Avhold eller skattelette?

Klikk på bildet for å se lesbar versjon

Flere av de personene som stiftet Drøbaks arbeider og socialdemokratiske parti i 1909 var avholdsfolk. Ja, ikke bare personlig avholdende, men de var med i Det Norske Totalavholdsselskap og talte og virket mot brennevin og for avhold. Alkoholen så de på som arbeiderklassens svøpe. Det var et syn de delte med meget markante personer i Det Norske Arbeiderparti, som for eksempel Martin Tranmæl.

Men ikke alle partifedrene i Drøbak kan ha sett på saken på samme måte – i alle fall ikke før de kom med i partiet. I en bekjentgjøring i Akershus Amtstidende i 1896 redegjøres det for hvilken velsignelse overføringer av tilskudd fra Brændevinsamlagets overskudd er for kommunen og skatteyterne.

Redegjørelsen forteller at Samlaget i 1895 omsatte for 40 818 kroner, og ”ydet til Drøbaks Kommune i Afgifter, Skat og Bidrag til de offentlige Arbeider til sammen 7441 kroner og 73 øre, som fordelt paa Skatteyderne kommer hver enkelt til gode med 27 Øre for hver Krone i Skat”.

Og får bare samlaget drive sin veldedige gjerning videre i de fem kommende år, vil skatten kunne settes betydelig ned. For å være sikker på at budskapet når fram, går bekjentgjørelsen i detalj og forteller ned til minste øre hva fordelen vil være for skatteyterne.

Hvem som har betalt inn de 40 818 kronene i ”glass- eller flaskebanken”, filosoferer imidlertid ikke bekjentgjørelsen over. Heller ikke nevnes den nøden som fylla skaper i hjem der forsørgeren ligger under for fyll og heller bruker pengene på øl og brennevin, enn til familiens underhold. Annonsen eller artikkelen, eller hva det nå skal kalles, er ensidig opptatt av skatteyternes ve og vel, og overser helt de sosiale konsekvensene av Drøbaks Brændevinsamlags virksomhet.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel underskriften under dette hemningsløse frieriet til skatteyterne. Bekjentgjørelsen er nemlig rykket inn av Hans P. A. Ruud, gårdeieren og forretningsmannen som 13 år senere er en drivende kraft i arbeidet for å få dannet Drøbak Arbeiderparti sammen med avholdsforkjemperne Gustav Hansen og Carl Simonsen, og som lar seg velge til partiets første formann.

Bekjempelse av drikkeondet

Brennevinet var en av arbeiderfamilienes - og dermed også arbeiderbevegelsens - verste fiender. Først hvis man fikk bukt med drikkeondet, kunne man vente varige forbedringer av arbeiderklassens sosiale kår.

Det mente nok også de fleste av lederne i det nystiftede partiet i Drøbak. Etter alt å dømme var kampen mot drikkeondet en av de aller første sakene partiet tok fatt på.

Den 3. januar 1911 var ”bestyrelsen” for partiet samlet hos formannen ”for at overveie i hvilken utstrækning de i bystyret indvalgte partifæller kan bekjæmpe den herværende rusdriktrafik uten at overskride den paa sidste landsmøte vedtagne beslutning i kommuneprogrammet punkt 8. Bestyrelsen var enig i følgende: Da kjøbmændene M & I Schancke og Vestly i henhold til den ældre rusdriklovgivning har ret til salg av vin, og Drøbaks brændevinssamlag driver handel med rusdrik, vil bekjæmpelsen av rusdriktrafikken selv den mest yderliggaaende kun maatte ansees som en skridtvis bekjempelse av drikkeondet, hvorfor man helt overlot til de i bystyret valgte partifæller at beslutte partiets taktikk i bystyret”.

Man blir kanskje ikke så mye klokere av vedtaket, men det illustrerer vel på sin måte den spenningen mellom avhold og forretning som også var representert i partistyret. Partiets formann Hans P. A. Ruud hadde 15 år tidligere gått ut i avisa og påpekt hvilken velsignelse Brændevinssamlaget var, og kunne bli, for skatteyterne, mens Gustav Hansen og Carl Simonsen var totalavholdsmenn og agiterte begge både i lokalpolitikken og ellers for avholdssaken.

”… et viktig ledd i arbeiderbevegelsens fremmarsj”

Fyll ødela i mellomkrigstiden mange familier. Arbeiderklassen led mest. Partiet arbeidet derfor iherdig for edruelighet. Partiorganisasjonen vedtok resolusjoner og drøftet midler og mål, mens representantene i de politiske organene, prøvde å fremme edruelighetspolitikken ved å begrense adgangen til alkohol.

I 1938 vedtok partiet en uttalelse som slo fast at ”Representantskapet erkjenner arbeidet for edrueligheten som et viktig ledd i arbeiderbevegelsens frammarsj”. Partiets representanter ble pålagt å fremme forslag i bystyret om ølmonopol, innskrenket skjenketid ved hotellene og inndragning av skjenkerettigheter ved misbruk.

Skjenking og salg av alkohol dukket stadig opp som saker på partimøtene hvor det var enighet om å føre en restriktiv politikk med få utsalgssteder og innskrenket skjenkerett på ”Villa Parr” og de to hotellene.

I mange år etter den 2. verdenskrig stod avhold og måtehold fortsatt meget sterkt i partiet. Flere av partiets grunnleggere fra 1909 var avholdsfolk. De var ennå politisk aktive, og en ny generasjon avholdsfolk var kommet til. Carl Simonsen var først forretningsfører for den frivillige trygdekassa og senere eiendomsformidler i Drøbak, men drev på fritiden utstrakt foredragsvirksomhet og agitasjon for Det Norske Totalavholdsselskap, og hans sønn, Johan Simonsen, som også var en toneangivende politiker i Arbeiderpartiet i Drøbak, var ansatt i Edruskapsdirektoratet.

Og de var ikke de eneste. Verken i Drøbak - eller i landspartiet, som også lenge var dominert av personer som så på alkoholen som arbeiderbevegelsens verste fiende.

Ut over i etterkrigstiden inntok imidlertid partiet en stadig mer liberal holdning til alkohol. Det gikk fortsatt inn for en restriktiv linje ved tildeling av skjenkerettigheter og rett til salg av øl, men fulgte i stadig større grad utviklingen i retning av et samfunn hvor alkoholen fikk større plass, og hvor omsetningen ble fritatt for de mest rigorøse restriksjonene. Verden var blitt mer åpen, folk reiste mer, og det norske samfunnet ble stadig mer tilpasset livsstilen i andre land med et friere syn på alkohol.

I dag ville avholdsfolkene fra lokalpartiets barndom, på alkoholpolitikkens område knapt finne spor etter det partiet som fra 1909 til langt ut på 60-tallet, var den fremste forkjemperen for avhold og forbud, og som bekjempet alkoholen for å redde arbeiderne fra fattigdom og undergang.

G. Hansen 70 år

Da partiet ble etablert i 1909, ble Gustav Hansen valgt til nestformann. Han var snekkermester, organisert avholdsmann, og altså sosialist - eller kanskje sosialdemokrat – og personlig kristen.
Han bodde i en stor tregård i Lindtruppen, hadde omfangsrik eiendom og bygde Avholdslokalet på tomta si.

Den 9. mai 1929 fylte han 70 år og ble omtalt i beundrende og rosende ordelag i Akershus Amtstidende som trakk fram at han var avholdsmann som flere andre av de ledende personene i Drøbak Arbeiderparti – både i Hansens generasjon og senere.

Men mest plass brukte avisa på hans politiske løpebane. Hansen kom første gang inn i Drøbak bystyre i 1898 og satt der i ca. 20 år. I flere år var han med i formannskapet og flere andre av kommunens ”væsener”, som avisa uttrykker det.

Arbeiderpartiets pionerer og talsmenn ble m.a.o. på ingen måte tiet i hjel i stedets meget borgerlige avis. Og vice versa. Så vel snekkermester G. Hansen som andre av håndverkerne i Arbeiderpartiet, hadde jevnlig annonser for virksomheten sin i Akershus Amtstidende.

Avholdssak er arbeidersak

For flere av pionerene i Drøbak Arbeiderparti var parti- og avholdssak ett og det samme. I august 1951 holdt Carl Simonsen tale på torget i Harstad. Foranledningen var at Det Norske Totalavholdsselskap hadde landsmøte i byen.

Han tok utgangspunkt i gjenreisningen etter krigen. Det var mye å bygge opp igjen. Hvilke krefter er det som river ned, der folket prøver å bygge opp? spurte han. Hans eget svar var at alkoholen og alkoholkapitalen var de største farene for samfunnet og for arbeidsfolk - på arbeidsplassen og i hjemmene.

Er det arbeiderne som forlanger å få brennevinssalg? Er det arbeiderhustruene som krever det? Nei, svarte han på sine egne spørsmål, det er den ytterste høyrereaksjon. Var arbeidere og fiskere blitt spurt om de ville ha vinmonopolutsalg, ville svaret blitt et rungende nei, mente han, og pekte på ønskeligheten av å skape en alkoholfri kultur i alle samfunnslag – og spesielt i arbeiderklassen.

Alkoholen motvirker folkets strev for å få bedre kår. I særlig grad skader den arbeiderklassen. Jeg tilhører sjøl denne klasse, sa Carl Simonsen, som mente at mange bare så på hva staten ”tjente” på alkoholsalget, men lukket øynene for at skadene og utgiftene var mange ganger så dyre. Han advarte mot at brennevinsdjevelen fikk plass ved finansministerens høyre hånd når statsbudsjettet skulle salderes.