg inn igjen.
Å finne en løsning på de økonomiske problemene overlater partiet til Arbeidersamfunnet.
I gang igjen
Den 21. mai 1975 ble Drøbak/Frogn AUF etablert på ny etter en tids opphold. Bjørn Lesteberg ble formann. For å hjelpe laget med å holde utgiftene nede, tilbød partiet gratis lokaler i Frognhallen. Laget søkte straks opptak i AUF og forsøkte å komme i gang med studiearbeid, men det viste seg uoverkommelig.
Det nystartede laget hadde store ambisjoner. Det ønsket for eksempel hele Bilitt skole som aktivitetssenter for ungdom. Kommunen kunne imidlertid bare låne ut ett rom en dag per uke. Det gav ikke grunnlag for drift av aktivitetssenter, og laget fant å måtte takke nei til kommunens tilbud.
Årsmeldingen etter det først året forteller at Bjørn Loge i løpet av året er ”tatt opp som styremedlem”. Loge var egentlig medlem av partiet, men etter som han var i den ”aktuelle alderen”, ble han også registrert som medlem av ungdomslaget. Han begynte dermed sin bemerkelsesverdige lokalpolitiske karriere med medlemskap i partiet og ungdomslaget.
Aktivt valgarbeid og ny nedtur
Bjørn Lesteberg var formann i ungdomslaget etter oppstarten i 1975. Han ble gjenvalgt året etter. Laget holdt hodet over vannet, men bare så vidt. Laget hadde en liten kjerne med trofaste medlemmer som deltok i møtene, men å rekruttere nye viste seg vanskelig. Virksomheten var dessuten ujevn. Første halvår var aktiviteten liten, men på høsten holdt laget to åpne møter på Dal med god oppslutning, sier årsmeldinga.
I 1977 var det valg, og lagets aktivitet økte. Det hadde stand på torget 1. mai og flere ganger senere innen valget. Dessuten trykte det en egen avis som i følge årsmeldingen ble godt mottatt, og så arrangerte det valgmøte med Thor Gulbrandsen. Valgnatta hadde laget valgvake på Seiersten.
Arbeiderungdomsfylkingens sentrale organisasjon og avdelingen i Akershus søkte fra tid til annen partiet i Frogn om pengestøtte. Det gjorde Akershuslaget også i 1980, men partiet fant ikke å kunne bevilge til formål utenfor kommunen, derimot ville det gjerne støtte det lokale arbeidet, og tilbød seg å betale hvis det lokale ungdomslaget ville arrangere noe for befalselevene på Oscarsborg – gjerne faste møter.
Møtebøkene forteller ikke om slik kontakt ble tatt, og om møter ble holdt.
Etter denne innsatsen dabber aktiviteten på ny av. Når enkelte av de aktive blir for gamle til å være med videre, står det ingen klar til å ta over. Først i 1981viser protokollene ny virksomhet. Da er Morten Berg i følge møteboka leder, men han mener at laget i realiteten hadde ”flat struktur”. De øvrige i den flate lederstrukturen er Else Tønder, Morten Strønen, Kay Olav Winther d.y., Rune Tønder, Thorbjørn Bjerkeseth og Sjur Nesbø. Den siste fungerer som sekretær. Nestoren på laget er veteranen Bjørn Lesteberg.
Nynazister og Ungdommens HV
Laget opprettet studiegruppe og drev studiearbeid og arrangerte medlemsmøter. Tilskyndet av de dystre begivenhetene i samtiden engasjerte laget seg i den aktuelle samfunnsdebatten. Nynazistene viste ansikt. De kastet bomber og drev annen voldelig virksomhet som Frogn AUF fant det riktig å ta avstand fra. Laget uttalte at det så med engstelse på samfunnsutviklingen og på at nynazismen blomstret opp. Med forskrekkelse registrerer laget at flere av dem som øver vold, kaster bomber og foretar regelrette henrettelser, er medlemmer av Heimevernet. Laget mener det er uriktig at ungdom i 17årsalderen får ha med våpen hjem og fremmer forslag om at Ungdommens HV legges ned og forbys.
Deretter ser det ut til at virksomheten dabber av, og at laget nok en gang går inn i en passiv periode inntil Rune Harken i 1986 er registrert som leder. Om laget deretter driver kontinuerlig fram til 1989, er usikkert. Da roser imidlertid partistyret ungdomslaget, og gir det honnør for godt arbeid etter at en intern ”opprydningsaksjon” er gjennomført.
Hva lagets virksomhet konkret bestod ikke, er ikke protokollført, men laget deltar øyensynlig i valgkampen i forbindelse med stortingsvalget, og skaper blest om og goodwill for partiet ved bl.a. å dele ut boller til pendlerne på morgenbussen. Laget bebuder dessuten møte med AUF-leder Jens Stoltenberg. Dokumentasjonen er imidlertid sparsommelig.
De siste 20 årene er det ikke registrert aktivitet i Frogn AUF. I dag har laget ”ett aktivt medlem” som Akershus AUF uttrykker det. Niklas Rekkedal Håskjold ble valgt som leder på et oppstartsmøte høsten 2007, der 2 medlemmer var til stede. Han holder tanken om et aktivt lokallag varm, framstår som lagets talsmann under åpne møter med kommunestyret og sørger for at lagets navn synes i pressen. Om innsatsen resulterer i flere medlemmer og ny aktivitet i det tradisjonsrike ungdomslaget gjenstår å se.
God skole
Det er neppe for mye sagt at arbeiderungdomslagene i Drøbak og Frogn gjennom tiden har vært en verdifull rekrutteringskanal til partiet, og en god skole for unge, politisk interesserte mennesker. Her har de lært å ta ordet og snakke i forsamlinger, lede møter, skrive referater og ikke minst, få ting til å skje.
Noen ganger var aktiviteten liten eller økonomien dårlig, slik at laget trengte en hjelpende hånd for å komme videre. Andre ganger gikk iveren over opptuktelsen – til moderpartiets irritasjon eller forargelse, men stort sett representerte ungdomslaget nye, friske tanker, pågående uvørenhet og utålmodighet, og et stadig tilsig av nye, politiske interesserte medlemmer til lokalpartiet – og til kvinnelaget.
Politikken dreier seg om å bringe saker fra ide til handling i en demokratisk prosess. Dette har mange lært i det lokale arbeiderungdomslaget. Herfra kom stadig nye generasjoner av bevisste, entusiastiske og dyktige politikere til partiet. De aller fleste anonyme. Menige medlemmer som tok sitt tak for fellesskapet, men sjelden eller aldri fikk sitt navn i avisene. Men også noen som tok skrittet fram i fremste rekke blant partiets fortjente tillitsvalgte, og som må få en plass i ungdomslagets historie under fullt navn, som for eksempel Ruth og Gunnar Brynhildsen, Reidun og Alf Dahl, Nelly og Kjell Wangen og Lillian Stubberud Jensen.
Uten ungdomslaget ville de mange som gjennom årene har båret de tyngste børene på sine skuldre, kan hende aldri ha funnet veien fram i lokalpolitikkens fremste rekke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar