Mye har forandret seg i tidens løp, også partiets syn på saker og ting – for eksempel synet på utbygging og bevaring. Drøbak hadde i mellomkrigstiden og de første par tiårene etter krigen mange små og dårlige hus med svært utilfredsstillende sanitære forhold. Mange bodde til leie, til dels under kummerlige kår.
Partiet hadde to hovedmål: Flere arbeidsplasser slik at folk kunne tjene bedre og få råd til en høyere levestandard, og flere og mer moderne boliger med innlagt vann, toalett og bad. Partiet ønsket rett og slett industri og offentlige virksomheter til kommunen, og var villig til å gå langt for å få det til.
I 1966 tok ordfører Kjellberg med seg Arbeiderbladet på en ”befaring” på Parr-eiendommen ved Badeparken for å vise hvilken ”supertomt” Geografisk Oppmåling kunne få hvis institusjonen ville flytte til Drøbak. En idyllisk tomt ved fjorden med en badestrand til nærmeste nabo. 7 mål helt ned til fjorden der det kjente Søstrene Holstads Pensjonat hadde ligget. Hus til de ansatte ville ikke bli noe problem. Det skulle bygges på Holter og Heer, og kommunikasjonene med hovedstaden var de beste; buss på veien og hydrofoil på fjorden, og snart ville Drøbakbrua komme.
Journalisten er enig i at tomta er flott. Her må det kunne bygges 5-6 etasjer mot fjorden og i alle fall 3 mot landsiden uten at det vil skjemme, mener han.
I dag er mange – ikke minst partiets egne medlemmer – trolig mer enn glade over at de høytflygende planene aldri ble realisert.
Viser innlegg med etiketten Bevaring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bevaring. Vis alle innlegg
onsdag 18. februar 2009
Lehmannsbrygga
Det er enighet om at Drøbak skal forvaltes, vedlikeholdes og bygges ut på stedets egne premisser. Men det har i en del saker vist seg å være en teoretisk, prinsipiell enighet som ikke alltid gir seg utslag i handling og i politiske vedtak.
Olaf Thon kjøpte Lehmannsbrygga som lå i et regulert område. Senere kjøpte han også et par naboeiendommer med lokal- og kulturhistorisk verdi. Han kjøpte dermed hus og grunn med de forutsetningene og bindingene som lå på eiendommene.
De planene som Thon har lagt fram for utbyggingen og utnyttelsen av grunnen, har etter politikernes mening ikke vært forenlige med de restriksjonene som gjelder for området. Flertallet i kommunestyret - anført av Arbeiderpartiet – har ikke vært villige til å se gjennom fingrene med bestemmelsene. Av hensyn til miljøet, allmennheten og lokale brukere har det derfor krevd endringer slik at utbyggingsplanene samsvarer med de fastlagte forutsetningene og kommunens intensjoner og ønsker.
Høyre var sin vane tro villig til å renonsere på kommunens krav for å imøtekomme utbyggerens ønsker. Arbeiderpartiet og de øvrige flertallspartiene har hittil klart å stå i mot presset fra utbyggeren.
Thon har klaget kommunens vedtak inn for fylkesmannen. Der står saken når arbeidet med denne beretningen avsluttes.
Olaf Thon kjøpte Lehmannsbrygga som lå i et regulert område. Senere kjøpte han også et par naboeiendommer med lokal- og kulturhistorisk verdi. Han kjøpte dermed hus og grunn med de forutsetningene og bindingene som lå på eiendommene.
De planene som Thon har lagt fram for utbyggingen og utnyttelsen av grunnen, har etter politikernes mening ikke vært forenlige med de restriksjonene som gjelder for området. Flertallet i kommunestyret - anført av Arbeiderpartiet – har ikke vært villige til å se gjennom fingrene med bestemmelsene. Av hensyn til miljøet, allmennheten og lokale brukere har det derfor krevd endringer slik at utbyggingsplanene samsvarer med de fastlagte forutsetningene og kommunens intensjoner og ønsker.
Høyre var sin vane tro villig til å renonsere på kommunens krav for å imøtekomme utbyggerens ønsker. Arbeiderpartiet og de øvrige flertallspartiene har hittil klart å stå i mot presset fra utbyggeren.
Thon har klaget kommunens vedtak inn for fylkesmannen. Der står saken når arbeidet med denne beretningen avsluttes.
mandag 16. februar 2009
Vern om Gamle Drøbak
Mot slutten av 1960-tallet startet en del mennesker som var interessert i å ta vare på Drøbaks unike bygningsmiljø, å drøfte om det burde dannes en forening for dem som ville stå sammen om å bevare Drøbaks egenart. I 1971 var Verneforeningen Gamle Drøbak et faktum.
Foreningen hadde – og har - organisasjonsmessig ikke noe med Drøbak-Frogn Arbeiderparti å gjøre. Det var vel heller slik at mange så det på den måten at behovet for en verneforening langt på vei var skapt av Arbeiderpartiets velvilje over for dem som ville skifte ut gamle falleferdige og helsefarlige hus med rekkehus og boligblokker i årene etter krigen og fram til kommunesammenslutningen da Drøbak ikke lenger var preget av mangel på byggetomter.
Men mye var skjedd i Arbeiderpartiet. Det forteller møtebøkene fra representantskapsmøtene – og ikke minst møtene i Drøbak Arbeidersamfunn – en del om. Partiets Johan Simonsen var en av dem som dro verneforeningen i gang, og i 1972 ble han formann.
Men han var ikke alene om å ha fått opp øynene for de kulturverdiene som den karakteristiske trehusbebyggelsen i Gamle Drøbak representerte. De økonomiske forholdene i samfunnet var blitt bedre siden den aller første etterkrigstiden, privatøkonomien likeså. Oppussing og vedlikehold var ikke lenger uoverkommelig verken praktisk eller økonomisk. Mange hadde fått fullverdige boliger, og valgfriheten var større, ved sammenslutningen med Frogn hadde kommunen fått store nye områder som kunne disponeres til boligbygging, og innflyttingen førte – paradoksalt nok – til at kommunen fikk stadig flere innbyggere som så på Drøbak sentrum som en idyll som det ville være vel verd å ta vare på. Det var på ingen måte slik at det var innflytterne som ville rive.
At de som hadde opplevd fattigdommens Drøbak på kroppen, og som hadde tilbrakt oppveksten i små, gisne hus uten sanitærbekvemmeligheter, fortsatt ønsket å jevne ”de falleferdige rønnene” med jorda og erstatte dem med noe nytt og fullverdig fra grunnen av, kan man forstå. Men de kom tidlig i mindretall.
I dag kan ingen med rette hevde at Frogn Arbeiderparti er et ”riveparti” uten sans for de kulturelle kvalitetene som småhusbebyggelsen i Drøbak representerer.
Foreningen hadde – og har - organisasjonsmessig ikke noe med Drøbak-Frogn Arbeiderparti å gjøre. Det var vel heller slik at mange så det på den måten at behovet for en verneforening langt på vei var skapt av Arbeiderpartiets velvilje over for dem som ville skifte ut gamle falleferdige og helsefarlige hus med rekkehus og boligblokker i årene etter krigen og fram til kommunesammenslutningen da Drøbak ikke lenger var preget av mangel på byggetomter.
Men mye var skjedd i Arbeiderpartiet. Det forteller møtebøkene fra representantskapsmøtene – og ikke minst møtene i Drøbak Arbeidersamfunn – en del om. Partiets Johan Simonsen var en av dem som dro verneforeningen i gang, og i 1972 ble han formann.
Men han var ikke alene om å ha fått opp øynene for de kulturverdiene som den karakteristiske trehusbebyggelsen i Gamle Drøbak representerte. De økonomiske forholdene i samfunnet var blitt bedre siden den aller første etterkrigstiden, privatøkonomien likeså. Oppussing og vedlikehold var ikke lenger uoverkommelig verken praktisk eller økonomisk. Mange hadde fått fullverdige boliger, og valgfriheten var større, ved sammenslutningen med Frogn hadde kommunen fått store nye områder som kunne disponeres til boligbygging, og innflyttingen førte – paradoksalt nok – til at kommunen fikk stadig flere innbyggere som så på Drøbak sentrum som en idyll som det ville være vel verd å ta vare på. Det var på ingen måte slik at det var innflytterne som ville rive.
At de som hadde opplevd fattigdommens Drøbak på kroppen, og som hadde tilbrakt oppveksten i små, gisne hus uten sanitærbekvemmeligheter, fortsatt ønsket å jevne ”de falleferdige rønnene” med jorda og erstatte dem med noe nytt og fullverdig fra grunnen av, kan man forstå. Men de kom tidlig i mindretall.
I dag kan ingen med rette hevde at Frogn Arbeiderparti er et ”riveparti” uten sans for de kulturelle kvalitetene som småhusbebyggelsen i Drøbak representerer.
Drøbak – et nytt Enerhaugen?
Klikk på bildet for å se større versjon og leselig tekst
For 50 år siden forelå det ambisiøse planer om å gjøre Råkeløkka til Drøbaks Enerhaugen. Heldigvis ble det med planene.
I ettertid er blokkbebyggelsen på Enerhaugen blitt eksempel på fornyelse til spott og spe. På 50-tallet var det et inspirerende eksempel for steder som ville fornye. Drøbak for eksempel.
Gamle falleferdige trehus skulle erstattes med blokker som etter stedets målestokk, ville være enorme og romme 500 mennesker og forretninger. Blokkene til byggmester Mørk var m.a.o. ikke den eneste trusselen mot trehusidyllen Drøbak. Utbyggingsplanene på Lehmannbrygga har flere forgjengere.
Blokkene som ble planlagt på 1950-tallet skulle fylle området mellom Torggata og Osloveien og inkludere Råkeløkka. Den Arbeiderpartistyrte kommunen hadde kjøpt en eiendom og skulle kjøpe flere slik at sanering – som det ironisk nok blir kalt - kunne komme i gang.
Men det gamle Drøbak skulle ikke forsvinne helt. I Fiskekroken for eksempel måtte den karakteristiske Drøbakbebyggelsen kunne bli bevart og fungere som et slags museum og dokumentasjon på forgagne tider.
Gamle Drøbak
Arvid Haugen var et meget aktivt partimedlem som stadig fremmet forslag for partiledelsen. Skolesaker lå ham sterkt på hjertet, men også andre saker, for eksempel bevaring av bygningsmiljøet i Drøbak. I 1975 ba han om at partiet ”skulle avklare sin holdning til bevaring av gamle Drøbak”. Saken verserte i partiorganene, men noen formell avklaring kan ikke spores. I praksis viste imidlertid partiet at riv og bygg var et tilbakelagt stadium.
fredag 13. februar 2009
Parrgården
Parrgården var opprinnelig et staselig herskapshus nær Sorenskrivergården og sjøen i det som nå er Badeparken. Beliggenheten var enestående. Dessverre hadde eierne - inklusive kommunen - og brukerne latt huset forfalle. På 70-tallet mente mange at huset var kondemnabelt.
Partiet drøftet saken ved flere anledninger, bl.a. i 1977. Da hadde bevaringstanken slått rot. Noen mente imidlertid at Parrgården var for dårlig til at den kunne restaureres. Debatten var frisk. Det ble hevdet at partiet hadde sin del av ansvaret for at kommunens gamle hus hadde fått forfalle. Nå måtte rivingen stanse, og partiet burde ta sitt syn på miljø og bevaring av trehusmiljøet opp til ny vurdering.
Vedtaket ble at man ville vente på resultatet av de undersøkelsene som skulle settes i gang for å finne ut om Parrgården kunne bevares. Men uavhengig av dette ville partiet snarest ha en plan over verneverdige hus.
I mars 1978 behandlet partiet saken på ny. Arkitekt Borge Bringsværd orienterte om foreningen Gamle Drøbaks planer om å restaurere huset. Debatten var lang, grundig – og sprikende. En tanke om riving - alternativt restaurering – og bygging av alderspensjonat, fikk en viss oppslutning. Flere bekjente at de lenge hadde vært for riving, men var villige til å snu hvis argumentene var gode. Flere gikk inn for restaurering av huset og bevaring av miljøet.
Vedtaket ble at man villa ha vurdert om Villa Parr kunne brukes som trygdebolig eller alderspensjonat. Dessuten ønsket man kostnadsoverslag fra en frittstående fagmann. Deretter skulle saken behandles på ny.
Resultatet ble at gården ble delt i to, en del som ble solgt som privat bolig og en del som kommunen beholdt og hvor det nå er omsorgsboliger.
Partiet drøftet saken ved flere anledninger, bl.a. i 1977. Da hadde bevaringstanken slått rot. Noen mente imidlertid at Parrgården var for dårlig til at den kunne restaureres. Debatten var frisk. Det ble hevdet at partiet hadde sin del av ansvaret for at kommunens gamle hus hadde fått forfalle. Nå måtte rivingen stanse, og partiet burde ta sitt syn på miljø og bevaring av trehusmiljøet opp til ny vurdering.
Vedtaket ble at man ville vente på resultatet av de undersøkelsene som skulle settes i gang for å finne ut om Parrgården kunne bevares. Men uavhengig av dette ville partiet snarest ha en plan over verneverdige hus.
I mars 1978 behandlet partiet saken på ny. Arkitekt Borge Bringsværd orienterte om foreningen Gamle Drøbaks planer om å restaurere huset. Debatten var lang, grundig – og sprikende. En tanke om riving - alternativt restaurering – og bygging av alderspensjonat, fikk en viss oppslutning. Flere bekjente at de lenge hadde vært for riving, men var villige til å snu hvis argumentene var gode. Flere gikk inn for restaurering av huset og bevaring av miljøet.
Vedtaket ble at man villa ha vurdert om Villa Parr kunne brukes som trygdebolig eller alderspensjonat. Dessuten ønsket man kostnadsoverslag fra en frittstående fagmann. Deretter skulle saken behandles på ny.
Resultatet ble at gården ble delt i to, en del som ble solgt som privat bolig og en del som kommunen beholdt og hvor det nå er omsorgsboliger.
Riving eller ikke?
Drøbak hadde gammel bebyggelse. Mange, også i partiet, så på det som noe gammelt rukkel som burde rives for å gi plass til moderne, menneskeverdige boliger. Blokker med moderne leiligheter med innlagt vann og toalett ble hilst velkommen.
I 1976 ville Grønn Hansen-gården, som Boligbyggelaget hadde satt opp, ha en del av kommunens eiendom i Osloveien 3 for å bygge garasjer. Det er greit. Huset skal rives, sa noen av de eldre i representantskapet.
Da tente den ”yngre generasjon”. Osloveien 3 skulle så absolutt ikke rives. Det var bevaringsverdig. Skulle det selges, måtte det være under den forutsetning at det ble tatt vare på.
Partiflertallet – som øyensynlig etter hvert bestod av personer som ikke hadde opplevd før- og etterkrigstidens uverdige boforhold – hadde fått øynene opp for viktigheten av å ta vare på det unike Drøbakmiljøet. Det skulle gi grunnlag for flere interessekonflikter i årene som fulgte. Også innad i partiet.
I 1976 ville Grønn Hansen-gården, som Boligbyggelaget hadde satt opp, ha en del av kommunens eiendom i Osloveien 3 for å bygge garasjer. Det er greit. Huset skal rives, sa noen av de eldre i representantskapet.
Da tente den ”yngre generasjon”. Osloveien 3 skulle så absolutt ikke rives. Det var bevaringsverdig. Skulle det selges, måtte det være under den forutsetning at det ble tatt vare på.
Partiflertallet – som øyensynlig etter hvert bestod av personer som ikke hadde opplevd før- og etterkrigstidens uverdige boforhold – hadde fått øynene opp for viktigheten av å ta vare på det unike Drøbakmiljøet. Det skulle gi grunnlag for flere interessekonflikter i årene som fulgte. Også innad i partiet.
Rive eller restaurere
Restaurering og bevaring av det unike trehusmiljøet i Drøbak, har ikke alltid stått sterkt i partiet. I 1963 var det hissig, og til dels høyrøstet, kamp om et ”gammelt, falleferdig hus i Båthavna”.
Eieren ville selge til en som var innstilt på å restaurere, og fikk støtte av de borgerlige, men Arbeiderpartiets representanter mente at man ikke kunne ta vare på sånt gammelt skrot, og ville rive. Flere av partiets talsmenn tok fram sarkasmene. Hvilket hus det dreier seg om, og hva resultatet ble, framgår dessverre ikke, men debatten forteller noe om endringene i mentalitet og synspunkter i de årene som siden er gått.
Eieren ville selge til en som var innstilt på å restaurere, og fikk støtte av de borgerlige, men Arbeiderpartiets representanter mente at man ikke kunne ta vare på sånt gammelt skrot, og ville rive. Flere av partiets talsmenn tok fram sarkasmene. Hvilket hus det dreier seg om, og hva resultatet ble, framgår dessverre ikke, men debatten forteller noe om endringene i mentalitet og synspunkter i de årene som siden er gått.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
