Bru over Oslofjorden

Folk i Drøbak og Frogn var på 1950- og 60-tallet ganske sikre på at de skulle få bru over Oslofjorden. Det var ikke spørsmål om det ville bli bru, men om når den ville stå ferdig.

Den største – eller i alle fall mest profilerte og veltalende optimisten – var Arbeiderpartiordfører David Kjellberg. Både han og kommunepartiet var ivrige pådrivere og talte entusiastisk for bru.

I 1962 hadde Arbeiderbladet et stort oppslått intervju med ordføreren om saken. ”Satser på storbru tvers over fjorden. Den vil pumpe liv inn i Drøbak-Frogn, hvor boligmangel sinker industrireising og innflytting” var tittelen over et stort bilde av Kjellberg som fortalte at eksperter fra Norges Tekniske Høgskole drev grunnundersøkelser i fjorden med sikte på å legge forholdene til rette for bru. Kjellberg mente at brua ville komme, og at den ville trekke kjærkommen industri og etterlengtede arbeidsplasser til kommunen.

To år senere var Kjellberg ute igjen. Kommunen hadde et 30 mål stort tomteareal som var regulert og byggeklart, sa han, men det lå akkurat der bruhodet skulle komme, så det fikk de ikke brukt.

Slik gikk det likevel ikke. I 1970 vedtok partistyret å ta opp tanken om bru igjen, men enkelte, også innen partiet, var redde for at brua ville ødelegge lokalmiljøet. Saken ble stadig diskutert.

I 1977 drøftet representantskapet bruspørsmålet nok en gang. Et utvalg var i ferd med å vurdere behovet. Hva skulle partiet mene? Tidligere hadde det vært klart for, men nå hadde et enstemmig kommunestyre gått mot bru. Gruppelederen mente det var i samsvar med partiets aktuelle syn, og dette bekreftet partiet ved å slutte seg til kommunestyrets enstemmige vedtak. I stedet ville man flytte ferjeleiet slik at Drøbak kunne bli kvitt gjennomgangstrafikken selv om det ikke ble bru.

I 1993 ble saken satt på sakskartet ytterligere en gang. Som vi vet, ble det ikke noe av brua den gangen heller. Men tunnel ble det. Skjønt, det er en annen historie.

Bedre bussforbindelse

Bedre bussforbindelse til Oslo, innad i kommunen og til de andre Follokommunene stod oppført i partiets valgprogrammer i mange år. I 1983 pekte partiet på de mulighetene som lå i småbusser, drosjer i rutetrafikk, og andre utradisjonelle løsninger. ”Vi har vært alene om å se dette som en viktig sak,” hevdet partiet.

”Ingen andre omegnskommuner er så avhengig av bussen som vi er, og få har så dårlige tilbud,” skrev Frogn Arbeiderpartis valgavis fire år senere. Partiet programfestet krav om bedre bussforbindelse til Oslo og Ås etter klokka 1800, og bussforbindelse med nord- og sørbygda – for eksempel ved hjelp av minibuss.

Men selv om Arbeiderpartiet hadde ordføreren, hadde det ikke politisk flertall, og planene forble på planstadiet. Men de ble utrettelig tatt fram igjen ved hver ny anledning. I 1995 er tanken om ”matebusser” kommet til. Folk i utkantene bør kunne ta buss til endeholdeplassene, mente partiet, men måtte nok en gang konstatere at de andre foretrakk privatbilisme framfor bedre kollektive løsninger.

Kollektivtransport på Oslofjorden

Tanken å etablere kollektivruter på Oslofjorden er ikke av ny dato. Før bussen ble det dominerende transportmidlet, foregikk kollektivtransporten mellom Drøbak og Oslo til sjøs, men båttrafikken hadde forsvunnet for mange år siden, da det på 70-tallet ble foreslått å etablere hurtiggående båttrafikk til Oslo som en integrert del av kollektivtilbudet. Tanken ble luftet luftet gjentatte ganger i flere fora, også i partiet.

I 1999 - mer enn 20 år senere - gikk partiet fortsatt inn for en slik løsning, og partiets representant i fylkestinget fikk i oppdrag å legge forslaget fram på fylkespartiets årsmøte, men fortsatt sitter pendlerne stuet sammen i busser som stanger i trafikken mellom Frogn og Oslo, mens fjorden ligger nesten ubrukt som ferdselsåre.