Frogn Arbeiderparti 1909-2009

Kirkegang, rødpølser og solidaritet

2010-07-20T17:05:00.008+02:00

"Faksimile" fra Akershus Amtstidende 30. april 2008.

I et gammelt eksemplar av Akershus Amtstidende fant jeg denne "forhåndsomtalen" av 1. maifeiringen 2008.

Den "journalistiske" innfallsvinkelen er interessant.

Journalisten raljerer med Arbeiderpartiet som skal gå i kirken og deretter meske seg med "rødpølse" i motsetning til SV som skal ha politisk møte på Drøbak torg.

Det er tydelig hvor journalistens sympati ligger. Det er hos SV. Og 1. mai-kjempen, Kjell Monsen.

Arbeiderpartiets leder, Svein-Eirik Moen, skynder seg uengasjert å sende spørsmål om samarbeid videre til 1. mai komiteen som bare er opptatt av ikke få å få surr i programmet.

Og tydeligvis ikke bryr seg så mye om realitetene og politikken. Og solidariteten. Skal vi tro SVs mann. Slik han er utlagt i Amta.

Ikke rart det blir krig i verden, som journalisten bemerker.

Hvoretter avisa i detalj redegjør for SVs program for dagen.

Der fikk AP den!

Gamle synder?

Jo, jo.

Men det kan jo være greit å minne om dem.

Så vet AP-folk hvor de har sine venner.

Og motstandere.

Pokal til Carl Simonsen

2010-04-25T12:02:00.014+02:00

Fotos: Tone Brekke ©

Denne pokalen fikk C(arl) S(imonsen) av Arbeiderpartiet etter valget i 1918.

I 1918 - eller kanskje 1919 - fikk Carl Simonsen en gedigen sølvpokal av Arbeiderpartiet.
Den bærer innskriften "CS Arbeiderpartiet Erindring om valget 1918".

Stortingsvalg
Valget i 1918 var et stortingsvalg.
I Drøbak ble det avgitt 915 stemmer. 433 av disse ble gitt til socialdemokratene, forteller statistikken.
Her er det grunn til å se nærmere på terminologien.
Norges Socialdemokratiske parti ble stiftet først tre år senere.
Det var Det Norske Arbeiderparti som stilte til valg.

47 prosent oppslutning
I 1909 hadde Carl Simonsen vært med på å stifte et lokallag av Arbeiderpartiet i Drøbak, og i 1916 overtok han som formann for lokallaget.
Valgstatistikken forteller ingen ting om at noe annet arbeiderparti deltok i valget.
Begrepet "Socialdemokrater" må derfor være brukt om Arbeiderpartiet som altså fikk drøyt 47 prosent av stemmene i Drøbak kommune.
Det var selvfølgelig på alle måter et imponerende resultat.
Som lokallagsformannen opplagt må ha hatt en stor del av æren for.

Drøbakpartiet eller landspartiet?
Hvem som har belønnet Carl Simonsen for innsatsen er uklart.
Hadde det vært lokallaget burde det egentlig stått Drøbak Arbeiderparti.
Og hvis det var landspartiet burde det stått Det Norske Arbeiderparti.
Nå står det imidlertid Arbeiderpartiet, så spørsmålet får stå åpent.
En velfortjent påskjønnelse var det nok i alle fall.

I oldebarnets eie
Pokalen er i dag i Tone Brekkes eie.
Hun er etterkommer etter Carl Simonsen og hans kone Gunvor som begge gjennom en årrekke nedla et stort arbeid for å fremme arbeiderbevegesens sak i Drøbak.
Tone Brekke har arvet pokalen en etter sin mormor, Ada Brekke f. 1916.
Ada Brekke var yngste barnet til Gunvor og Carl Simonsen.
Det er også Tone Brekke som har tatt bildene av pokalen og stilt dem til rådighet for denne bloggsiden, og som med det har bidratt til å føye nok et kapittel til Drøbak Arbeiderpartis historie.

Besøksteller

2009-06-03T06:23:00.003+02:00

Onsdag 3. juni 2009 la jeg inn besøksteller på denne bloggen.
Det er et halvt år etter at bloggen ble opprettet, og jeg lot telleren starte på 0 klokka 0630 denne dagen. Det vil si at besøk før den tid ikke er registrert.
Alle som er interessert i Drøbaks politiske historie og i historien til de tidligere Drøbak Arbeiderparti, Frogn Arbeiderparti og Drøbak/Frogn Arbeiderparti med tilsluttede lag og foreninger, samt det nåværende Frogn Arbeiderparti, ønskes velkommen til bloggen.

Kay Olav Winther d.e.

"100 år for et bedre samfunn"

2009-05-14T13:56:00.010+02:00

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Aasmund Berg og Kay Olav Winther d.e. overrekker jubileumsboka til Arbeiderbevegelsens arkiv representert ved Kjersti Åberg.

Nederst: Fanen til Drøbak Arbeidersamfunn pryder boka som beskriver den 100-årige historien til Arbeiderpartiet i kommunene Drøbak og Frogn.

Boka er trykt i 150 eksemplarer og er gitt til medlemmene, til gjestene på 100-årsfesten, til pressen, Arbeiderbevegelsens arkiv, Frogn bibliotek, den videregående skolen, ungdomsskolene m.fl.

Arbeid til alle

2009-05-12T07:01:00.010+02:00

Foto: Kow d.e. 010509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Statssekretær Halvard Ingebrigtsen taler på Drøbak Torg 1. mai 2009. Arbeiderpartiets parole for dagen, "Arbeid til alle", var ikke å se, men Ingebrigtsen, poengterte viktigheten av at sysselsettingen holdes oppe. De som nøt sin øl eller et måltid mat på "Det gamle bageri", fikk talen med på kjøpet i det varme, fine vårværet.

Midten: 1. maitaler Halvard Ingebrigtsen og Drøbak Arbeiderpartis Rita Hirsum Lystad.

Nederst: Det var god plass på torget. Omlag 100 personer med smått og stort hørte på 1. maitalen.

Statssekretær Halvard Ingebrigtsen holdt årets 1. maitale på vegne av Arbeiderpartiet på Drøbak torg.
Han minnet om hvilke vanskelige tider verden er gått inn i, og tok til orde for dialog og internasjonalt samarbeid for å løse de problemene og utfordringene som vi står over for.
"Staten er ikke løsningen på våre problemer. Staten er problemet," sa president Ronald Reagan i sin innsettelsestale.
Det gav støtet til en løssluppen markedsliberalisme og til de økonomiske problemene verden i dag står over for, mente Ingebrigtsen som advarte velgerne ved høstens valg mot å gi sin stemme til de hjemlige liberalistene som har lettvinte svar og løsninger på en hver utfordring.
Liberalistenes oppskrift er å gi oss mer av det som har gitt oss de problemene vi allerede har, mente han og nevnte Fremskrittspartiet ved navn.
Arbeiderpartiet prioriterer arbeid til alle. Det oppnår vi ikke med å la markedet styre, sa Ingebrigtsen som mente at kun solidaritet, samhold og samhandling kunne gi de resultatene som samfunnet og de som rammes av fianskrisen, trenger.
Før og etter talen for dagen sang det lokale koret "Rødstrupen" sanger som passet til dagens tradisjoner og politiske innhold.
Tidligere på dagen hadde Frogn Arbeiderparti frokost for 25-30 medlemmer og sympatisører i Drøbak Hospital før partiet la ned blomster ved statuen av fergekvinnen Jacobine Wilhelmsen.
Deretter var det 1. maigudstjeneste i Drøbak kirke før Frogn Arbeiderparti og SV hadde sitt fellesarrangement på torget.
Etter at arrangementet på torget var over, samlet SV seg til kaffe og kaker på Galleri Damgård.

100-årsfesten

2009-05-07T14:30:00.037+02:00

Frogn Arbeiderparti har fylt 100 år. Hundreårsdagen var 7. februar, men jubileet ble feiret på Folkvang 17. april. Feiringen ble omtalt på bloggen DrøbakNotater og i Akershus Amtstidende som også lagde en bildeserie.

Som gjest fra Det Norske Arbeiderparti møtte inkluderingsminister Dag Terje Andersen, mens stortingsrepresentant og formann i Akershus Arbeiderparti, Sverre Myrli, representerte fylkespartiet. Tone Moseid fra Enebakk Arbeiderparti representerte sitt eget parti og de øvrige nabopartiene i Follo, og ordfører Thore Vestby var til stede på vegne av Frogn kommune. Alle gjestene talte for jubilanten og overrakte gaver.

Rita Hirsum Lystad ønsket velkommen, og Frogn Arbeiderpartis leder, Kjell Engebretsen, fungerte som toastmaster og som taler på vegne av det jubilerende partiet, og Aasmund Berg, som har bidratt til å få laget den boka som partiet har utgitt i anledning jubileet, takket Kay Olav Winther d.e. som har skrevet og redigert boka og lagt ut en betydelig mengde stoff om lokalpartiet og dets virksomhet, på herværende blogg.

Det jubilerende partiets eget medlem, skuespiller Noralv Teigen, underholdt med utdrag av "Det lykkelige valg" av Niels Kjær og med en modernisert utgave av bukkerittet fra Peer Gynt på "sognamaul".

May Granum og Rita Hirsum Lystad hadde tatt de tyngste takene for å få jubileumsfesten i stand, og Eva Tenden og hennes mannskap på Folkvang serverte et utmerket koldtbord i hyggelige omgivelser.

Det ble et langt og hyggelig taffel, og under hele taffelet spilte Åse Steinbakk kjente og situasjonsriktige melodier på trekkspill.

Bilder fra jubileumsfesten:

Alle foto: Kay Olav Winther d.e. 170409 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Festdeltakerne ble stående ute i det varme, vakre vårværet til festen begynte.

Kjell Engebretsen sammen med statsråd Dag Terje Andersen.

Festdeltakere som har benket seg rundt et hyggelig bord. T.h. Solfrid Orvik, Rajiv Kumar, Gerd Antonsen. T.v. Sigurd Gunnes.

Flere festdeltakere. T.h. Gerd Antonsen, Gustav Antonsen. T.v. Rita Hirsum Lystad, Arild Lystad, Karin Engebretsen, Finn Granum, Thore Vestby og Inger Winther.

Enda flere festdeltakere: T.h. Aasmund Berg, Elsa Lien Berg, Kjell Kristiansen, Lill Krogh Mørkhagen. T.v. Gro Moen, Svein-Eirik Moen, Tone Moseid, Inger Moe, Thurid Bach.

Og enda flere: T.h. Aasmund Berg, Elsa Lien Berg, Kjell Kristiansen, Lill Krogh Mørkhagen, Dagfinn Kristensen, Ragnhild Kristensen, Hege Solberg.

Fra venstre: Dag Terje Andersen, Kjell Engebretsen og Sverre Myrli.

Sverre Myrli, Åse Teigen og Noralv Teigen.

Kjell Engebretsen mottar landspartiets gaver på vegne av Frogn Arbeiderparti.

Sverre Myrli overrekker gaven fra fylkespartiet. Han beklaget at hans forgjenger i formannstolen, Kjell Engebretsen, hadde innført begrensninger på gavenes størrelse. Diskret i bakgrunnen, Åse Steinbakk, som trakterer trekkspillet.

Tone Moseid fra Enebakk Arbeiderparti gratulerer med de 100 år og ønsker lykke til med de neste 100.

Aasmund Berg taler og presenterer jubileumsboka.

Noralv Teigen underholder. Lysforholdene var dessverre ikke de beste for et kompaktkamera.

Kjell Engebretsen takker May Granum for innsatsen i forbindelse med jubileet og for innsatsen i lokalpolitikken.

Partiets gruppeleder, Svein-Eirik Moen - han som hadde vært ordfører, hvis det ikke hadde vært for "muldvarpen" - takkes for den innsatsen han har gjort, og gjør, for partiet.
Og sist, men slett ikke minst: Ordfører Thore Vestby taler humørfylt for jubilanten og overrekker gave fra Frogn kommune, mens Inger Winther, May Granum og statsråd Dag Terje Andersen lytter andektig. Høyreordføreren ønsket at det måtte gå bra med jubilanten, men ikke for bra.

Forord

2009-03-06T11:30:00.003+01:00

En del av det historiske stoffet som er lagt ut på denne bloggen, blir trykt som bok til Frogn Arbeiderpartis 100-årsjubileum. Partiformannen, Kjell Engebretsen, har skrevet et forord til boka. Forordet gjengis her.

Når Frogn Arbeiderparti ble stiftet for 100 år siden, så skjedde det i et samfunn som var svært forskjellig fra det vi ser rundt oss i dag. Mye av de vi tar som selvfølgeligheter var den gangen helt utopisk.

Utviklingen fra et klassedelt samfunn, med enorme forskjeller i levekår og fremtidsutsikter til det samfunnet vi kjenner i dag har skjedd i løpet av disse 100 årene.

En forutsetning for denne utviklingen har vært at arbeiderne organiserte seg, at de dannet et politisk parti og at de så muligheten til å forandre.

Det hadde vært en alminnelig oppfatning og forståelse i arbeiderbevegelsene rundt om i Europa, at den eneste muligheten til å forandre et samfunn lå i en klassisk revolusjon med våpen i hånd.

Det store flertallet i den skandinaviske arbeiderklassen så en annen mulighet og en annen vei til forandring. Gjennom å spre kunnskap, styrking av demokratiet og politisk makt, skulle forandringene komme. De skandinaviske landene ble omskapt til velferdssamfunn som ingen hadde trodd var mulig.

I den politiske debatten i dag er det naturlig for de konservative å forsøke å ta sin del av æren for denne utviklingen – men dersom en går gjennom historien og ser hvordan den politiske kampen har vært, så er det svært tydelig hvilke krefter som har stått for forandring og utvikling og hvilke som har kjempet i mot.

Uten Arbeiderpartiet som en ledende politisk kraft ville vårt samfunn ikke ha nådd opp til det utviklingstrinn vi i dag befinner oss på. Olof Palmes kjente uttalelse ”Politikk er å ville” har gått som en rød tråd gjennom vår historie. Viljen til forandring, viljen til å skape et solidarisk samfunn og viljen til en rettferdig verdensorden.

Men i tillegg til viljen har norsk arbeiderbevegelse også hatt evnen. Evnen til å få til det man vil.

Frogn Arbeiderparti har vært en del av dette, og vi har funnet det riktig å skrive ned en del av vår historie når vi nå fyller 100 år.

Jeg takker de som har påtatt seg arbeidet med å få dette gjort – og en særlig takk til Kay Olav Winther d.e. som har ført beretningen i pennen.

Kjell Engebretsen
formann i jubileumsåret

Marianne Øen

2009-03-06T11:28:00.002+01:00

Marianne Øen

Marianne Øen var i mange år en av Frogn Arbeiderpartis mest markante personligheter med klare meninger som hun ikke var redd for å hevde.

Marianne Øen satt i flere perioder som representant for Arbeiderpartiet i Frogn kommunestyre – først fra 1975 til 1987 og deretter fra 1995 til 1999. Den siste perioden var hun Arbeiderpartiets varaordførerkandidat og leder for partiets kommunestyregruppe. Hun har vært medlem av en rekke kommunale styrer og utvalg hvor hun har vært en dyktig talsperson for de sakene og meningene partiet har stått for. I den første perioden var kampen for krisesenter for kvinner og kommunale barnehager hennes viktigste saker.

Marianne Øen var fra 1977 til og med 1979 leder i Drøbak-Frogn Arbeiderkvinnelag. Hun har også vært medlem av styret i Frogn Arbeiderparti, og har for øvrig hatt en rekke tillitsverv i den lokale arbeiderbevegelsen og styreverv i Akershus arbeiderpresse, Follo sparebank og det interkommunale krisesenteret.

Marianne Øen er født i 1943. Hun er utdannet sosinom/cand.mag. og har hatt diverse stillinger i kriminalomsorgen, sosialvesenet og i Norsk Folkehjelp, bl.a. som leder for Europaseksjonen i internasjonalavdeling med ansvar for nødhjelp og bistand i det tidligere Jugoslavia.

Marianne Øen er ikke lenger medlem av Arbeiderpartiet. Hun meldte seg ut under den første Stoltenbergregjeringen i protest mot partiledelsens privatiseringspolitikk og manglende EU-motstand.

Aasmund Berg

2009-02-24T14:27:00.004+01:00

Aasmund Elmar Berg

Aasmund Berg har gjennom snart fire 10-år stått på for Frogn Arbeiderparti som tillitsvalgt i partiet, som lokalpolitiker og som aldri hvilende initiativtaker og drivkraft.

Trønderen Aasmund Berg hadde vært aktiv i Arbeiderpartiet i Trondheim og på Nesodden da han i 1970 kom til Frogn hvor han straks ble leder for partiets studiearbeid. Allerede året etter ble han formann i Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Som partiformann satt Aasmund Berg i to år til en mer krevende og ansvarsfull arbeidssituasjonen medførte at han måtte endre prioriteringer. Det betydde ikke at han la partiarbeidet og politikken på hylla. Aasmund Berg er en person som alltid har stilt opp for arbeiderbevegelsen, og etter hvert påtok han seg stadig nye oppdrag - både i partiet og lokalpolitikken, og i organisasjoner som på forskjellige måter var knyttet til bevegelsen, som for eksempel bolig- og forbrukerkooperasjonen.

Aasmund Berg har gjennom mange år gått inn og ut av styret i Frogn Arbeiderparti. Han var et aktivt medlem av Drøbak Arbeidersamfunn inntil det ble nedlagt. Han har også vært et særdeles aktiv medlem av Drøbak Boligbyggelag hvor han både har vært ordfører i representantskapet og medlem av styret i mange år, bl.a. i den tiden da boligbyggelaget bygde nordpå i Drøbak.

Stor innsats har han også nedlagt i forbrukersamvirket hvor han har vært med på å utvikle kooperasjonen i Follo, bl.a. gjennom flere år som formann i kretsstyret på Heer da samvirkelaget der ble utvidet og modernisert, og som formann og styremedlem i Follo Samvirkelag.

Aasmund Berg har dessuten en lang og mangfoldig innsats i politikken i Frogn å se tilbake på. Han har vært medlem av kommunestyret, leder i teknisk utvalg, i bygningsrådet, havnestyret, brannstyret og Frogn kulturråd samt medlem av styret i Frogn Tomteselskap, styret for Frogn kulturskole, administrasjonsutvalget, distriktsrevisjonen og ansettelsesrådet for politiet.

I dag er Aasmund Berg leder av styret for Frogn eldresenter, medlem av eldrerådet og medlem av tilsynsutvalget for omsorgstjenesten i Frogn kommune.

Blant mange andre verv kan nevnes at Aasmund Berg har vært leder for Frogn Historielag og for årbokkomiteen til ”Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus” og Akershus Reiselivsråds styre, og at han har vært medlem av styret for Follo Museum.

Aasmund Berg var i mange år ansatt i Arbeidernes opplysningsforbunds sentrale administrasjon i Oslo, bl.a. som kontor- og informasjonssjef. I 1977 ble han ansatt som rådmannssekretær i Frogn og måtte for noen år tre ut av lokalpolitikken. I 1980 tiltrådte han som kontorsjef hos fylkeskultursjefen i Akershus hvor han var ansatt i 14 år, og i flere perioder fungerte som fylkeskultursjef, før han ble informasjonssjef i Ås kommune hvor han arbeidet inntil han gikk av med pensjon.

Kjell Engebretsen

2009-02-24T14:22:00.004+01:00

Kjell Willy Engebretsen

Det tok 84 år før Arbeiderpartiet i Frogn fikk en representant på stortinget. I 1993 ble Kjell Engebretsen, f. 29. 04. 1941 i Oslo, valgt inn som fjerdemann på Akershus Arbeiderpartis liste. Ved valget i 1997 inntok han andre plassen etter Annelise Dørum, mens han i 2001 som følge av kjønnsfordelingen, stod på tredjeplass. Etter tre perioder som stortingsrepresentant, ba han seg fritatt.

Som stortingsrepresentant var han medlem av finanskomiteen, utenrikskomiteen og kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han har også vært delegat til FN og medlem av parlamentarikerforsamlingen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa.

Både før og etter at han kom på stortinget, har Kjell Engebretsen hatt en relativt lang og mangfoldig karriere i Frogn Arbeiderparti - både som tillitsvalgt i organisasjonen og som lokalpolitiker. Han ble medlem av partiet i 1968, og ble første gang valgt som formann for kommunepartiet i 1989 og satt i to år, men er senere med noen års mellomrom valgt på ny to ganger og har i alt vært partiformann i seks år.

Av lokalpolitiske oppdrag kan nevnes at han har vært medlem av kommunestyret i Frogn i tre perioder, og at han har vært leder av skolestyret.

Kjell Engebretsen har også, som den eneste fra Frogn, vært leder av Akershus Arbeiderparti hvor han for øvrig har vært styremedlem i en årrekke, og han har i to perioder vært medlem av fylkestinget hvor han bl.a. var leder av administrasjonsutvalget. Han er nå leder for Den norske Atlanterhavskomité og medlem av kontrollutvalget i Det norske Arbeiderparti.

Kjell Engebretsen er utdannet som sosionom. Før han ble politiker på heltid hadde han en mangfoldig yrkeskarriere og var sosialkurator, bestyrer for en institusjon for personer med alkoholproblemer, sosialsjef, administrasjonssjef for helsevernet i Oslo – og direktør for Lambertseter bydel.

May Granum

2009-02-24T14:18:00.001+01:00

May Granum

På 1980-tallet var May Granum mer eller mindre tilfeldig til stede på et partimøte i Frognhallen. Senere ble hun bedt om å stå på partiets liste til kommunevalget. Fra en plass et stykke nede på lista ble hun kumulert opp og endte som varamann til kommunestyret. Det var begynnelsen på en vidtfavnende karriere og en lang arbeidsøkt for partiet i lokal- og fylkespolitikken.

May Granum ble født i Oslo i 1937 og kom til Frogn i 1948 da faren fikk jobb som vaktmester på feriehjemmet til Murernes Union. Stedet var veiløst og avsondret fra tettbebyggelsen. May startet i 6. klasse på Dal skole. Etter hvert giftet hun seg med Finn Granum fra Brevik, ble svigerdatter til Randi og Johan Granum og kom inn i et miljø hvor politikken var et sentralt element.

Etter den forsikte begynnelsen, ble May grepet av politikken. Hun ble valgt inn i kommunestyret, fikk plass i formannskapet og ble leder i barnevernsnemnda og helse- og sosialstyret og diverse andre kommunale styrer og utvalg, bl.a. kommunens råd for funksjonshemmede.

Deretter fulgte mange verv både i partiorganisasjonen, lokalpolitikken og fylkespolitikken. Hun har også vært medlem av styret for Krisesenteret i Follo.

I 1995 ble hun valgt inn i fylkestinget hvor hun satt i tre perioder. Hun har vært varamann til fylkesutvalget og medlem av næringsutvalget, helseutvalget, landbruksnemnda og hovedutvalget for kultur, folkehelse og næring samt medlem av styret for Akershus fylkesmuseum og representant til Oslofjordens friluftsråd. Hun har også vært leder av styret for næringsfondet/sysselsettingsfondet i Akershus.

I inneværende periode er May Granum medlem av Frogn Kommunestyre og leder av styret for Drøbak Hospital.

May Granum har vært formann i Frogn Arbeiderparti i to omganger. Hun ble første gang formann i 1998, og annen gang i 2001. Hun er leder av komiteen som har ansvaret for feiringen av 100-årsjubileet til Frogn Arbeiderparti. Hun har dessuten vært aktiv i kvinnepolitisk styre i Akershus

May Granum er hjelpepleier og har bl.a. arbeidet i hjemmesykepleien.

Bjørn Loge

2009-02-24T14:14:00.002+01:00

Bjørn Aslak Loge

Bjørn Loge ble født på fødehjemmet i Sorenskriver Ellefsens vei i Drøbak 10. juni 1946. Familien bodde på Gulbjørnrud, like ved Grensa til Nesodden. Bjørn Loge er derfor på sett og vis selve personifiseringen av den sammensluttede kommunen Frogn som han i tre valgperioder var ordfører i.

Bjørn Loge ble tidlig interessert i politikk. Han begynte som medlem i Drøbak A.U.L. tidlig på 1970-tallet og var medlem i Drøbak-Frogn Arbeiderparti fra 1973. Der ble han allerede i 1974 styremedlem før han ble sekretær, kasserer, nestleder og leder. Han har også vært nestleder i Akershus Arbeiderparti og medlem av landsstyret i Det norske arbeiderparti.

Han hadde m.a.o. bred politisk erfaring da han etter partiets gode valg i 1987, ble valgt til ordfører i Frogn, og brøt den sammenhengende borgerlige styringsperioden som hadde vart i nøyaktig 20 år.
Bjørn Loge satt i Frogn kommunestyre sammenhengende i 6 perioder, fra 1975 til 1999. I 22 år var han medlem av formannskapet - de siste 12 årene var han ordfører.

Bjørn Loge var en populær ordfører. Han var en dyktig politiker, som viste evne til å glatte over motsetninger og få folk med ulikt politisk utgangspunkt, til å samarbeide. Han var en god og representativ ambassadør for Frogn både innenlands og utenfor landets grenser. Etter hans initiativ og under hans ledelse, gjennomførte kommunen en rekke tiltak – bl.a. innenfor kultursektoren - som bidro til å sette Frogn på kartet og til å gjøre kommunen til et bedre sted og bo.

Etter en pause på 8 år, sitter Bjørn Loge igjen i kommunestyret. Han har også verv i interkommunale organer.

Utenom politikken har Bjørn Loge arbeidet innenfor spedisjon og shipping, bl.a. som terminalsjef og direktør i rederiet Fred Olsen, som direktør for Teatersentralen, og som generalsekretær i Oslo Pensjonistforening. Han har også hatt tillitsverv i lokale ungdoms- og idrettsforeninger.

Gunvor Borge

2009-02-24T14:11:00.002+01:00

Gunvor Borge er et av de trofaste partimedlemmene som gjennom flere tiår har vært med og dratt lasset for det lokale Arbeiderpartiet.

Gunvor Borge kom til Frogn på slutten av 1960-tallet. Av naboer på Heer ble hun trukket med i partiarbeidet, og har gjennom nærmere 40 år stått til tjeneste for partiet og påtatt seg store og små oppdrag. Hun har hatt en rekke kommunale verv hvor hun har nedlagt en betydelig innsats for partiet og lokalsamfunnet. Hun har sittet i kommunestyret i flere perioder, vært varamedlem til formannskapet, og i 15 år var hun med i Frogn skolestyre. I 12 år var hun formann i likningsnemnda, og hun har sittet i overlikningsnemnda, bygningsrådet, fasaderådet, forliksrådet og det interkommunale kontrollutvalget.

Gunvor Borge har også hatt tillitsverv i partiorganisasjonen – både lokalt og på fylkesplan. Hun var i mange år med i Drøbak-Frogn Arbeiderkvinnelag, hvor hun blant annet var sekretær, og hun har i flere omganger medlem av styret i Frogn Arbeiderparti. Hun har også vært medlem av representantskapet i Akershus Arbeiderparti.

Gunvor Borge er et ja-menneske. Når partiet trenger en handsrekning, stiller hun opp. Går man over Drøbak Torg en travel lørdag når torget er fullt av boder og stands, treffer man Gunvor Borge som står på stand for Frogn Arbeiderparti – hvis hun da ikke er å finne ved partiets stand på Heer eller på Drøbak City. Når partiet spør om hjelp, har hun hatt vondt for å si nei.

Gunvor Borge har vært lærervikar og har jobbet i det private næringsliv. Da krisesenteret i Follo ble etablert, var hun frivillig medarbeider der i flere år.

Bjørn Bjørnsen

2009-02-24T14:09:00.005+01:00

Bjørn Bjørnsen

Forfatteren og journalisten Bjørn Bjørnsen ble født 16. august 1937 i Stavanger, og bor nå i Oslo, men bodde i mange år i Drøbak og var sterkt engasjert i det lokale partiarbeidet.

Han var i perioder en drivende kraft i Drøbak Arbeidersamfunn, medlem av partiets representantskap og formann i Frogn Arbeiderparti fra 1991 til og med 1997. Ved flere kommunevalg laget han en journalistisk utformet valgavis for partiet.

Som det samfunnsengasjerte mennesket han er, gjorde Bjørn Bjørnsen seg også sterkt gjeldende i lokalpolitikken. Han var medlem av kommunestyret i flere perioder, varamann til formannskapet, leder av hovedutvalg for oppvekst og opplæring, medlem av kulturstyret og bygningsrådet og en rekke andre politiske styrer og utvalg. Han var en kyndig talsmann for Drøbak kino og sørget på 1970-tallet for at den ble modernisert.

I politikken markerte Bjørn Bjørnsen seg med evne til å kombinere prinsipiell tenkning med evnene til å finne konkrete, praktiske løsninger. Han viste stort pågangsmot og kreativitet, og var aldri redd for å prøve nye metoder og å gå nye veier for å vitalisere organisasjonen eller nå politiske mål. Gjennom flere tiår fungerte Bjørn Bjørnsen som en miljøskaper og utradisjonell idémaker i det lokalpolitiske arbeidet i Frogn.

Bjørn Bjørnsen har skrevet flere titalls bøker, bl.a. de meget anerkjente ” Det utrolige døgnet” som handler om 9. april og for en stor del foregår i Drøbak, og den spennende beretningen ”Narvik 1940”. Han tok initiativet til dannelsen av Norsk Faglitterær Forfatterforening, hvor han har vært leder, og han har vært formann i Kommunale Kinematografers Landsforbund. I 2006 var han en av stifterne av organisasjonen Humanistiske sosialdemokrater som har som mål å fremme arbeidet for en livssynsnøytral stat. I tillegg har han vært journalist, bl.a. i flere dagsaviser og i bildebladet Aktuell, og han har vært redaktør i Akershus Amtstidende. Han har dessuten arbeidet med forlagsvirksomhet.

Turid Wagner Johansen

2009-02-24T12:35:00.001+01:00

Turid Wagner Johansen er en av de personene som gjennom en årrekke har påtatt seg verv for Frogn Arbeiderparti og trofast har stilt opp der hvor det har vært bruk for henne.

I lokalpartiet har hun vært styremedlem, sekretær, kasserer – samt formann i tre år fra 1986 til og med 1988.

Turid Wagner Johansen kom første gang med i Frogn kommunestyre i 1980 og ble deretter gjenvalgt flere ganger. Hun har vært medlem av formannskapet og av hovedutvalget for tekniske saker, bygningsrådet, likningsnemnda og andre kommunale styrer og utvalg.

Få kjenner Frogn kommune så godt som Turid Wagner Johansen gjør. Hun er født på Brevik i Frogn i 1930 som datter av Randi og Johan Granum. Man kan trygt si at hun er ”arvelig belastet”. Som arv har hun ikke bare fått med seg interessen for politikk fra en meget aktiv mor som ila seg store fortjenester for Frogn, men også plikttroskap og lojalitet til Arbeiderpartiet som hun gjennom flere tiår har nedlagt et stort og uegennyttig arbeid for.

Turid Wagner Johansen har vært ansatt i NSB som avdelingsleder. Hun har vært organisert i Norsk Jernbaneforbund hvor hun har vært et aktivt medlem, og hvor hun har hatt flere tillitsverv i årenes løp.

Paul Hagen

2009-02-24T12:30:00.001+01:00

Paul Hagen

Paul Hagen får stå som eksponent for de av partiets tillitsvalgte som gjorde sin plikt for deretter å tre stille og umerkelig tilbake i anonymitet.

Tømmermann Paul Hagen kom inn i Drøbak kommunestyre som en av Arbeiderpartiets 11 representanter i 1945. Da Ragnar Hansen forlot lokalpolitikken i 1949 ble Paul Hagen ordfører, et verv han hadde i årene 1950 og 1951 da han overlot klubba til David Kjellberg, mens han selv fortsatte som varaordfører.

Under arbeidet med dette historiske tilbakeblikket har vi forsøkt å finne nedtegnede opplysninger om Paul Hagen. Slike har ikke vært å finne. Muntlige kilder har heller ikke latt seg oppspore. Leting i lokalpressen fra tidlig 50-tall kunne trolig gitt opplysninger om hans engasjement i konkrete saker, men mennesket og partimannen Paul Hagen ser ut til å være skjult for ettertiden.

Paul Hagen var ingen anonym mann i sin samtid. Han stod fram med sine meninger og kjempet for det han trodde på. Han tok sin del av byrdene i de vanskelige gjenoppbyggingsårene etter krigen da det var nødvendig å gjøre prioriteringer og treffe beslutninger som ikke alle var begeistret for, og han innehadde lokalsamfunnets fremste tillitsverv.

Det er en viss symbolikk i at Paul Hagen på tross av høy eksponering i samtiden, på sett og vis er blitt borte i historiens skygge. På denne måten blir han en representant for alle dem som har akslet striskjorta og båret dagens byrder for partiet gjennom tiden, uten å sørge for at det står bautaer igjen etter dem.

Vi andre blir av dette minnet om hvor dårlig arbeiderbevegelsen er til å dokumentere sin historie og kunnskapen som dem som har trukket lasset. Forhåpentlig får det oss til å innse viktigheten av å beskrive vår egen samtid og samle data for å kunne dokumentere partiets historie, og historien til alle de menneskene som har gjort – og gjør - partiets historiske gjerning mulig.

Tor Hansen

2009-02-24T12:24:00.002+01:00

Tor Hansen utførte gjennom mange år et stort arbeid for arbeiderbevegelsen. Først som medlem av Kråkstad A.U.L. og tillitsvalgt i Follo kretslag av A.U.F. hvor han bl.a. var sekretær. Senere som formann i Akershus distriktslag av AUF, medlem av AUFs landsstyre, formann i Akershus faglige ungdomsutvalg og medlem av styret i Akershus Arbeiderparti

I mange år var Tor Hansen tillitsvalgt i Frogn Arbeiderparti, som lokalpolitiker og medlem av Akershus fylkesting. Han nedla også en betydelig innsats for forbruker- og boligkooperasjonen – og som ansatt i Norges kooperative landsforening.

Tor Hansen var formann i Drøbak-Frogn Arbeiderparti i årene 1984 og 1985, men satte størst spor etter seg som lokal- og fylkespolitiker. Han var medlem av kommunestyret i tre perioder. I 8 år var han medlem av formannskapet i tillegg til mange år i diverse kommunale styrer og utvalg, for eksempel innenfor skole-, helse- og sosialsektoren.

I 1975 ble det innført direkte valg på medlemmer til fylkestinget. Tor Hansen ble valgt inn i det første fylkestinget og ble gjenvalgt fire år senere. Han var altså en fylkespolitisk pioner blant medlemmene i Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Tor Hansen utførte også et stort og uegennyttig arbeid for kooperasjonen i Frogn – både boligkooperasjonen og forbrukerkooperasjonen. Han var styreleder i Drøbak Boligbyggelag, ordfører i boligbyggelagets representantskap og nedla et stort arbeid da boligbyggelaget på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet foretok den store og krevende utbyggingen på Heer. Tor Hansen skrev beretningen som ble utgitt i forbindelse med at Drøbak Boligbyggelag i 1999 fylte 50 år.

Tor Hansen har også ilagt seg store fortjenester som talsmann og tillitsvalgt for forbrukerkooperasjonen – både lokalt, regionalt og sentralt. Han har også skrevet deler av historien til det lokale forbrukersamvirket, og var blant dem som la grunnlaget for samvirkelaget på Heer.

Tor Hansen var journalist og redaktør. Han var journalist i Follo Arbeiderblad og i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg. Senere arbeidet han i NKL hvor han i mange år var redaksjonssekretær i Vårt Blad før han tok over som redaktør.

Tor Hansen ble født i 1931 og var opprinnelig fra Kråkstad. Han flyttet til Frogn i 1962 etter å ha bodd noen år i Tønsberg. Tor Hansen døde i 2001.

Otto Ibenfeldt

2009-02-24T12:17:00.003+01:00

Otto Ibenfeldt

Otto Gurth von Ibenfeldt var den trofaste sliteren som aldri ble ordfører – men burde ha blitt det. Den politiske maktbalansen ville det imidlertid ikke slik. Med Otto Ibenfeldt ville Frogn fått en utmerket ordfører med personlig integritet, kunnskap og lang og bred kommunalpolitisk erfaring – samt en bredfull porsjon trøndersk vidd.

Otto Ibenfeldt ble født i Trondheim 15. januar 1925. Etter studier – bl.a. teologistudier - ved universitetet i Oslo, begynte han i forsvaret. Han var Orlogskaptein og arbeidet i Forsvarets Overkommando, og han var organisert i Norges Befalsforbund som tilhørte LO. I Befalsforbundet hadde verv som sekretær og som nestformann.

I 1954 flyttet han med familien til Drøbak. I Frogn var han i mer enn 30 år en aktiv pådriver i lokalpolitikken som medlem av kommunestyret, formannskapet og en rekke politiske råd og utvalg. Ved flere valg var han førstemann på Frogn Arbeiderpartis liste og partiets ordførerkandidat. Han var gruppeleder i flere perioder. Ordfører ble han dessverre ikke.

Otto Ibenfeldt var prinsippfast og slo aldri av på de grunnleggende verdiene partiet bygger på, men kunne når det var nødvendig, inngå kompromisser, vel vitende om at det beste ofte er det godes fiende. Som gruppeleder, og ikke minst i kraft av sin personlighet, øvde han betydelig innflytelse på mange av de politiske avgjørelsene som ble tatt i den borgerlig styrte kommunen, og på den utviklingen kommunen gikk igjennom i hans tid.

I likhet med flere av lokalpartiets fremste tillitsvalgte unndro Otto Ibenfeldt seg aldri verv som gjerne ble ivaretatt lenger nede i hierarkiet. Sin oppofrende tjeneste for partiet avsluttet han som varamedlem i eldrerådet.

Otto Ibenfeldt brukte aldri det tyske ”von” som egentlig var en del av navnet hans. Det ville ikke vært i samsvar med hans likhetsprinsipper og politiske idealer. Han var talsmann for den jevne mann og kvinne.

Otto Ibenfeldt var trønderen som ble Frognpatriot og nedla en betydelig politisk innsats for Frogn Arbeiderparti og Frogns befolkning. Han døde i november 2005, 80 år gammel.

Gunnar og ”Tutta” Brynhildsen

2009-02-24T11:10:00.002+01:00

På generalforsamlingens møte lørdag 2. april 1938, ble Gunnar Brynhildsen valgt til formann i Drøbak A.U.L. Da hadde han allerede et par år deltatt i lagsvirksomheten, men som formann trådte han for alvor inn på den lokale politiske scenen, og der skulle han bli i mange tiår framover. Han ble den personen som har vært leder for Frogn Arbeiderparti lengst, og han har hatt utallige verv i lokalpartiet, i den lokale fagbevegelsen, i Drøbak Boligbyggelag som han tok initiativet til og var styreleder for, og i lokalpolitikken.

Gunnar Brynhildsen ble valgt til lederverv – og gjenvalgt gang på gang - p.g.a. sin dyktighet. Han var partiformann i mange år. Og da partiet senere fikk akutt behov for en formann når yngre krefter måtte gi opp på grunn av endret livssituasjon, trådte Gunnar Brynhildsen uselvisk til igjen og reddet situasjonen. Partiet gikk foran det meste. Han følte seg aldri for stor til å påta seg oppgaver. Heller ikke små oppgaver. Når partiet trengte ham, stilte han opp. Skulle en jobb gjøres, enten det var å lede et medlems- eller årsmøte, skrive en protokoll, eller oppklare en sak til neste møte, så kunne man trygt be Gunnar. Da visste man at jobben ble gjort. Stille og effektivt. Gunnar Brynhildsen søkte aldri takk, ære eller berømmelse for det enorme arbeidet han utførte.

For få, om noen, har nedlagt et større og mer uegennyttig arbeid for Arbeiderpartilagene i det gamle Drøbak og nye Frogn, enn Gunnar Brynhildsen. Han stod til disposisjon for partiet i hele sitt voksne liv.

Det samme gjorde hans kone ”Tutta” – eller Ruth Brynhildsen som var hennes borgerlige navn. Før hun giftet seg, hette hun Ruth Kristiansen. Det er et navn som går igjen i ungdomslagets møtebøker. Som ung var hun nemlig en drivende kraft i ungdomslaget. Hun tok initiativ, sa det forløsende ord når ting var i ferd med å floke seg, representerte ungdomslaget på møter i bevegelsen, skrev protokoller og hadde sin hånd med i det meste. I protokollene står det at ungdomslaget hadde møter i ”Åttekanten” på torget ved oppkjørselen til Osloveien. Møtene var hos ”Tutta” som bodde i ”Åttekanten”.

Etter tiden i ungdomslaget nedla hun en like lang, uegennyttig og konstruktiv innsats for arbeiderkvinnelaget – og partiet. Utallige er de møtebøkene og referatene som er undertegnet Ruth Kristiansen – eller Ruth Brynhildsen som hun skulle komme til å hete etter at hun og Gunnar Brynhildsen bestemte seg for å dele livet med hverandre.

Uten Gunnars og ”Tutta” Brynhildsens utrettelig entusiasme og innsats gjennom mer enn fem tiår, ville Frogn Arbeiderparti vært et annerledes og fattigere parti – og Frogn kommune vært et ikke fullt så godt sted å bo.

Lars Evensen

2009-02-24T11:03:00.003+01:00

Statsråd Lars Samuel Myrer Evensen ble født i Drøbak i 1896. Han var sønn av smedmester Samuel Anton Evensen og husmor Laura Julie Evensen, begge fra Ås. Familien Evensen bodde i Storgata 18 som gikk under navnet ”Evensengården”. I 1970 ble den gamle, ærverdige tregården revet for å gi plass til Bankbygget.

Lars Evensen figurer ikke i de lokale partiprotokollene, for han fulgte i ung alder kommunistene ut av partiet. Han var sekretær og sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti fra 1925 til 1927 før han ble heltids engasjert i fagbevegelsen.

Lars Evensen var pølsemaker og ble i 1927, 31 år gammel, formann i Norsk Kjøttindustriarbeiderforbund. 7 år senere ble han sekretær og deretter nestformann i Arbeidernes faglige landsorganisasjon, dvs. dagens LO.

Drøbakgutten Lars Evensen ble en av arbeiderbevegelsens fremste tillitsmenn i sin generasjon.

Etter at Konrad Nordahl var arrestert av tyskerne under krigen, ledet Lars Evensen det illegale arbeidet i fagbevegelsen, bl.a. den undergrunnsgruppa som gav ut den illegale avisa ”Fri Fagbevegelse”. Senere flyktet han til Sverige hvor han i egenskap av kongressvalgt nestformann ledet LOs Stockholmssekretariat. Etter krigen stemte kommunistene i mot da Lars Evensen ble gjenvalgt som LOs nestformann, og senere satte kommunistavisa Friheten i gang en aksjon mot ham fordi han angivelig i sin tid i Stockholm skulle ha beskyldt kommunistene for å samarbeide med Gestapo.

I 1945 kom Lars Evensen først med i samlingsregjeringen og deretter i Arbeiderpartiregjeringen – først som handelsminister, deretter som industriminister. Fra 1954 var han stortingsmann i en periode for Arbeiderpartiet, og deretter fylkesmann i Vest Agder.

Selv om Drøbak-gutten Lars Evensen ikke deltok i partiarbeidet eller i politisk arbeid for partiet i Drøbak eller Frogn - bortsett fra som foredragsholder i Drøbak Arbeidersamfunn under valgkampen i 1945 - ble han med årene en av fagbevegelsens og landspartiets mest framtredende profiler i sin tid. Derfor har Drøbak-gutten og Arbeiderpartimannen Lars Samuel Myrer Evensen fått plass i denne beretningen.

David Kjellberg

2009-02-24T10:31:00.004+01:00

David Kjellberg (Foto av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri. Tegning: Linge.)

Få har satt sitt preg på Drøbak by og Frogn kommune i moderne tid som David Kjellberg. Han var ordfører i 13 år, først 8 år i Drøbak, deretter 5 år i den nye kommunen Frogn.

David Kjellberg var egentlig svensk. Han ble født i 1902 i Bohuslän men reiste som 23-åring til Norge. Til Drøbak kom han en gang like før krigen. Han var murer, kom tidlig med i fagbevegelsen og ble formann i den stedlige Bygningsarbeiderforeningen. Derfra var veien kort til partiarbeid og lokalpolitikk.

Kjellberg var ikke redd for å si hva han mente, men var likevel populær og nøt stor tillit blant så vel partifeller som hos politiske motstandere. Som ordfører i Drøbak gjennom mange år – og ikke minst som ordfører i de avgjørende årene etter kommunesammenslutningen – øvet David Kjellberg avgjørende innflytelse på utviklingen av lokalsamfunnet. Han var en patriotisk og entusiastisk representant for en kommune i framgang. En håndverker som hadde til oppgave å omsette partiets politiske visjoner og mål i praktisk handling – et arbeid han utførte med stor dyktighet og utholdenhet.

For å kunne virkeliggjøre visjonene om sosial boligbygging for å skaffe vanlige folk verdige boforhold, trengte Drøbak Boligbyggelag billigst mulige tomter med lavest mulige grunnlagsinvesteringer. Som ordfører med bakgrunn i Arbeiderpartiet arbeidet Kjellberg iherdig for at kommunen skulle påta seg store deler av investeringene i vei, vann og kloakk, slik at tomtene i Drøbak som skulle bebygges av boligbyggelaget, ble så rimelige at de kunne godkjennes av Husbanken. Det var et avgjørende brudd med tidligere tiders borgerlige sparepolitikk.

Da han måtte gi fra seg ordførerklubba etter valgnederlaget i 1967, ble han varmt takket av så vel politiske motstandere som av dem han hadde vært en utrettelig talsmann og representant for.

David Kjellberg døde 1970.

Randi Granum

2009-02-24T10:25:00.004+01:00

Randi Granum

Randi Granum ble født 17. november 1906 på Nesodden. Hun døde 23. desember 1974.

Randi Granum ble m.a.o. bare 68 år gammel, men fikk utrettet mye – både for den tidligere herredskommunen Frogn og det nye Frogn som oppstod etter sammenslutningen med Drøbak 1. januar 1962.

Hun var i flere perioder medlem av Frogn herredsstyre og formannskap. Randi Granum var spesielt opptatt av skole- og eldrepolitikk. Hun var formann i Frogn skolestyre og medlem av byggekomiteen for Seiersten ungdomsskole som Frogn bygde sammen med nabokommunen Drøbak, og hun satt i styret for Frogn aldershjem på Sogsti.

Etter valget i 1961 var Randi Granum eneste kvinne i kommunestyret i den nye kommunen. Hun var en ivrig forkjemper for bedre forhold for kommunens eldre, og satt i byggekomiteen for aldershjemmet på Grande. Familien forteller at når den passerte Villa Grande, eller når stedet kom på tale, sa Randi: ”Dette skal vi rive, her skal aldershjemmet ligge.”

På 1940-tallet stiftet Randi Granum Skogbygda sanitetsforening. Det var et utslag av det samme sosiale sinnelaget som hun viste i politikken.

Etter kommunesammenslutningen var hun med og stiftet Skogbygda Arbeiderlag som et lag i det gamle Frogn under Drøbak-Frogn Arbeiderparti.

Randi Granums engasjement og innsats i politikken er imponerende i seg selv, og blir ikke mindre imponerende når man vet at hun bodde avveies på Brevik og hadde lang og tungvint vei til møtene i kirkebygda, hos Harald Rød, på Bilitt, på Ullerud – eller etter kommunesammenslutningen, i Drøbak. Om sommeren måtte hun i båt, og om vinteren gikk hun alene i mørket over isen og over land før hun kunne ta bussen ved Nesset.

Knapt noen har i dag forutsetninger for å forstå hvor sterk interessen og samfunnsansvaret må ha vært, og hvilken viljestyrke det må ha krevd, å skjøtte politiske verv under slike ekstreme omstendigheter.

Ragnar Hansen

2009-02-24T10:17:00.005+01:00

Ragnar Hansen (Foto av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri)

Etter den 2. verdenskrig overtok Arbeiderpartiet styringen i Frogn. Kommunen var nedslitt etter fem års okkupasjon og mange år med borgerlig styring på ”sparebluss”. Innholdet i kommunekassa var 20.000 kroner.

Ved valgene gav flertallet av velgerne sin stemme til Arbeiderpartiet. Det var Arbeiderpartiet de hadde tillit til i en vanskelig situasjon, og partiet tok ansvar. Bokettersyn av næringsdrivende førte til at 100 personer ble etterliknet for formuer som de hadde lurt unna for å slippe å bidra til finansieringen av fellesgodene og lokalsamfunnet.

Først ble politimester Paul Sandvik ordfører. Han var Arbeiderpartiets første ordfører i Drøbak siden partiets første formann, Hans P. A. Ruud, var ordfører i 1908 – året før partiet ble stiftet. Ragnar Hansen ble varaordfører. I 1947 tok han over.

Ragnar Hansen var ingen nybegynner. Han hadde vært leder for partiets bystyregruppe fra 1937 til krigen kom. Han var ekte Drøbak-gutt. Født 17. mars 1907 og vokst opp i den småborgerlige, vesle kystbyen under enkle kår. Han ble fargeriarbeider på Tento, organisert i 1935 i avd. 145 Drøbak & Frogn Kjemiske Arbeiderforening, deltok aktivt i tillitsmannsarbeidet og var bl. a. formann i fagforeningen. Fra fagbevegelsen gikk veien til politikken. Han var i flere år lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Drøbak før han fikk enda større oppgaver i arbeiderbevegelsen.

Ragnar Hansen var med i styret for Drøbak Boligbyggelag og en aktiv pådriver i arbeidet med å etablere boligbyggelaget som et instrument for partiets og kommunens sosiale boligpolitikk. Hansen var ordfører i Drøbak da kommunen kjøpte Husvikområdet av Forsvaret og la grunnlag for ny utvikling innen byens fortsatt trange grenser.

- Den harde sosiale virkeligheten i 1920- og 30-åras Drøbak sitter som spikret i hukommelsen, uttalte han i en samtale med Amta da partiet feiret sitt 75-årsjubileum i 1984.

I 1949 forlot Ragnar Hansen lokalpolitikken for å bli den første organisasjons- og opplysningssekretæren i Akershus Arbeiderparti, men der ble han ikke lenge. Han fikk større oppgaver. Allerede samme året ble han ansatt som opplysningssekretær i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og redaktør av forbundets fagblad, ”Fabrikkarbeideren”. På forbundets landsmøte i 1962 ble han valgt til hovedkasserer og medlem av forbundsstyret og landsstyret. Verv han hadde til han gikk av med pensjon i 1972.

Alf og Reidun Dahl

2009-02-24T10:03:00.007+01:00

Alf Dahl

Alf Dahl var en av de klippene som arbeiderbevegelsen i Drøbak og Frogn bygde på i årene før og etter 2. verdenskrig. Han stilte opp hvor det trengtes, først i ungdomslaget, senere i partiet. Med sin rolige myndighet, ideologiske forankring og sitt sunne skjønn fikk han stor innflytelse, ikke bare i partiet, men også i lokalpolitikken.

Alf Dahl ble aldri ordfører, men hadde både kunnskapen, og de personlige egenskapene som skulle til. Derimot ble han varaordfører – og et velorientert og innflytelsesrikt medlem av en rekke kommunale styrer og utvalg gjennom en mannsalder. En spesiell interesse hadde han for boligpolitikken hvor han var en sosialt bevisst talsmann for å bygge slik at det kom vanlige folk til gode.

Det lå ikke i kortene at Alf Dahl skulle bli sosialist. Han ble født i Vardø i 1911. Familien tilhørte det etablerte borgerskapet. 20 år gammel kom han til Drøbak. Sterk sosial samvittighet, et våkent øye for skeivhetene i samfunnet – bl.a. gjennom egen opplevelse av arbeidsløshetens elendighet – gav ham forståelse av at den som vil forandring til det bedre, må stå solidarisk sammen med andre. Dette brakte ham inn i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen i Drøbak.

Alf Dahl var i noen år hovedstyremedlem i Norsk Transportarbeiderforbund, men den livslange innsatsen nedla han for arbeiderbevegelsen i Drøbak og Frogn.

I Drøbak A.U.L. møtte unge gutter og jenter med samme politiske visjoner og grunnholdning hverandre. Flere fant i dette miljøet en ledsager for livet. Alf fant Reidun. Hun var politisk bevisst og hadde en sterk sosial samvittighet. De stiftet hjem og fikk barn. Det krevde sitt av tid og omsorg, men de tok seg begge tid til å arbeide for fellesskapets beste.

Reidun som først var et aktivt medlem av Drøbak A.U.L., ble tidlig en av de drivende kreftene i Drøbak Arbeiderkvinnelag hvor hun både reiste politiske spørsmål, tok seg av organisatoriske gjøremål – og bidro til å underholde på møtene, bl.a. som medlem av ”Hjertenier’n”. Men den store samfunnsinnsatsen gjorde hun i skolestyret og sosialstyret gjennom et kvart århundre. Og i kommunestyret. I bykommunen Drøbak var hun en periode eneste kvinne i bystyret.

Reidun Dahl

Alf og Reidun Dahl var samfunnsbevisste, og viste en aldri sviktende vilje til å stå til disposisjon for lokalsamfunnet og arbeiderbevegelsen. De var av dem som bidro sterkt til at Norge kunne ta steget fra førkrigstidens fattigsamfunn til etterkrigstidens velferdssamfunn.

Petra og Johan August Bonsak

2009-02-24T09:56:00.001+01:00

Petra og Johan August Bonsak var et fargerikt og spennende par som i dobbelt forstand satte farge på det lokale partiarbeidet. Kanskje mer spennende enn mange satte pris på, for det fulgte en del uro i deres fotefar – tilsynelatende mest i Petras.

Bonsak var sersjant på Oscarsborg, men ekteparet bodde i Drøbak. De eide det huset som lå der Apotekblokka i Niels Carlsens gate ligger i dag, og der drev de overnattingsvirksomhet og servering. I 1924 kom det til opptøyer utenfor huset. En stor menneskemengde knuste ruter og trengte seg inn, rev ned lysekroner, knuste speil og ødela inventaret mens fru Bonsak flyktet fra rom til rom for å unngå å bli skadet. Til slutt ble hun innhentet, angrepet av mobben og slept med utenfor, der hun ble presset opp mot et gjerde.

Men da kom politiet og arresterte - henne, forteller historien. Rampen som hadde overfalt henne og ødelagt familiens eiendom, gikk fri.

Årsaken til tumultene var tilsynelatende at enkelte mente at familien Bonsak solgte smuglersprit. Petra skulle ha vært på et smuglertokt i Østfoldskjærgården hvor en av deltakerne, en Drøbakmann, druknet. Derfor følte rampen at de hadde rett til å reagere. Dessuten gikk Bonsak for å være kommunist. Det burde han også få svi for.

Om han virkelig var kommunist og medlem av kommunistpartiet, er høyst usikkert. I 1918 var han enten formann eller nestformann i Drøbak Arbeiderparti, og partiets representant da Drøbak Arbeiderkvinnelag ble stiftet. Han ble raskt æresmedlem i kvinnelaget som betraktet ham som sin høye beskytter. Trolig ble han stående som medlem av Arbeiderpartiet da sosialdemokratene trådte ut.

Sannsynligvis valgte August, som han kalte seg, samme politiske alternativ som Petra, og hun holdt som det framgår av kvinnelagets protokoller, på den ”nye retning” i det gamle partiet. Ekteparet Bonsak var derfor trolig Arbeiderpartifolk – også da de ble utsatt for rampens vrede i februar 1924. Petra Bonsak ble senere suspendert som partimedlem. Hun meldte seg ut før partiet fikk tid til å ekskludere henne. August Bonsak ble senere tatt med smuglersprit. Om også han fikk problemer i partiet på grunn av det han hadde gjort som privatperson, foreligger det ingen opptegnelser om.

Mytene vil ha det til at det var avholdsfolk som ledet opptøyene, og at det var det eventuelle salget av smuglersprit som var utslagsgivende. Det står kanskje ikke helt til troende. Ledende avholdsfolk som Gustav Hansen og Carl Simonsen var August Bonsaks partikamerater og politiske kampfeller. Hansen var personlig kristen og Simonsen en person med sterk æresfølelse. De ville neppe forholdt seg passive, hvis deres meningsfeller i avholdsbevegelsen gikk til håndgripeligheter, mishandlet fru Bonsak og etterlot de to barna hennes vettskremte og gråtende i et vinterkaldt hus med knuste vinduer. Avholdsfolk kan være fanatiske, men neppe i den grad voldelige. De hadde dessuten andre måter å fremme sine synspunkter på.

Man kan derimot kanskje ikke helt se bort fra at det var de såkalte ”kommunistene” herr og fru Bonsak, rampen gjerne ville gi en lærepenge, og at de brukte smuglingen som en unnskyldning. Politiets merkelige inngripen og pressens manglende sympati for den rammede familien, leder også tankene hen til at slaget ved Bonsakgården mer var forårsaket av politiske fordommer og motsetninger enn av omtanke for avholdssaken. Smuglere som ble puttet i fengselet i Drøbak, ble betraktet som helter. Hvorfor skulle akkurat familien Bonsaks lovbrudd vekke slik moralsk indignasjon og resultere i hærverk og overfall?

Etter opptøyene flyttet ekteparet Bonsak fra Drøbak. De saksøkte kommunen og krevde erstatning fordi politiet ikke hadde hindret opptøyene og ødeleggelsene, men tapte.

Et grovt eksempel på ”klassejustis” vil man vel kunne si i etterkant. Arbeiderklassen hadde i mellomkrigstiden mange slags krefter å slåss mot. Det fikk ekteparet Bonsak erfare en februardag i Drøbak i 1924.

Dynastiet Simonsen

2009-02-24T09:40:00.008+01:00

Familien Simonsen må ha vært det nærmeste man kan komme et politisk dynasti i Drøbak Arbeiderparti. Foreldrene, Gunvor og Carl, og sønnen, Johan, spilte alle en vesentlig rolle i Drøbak Arbeiderpartis - og Drøbaks - historie.

Carl
Carl August Simonsen, f. i Vestby 22.071885 d. 30.01.1965
Carl Simonsen var etter eget sigende ”fattiggutten fra Drøbak som kunne flytte inn i lensmannsgården”. Han hadde jobbet seg opp fra ingen ting. Han etablerte seg som auksjonarius, ble så forretningsfører for den lokale frivillige sykekassa og ble etter hvert eiendomsmegler.

Men først og fremst har Carl Simonsen skrevet sitt navn i Drøbaks historie som lokalpolitiker og forkjemper for avholdssaken.

Politikk og avholdssak var ved begynnelsen av forrige århundre på mange måter to sider av samme sak. De hadde som felles mål å løfte arbeiderklassen ut av fornedrelse og fattigdom, og det var ofte de samme personene som var aktive begge steder.

Slik var det også i Drøbak, der flere av arbeiderbevegelsens pionerer ikke bare var avholdsfolk, men iherdige motstandere av alkohol og forkjempere for avholdssaken. Carl Simonsen var derfor ikke alene om å kombinere de to interessene, men del av et større lokalt fellesskap.

Carl Simonsen var en evnerik person med usedvanlige talegaver, og huskes både i avholdsbevegelsen og av eldre i Drøbak, som en glimrende taler og medrivende agitator – og litt av en skuespiller.

På et møte i Horten var han spesielt veltalende og overbevisende, fortelles det i avholdsbevegelsen. Stadig kikket han på en lapp hvor det stod viktige ting som han ville legge tilhørerne på sinnet. Da applausen var stilnet, og Simonsen gått, fant formannen i arrangørforeningen den viktige lappen. Det viste seg å være en kvittering fra kolonialhandelen.

Også under partistriden i Drøbak gjorde Carl Simonsen seg kjent for å vifte med et megetsigende papir da han på stedet erklærte partifellen Løw for uttrådt av partiet fordi han hadde innbudt til et sosialdemokratisk møte og dermed bidro til å splitte partiet. Da var Simonsen revolusjonær og fulgte den radikale fløy ved å bli i partiet. Men det må ha vært i forbigående og av ren lojalitet, for i et langt liv lå Carl Simonsen trygt plassert i sentrum av arbeiderbevegelsen i Drøbak – en bevegelse som han ila seg store fortjenester for.

I 1916 vippet Carl Simonsen partiets første formann, Hans P. A. Ruud, av formannstaburetten og ble formann i Drøbak Arbeiderparti. Det var starten på en lang karriere som trofast og utholdende partisliter og lokalpolitiker i Arbeiderpartiets tjeneste. Carl Simonsen ble utnevnt til æresmedlem av Drøbak-Frogn Arbeiderparti og fikk for øvrig i april 1959 Kongens fortjenestemedalje i gull for sin samfunnsinnsats.

Gunvor Simonsen taler på 30-årsjubileet til Drøbak Arbeiderpartis kvinnegruppe i 1948. T.h. med armene over kors Carl Simonsen. Deretter Ruth og Gunnar Brynhildsen. (Bilde utlånt avGerda Rudshaug.)

Gunvor
Gunvor Margrethe Simonsen, f. Gulliksen, f. 08.11.1882 d.
Gunvor Simonsen var gift med Carl. De utgjorde en kraftfull duo. Gunvor spilte en ikke mindre rolle i det lokale partiet enn det Carl gjorde. Protokollene viser at hun gjennom en lang årrekke hadde en avgjørende posisjon i den lokale partiorganisasjonen og i kommunepolitikken.

Hun var en drivende kraft i kvinnelaget. Stiftelsesprotokollen forteller ikke om hun var den som hadde tatt initiativet, men en senere beretning sier at hun sammen med sersjant Johan August Bonsak var den som hadde innkalt til stiftelsesmøtet i 1918. Gunvor Simonsen var bystyremedlem fra 1919 til 1951, medlem av formannskapet, varaordfører, medlem av skolestyret i 38 år, formann i vergerådet og mye, mye annet.

Lokalpolitikk er mer enn behandling av saker. Partiet er også et møtested for sosialt samvær og kulturell utveksling og utvikling. På styremøter og medlemsmøter var det ofte opplesning - av politiske skrifter og av skjønnlitteratur. I møtebok etter møtebok står det ”og så leste Carl Simonsen noen festlige stykker for oss”, eller Gunvor leste. For de leste begge to og bidro til underholdning og kulturelle opplevelser.

Også Gunvor ble utnevnt til æresmedlem av Drøbak-Frogn Arbeiderparti, og også hun ble hedret for sin samfunnsinnsats med Kongens fortjenestemedalje. Hun fikk den i sølv.

Johan
Johan Simonsen, f. i Drøbak 16. 07.1907 d. 01. 01. 1977
Allerede mens Carl og Gunvor ennå var aktive, kom sønnen Johan med – både i avholdsarbeidet og politikken. Han dukker tidlig opp i møtebøkene og framstår som en klarsynt, framtidsorientert lokalpolitiker. Lenge før de fleste andre, forstod han at framtiden for Drøbak og Frogn lå i et praktisk samarbeid som burde ende i en sammenslutning. Allerede i 1946 tok han i Drøbak Arbeidersamfunn til orde for en felles skole for ungdommen i de to kommunene, og som formann i skolestyret hadde han avgjørende innflytelse på arbeidet med å bygge ut skolevesenet i Drøbak og Frogn slik at det oppfylte kravene til et godt, framtidsrettet undervisningstilbud til ungdommen.

Johan Simonsen var i likhet med foreldrene en markant personlighet i Drøbak - og senere Drøbak-Frogn - Arbeiderparti.

Johan Simonsen var formann i det utvalget som Drøbak Arbeiderparti nedsatte for å forberede dannelsen av Drøbak Boligbyggelag, og han var i flere år boligbyggelagets sekretær.

Johan Simonsen var elektriker og i mange år montør ved e-verket i Drøbak før han ble ansatt som instruktør i Edruskapsdirektoratet.

Allerede på 60-tallet - i en tid da mange ønsket å rydde plass til framskrittet ved å rive Drøbaks gamle bebyggelse - talte Johan Simonsen for bevaring av det unike Drøbak-miljøet. Da den aller første formannen i Verneforeningen Gamle Drøbak døde, ble Johan Simonsen valgt som formann. Han beholdt formannsvervet fra 1972 til 1977 og satte punktum for den forestillingen at Drøbak-Frogn Arbeiderparti var ukritisk tilhenger av å rive småhusbebyggelsen i sentrum.

Tiden går og glemselens slør trekkes over tidligere tiders innsats og over de personene som la grunnlaget for det samfunnet vi har i dag. Carl, Gunvor og Johan Simonsen er blant de partiveteranene – og Drøbakborgerne - som ikke bør glemmes.

Hans P. A. Ruud

2009-02-24T09:25:00.004+01:00

Gårdeier Hans P. A. Ruud var Drøbak Arbeiderpartis første formann. (Fotografi av bilde i Frogn kommunes ordførergalleri.)

Pioneren Hans P. A. Ruud må ha vært en interessant personlighet. Han var gårdeier og kapitalsterk forretningsdrivende – og sosialist. I alle fall socialdemokrat. Ved forrige århundreskifte eide han ”Ruudegården” som var en stor trebygning som lå der bankgården, eller bankhjørnet er nå. Etter at ”Ruudegården” brant i 1902, bygde han den store murgården som nå ligger på hjørnet mellom Torggata og Niels Carlsens gate. Follo Sparebank kjøpte gården etter 1. verdenskrig.

Før Drøbak Arbeiderparti ble stiftet, stilte Hans P. A. Ruud til valg i Drøbak som arbeidernes kandidat sammen med Venstre, og han ble mot alle odds valgt til byens ordfører i 1908. Året etter var han med og stiftet Drøbak Arbeiderparti og ble dets første formann.

I følge hans partifelle, våpendrager og konkurrent, Carl Simonsen, var Ruud usedvanlig sparsommelig. Han ville nødig bruke penger. Partimøtene ble i hans formannstid derfor holdt i lokaler som han selv eide. Stoler eller krakker fantes ikke. Møtedeltakerne satt på noen løse bordbiter og planker som var lagt over et par taburetter som Ruud hadde. Foredragsholdere så han seg heller ikke råd med, forteller Simonsen. De kostet penger. Av møtebøkene ser vi imidlertid at Arne Magnussen fra Moss flere ganger var til stede. Han tilhørte partiet, ble etter hvert stortingsmann for Moss og Drøbak, og var trolig billig.

Ruud gjorde en formidabel innsats for arbeiderbevegelsen i Drøbak, både som partiformann, lokalpolitiker og vararepresentant til stortinget. Man kan trygt si at han gikk foran i dypsnøen og tråkket opp løypa for alle dem som i årenes løp skulle komme etter.

I 1916 trakk Hans P. A. Ruud seg som partiformann. Medlemmene hadde da vedtatt et, etter Ruuds mening, altfor ambisiøst forslag til ”arbeidsplan og øket virksomhet”. Så mye arbeid kunne han ikke påta seg. Derfor trakk han seg til fordel for yngre og mer dynamiske krefter. Ikke lenge etterpå flyttet Ruud i følge protokollene, fra byen.

Sjøveien til Oslo

2009-02-23T13:26:00.000+01:00

Skulle all trafikk til og fra Drøbak etter hvert gå på veien, eller kunne fjorden fortsatt brukes som ferdselsåre?

Partiet var ikke i tvil. Fjorden måtte også brukes. Opp gjennom tiden argumenterte partiet for forskjellige slags båtforbindelser - og båttilbud til de reisende kom og forsvant igjen. ”Pappabåter”, hydrofoil og luftputebåt. Men partiet stod på. Dessverre uten resultat. I 1995 programfestet partiet igjen sjøforbindelse med Oslo. Hadde fylkeskommunen, transportselskapene og båtselskapene hørt på Frogn Arbeiderparti, kunne mye vært annerledes - og bedre – for de reisende og for miljøet.

Et politisk parti er hva det gjør.

2009-02-23T13:24:00.001+01:00

Organisasjonen er viktig, og en forutsetning for arbeidet, men bestrebelser som ikke ender i praktisk politikk, er forfeilede eller mislykkete.

I denne oversikten over Arbeiderpartiets virke i Drøbak og Frogn, er det lagt stor vekt på de politiske initiativene partiet har tatt, de sakene det har drevet fram til virkeliggjøring – og de sakene som det har arbeidet for, men ikke har fått gjennomført fordi partiet ikke i tilstrekkelig grad har fått velgernes tillit, og fordi andre politiske partiet har hatt andre oppfatninger og valgt andre politiske løsninger.

Ikke noe parti har rett hele tiden. Når vi ser bakover, og betrakter en del av fortidens synspunkter og holdninger i lys av det som senere har skjedd, ser vi at ikke alle standpunkter som partiet har tatt gjennom tiden, har vært like framsynte og kloke. Men skal man forstå historien, er det viktig å måle det som skjedde med datidens målestokk. Etterpåklokskap er unyttig.

I dette historiske tilbakeblikket har vi forsøkt å gi eksempler på politiske initiativ og standpunkter som til sammen kan gi et noenlunde representativt bilde av Arbeiderpartiets politiske innsats i bykommunen Drøbak, herredskommunen Frogn og den sammensluttede Frogn kommune fra 1962.

Fordi det ikke med de ressursene og den tiden som har stått til rådighet, har vært mulig å gi en fullstendig oversikt over arbeidet i kommunestyre, formannskap og kommunale styrer og råd gjennom 100 år, har vi valgt å skrive om episoder som forhåpentlig kan gi et visst inntrykk av helheten.

I mange saker har vi nevnt partiets holdning og initiativ uten å kunne skrive om sakens endelige utfall. Det skyldes mangelfull dokumentasjon, men ligger også i sakens natur, fordi lokalpolitikk – ja, politikk i det hele tatt – ikke dreier seg om den korteste veien mellom forslag og vedtak. Saker som blir neglisjert, nedstemt eller oppfattet som håpløse i en gitt tid og sammenheng, kan senere bli gjennomført med stor oppslutning. I mange tilfelle vil partiene til og med kunne konkurrere om å påvise at de var først uten med forslagene.

De som leser dette tilbakeblikket vil måtte lese de episodene og bruddstykkene vi tar fram, i lys av det de selv vet – og mener – om den utviklingen som har funnet sted i den nåværende Frogn kommune siden Drøbak Arbeiderparti ble stiftet i Avholdslokalet den 7. februar 1909.

De interessante spørsmålene blir: Ville utviklingen vært den samme uten Arbeiderpartiet og dets innsats? Ville de underprivilegertes interesser vært ivaretatt på samme måte? Eller like bra? Ville vi fått en boligbygging som gjorde det mulig for folk flest å flytte fra uverdige boforhold som forårsaket sykdom og menneskelig slitasje, til leiligheter og hus med større plass og gode sanitærforhold? Ville skoleutbyggingen vært den samme? Arbeidet med å etablere arbeidsplasser? For ikke å snakke om de økonomiske løftene som ble tatt for å sikre allmennheten fri adgang til strender og sjø?

I dag er de økonomiske og sosiale forutsetningene andre enn i mellomkrigstiden og de harde årene etter 2. verdenskrig. Utfordringene er andre, og den politiske vektleggingen og prioriteringene kan bli andre. I dag har samfunnet, og den enkelte, mulighet til å bruke ressurser på å ta vare på, og utvikle med forsiktig hånd, de bygningene og det miljøet, som utgjør gamle Drøbak. Det er ikke lenger spørsmål om utedass eller toalett, vaskevannsfat eller badekar, trekkfulle, helsefarlige småhus eller massive blokker med boligkomfort.

Både den første formannen i Verneforeningen Gamle Drøbak, og han som overtok da forgjengeren plutselig døde, hadde sin bakgrunn i den lokale arbeiderbevegelsen. Karl And. Abrahamsen skiftet riktignok politisk ståsted etter hvert, men Johan Simonsen var en drivende og toneangivende kraft i det lokale Arbeiderpartiet. Hans innsats for å ta vare på de unike, kulturelle kvalitetene i det gamle Drøbaksamfunnet, illustrerer den utviklingen som fant sted etter hvert som de økonomiske og sosiale forholdene ble bedre.

Vi har lagt fram en del fakta, og har bevisst forsøkt å unnlate å trekke konklusjoner eller lede leserne til en bestemt oppfatning, der kildene ikke gir grunnlag for det. Historien er ikke en rett linje. Forhåpentlig vil de episodene og forholdene vi har trukket fram fra en mangfoldig, uensartet fortid, gi grunnlag for en realistisk og riktig oppfatning av hva som skjedde.

Arbeid til alle

2009-02-23T13:20:00.001+01:00

Lokal partiet var som rimelig er, fra første stund opptatt av sosiale forhold og av situasjonen på arbeidsmarkedet. Arbeid, og dermed lønn og inntekter, var prioritet nummer en. Partiet ønsket arbeid til alle, ikke almisser og nødsarbeid. Men slik situasjonen ofte var, kunne man ikke ensidig ri prinsipper.

Mot slutten av 1939 var arbeidsløsheten stor og forholdene så vanskelige at partiet 24. november vedtok å sende en ”skrivelse til formannskapet angående igangsettelse av arbeide før Jul”. For dem som var i nød, var det ikke mer enn ”tida og veien”.

”... dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen”
De borgerlige partiene ønsket at betalingen for nødsarbeid skulle være så lav som mulig. Der var det ingen forskjell på Drøbak og Frogn. Ikke slik at de mente at folk skulle leve i fattigdom. Ordfører Gundersen i Drøbak kalte i følge bygdeboka arbeidsløsheten ”dette beklagelige og bedrøvelige tidsfenomen” som det viste seg så å si umulig å komme ut av.

Men de var uenige i at problemet skulle løses ved hjelp av folks skattepenger. Kommunen hadde ikke råd til å holde folk i arbeid, og slett ikke på full lønn, og dessuten var det nok noen som var arbeidsløse av ren latskap, mente man. Noen meldte seg nok til nødsarbeid av gammel vane i stedet for å skaffe seg ordinært arbeid, ble det hevdet, og for unge mennesker var det opplagt fristende å få betalt for å gå og drive i stedet for å måtte arbeide. Fordommene var mange og seiglivede.

Kynikere som prost og ordfører Ola Simonsen fra Høire, sa i 1927 at nødsarbeid var blitt som en epidemi blant de unge. Det skremte blant annet bort ”bra folk som betaler sine skatter” og som ellers kunne tenke seg å slå seg ned i Drøbak.

Venstremannen Løvik fant nødsarbeidet demoraliserende. Det dreper arbeidsviljen, sa han. Mange bare kommer og forlanger. Vær så god og betalt!

”Vi får lirke oss igjennom”
I Frogn var de ikke mindre kyniske. En komite mente i 1930 at ”folks slapphet for å klare sig selv, mangel på vilje og kommunistiske tilbøieligheter, kan her komme til å øke fattigvesenets utgifter ganske betydelig”. Og ble hjelpeordningen altfor gode, kunne det jo lokke mindreverdige eksistenser til bygda.

Ordfører Holsen var i mot nødsarbeid, og han hadde flertallet i herredsstyret med seg. Da 15 arbeidsløse skrev og ba om arbeid svarte Holsen nei. Hvis kommunen imøtekom ønsket, ville det med sikkerhet melde seg folk som ”ellers til nød kan greie seg selv”. Vi får lirke oss selv igjennom så godt vi kan, sa han.

Anstendig lønn
Arbeiderpartiet så annerledes på det. Partiet var egentlig også motstander av nødsarbeid. Det kunne lett bli en sovepute. Ikke for de arbeidsløse, men for kommunen og resten av samfunnet, som da ikke ville bry seg med å rette på de grunnleggende årsakene til problemene. Men man måtte ha to tanker i hodet på en gang: Både grunnleggende endringer og umiddelbar hjelp.

Når det ikke var annet arbeid å få, måtte kommunen tre hjelpende til og tilby arbeid. Både Frogn og Drøbak hadde mot slutten av mellomkrigstiden mistet flere av sine bedrifter og dermed mange industriarbeidsplasser. Og befolkningen økte.

Arbeidsløsheten var for øvrig stor i hele samfunnet og var aldeles ikke selvforskyldt. Det offentlige måtte derfor skaffe folk arbeid, mente Arbeiderpartiet. Men ikke til fortrengsel for dem som allerede var ansatt i kommunen, eller slik at det ikke ble foretatt ansettelse i kommunale stillinger som ble opprettet! Og lønna måtte være anstendig, nemlig tarifflønn.

Men slik var det ofte ikke.

Kommunalt ansatte ble flere ganger overflødiggjort og mistet arbeidet fordi billige nødsarbeidere ble satt til å gjøre jobben i stedet. For lønna var lav. Folk som slet hardt hele uka i tungt nødsarbeid, måtte i mange tilfelle likevel gå til fattigkassa for å få hjelp. Lønna for nødsarbeidet strakk ikke til. Da får de fiske litt for å skjøte på, uttalte arbeidskomiteen.

Det fantes mange arbeidsoppgaver. Kommunen burde derfor se positivt på at den både kunne få løst presserende oppgaver og sette folk i stand til å klare seg økonomisk. En del arbeidsoppgaver – for eksempel pukkverket – var dessuten rett og slett god forretning for kommunen, mente Arbeiderpartiet. Som minnet om at alternativet, fattigkassa, var en dårligere løsning – for alle parter.

At nyttig arbeid ble gjort av arbeidsvillige mennesker som uforskyldt hadde mistet sitt ordinære arbeid, og derfor måtte be kommunen om noe å gjøre, er utvilsomt. Bygdeboka lister opp en rekke samfunnsgagnlige tiltak som ble utført som nødsarbeid i Drøbak, for eksempel Båthavna, kinoen, lukkingen av Raskebekken, veiearbeider og arbeid på vannverket. I Frogn gikk det mest på steinpukking, forteller bygdeboka.

For å få bukt med arbeidsløsheten og fattigdommen, kjempet Arbeiderpartiet for nye arbeidsplasser. Skulle det skje, måtte både Drøbak og Frogn få ny industri. De borgerlige kjempet i mot så godt de kunne. De klarte å hindre sildemelfabrikken – som Arbeiderpartiet sloss iherdig for - og låsfabrikken, og kvittet seg med den første hermetikkfabrikken, men trass i motstand og manglende velvilje hadde Drøbak i 1936 40 industri- og anleggsbedrifter, forteller bygdeboka.

Nei til ”sparepolitikk”
De borgerlige var ikke bare betenkt på å få industri i idyllen. Virksomhet som kunne gi inntekter. De ville også unngå å bruke penger. ”Vi har lett med lys og lykte etter besparelser,” sa ordfører Gundersen i Drøbak, ”og har gjennomført sådanne hvor det var tenkelig mulighet – bl.a. ved å sette ned de fra før lave kommunale lønninger, og ved å si opp lærere”.

Også i Frogn gjorde man ”så lite som mulig” – både kommunen som sådan, og fattigvesenet.

En slik politikk var Arbeiderpartiet sterkt motstander av. De ville at noe skulle skje, at en utvikling til det bedre skulle komme i gang. De mente at kommunen skulle ta opp lån, heve skatteprosenten og skape virksomhet og arbeidsplasser.

Etter hvert måtte de borgerlige partiene gi etter. Kommunen påtok seg stadig nye oppgaver, men helt til krigen kom, var sparepolitikken et ideal for mange. Tankegangen var at folk fikk ta vare på seg selv. Det har vi måttet gjøre, hevdet de vellykkede.

Men så kom krigen, og etter den overtok Arbeiderpartiet styringen – først i Drøbak, og senere i den nye felleskommunen Frogn. Utfordringene var store, men sakte men sikkert kunne partiet begynne å bygge opp en kommune som solidarisk ivaretok også vanlige folks interesser. Et samfunn hvor fattigkassa, uforstilt fattigdom, nådige almisser og nødsarbeid bare er fjerne minner – som vi ikke har vondt av å bli minnet om slik at vi ikke trår feil på veien inn i framtiden.

Like rettigheter

2009-02-23T08:25:00.000+01:00

«Arbeiderpartiet kjemper for like rettigheter og like plikter for alle uten hensyn til kjønn og for opphevelse av all klasseforskjell. I denne kamp står det som representant ikke blott for lønnsarbeiderne, men for alle undertrykte, for alle forbedringer, som er egnet til å forbedre folkets stilling i alminnelighet og arbeidernes i særdeleshet.»

Det norske arbeiderpartis program for 100 år siden.

Viktige saker 1947-48

2009-02-23T08:23:00.000+01:00

Partiets ordfører, Ragnar Hansen, nevnte i et representantskapsmøte i februar 1947, utvidelse av vannverket, oppussing av skolene, helsearbeidet, byutvidelsen og busstasjonen som saker som det hastet med å få løst, men økonomien var dårlig. Lønnstillegg til kommunalt ansatte ville gjøre det umulig å løse de påtrengende oppgavene, mente han.

Han oppfordret partiet til å gi politikerne retningslinjer for prioritering og saksbehandling. Partiet svarte med å prioritere:
* grundig oppussing og modernisering av skoler og gamlehjem
* innføring av husstellundervisning i folkeskolen
* midler til yrkesopplæring
* veger og gater for å gi muligheter til boligbygging og resing av industri
* ansette helsesøster
* familievennlig skattesystem
* lønnsøkning til kommunalt ansatte
* bygging på Grøn Hansen-tomta
* bygging av busstasjon.

Vår nasjonale festdag

2009-02-23T08:22:00.001+01:00

Peter A. Hødnebø skrev i 1929 i ”Amtstidende” og lurte på hvorfor det norske folk ikke kunne samles om vår nasjonale festdag. Vi feirer 17. mai fordi vårt land er fritt, poengterte han, og mente at alle burde slutte opp om dagen.

Selv kalte han seg ”lønnsmottagende arbeider”, men hadde av den grunn ingen betenkeligheter med å feire nasjonaldagen. Om han mente at arbeiderklassen skulle feire 17. mai i stedet for 1. mai, eller i tillegg til, framgår ikke klart av innlegget.

Partiet og kvinnebevegelsen i Drøbak feiret som vi vet, 17. mai i mellomkrigstiden, men så tidlig som i 1929 var det nok mange som ennå mente at Arbeiderpartifolk hørte hjemme under røde flagg med hammer. De dubiøse begrepene ”fedrelandet” og ”nasjonal” ble sett på med skepsis. 17. mai var borgerskapets dag. 1. mai dagen for arbeidersolidaritet på tvers av landegrensene.

Drøbak Trafikkstasjon

2009-02-23T08:20:00.000+01:00

Frogn Arbeiderparti engasjerte seg sterkt for å berge Drøbak Trafikkstasjon som den borgerlige regjeringen ville legge ned.

I oktober 2005 sendte partiet et brev til stortingsrepresentantene Sverre Myrli og Gunnvor Eldegard og gjorde dem oppmerksom på hva Drøbak trafikkstasjon betyr for brukerne i regionen og for dem som er ansatt på stasjonen.

Partiet pekte på at Follo har en befolkning på ca. 130.000 mennesker, og at disse ved en eventuell nedleggelse, ville måtte reise til trafikkstasjonene i Oslo, Asker eller Østfold hvis stasjonen i Frogn ble nedlagt. Nedleggelse ville bety at det ikke ble noe fullverdig tjenestetilbud mellom Østfold og Risløkka, mens det på vestsida av Oslofjorden lå to stasjoner - Drammen og Billingstad - ganske tett på hverandre.

Drøbak trafikkstasjon ligger nær E6, E18 og ikke minst Oslofjordforbindelsen, heter det videre i brevet som minner om at trafikkstasjonen i Moss er nedlagt, og at dette har ført til økt tilstrømning til Drøbak trafikkstasjon fra denne regionen. Brevet viser dessuten til tidligere brev fra Frogn Arbeiderparti til styret i Akershus Arbeiderparti hvor den negative innvirkningen en eventuell nedleggelse vil ha på miljøet, er nevnt.

Brevet peker på det urimelige i at mens den nye stasjonen i Frogn skal legges ned, skal det etableres et servicekontor som en nødløsning et annet sted i Follo - fortrinnsvis i Oppegård som ikke har lokaler å tilby. Partiet stiller seg undrende til hvorfor lokalene i Frogn ikke kan brukes.

Frogn Arbeiderparti ber fylkespartiet bidra til å få stoppet prosessen slik at det kan bli foretatt en ny gjennomgang av bakgrunn, intensjoner og målsettinger og slik at den politiske behandlingen av saken kan bli avklart.

La oss redde trafikkstasjonen i Drøbak og dermed sårt tiltrengte arbeidsplasser, til glede og nytte for hele Folloregionen, sier Frogn Arbeiderparti til slutt i brevet.

Som kjent ble stasjonen reddet – av den rødgrønne regjeringen. Flere gjorde en innsats for at saken skulle få et lykkelig utfall. Det iherdige, utrettelige arbeidet som Frogn Arbeiderparti nedla for å berge det regionale servicetilbudet og arbeidsplassene ved trafikkstasjonen, var trolig det vesentligste bidraget til at saken kunne hales velberget i land.

Frogn tomteselskap

2009-02-23T08:18:00.000+01:00

De borgerlige som hadde styrt Drøbak før krigen og det gamle Frogn fram til kommunesammenslutningen i 1962, så helst at en eventuell utbygging skjedde i regi av private grunneiere, investorer, og entreprenører. Det førte etter Arbeiderpartiets mening, til at folk med god råd, som kunne betale godt for seg, ble tilgodesett på bekostning av ”alminnelige folk”.

Dette ville partiet gjøre noe med. Kommunen måtte komme sterkere inn, kommunal stønad måtte gis til folk med alminnelige inntekter, boligrenta måtte holdes i sjakk, og det måtte bygges leiligheter – ikke bare eneboliger i luksusklassen. Og når tomter til spredt bebyggelse skulle settes ut, måtte det gjøres slik at også ”vanlig folk” kunne komme i betraktning og få mulighet til å sette seg opp en bolig.

For å demokratisere boligpolitikken og legge grunnlag for sosial boligreising hadde partiet tatt initiativ til Drøbak Boligbyggelag og Drøbak Sanerings- og Tomteselskap. Partiet kjempet målbevisst for at boligkooperasjonen skulle slippes til, og at det kommunale tomte- og saneringsselskapet skulle ta seg av grunnervelse, klargjøring av byggegrunn og utbud av tomter.

På Heer hadde tomteselskapet - som for øvrig var et samarbeidsorgan for kommunen, Drøbak Boligbyggelag og NBBL – kjøpt 300 mål, og på vesentlige deler av området bygde Boligbyggelaget eneboliger og rekkehus. Det var en slik prosedyre og en slik boligpolitikk som partiet ville ha. Nye, fine boliger som folk flest kunne ha råd til å bo i.

Senere kjøpte Tomteselskapet ytterligere grunn, bl.a. det store Skorkebergfeltet som bestod av grunn fra flere eiendommer – ikke bare gården Skorkeberg – og hvor den neste store feltutbyggingen kom.

Yrkeskurs

2009-02-23T08:17:00.001+01:00

Fag- og yrkesopplæring var lenge et sørgelig forsømt område. Etter krigen gikk kommunene i Follo sammen om å nedsette en ”yrkesskolekomité”, som skulle gi ungdom tilbud om praktisk opplæring.

I januar 1947 tilbød komiteen tømrerkurs og husstellkurs i Ski.

Dette var et undervisnings- og opplæringstilbud som Arbeiderpartiet hadde ivret for både før og etter krigen.

Tjenestetiden i Forsvaret

2009-02-23T08:15:00.000+01:00

Krigen hadde gjort de fleste til tilhengere av et sterkt forsvar. Mange som tidligere hadde båret det brukne gevær på jakkekragen, mente nå at Norge måtte forsvare seg med våpen i hånd. De unge aksepterte derfor en omfattende militærtjeneste, men da regjeringen ville utvide tjenestetiden til 18 måneder, syntes mange, også innen partiets egne rekker, at en grense var i ferd med å bli overskredet.

At militærtjenesten var en belastning for unge menn, var det allmenn enighet om, men en viss ulempe måtte man finne seg i. 18 måneder ville imidlertid være en uforholdsmessig ulempe både for unge som ble hindret i å gå inn i fast lønnet arbeid, og for dem som måtte utsette – eller avbryte – utdanning.

Distriktslaget til AUF protesterte mot utvidelsen, og Drøbak arbeiderungdomslag gjorde det samme.

Stryk meg av lista

2009-02-23T08:13:00.000+01:00

”Jeg ber velgerne stryke mitt navn på Arbeiderpartiets liste,” skrev Eugen Antonsen fra Frogn i 1934.

Årsaken til utspillet var ikke at han var uenig med partiet, eller ikke ønsket å stå på lista. Det hadde han sagt ja til.

Den nye ugildhetsloven som de borgerlige hadde sørget for å få vedtatt, bestemte imidlertid at den som mottok forsorgsstøtte, ikke var valgbar. Eugen Antonsen satt etter hvert så dårlig i det, at han regnet med at han når som helst måtte gå til fattigvesenet. Derfor kunne velgerne like godt stryke ham først som sist.

Som et skjebnens lune var Antonsen medlem av kommunens arbeidsledighetskomité. ”Men enhver må forstå at jeg har nok med å skaffe med selv arbeide,” skrev han.

Streik

2009-02-22T17:52:00.001+01:00

Erfaringen viste at det ikke var lett å få ”den herskende klasse” til å høre på argumenter. Da gjenstod i grunnen bare én ting: Maktspråk. Å ramme der hvor det sved som mest. Ved streik for eksempel. Fulgt av truende tale. Ved hjelp av slike kampmidler flyttet arbeiderbevegelsen mange merkesteiner og bedret sine kår.

Men streik kunne også være storpolitikk. I 1919 gikk arbeiderne anført av et radikalisert lokalt Arbeiderparti, til streik for å markere sin solidaritet med den nye sovjetstaten som var utsatt for militære og andre uvennlige påtrykk fra vestmaktene. Det ble streiket i store deler av Europa – også i Drøbak.

Hundrevis av mennesker hadde satt hverandre stevne i Badeparken. Møtet ble ledet av Carl Simonsen. Talerne slynget bebreidelser, krav og slagord mot de styrende. Regjeringen må rekke Russlands bolsjeviker en hjelpende hånd krevde demonstrasjonsplakatene. De demonstrerende ville også ha militærvesenet fjernet, rettferdig valgordning, nye valg og avskaffelse av rente på kapital. Og de krevde at jordbruket måtte kollektiviseres.

Kanskje ikke så rart at de borgerlige var betenkte. Kunne disse kreftene tøyles? Kunne dette virkelig foregå i det fredelige Drøbak?

Ulovlig og meningsløst, mente Akershus Amtstidende, i følge bygdeboka for Frogn som gir en levende beskrivelse av situasjonen.

Stortingsvalget 2006

2009-02-22T17:50:00.000+01:00

Stortingsvalget i 2006 ble en stor framgang for Frogn Arbeiderparti. Partiet gikk fram i hele landet, men framgangen i Frogn var spesielt gledelig. Den var på hele 8,1 prosent.

2265 velgere gav sin stemme til Arbeiderpartiet, opplyste partiet i en pressemelding. Det var en økning på ca. 1000 stemmer fra siste valg. Arbeiderpartiet var dermed på ny det største partiet i Frogn – regnet i antall stemmer.

Mandatfordelingen i kommunen blir dessverre ikke påvirket av det gode valget, etter som det var et stortingsvalg, men oppslutning gir likevel forpliktelser og forventninger. Frogn Arbeiderparti vil følge opp den kursendringen som regjeringen har forespeilet, sier pressemeldingen. Partiet håper at den oppslutningen det har fått i stortingsvalget også vil gi framgang ved det kommende kommunevalget.

Økt oppslutning vil sette partiet i stand til å skape et bedre lokalsamfunn og et sterkere velferdssamfunn med like rettigheter for alle, et samfunn der fellesskapsverdiene blir tatt vare på, erklærte partiet.

Til det bedre eller verre?

2009-02-22T17:48:00.000+01:00

Meningene om kommunesammenslutningen fra 1. januar 1962, var delte både i Drøbak og i Frogn, på forhånd - og etterpå. Mest i Drøbak. Men skru klokka tilbake ville nok ingen, måtte partiets ordfører David Kjellberg innrømme i et intervju med Arbeiderbladet i august 1964.

Men det var en del ting å sette fingeren på, mente han. Fylkesskatten for eksempel. Året før sammenslutningen betalte Frogn 300 000 kroner i fylkesskatt. Drøbak betalte ingen ting. Etter sammenslåingen måtte den nye kommunen ut med 1 126 000 kroner! Dessuten tapte man en del inntekter som det gamle Drøbak ville hatt, for eksempel veiavgifter og tilskudd fra Vinmonopolet.

Og den felles ungdomsskolen på Seiersten var blitt dyr, fordi kommunen ikke fikk det statstilskuddet som var forespeilet og langt mindre enn kommunene ville fått hver for seg

Men kommunesammenslutningen gav også fordeler som større tomtearealer og muligheter til industrireising og boligbygging samt en mer rasjonell, og derfor billigere, kommuneadministrasjon. Utfordringene var imidlertid store og ville koste penger. Bolignøden måtte avskaffes, skolene bygges ut, nytt aldershjem reises, kloakknettet forbedres og kloakken renses – for bare å nevne noe.

Trolig gir ordføreren her uttrykk for et syn på kommunesammenslutningen og på betenkeligheter, bekymringer og planer som var trygt forankret i partiet. Kommunepolitikken ble – ofte ned til minste detalj – drøftet med partiets organer, fortrinnsvis representantskapet, og ordføreren gikk neppe ut med meninger og holdninger som ikke var forankret i beslutninger som partiet hadde fattet.

Om å svelge store ord

2009-02-22T17:46:00.000+01:00

I 1991 forteller partiet at det i 1987 lovte å få laget en fornyelsesplan for Badeparken.

”Planen er i hovedsak ferdig,” kan partiet meddele. ”Den omfatter bl.a. ny scene og amfi, kafé, toaletter, badeplasser for barn og tiltak for funksjonshemmede. Nå står det på økonomien.”

Ja, økonomien har en lei tendens til å forsinke selv de mest ideelle formål. Politikk er å omgjøre planer til virkelighet ved å forlene ideer og realistiske økonomiske løsninger. Enkelte ganger må man nøye seg med forsetter og gode intensjoner. Det har også Frogn Arbeiderparti flere ganger fått erfare.

Samme året, altså i 1991, kan partiet fortelle at det fire år tidligere erklærte at det ikke ville akseptere ytterligere økning av satsene for foreldrebetaling i barnehagene i perioden.

Ærlig og åpent må partiet innrømme at det var et løfte det ikke klarte å holde. ”Kommunens økonomi krevde økning i barnehagesatsene, og vi kunne ikke finne tilstrekkelig dekning for utgiftene. Dermed var vi nødt til å velge det nest beste alternativet: Graderte satser i barnehagene. Men dette klarte vi ikke å få flertall for i kommunestyret. Barnehagesatsene ble økt,” innrømmer partiet, som imidlertid lover at ”vi vil fortsatt arbeide for å få dem ned”.

Ungdoms- og idrettsutvalg

2009-02-22T17:39:00.001+01:00

Arbeiderungdomslaget tok på 50-tallet flere ganger opp tanken om et ungdoms- og idrettsutvalg i Drøbak. Til slutt fikk de gjennomslag, og et kommunalt utvalg ble nedsatt, men medlemmene ba seg etter en stund entlediget.

Ungdomslaget syntes at det gikk tregt med å få oppnevnt nytt utvalg og få vedtatt vedtekter, og purret stadig – både med henvendelser til formannskapet, hvor partiet hadde styringen – og til partiet, men lite skjedde. Laget fikk ikke svar en gang, og vedble med å purre, gang på gang.

Solgry

2009-02-22T17:36:00.000+01:00

”Da Frelsesarmeen i 1958 la om driften av sitt store barnehjem ”Solgry” i Drøbak, førte dette til at det i den vakre bygningen ”Skrivergården” ble frigitt flere rom med inventar som var meget godt skikket for daginstitusjoner for barn i førskolealder. Ved imøtekommenhet fra Frelsesarmeens side lyktes det Drøbak kommune å fåen avtale om drift av barnehage og daghjem på ”Solgry”, foreløpig som et forsøk.” forteller boka ”Drøbak” som kommunen gav ut rundt 1960, og som bygde på et studiearbeid som Drøbak Arbeiderparti hadde gjennomgått.

Så vel kommunepartiet som Drøbak Arbeiderkvinnelag var opptatt av å etablere barnehage i Drøbak. Arbeiderkvinnelaget samarbeidet bl.a. med Drøbak Husmorlag om saken. Muligheten til å få opprettet barnehageplasser på ”Solgry”, passet derfor trolig som hånd i hanske for partiet.

Jernbane til Frogn og Drøbak?

2009-02-22T17:34:00.000+01:00

Tidlig på 1900-tallet drøftet man mulighetene for å få jernbane til Frogn – og kanskje til Drøbak. De radikale stod sterkt i begge kommuner og ønsket jernbane. Frogn nedsatte en kommunal jernbanekomité.

Men det ville ikke alle være med på. Den notoriske motstanderen av at kommunene skulle utvide sitt samfunnsengasjement, Høires lensmann Næss, var igjen ute og stakk kjepper i hjulene. Han ville at kommunestyret skulle oppløse komiteen. Det klarte han ikke, skriver bygdeboka for Frogn, men han fikk begrenset kommunens økonomiske bidrag.

At det nåværende Frogn ikke fikk jernbane skyldtes nok ikke bare lokal motstand, men med større entusiasme og samlet innsats kunne kanskje kommunen hatt jernbane, som i dag betraktes som et særdeles miljøvennlig transportmiddel. Men sånt skulle kommunen altså ikke befatte seg med, mente de konservative.

Skytebanen

2009-02-22T17:32:00.000+01:00

Et politisk parti kan ikke utelukkende innta standpunkter som er populære i alle kretser til en hver tid. Utvikling vil alltid kreve at noen hensyn viker.

Noen mente at det ikke burde bygges videre på Heer etter at den første utbyggingen var ferdig. Det ville bare føre til ulemper, for eksempel at skytebanen på Ottarsrud ville måtte flyttes når de som flyttet inn i de nye boligene, begynte å klage over støy fra skytingen.

Arbeiderpartiet gikk inn for utbygging, og i 1991 programfestet det flytting av skytebanen.

I programavisa til valget fire år senere kan partiet slå fast at banen – etter stor debatt og langvarige diskusjoner – var i ferd med å bli flyttet. En løsning de fleste – inklusive de mest framsynte av brukerne – etter hvert trolig er godt fornøyd med.

SF

2009-02-22T17:29:00.001+01:00

Når vi ser bort fra et Venstre - som fra tid til annen hadde visse radikale tendenser, men fant seg stadig bedre til rette i den borgerlige blokken - hadde Arbeiderpartiet i årene etter partisplittelsene på 1920-tallet, i praksis vært alene på venstresiden i Drøbak- og Frogn-politikken. Det var gode år. Men så kom Sosialistisk Folkeparti.

- Partiet vårt holder flertallet med knapp margin, 16 mot de 15 borgerlige, og nå har vi attpåtil fått SF-listen, sa ordfører Kjellberg i 1967 i et forsøk på å analysere utsiktene ved det kommende kommunevalget. - Den vil på en sørgelig måte splitte arbeiderstemmene. Noen stemmer vil de vel få. Men vi både satser og håper på godt resultat, en sikring av det politiske flertall som ønsker rask og sosialt forsvarlig utbygging i Frogn.

Men slik gikk det ikke. Partiet fikk riktignok 40 prosent av stemmene, og var overlegent største parti, men det var en nedgang på 9 prosent fra valget fire år tidligere. Hele nedgangen skyldtes ikke SF – som imidlertid stakk av sted med 116 stemmer som kunne vært gode å ha. Arbeiderpartiet mistet flertallet og ordførervervet som det hadde hatt hånd om siden krigens slutt.

Sendrektighet

2009-02-22T17:27:00.001+01:00

Partiet var i de årene det var i opposisjon, ofte opprørt over at alt tok så lang tid, og over at de borgerlige ikke forstod betydningen av å følge opp de initiativene som Arbeiderpartiet tok. Politisk uenighet ble ofte oppfattet som sendrektighet.

Enkelte ganger kunne man få inntrykk av at administrasjonen – godt hjulpet av det borgerlige flertallet - ønsket å provosere. I 1977 var det for eksempel ikke avsatt midler til barnehager og trygdeboliger som var viktige saker for Arbeiderpartiet. Beløpene til trafikksikring og reparasjon av eldre hus var redusert, og vannmålere og klargjøring av tomtearealer ikke nevnt. Tidligere avsetninger til vann og kloakk var vanskelige å finne igjen, og en stilling kommunen hadde fått statlige midler til, skulle ikke besettes før 1. september. Kommunen ville dermed gjøre ren butikk på saken.

Dette var for dårlig, og partiet la opp strategi for å oppnå et bedre budsjett. Et så dårlig budsjett for områder som var viktige for partiet, kunne det rett og slett ikke finne seg i, men den politiske makten hadde partiet mistet ti år tidligere. Å ville var derfor én ting, å få gjennomslag noe helt annet. Det fikk partiet bittert erfare.

Videregående skole

2009-02-18T20:08:00.001+01:00

Drøbak hadde realskole. Partiet ønsket dessuten å få etablert yrkesundervisning. Etter at 9-årig skole ble innført, og behovet for grunnleggende opplæring var dekket, var det den videregående opplæringens tur. Smått om senn fikk Follo-kommunene videregående skoler - men ikke Frogn. Elevene fra Frogn måtte reise lange veier, hvis de i det hele tatt fikk skoleplass. Kapasiteten var for liten.

Behovet for et bedre skoletilbud til Frogn-ungdommen, ble understreket av partiets politikere i så vel kommunen som fylkeskommunen gjennom mange år. Helst ville partiet ha et bredere og mer fullverdig tilbud i Frogn som på papiret hadde videregående skole, men det var et handelskoletilbud som dessuten hadde utilfredsstillende lokaler i Drøbak sentrum.

Utvalg uten møter
I 1970 vedtok partiet å arbeide videre med ”økt skoletilbud på 16-19 årstrinnet i Frogn, i samsvar med intensjonene i Steen-komiteens innstilling”. Ønsket var å kunne gi både allmennfaglige og yrkesfaglig tilbud til Frogn-ungdommen i egen kommune fordi det ellers var få skoler og langt å reise.

Partiets utrettelige arbeid førte til at Frogn kommune nedsatte et utvalg som skulle ta initiativ over for fylket. Etter flere måneder hadde imidlertid ikke utvalget som var ledet av en av Høyres representanter, hatt et eneste møte. Dette utvalget kunne derfor partiet ikke vente på. Det holdt derfor debatten i gang.

Mange spenstige forslag kom fram. Burde man bygge ny ungdomsskole og få fylkeskommunen til å etablere videregående skole i lokalene på Seiersten? Eller: Burde en allerede overfylt Seiersten skole få avlastningslokaler i en nybygd videregående skole?

Saken kom opp i representantskapet på ny i 1977, og partiet vedtok at klassen i Drøbak burde få bedre lokaler, og at det ville arbeide for å skaffe tomt til permanent videregående skole i kommunen.

En betydelig mangel på elevplasser
I en uttalelse noen år senere pekte partiet på at fylkeskommunen selv, i utbyggingsplanen for videregående skoler, viste til mangel på elevplasser i Follo. Et betydelig antall unge var uten skoleplass, og slik ville det fortsette å være i årene framover hvis ingen ting ble gjort. Drøbak-Frogn Arbeiderparti kan ikke godta at ungdommen i Follo gis et utilstrekkelig videregående skoletilbud, og dermed dårligere utdanningsmuligheter, enn ungdom andre steder, uttalte partiet.

Sakens aktualitet fortok seg ikke. I 1980 sendte lokalpartiet brev til fylkesskolestyret hvor det forutsatte at alt ville bli gjort for å øke kapasiteten ved skolene i Follo. Fylkesskolesjefen innstilte på å ta saken til etterretning. Arbeiderpartiets gruppe tok henvendelsen på alvor og ville øke kapasiteten i Oppegård for at flere fra Follo skulle få plass, men ble nedstemt. De borgerlig bestemte at alt skulle være som det var. Videregående skole i Frogn kunne man heller ikke prioritere.

Videregående skole i Frogn
Ungdom fra Frogn måtte derfor fortsatt pendle – noen til fylkets ”utkanter” – for å få et skoletilbud. Det kunne ikke kommunepartiet sitte rolig og se på. Nå måtte det være Frogns tur. Ved valget i 1983 og ved senere valg var bygging av videregående skole en prioritert oppgave på Frogn Arbeiderpartis program, og mange initiativ ble tatt. I noen år holdt et APO-tilbud som hørte inn under skolen på Nesodden, til i et tidligere møbelutsalg i Frogn, men et ordinært skoletilbud for ungdom som søkte videregående skole, lot vente på seg.

I årsmeldingen for 1995 forteller partistyret hvordan ”Stortingstreffen”, som var et felles møte for partilagene i Follo, ble et viktig forum for å få videregående skole i Frogn inn i fylkespartiets program som en prioritert oppgave.

Og så ble Frogn videregående skole bygd.

Skolerevolusjon i Drøbak

2009-02-18T20:05:00.000+01:00

Arbeiderpartiets Johan Simonsen var en framsynt mann. Allerede i 1946 tok han i Drøbak Arbeidersamfunn opp tanken om en felles sentralskole for kommunene Drøbak og Frogn.
Skolesitasjonen var prekær, særlig i Drøbak. Skolen var overfylt.

Men det skulle gå noen år før tanken ble til handling. Den ble drøftet av partilagene i de to kommunene flere ganger, og i 1956 foreslo Frogn kommunestyre offisielt over for Drøbak kommune, at de sammen skulle bygge en skole. Året etter fikk de hjelp av skoledirektør Helge Sivertsen som skrev til de to kommunene og sa i fra at de måtte planlegge for 9-års obligatirsk skolegang.

Arbeiderpartiets David Kjellberg, Randi Granum og Johan Simonsen satt i den komiteen som utredet saken, og de to siste sammen med varaordfører Paul Hagen satt i byggekomiteen. Randi Granum var formann i Frogn skolestyre, og Johan Simonsen formann i Drøbak.

Overgangen fra 7-årig til 9-årig skole var en betydelig skolepolitisk reform, og et stort løft for kommunene, men Drøbak og Frogn hadde framsynte politikere som kunne samarbeide, og gikk i bresjen. Seiersten var landets første linjedelte ungdomsskole, spesialbygd til formålet. Med utstyr kom den på nesten 5 millioner kroner.

”Ganske stillferdig uten noen seremoni eller form for høytidelighet startet en skolerevolusjon i Drøbak og Frogn i går,” skrev Arbeiderbladet i et stort oppslag 21. oktober 1959. Da ble skolen tatt i bruk, men den var ikke helt ferdig. Hensynet til elevene kom først. Festlighetene fikk komme senere.

Den 10. februar 1961 kunne så nye Seiersten linjedelte ungdomskole innvies med en rekke notabiliteter til stede. Partiets ordfører, David Kjellberg, mottok skolen på vegne av Drøbak og ordfører Harald Rød på vegne av Frogn.

For å skaffe lærere, bygde kommunene i første omgang åtte eneboliger og stilte kommunale leiligheter til disposisjon.

Seiersten skole var en framtidsrettet investering i ungdom som de to kommunene hadde grunn til å være stolt av. For Arbeiderpartiet var et langvarig arbeid for bedre skoleforhold endelig gått i oppfyllelse.

Ringgården

2009-02-18T20:04:00.001+01:00

Den praktfulle Ringgården med den unike beliggenheten i sjøkanten er på mange måter en forlengelse av Badeparken, mente Arbeiderpartiet i 1987. Partiet ville derfor at Frogn kommune skulle samarbeide med andre kommuner i regionen om å overta eiendommen til kulturformål. ”I alle fall må det sørges for at det praktfulle parkområdet blir offentlig tilgjengelig,” mente partiet.

Mange vil beklage at dette framsynte programpunktet aldri ble realisert.

Rikt oppvekstmiljø

2009-02-18T20:02:00.000+01:00

Vi må huske på at samfunnsutviklingen – bombardementet fra fjernsynet, prestasjonspresset og konkurranseånden – skaper påkjenninger som stadig flere unge får problemer med, skriver partiet i valgavisa i 1995.

”Skolen er en del av samfunnet, og lærerne er kanskje blitt de viktigste nøkkelpersoner vi har med tanke på vår framtid. Skole-, kultur- og sosialetat har drevet et utstrakt samarbeid i perioden som er gått. Det må fortsette og utvides, for ungdomsarbeidet blir bare mer og mer viktig, ikke minst i Frogn, på grunn av vår nærhet til Oslo.

Hvis målet om et rikt oppvekstmiljø skal bli mer enn munnsvær og avlat for dårlig samvittighet, må alle – foreldre og myndigheter – være med. Skolen skal bedre sin informasjon, og vi skal bevisst bygge ut samarbeidstiltak med foreldre og alle samfunnsbevisste i lokalmiljøet.

Vi er så heldige å ha engasjerte og dyktige medarbeidere i kommunen på en rekke områder; i ungdomshuset, i ungdomsklubbene, i sosialarbeidet og i alle fellestiltakene mellom kultur-, skole- og sosialetat, noe f. eks. musikkskolen har hatt glede av i samarbeidet med skolen.

Vi har hatt gode resultater å vise til, og ikke minst, vi har en plattform for å bli bedre,” skriver partiet.

Nye skoler og nytt aldershjem

2009-02-18T20:01:00.001+01:00

Våren 1963 ble utbygging av Dahl skole og ny skole for Drøbak krets satt på det lokalpolitiske sakskartet sammen med bygging av nytt alders- og pleiehjem. Ordfører Kjellberg orienterte og ønsket representantskapets mening om prioritering.

Dahl skole ble pkt 1 på prioritetslista, aldershjem pkt 2 og ny Drøbak skole pkt 3. Samtidig foreslo partiet at skoleinspektør Nesje og skolestyreformann Bareksten skulle forhandle med Staten om tomt ved Husvik. Det var der mange i partiet hadde tenkt seg den ungdomsskolen som nå lå på Seiersten. Nå ville de ha en ny Drøbak skole der. Men som kjent, endte også den nye Drøbak skole på Seiersten.

Rekvirering

2009-02-18T19:59:00.001+01:00

Boligsituasjonen i førkrigs-Norge var ikke god, og krigen gjorde den ikke bedre. Langt utover 1950-tallet var mange familier henvist til små og dårlige husvære uten innlagt vann og tilfredsstillende sanitærutstyr.

For å skaffe boliger til dem som trengte det mest, hadde kommunene i etterkrigstiden husfordelingsnemnder som kunne rekvirere boliger og leiligheter og tildele dem til trengende. Dette var vanskelige spørsmål. De som ble fratatt disposisjonsretten over husene og leilighetene sine var misfornøyde, og de som ikke syntes at de fikk bra nok husvære raskt nok, var misfornøyde.

Drøbak-Oscarsborg Jern- og Metallarbeiderforening ba i 1949 om å få saken opp i partiets representantskap fordi foreningen var sterkt kritisk til fordelingsnemndas arbeid. Nemndas sekretær, Kåre Eek Larsen, orienterte om arbeidet og om alle vanskelighetene nemnda hadde. Det ble en omfattende debatt før partiet etter forslag fra ordfører Ragnar Hansen, vedtok å henstille til Husfordelingsnemnda å benytte sin rekvisisjonsrett til fordel for de ”barnerike familier som måtte bebo overbefolkede og helsefarlige leiligheter i Drøbak”.

Stipend? Nei, takk!

2009-02-18T19:56:00.000+01:00

Samlaget var forløperen til Vinmonopolet. Tidlig i forrige århundre holdt det til i Niels Carlsens gate der Aasheim har butikk i dag. Det var både utsalg og skjenkestue, og Samlaget tjente penger.

Noe av pengene gikk til gode formål i lokalsamfunnet. For eksempel til legater og til stipendier til begavet ungdom. Det fortelles at en ung gutt – som senere ble en av Drøbakpartiets ledende krefter gjennom en drøy mannsalder – var spesielt begavet. Han ble tildelt stipend slik at han kunne gå videre på skole, men foreldrene måtte takke nei. De hadde ikke råd. Gutten måtte ut i arbeid og tjene penger slik at han kunne bidra til familiens underhold.

Privatisering av vann og kloakk

2009-02-18T19:55:00.001+01:00

Et av partiets medlemmer kunne i mai 1992 fortelle partistyret at kommunens tekniske utvalg arbeidet med planer om privatisering av vann- og kloakksystemet i Frogn. I klare ordelag avviste styret enhver tanke på privatisering og bebudet en henvendelse til ordføreren samtidig som det ville ta saken opp i pressen.

Om det var dette som hjalp, eller om planene var for vidløftige, er vanskelig å si, men det ble aldri noe av privatiseringen.

Mindre tid til ordføreren?

2009-02-18T19:53:00.000+01:00

I 1991ønsket Høyre å redusere AP-ordførerens ”stilling” til en firedel. Det forarget både Arbeiderpartiet og andre.

Bjørn Loge var en karismatisk og dynamisk ordfører som sammen med partiet tok initiativ og fikk ting gjennomført. Å redusere tiden ordføreren hadde til rådighet, kunne bare ha et formål – selv om sparing ble oppgitt som grunn: Å begrense ordførerens og partiets muligheter til å gjøre jobben. Det mente i alle fall partiets valgavis.

Natur- og miljøvern

2009-02-18T19:51:00.000+01:00

Etter å ha arbeidet iherdig fra før første verdenskrig for å skaffe folk hus og hjem og arbeidsplasser, fikk lokalpartiet etter hvert også syn for andre verdier som skulle bidra til å gi folk et bedre liv. Natur- og miljøvern kom tidlig på sakskartet.

I 1971 henvendte partiet seg til kommunen og foreslo å få nedsatt en fast komité som skulle arbeide for natur- og miljøvern, bl.a. ved å ”undersøke avløp og rensing av avløpsvann, hvordan søppel blir tatt hånd om og kartlegge industriens og jordbrukets innvirkning på miljøet”. Den skulle også undersøke om det finnes luftforurensningskilder i kommunen og registrere verneverdige områder av spesiell betydning for undervisningen. Komiteen skulle ellers ta opp de sakene som den mente var av betydning for de naturverdiene og miljøkvalitetene som fins i kommunen. Og ikke minst: Den skulle uttale seg om alle regulerings- og disposisjonsplaner.

Myndighet til hvem?

2009-02-18T19:49:00.001+01:00

Delegering av myndighet var et slags mantra på 70-tallet. Kommunestyret hadde mange oppgaver og burde delegere, mente man. Men hvem skulle myndigheten delegeres til? Formannskapet? Ordføreren? Administrasjonen?

Nei, ikke til administrasjonen, sa partiet. Myndighet bør delegeres til styrer og råd, altså til ”folkevalgte organer”. Det ville være å utvide demokratiet, og gi allmennheten innsyn. Altså gikk man inn for overføring av mer makt og myndighet til sektorstyrene.

Det var ikke de borgerlige partiene enig i. Marianne Øen hadde på oppdrag fra partiet etterlyst saken i Administrasjonsutvalget, men hadde fått til svar at ingen ansatte i kommunen hadde tid til å ta seg av den. Det provoserte representantskapet som vedtok nye purringer.

Arbeiderpartiordførere

2009-02-18T19:47:00.000+01:00

Drøbak
Hans P. A. Ruud (1908 ved loddtrekning, valgt på fellesliste mellom Arbeidere og Venstre før Drøbak Arbeiderparti ble stiftet og stilte til valg.)
Paul Sandvik (1946)
Ragnar Hansen (1947, 1948, 1949)
Paul Hagen (1950, 1951)
David Kjellberg (1952, 1954, 1956-1961)

Frogn
David Kjellberg (1962-67)
Bjørn Loge (1988-1999)

Muldvarpvalget
I 2007 var partiene til venstre enige om å velge Svein-Eirik Moen fra Arbeiderpartiet til ordfører. Ved valghandlingen i kommunestyret stemte imidlertid en fra denne koalisjonen på Thore Vestby (H), som dermed ble ordfører. Ryktene går, men det er ikke med sikkerhet fastslått hvem som opererte som muldvarp og brøt den avtalen som var inngått. Arbeiderpartiet gikk i alle fall glipp av ordføreren og den synergieffekten som følger med vervet.

Utbygging og bevaring

2009-02-18T19:45:00.001+01:00

Mye har forandret seg i tidens løp, også partiets syn på saker og ting – for eksempel synet på utbygging og bevaring. Drøbak hadde i mellomkrigstiden og de første par tiårene etter krigen mange små og dårlige hus med svært utilfredsstillende sanitære forhold. Mange bodde til leie, til dels under kummerlige kår.

Partiet hadde to hovedmål: Flere arbeidsplasser slik at folk kunne tjene bedre og få råd til en høyere levestandard, og flere og mer moderne boliger med innlagt vann, toalett og bad. Partiet ønsket rett og slett industri og offentlige virksomheter til kommunen, og var villig til å gå langt for å få det til.

I 1966 tok ordfører Kjellberg med seg Arbeiderbladet på en ”befaring” på Parr-eiendommen ved Badeparken for å vise hvilken ”supertomt” Geografisk Oppmåling kunne få hvis institusjonen ville flytte til Drøbak. En idyllisk tomt ved fjorden med en badestrand til nærmeste nabo. 7 mål helt ned til fjorden der det kjente Søstrene Holstads Pensjonat hadde ligget. Hus til de ansatte ville ikke bli noe problem. Det skulle bygges på Holter og Heer, og kommunikasjonene med hovedstaden var de beste; buss på veien og hydrofoil på fjorden, og snart ville Drøbakbrua komme.

Journalisten er enig i at tomta er flott. Her må det kunne bygges 5-6 etasjer mot fjorden og i alle fall 3 mot landsiden uten at det vil skjemme, mener han.

I dag er mange – ikke minst partiets egne medlemmer – trolig mer enn glade over at de høytflygende planene aldri ble realisert.

Opprør i gruppa

2009-02-18T19:43:00.001+01:00

I 1993 hadde partiet fått valgt inn en person som ikke fant det naturlig å følge spillets regler. Han ville ikke la seg overtale til å stemme på partiets kandidater eller støtte de løsningene partiet hadde funnet fram til i fellesskap, og han gikk ut i avisa med kritikk av gruppa.

Det var ikke vanlig kost. Uenighet hadde man opplevd tidligere, sterk uenighet også, men offentlig kritikk fra en av partiets egne? Hvordan skulle man håndtere det? Innlede en debatt partimedlemmer i mellom i ”Amtas” spalter?

Man ble enige om at ordføreren, gruppelederen og kommunepartiets leder skulle ta en samtale med den opprørske og misfornøyde representanten, og situasjonen roet seg - inntil den opprørske etter eget ønske trådte ut av kommunestyret før valgperioden var utløpt.

Musikkskole

2009-02-18T19:41:00.000+01:00

Arbeiderpartiet har alltid vist interesse for kulturlivet i Frogn og ønsket å legge forholdene til rette for kulturell utfoldelse. Partiet har arbeidet for bedre bibliotektilbud, bedre kinotilbud og for musikkskole. Dette har partiet ikke vært alene om, men når det har kommet til økonomiske realiteter har kulturen ofte måttet vike. Det har partiet ikke vært enig i.

Opplæringstilbudet for musikkinteresserte er et av de tilbudene som har vært omfattet av mye velvilje, men har måttet nøye seg med lite penger. Endelig ble det mulig å etablere en lenge etterlengtet musikkskole. ”Musikkskolen er en realitet og kan utvikles videre,” skrev partiet i valgavisa i 1991, og programfestet ”Støtte til musikkskole i Frogn”.

Lehmannsbrygga

2009-02-18T19:39:00.000+01:00

Det er enighet om at Drøbak skal forvaltes, vedlikeholdes og bygges ut på stedets egne premisser. Men det har i en del saker vist seg å være en teoretisk, prinsipiell enighet som ikke alltid gir seg utslag i handling og i politiske vedtak.

Olaf Thon kjøpte Lehmannsbrygga som lå i et regulert område. Senere kjøpte han også et par naboeiendommer med lokal- og kulturhistorisk verdi. Han kjøpte dermed hus og grunn med de forutsetningene og bindingene som lå på eiendommene.

De planene som Thon har lagt fram for utbyggingen og utnyttelsen av grunnen, har etter politikernes mening ikke vært forenlige med de restriksjonene som gjelder for området. Flertallet i kommunestyret - anført av Arbeiderpartiet – har ikke vært villige til å se gjennom fingrene med bestemmelsene. Av hensyn til miljøet, allmennheten og lokale brukere har det derfor krevd endringer slik at utbyggingsplanene samsvarer med de fastlagte forutsetningene og kommunens intensjoner og ønsker.

Høyre var sin vane tro villig til å renonsere på kommunens krav for å imøtekomme utbyggerens ønsker. Arbeiderpartiet og de øvrige flertallspartiene har hittil klart å stå i mot presset fra utbyggeren.

Thon har klaget kommunens vedtak inn for fylkesmannen. Der står saken når arbeidet med denne beretningen avsluttes.

Kultur

2009-02-18T19:37:00.000+01:00

”Kultur er hele vårt usynlige forråd av kunnskap, erfaringer og forventninger til hverandre,” skriver Frogn Arbeiderparti i avisa den gav ut til kommunevalget i 1995. ”Det er kulturen som styrer våre handlinger,” heter det. Kultur skaper vi selv, men den må ha grobunn og møtesteder.

Grunnlagsinvesteringene må kommunen ta seg av, framholder partiet. Det vil derfor bygge en kulturell storstue på Sand-Andersentomta, som kan huse mange slags kulturelle aktiviteter, i tillegg til at det vil videreutvikle ungdomstilbudet i kinobygget, bygge grendehus ved Dalbanen og skaffe flere områder for løkkefotball, barneidrett og friluftsliv.

Da Arbeiderpartiet hadde ordføreren fra 1987 til 1999 viste det i praksis at det ville ruste opp kultursektoren i kommunen og legge grunnlag for kulturelle aktiviteter og kulturopplevelse.

Uten Arbeiderpartiet og partiets ordfører ville det for eksempel ikke vært noe galleri i Skancke-gården. I alle fall ikke noe ”Fredrik Stabel og Avistegnernes Hus”. Et galleri som skulle vise seg å bli en merkbar tilvekst til kommunens kulturliv.

Det begynte egentlig som en tanke om å få et felles galleri for Fredrik Stabel og Ferdinand Finne, men da Finne hadde mange jern i ilden og avgjørelsen trakk ut, ble avistegnerne koblet inn i stedet. Den 12. juni 1999 ble Drøbaks nye galleri åpnet. Et landskjent galleri som på tross av en viss uro og delte meninger, har vunnet anerkjennelse både i ”kunst- og kulturkretser” og hos det ”vanlige” publikum.

Nytt orgel i Drøbak kirke ble skaffet. Det var sterkt etterlengtet både av menigheten og andre brukere av kirken.

Dessuten ble det ambisiøse prosjektet å skaffe kommunen et omfattende, seriøst bygdebokverk satt ut i livet. I fem bind beskriver bygdebøkene Frogn og Drøbaks historie fra de tidligste tider til år 2000.
I bøkene finner den interesserte leser både faktiske opplysninger og leseropplevelser som bidrar til viten om og bedre forståelse av den utviklingen som har gitt oss det lokalsamfunnet vi har i dag.

Kristent formål?

2009-02-18T19:35:00.000+01:00

Om barnehagene skulle ha et uttrykt, kristent formål var et stridstema på midten av 70-tallet. Lokalpartiet var ikke i tvil. Kristent formål skulle barnehagene ikke ha. Ikke en eneste representant stemte for.

Kommunestyregruppa ble likevel stilt fritt. Det var i samsvar med partiets tradisjon å stille representantene fritt i saker som angikk edruskap og livssyn.

Krisesenter

2009-02-18T18:53:00.001+01:00

Drøbak-Frogn Arbeiderkvinnelag mente at det var behov for krisesenter for mishandlede og forfulgte kvinner i Frogn. Det var partiet enig i, men mente at saken burde løses som et interkommunalt samarbeid.

I 1981 skrev Drøbak-Frogn Arbeiderparti til partiformennene i Enebakk, Ski, Oppegård, Vestby, Ås og Nesodden og ba dem sende to representanter til et møte i Frognhallen for å drøfte planene om en interkommunal krisesentergruppe for Follo. ”Det er tanken at denne gruppa skal forestå det videre arbeid med planene samt være den partienheten som utser representanter til styret for senteret,” hette det i innbydelsen.

Meningene om behovet for et krisesenter var delte. Toneangivende borgerlige politikere var ikke begeistret, men initiativet fra Frogn Arbeiderparti resulterte i at et interkommunalt krisesenter for Follo ble etablert i Ås. I løpet av kort tid viste det seg at senteret var nødvendig og til hjelp for mange som trengte beskyttelse.

Betale for kloakk

2009-02-18T18:51:00.000+01:00

Det forelå forslag til satser for tilkobling av kloakk og tilknytning til rensestasjon. ”La oss nå ta stilling til om vi skal ha avgifter, før vi drøfter tilknytningsavgiftens størrelse,” sa formannen, Gunnar Brynhildsen, i 1964. Men representantskapet ville ha avgifter. 5 stemte riktignok i mot i første omgang fordi de ville ha enda høyere satser, men flertallet vedtok at tilknytning til kloakknettet skulle koste 600 kroner. Hus med flere leiligheter skulle koste kr 300 ”for hver overskytende leilighet”. For tilknytning til renseanlegget måtte man ut med 1.000 kroner for første leilighet og kr 500 for resten. Det endelige vedtaket var enstemmig.

Et klassesamfunn

2009-02-18T18:47:00.001+01:00

Norge var på 1800-tallet et klassesamfunn. Noen var velstående, andre levde i fattigdom og nød.

Mange så nok på forskjellene som en slags ”naturens orden”, og mente at de fattige for en stor del kunne takke seg selv for hvordan de hadde det. Hadde de tatt bedre vare på det de tjente, og framfor alt ikke lagt seg til så mange unger, ville de kunne klart seg bedre.

1800-tallets Norge var på mange måter fortsatt et jordbrukssamfunn. Ja, mange hadde i praksis ikke engang forlatt stadiet med naturalhusholdning. Penger var noe de velstående hadde og brukte. De fattige fikk være glade om de kunne bytte arbeid i naturalier, dyrke sin mat selv eller hente fisk fra fjorden.

Forholdene var selvfølgelig ikke like over alt. Noen steder var kommet lengre i utviklingen. Industrien hadde gjort sitt inntog. De heldigste hadde kunnet ta lønnet arbeid og frigjøre seg fra det dårlig betalte ”slaveriet” hos bøndene.

Forholdene i industrien var heller ikke ideelle, men betydde i det minste avgrenset arbeidstid, penger i lønningsposen og mulighet til å kjøpe visse livsnødvendige varer som mat og klær.

Bøndene bestemte
Frogn var en ”bondebygd”. På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var det bøndene som bestemte. Skulle man få arbeid, måtte man oppføre seg slik at man ble godtatt av arbeidsgiveren. Var man oppsetsig og stilte for store krav, kunne man lett bli nødt til å se seg om etter arbeid et annet sted – eller ”su på labben”. Mange stod klare til å ta over. Å organisere seg var ikke å tenke på. Bare å snakke om urettferdighet og om at forholdene burde endres, var å be om å bli satt på bar bakke, og som oftest fulgte boligen med jobben.

Da Norge i 1837 innførte lokalt selvstyre, gikk de som eide gård og grunn med største selvfølgelighet inn i de bestemmende posisjonene. O. Bull ble bygdas første ordfører. Han satt ett år. Deretter overtok kaptein Brandt. Han eide Froen og var bygdas, uten sammenlikning, rikeste og mektigste mann. Han styrte herredet som han uformelt hadde styrt før formannskapslovene ble innført. Og når han tok en pause overtok Nils Bjerke, konsul Eitzen, F. Fisher og andre som heller ikke kunne sies å representere arbeidere og fattigfolk.

Først i 1871 ble det et skifte. Da overtok lærer Thirud ordførerverdigheten i fem år, men så ble den naturlige orden igjen opprettet. De eiendomsbesittende tok tilbake makten og beholdt den til Frogn kommunen gikk sammen med Drøbak i 1962.

De underprivilegerte
Arbeidsfolket – de underprivilegerte – fikk etter hvert stemmerett og sine representanter i Frogn kommunestyre. Fortsatt kunne det koste dyrt å si sin avvikende mening, men noen lot seg ikke stanse. Delvis stemte de på liberale personer som kunne bidra til å bryte bondestandens – som syntes naturgitte – hegemoni, og delvis arbeidet de for at arbeiderklassen skulle organisere seg slik at den selv kunne bli representert i de styrende organer hvor den kunne hevde sin mening og kjempe for sine interesser.

I Drøbak var forholdene stort sett likedan. Der var det den borgerlige overklassen som styrte. Arbeidsfolk ble styrt. Konsul J. M. Burchard ble byens første ordfører i 1837. Etter ham fulgte høye militære, sorenskrivere, prokuratorer, proprietærer, overrettssakførere, kjøpmenn, overtollere, leger og ingeniører – kort sagt: Byens vel etablerte og økonomisk godt situerte borgerskap.

De hadde det godt, og så ingen grunn til å endre det bestående. At folk bodde dårlig og hadde lite å leve av, var selvfølgelig beklagelig, men hva kunne borgerstanden gjøre med det? Selv hadde den skaffet seg utdannelse, godt utkomme og en plass på den grønne gren. Skulle den straffes for det? Skulle den betale for at andre ikke var i stand til å ta vare på seg og sine? Skulle idyllen Drøbak ødelegges av industri – om enn i beskjeden målestokk – og boligbygging som kunne forderve miljøet og sette deres egen privilegerte tilværelse i fare? Fikk ikke en hver ivareta sine interesser som best de kunne? Og noen sosialisme eller kommunisme skulle man ha seg frabedt. Det klarte man seg godt foruten. Det var ett som var sikkert. Det hadde man gjort hittil, og det skulle man gjøre i framtiden.

Arbeiderbevegelsen
Det var i disse lokalmiljøene at arbeiderbevegelsen i Frogn og Drøbak vokste fram. Etter hvert ble det stadig klarere at skulle de underprivilegerte få det bedre, måtte de selv sørge for forbedringene.

Såkalte arbeidersamfunn og andre organisasjoner som velmenende borgere fikk i stand, var greie nok, men de løste ingen problemer. ”Ora et labora” - ”be og arbeid” - stod det bak på fanen til det velmenende, borgerlige Drøbaks Arbeidersamfund. En from målsetting, men bønn gav ikke tak over hodet og mat på bordet, og endret heller ikke tingenes tilstand. Og arbeid var det altfor ofte vanskelig å få.

Slike organisasjoner gav ikke arbeidsfolk den politiske medinnflytelsen som de etter hvert mente å ha krav på. Når arbeiderne ikke fikk sin rett, måtte de ta den. Slik var det ute i verden, slik var det på nasjonalt nivå - og slik var det i Frogn og Drøbak.

Kamp for et bedre samfunn ville koste, men det måtte til. Skulle ungene slippe å leve fra hånd til munn og under uverdige forhold - ja, skulle arbeiderklassen kunne gå en lysere framtid i møte - måtte noen stå fram, sette foten ned og erklære at nok er nok. Omkostningene i form av fordømmelse, trakassering og utestengelse fra arbeidsmarkedet fikk de heller tåle. Veien til seier gikk via kamp. Noen ville bukke under i striden, men forhåpentlig ville seieren vente i en ikke altfor fjern framtid.

Slitets vei
Lokalpolitisk arbeid består ikke av først og fremst av store saker og strålende seire. Lokalpolitikken er de små skrittene og slitets vei. Det er forslag til endringer av det bestående, samtaler, diskusjoner og nederlag for overmakten. Det er gjentakelser og overtalelser, bygging av allianser og uendelig tålmodighet. Det er å aldri gi opp.

Å løse problemer ved hjelp av partier og politiske arbeid, er å velge den lange veien fram til målet. Det er skritt for skritt, og når en seier er vunnet, er tiden inne til å gå videre. Det står få bautaer igjen langs veien. Lokalpolitikken er de mange anonyme sliternes vei. Når jobben er gjort, er de som kjempet, som oftest glemt.

Det betyr ikke at kampen var forgjeves. Det er alle de glemte sliterne som har løftet Norge fra håpløsheten i klassesamfunnet til det moderne Norges velferdssamfunn. Vi har hatt god hjelp av de ressursene naturen har gitt oss, men uten den faglige og politiske arbeiderbevegelsen ville vi hatt et annet samfunn – med mindre likhet og dårligere forhold for den jevne kvinne og mann.

Det er denne tanken som ligger til grunn for denne beretningen. Den beskriver ikke de store løftene og lange skrittene, men gir glimt av den møysommelige, lange marsjen fra trellekår og fattigdom til frihet og velstand.

Arbeiderpartiene i Drøbak og Frogn – godt støtte av en aktiv kvinne- og ungdomsbevegelse – har gjennom 100 år gitt sine verdifulle bidrag til denne kampen for et bedre samfunn. Først i opposisjon, senere i mange år som den ledende politiske kraften i lokalsamfunnet, har de gitt sitt betydelige bidrag til omformingen av lokalsamfunnet fra et samfunn for privilegerte velstående til et egalitært samfunn for alle.

Den som vil forstå sin samtid, bør studere fortiden. På sin upretensiøse måte, har denne beretningen, som formål å kaste spredte lysglimt over historien.

Lønnspålegg til kirketjeneren

2009-02-18T18:45:00.000+01:00

Lokalpolitikken er ikke alltid forutsigbar. Om man er i posisjon eller opposisjon, kan påvirke hvordan man ser på ting.

I 1947 ville kirketjeneren i Drøbak ha lønnspålegg, men det ville ikke Drøbak Arbeiderpartis bystyregruppe gå med på. Den innstilte på avslag. Høyres Helge Askautrud og flere på borgerlig side talte imidlertid varmt for.

Avstemningen viste at 15 var for, men bare 4 i mot. Det var overraskende, for Arbeiderpartiet hadde flertallet i bystyret. Flertallet i partiets gruppe må derfor ha stemt mot partiets standpunkt. Heldigvis, kanskje, for så fikk kirketjeneren sin lønnsforhøyelse.

Kinoen dårlig og repertoaret elendig

2009-02-18T18:44:00.001+01:00

Film- og kinoentusiasten Bjørn Bjørnsen var medlem av kulturstyret for Arbeiderpartiet. I 1976 ba han representantskapet støtte kulturstyrets forslag om å ”ruste opp kinoen” som var nedslitt og hadde et ”elendig repertoar”. Opprusting ville koste om lag 225.000 kroner. Det var mye penger, men partiet gav tanken sin helhjertede støtte.

Senere viste det seg at oppussingen ble vesentlig dyrere, men partiet gikk inn for å bevilge mer penger, for som en av representantskapets medlemmer sa: ”Kino må vi ha.”

Og oppusset ble den.

I dag er det digitalisering det gjelder. Som del av den en stor politisk koalisjon har Arbeiderpartiet gått inn for at Drøbak kino skal digitaliseres for å kunne gi det lokale kinopublikummet et enda bedre tilbud, og en enda bedre filmopplevelse.

Ikke bare penger

2009-02-18T18:42:00.000+01:00

”Politisk arbeid er ikke bare et spørsmål om penger,” skriver Frogn Arbeiderparti i presentasjonen av et av sine valgprogrammer. ”Det er også et spørsmål om grunnsyn, om vilje, fast styring og klare mål.”

I opposisjon

2009-02-18T18:41:00.001+01:00

Kommunevalget 1967 innvarslet en ny tid for lokalpartiet. Mer enn 20 år med flertall og ordfører var over. Partiet var kommet i opposisjon. En viss tilbakegang var ventet, men partiformannen, Gunnar Brynhildsen, sa til styret at han ikke hadde trodd at det skulle gå så dårlig. Han mente at manglende grep om innflytterne og 1.gangsvelgerne var årsaken til tilbakeslaget.

Høyre for fall

2009-02-18T18:13:00.001+01:00

Den 8. juli 1987 hadde Akershus Amtstidende et stort førstesideoppslag. ”Høyre for fall – Jubel i Ap” stod det med fete typer over et stort bilde av en optimistisk ordførerkandidat, Bjørn Loge fra Arbeiderpartiet, flankert av blide partifeller.

En NMI-gallupp viste at Arbeiderpartiet lå an til å gjøre et brakvalg. Velgerne var i ferd med å få nok av Høyre og Fremskrittspartiet. Undersøkelsen tydet på at Høyre ville gå tilbake med 6 prosentpoeng, mens Arbeiderpartiet trolig ville gå fram med nærmere 7 poeng.

Høyres ordførerkandidat Hermann Glende mente at det måtte være investeringene i fjernvann og rådhus som hadde fått velgerne til å vende partiet ryggen.

Ja, rådhuset kanskje - som Høyre og Fremskrittspartiet trumfet igjennom uten å foreta økonomiske analyser først - men fjernvannet var ikke partiene bare enige om. Det hadde de drevet fram sammen. Bedre vannforsyning hadde stått på Arbeiderpartiets program i mange år. Og skikkelig vann ville folk ha.

Det dreide seg nok mer om slitasje, manglende tillit og personvalg. Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Bjørn Loge, hadde bred tillit og appellerte til velgere langt utenfor eget parti. Det kom nok til uttrykk da folk leverte stemmeseddelen.

Hvem er politikerne?

2009-02-18T18:11:00.001+01:00

I valgavisa som ble utgitt til valget i 1979, skrev partiet:

”Det er i flertallets interesse at undergravingen av troen på og tilliten til det representative politiske demokratiet motarbeides. Hvis flere mennesker engasjerte seg i politiske spørsmål - dvs. de problemene og sakene som lokalsamfunnet må løse - hvis flere meldte seg inn i de politiske partiene og der var med på å utforme de politiske prinsipper og på å realisere den praktiske politikken, ville det berike hele det politiske miljøet.

Til dette vil mange innvende at politikk ikke er noe for dem. Det overlater de til politikerne.

Men hvem er politikerne?

Er ikke det naboen og sammen med ham eller henne et mindretall ganske alminnelige personer? Som du og jeg?

Det som skiller dem fra andre er at de ikke vender ryggen til problemene, og nøyer seg med å kritisere det andre gjør. I stedet stiller de opp og tar sin tørn. Uselvisk gjør de en politisk dugnadsjobb for lokalsamfunnet.

Enn om noen flere brettet opp ermene og tok et tak med?”

Heer skole og Frognhallen

2009-02-18T17:58:00.002+01:00

Heer skole ble innviet 18. september 1973 og Frognhallen 4. januar 1974. Begge var resultat av et bredt politisk samarbeid. Arbeiderpartiet hadde i årtier arbeidet for bedre skoleforhold og fritidstilbud til barn og unge. Nå hadde de borgerlige overtatt styringen, ordføreren og formannsplassen i skolestyret og stod fram som de som hadde løst problemene. Det er ikke alltid at det er de som har sådd, som kan høste.

Heer skole var en moderne, framtidsrettet skole med landets største skolelandskap, men det var et skår i gleden. Byggeregnskapet viste en betydelig overskridelse. Partiet forlangte å få vite hvordan det kunne skje – uten at det fikk noen praktiske konsekvenser.

Frognhallen og Seierstenstadion utgjør et flott, sentralt beliggende idrettsanlegg som kommunen kan være stolt av. (Foto: Kay Olav Winther d.e.)

I desember 1970 opptrer Frognhallen for første gang i partiets møteprotokoller. Tidligere har lokalpartiet og ungdomslaget omtalt et eventuelt kommunal bygg på Seiersten som ”Samfunnshuset”. Nå kalles det ”Idrettshallen”. Men det har i alle fall tatt skrittet over fra tankestadiet til sakskartet. En stor sak for partiet er i emning. Styret avviser likevel å behandle saken, men det skyldes ikke at man er negative til tanken

Partiet – og ikke minst arbeiderungdomslaget – hadde kjempet for samfunnshus med idrettshall i mange år. De kunne bare ikke bli enige om hvor det burde ligge. På Seiersten sa de unge, og pådro seg de ”voksnes” vrede fordi de stod på for samfunnshus på Seiersten og ikke ville høre på ”fornuft”.

I 1970 var lokaliseringsdebatten mer eller mindre over. Kommunene var slått sammen, og de ivrigste Drøbak-patriotene hadde vent seg til tanken. Men planene var ikke helt klare. Derfor ville partiet vente. Når tegninger og beskrivelse foreligger, skal saken bli behandlet på behørig måte, sa det, og slik gikk det.

Frognhallen kostet etter alle solemerker 7 595 000 kroner. Det var mye penger. Var den verdt pengene, og ville den bli brukt?

Selv entusiastene var bekymret. Lenge gikk det rykter om at hallen stod tom flere kvelder i uka – noe som ikke var riktig. Det riktige var tvert i mot at både hallen, gymsalene på skolene og mange klasserom og spesialrom ble brukt hver eneste kveld i ”innesesongen”.

Ettertiden har vist at byggingen av Heer skole og Frognhallen var fornuftige investeringer i et bedre tilbud til barn og unge – både på dagtid og kveldstid.

Heer

2009-02-18T17:56:00.001+01:00

Norske Boligbyggelags Landsforbund ville bygge på Heer. Partiet tok utfordringen og innbød direktøren til å redegjøre for saken i representantskapet i februar 1964.

Representantskapet gav sin tilslutning til planene, men ville – foreløpig – ikke mene noe om hvor forretningssenteret skulle ligge.

For øvrig var Heer svaret på Arbeiderpartiets etterlysning gjennom mange år, av tomter hvor det kunne bygges variert, men slik at folk med vanlige inntekter hadde råd til å bo der.

Da feltet var utbygd, og folk hadde flyttet inn, begynte imidlertid enkelte å arbeide for at borettslagene skulle løses opp slik at huseierne fritt kunne selge de boligene de hadde fått til ”borettslagspris”, til markedspris. Forkjøpsretten i borettslagene bidro til å holde omsetningsprisene på et minimum, noe stadig flere hevdet var urettferdig fordi det stilte dem som tidligere hadde bodd i borettslagsleiligheter i en ugunstig stilling, når de skulle kjøpe bolig på det frie marked.

Partiet som var en varm tilhenger av sosial boligbygging, strittet i mot markedstilpasningen, men utviklingen var ikke til å stanse, og et viktig boligpolitisk virkemiddel gikk tapt.

Gratis kino?

2009-02-18T17:53:00.001+01:00

Burde alders- og uførhetstrygdede få gå gratis på kino?

Ja, mente Drøbak Arbeiderkvinnelag i 1960. Saken kom opp i representantskapet hvor partiformannen uttalte at han var redd for misbruk fra enkelte uføretrygdede, men etter litt debatt vedtok representantskapet forslaget.

Alders- og uføretrygdede burde få gå gratis på kino, og slik ble det. Vedtaket ble satt ut i livet, og de trygdede kunne gå gratis, men ikke mange benyttet tilbudet, hva nå årsaken kunne være, og etter hvert forsvant ordningen stille og rolig inn i glemselen uten at noen gjorde anskrik av den grunn. Men tanken var god.

Gjenoppbygging

2009-02-18T17:51:00.000+01:00

Selv om partiorganisasjonen hadde ligget nede og ennå ikke var fullt ut restaurert ved valgene i 1945, oppnådde partiet meget gode resultater både ved stortingsvalget og kommunevalget. Forsøkene på å gi partiet og regjeringen Nygaardsvold skylda for overfallet og nederlaget i 1940, og manglende motstandkamp under krigen, prellet av. Folk gikk mann av huse for å stemme på Arbeiderpartiet.

Lokalpartiet gjorde det godt i begge valg. Ja, kommunevalget var egentlig et brakvalg. Det gav partiet flertall i bystyret og både ordføreren og varaordføreren. Paul Sandvik, som for øvrig var byens politimester, ble ordfører, og Ragnar Hansen varaordfører.

Det borgerlige Drøbak våknet opp til en tung dag. Årtiers borgerlig hegemoni var brudt. De farlige sosialistene hadde fått rent flertall. Nå kunne de ”gjøre som de ville”. Det lovte ikke godt. Men folk ville vel ta til vettet, når de fikk se hva de hadde fått i stand med den uansvarlige stemmegivningen sin. Det ville imidlertid bli fire lange år.

Men velgerne ”tok ikke til vettet”. Ved valget i 1949 fikk partiet 10 kommunestyrerepresentanter – og ordføreren. Det kunne fortsette å styre og lede utviklingen slik at Drøbak ble en bedre by å bo i, ikke bare for de bemidlede, men for folk flest. Og det kunne det holde fram med fram til 1967 – riktignok med et par korte avbrudd da Høyre fikk ordføreren ved loddtrekning.

Frogn i fylkestinget

2009-02-18T17:49:00.000+01:00

Fra 1975 har det vært direkte valg på medlemmer til fylkestinget. Fylkespartiet stiller liste, og er formelt den organisasjonen som er representert, men det er også naturlig å se på medlemmene av fylkestinget som ”representanter” for de kommunepartiene de tilhører, og opprinnelig er nominert fra.

Det første medlemmet med tilhørighet til Frogn Arbeiderparti i fylkestinget nedsatt etter den nye ordningen, var Tor Hansen. Han satt i to perioder fram til 1983. Den siste av de to periodene var Reidun Dahl vararepresentant.

Fra 1984 til 1987 var Wilhelm Isaksen representant, og Kjell Engebretsen vararepresentant. I 1988 tok så Engebretsen over som representant og satt i fylkestinget i to perioder, fram til og med 1994. Reidun Dahl var i samme tidsrom vararepresentant.

Etter valget i 1994 ble May Granum valgt inn i fylkestinget og satt i tre perioder. Dagfinn Bredal som også var medlem av Frogn Arbeiderparti, ble valgt til vararepresentant. I 2007 ble Jens Petter Hagen fra Frogn valgt inn for inneværende periode.

Funksjonshemmede barn

2009-02-18T17:47:00.001+01:00

Frogn er den første kommunen i landet som bygger leiligheter spesielt egnet for funksjonshemmede barn, forteller Arbeiderpartiets valgavis i 1991. Det står å lese i partiets politiske regnskap som forteller hva partiet har programfestet, og hva det har maktet å gjennomføre.

Blokade på Froengodset

2009-02-18T17:38:00.002+01:00

Froen gård var den største og fineste i Frogn. Eierne skiftet, men eieren der var pytt og panne i bygda – både før og etter at ordningen med formannskap og herredsstyre ble innført i 1837. Godseieren på Froen var ordfører i mange år.

Å arbeide på Froen var ikke enkelt. Det rådet enevelde – helt opp i moderne tider. Arbeiderne fikk være glade for at de hadde arbeid, og ikke komme med egne synspunkter og krav om forbedringer som de ikke hadde oversikt over konsekvensene av.

”Jeg skal innrømme at det er en meget vanskelig tid nu – for mange fortvilet,” skrev godseieren i Akershus Amtstidende i 1932. ”Det ligger da nær, for enkelte ubefestede og litt enfoldige sjele, som ikke vil anerkjenne at menneskene er noen skrøpelige skapninger hvem det ikke er gitt å gjøre alle til lags, å angripe sine medmennesker som de tror har det bedre enn sig selv.”

Det var dyrtid og arbeidsløshet, men godseieeren på Froen mente at han ikke hadde det stort bedre enn andre. (Foto: Kay Olav Winther d.e.)

Godseieren nektet dem som arbeidet i skogen hans, tariffavtale. Fagforeningen svarte med blokade, men Frogn kommune med Mathias G. Holsen som ordfører, nektet å gi understøttelse til dem som ikke tok anvist arbeid. Arbeiderne fikk det derfor meget vanskelig.

Ja, ikke bare det. Kommunen trakk også inn understøttelsen til andre arbeidsløse og anviste dem arbeid på Froen. Tok de ikke arbeid der og ble blokadebrytere, mistet også de retten til understøttelse. Det var opp til dem selv. De fikk velge, arbeid eller solidaritet. Kamp for rettigheter og bedre kår kostet.

Den øvrige delen av arbeiderbevegelsen inklusive partipressen reagerte. ”Samarbeidet som foregår mellom Frogn fattigstyre og godseier Brandts skogsdrift er tydelig nok, og typisk for Frogn – perlen av Follo-bygdene når det kommer til svart reaksjon,” skrev partiavisa ”Follo”.

Friplass i barnehagen

2009-02-18T17:36:00.000+01:00

Barnehagenemnda hadde hatt mulighet til å innvilge ”friplass etter søknad” for barn som ellers ikke ville kunne gå i barnehage. Da nemnda i 1981 behandlet forslaget til nye betalingssatser, var dette punktet forsvunnet.

For Arbeiderpartiet var det viktig at barnehage ikke ble et eksklusivt tilbud til dem som hadde god råd. Arbeiderpartiets Gunvor Borge foreslo derfor å få punktet om gratisplass inn igjen, men det måtte hun kjempe for. Til slutt ble forslaget hennes vedtatt med 7 mot 6 stemmer.

En eller to kommuner?

2009-02-18T17:33:00.000+01:00

Arbeiderpartiet er ikke kjent for å stille representantene fritt i viktige saker. Ikke i mindre saker heller, for den sakens skyld. Det er derfor overraskende at Drøbakpartiets representantskap vek tilbake for å tone flagg og instruere partiets bystyremedlemmer når det gjaldt kommunesammenslåingen.

I møte 29. september 1960 vedtok representantskapet - som kort tid i forveien hadde vedtatt at det ikke ville ta initiativ til varig samarbeid med partiet i Frogn, fordi det var imot å slå sammen kommunene – at bystyregruppa skulle stilles fritt under avstemningen i bystyret. Vedtaket ble fattet med 21 mot 2 stemmer.

Noen stor entusiasme tyder dette ikke på, men utviklingen kunne partiet ikke stanse. Det neste møtet som er protokollert, er det representantskapsmøtet som fastslår at sammenslutningen av de to kommunepartiene skal være foretatt i god tid før 1. januar 1962.

Elleskjær

2009-02-18T17:31:00.000+01:00

Reguleringen av eiendommen Elleskjær var gjenstand for livlig offentlig debatt. Kommunens vannressurser var begrensede, kloakksystemet utilstrekkelig og tilførsel av elektrisitet til området en prioriteringssak. Andre prosjekter ventet. Og hvem kunne kjøpe tomt og bygge på Elleskjær? Burde tomter til velstående prioriteres framfor boligbygging for folk med ”vanlige inntekter”?

Uenigheten var stor. Også innen partiet som til slutt gikk inn for regulering og utbygging, men forutsatte at kloakken ikke ble ført ut i sjøen, og at båtplasser ikke ble tillatt. Allmennheten måtte sikres uhindret ferdsel til friområdet på stedet. Dessuten mente partiet at kommunen burde overveie å kjøpe det opprinnelige huset på eiendommen, og den tomta som skulle knyttes til huset.

Det siste hørte flertallet ikke på, men selve friområdet ble sikret for allmennheten. Og området ble bebygd

Elleflaten eller Skrubben?

2009-02-18T17:28:00.001+01:00

At kommunen ikke hadde nok barnehageplasser innså de fleste, men de borgerlige utsatte og utsatte. Og hvor skulle en ny barnehage ligge?

På Løkkedal eller ved Skrubben ved Elleveien, mente partiet. På Elleflaten, dvs. Sagtomta nærmere Skiphelle, svarte de borgerlige uten å la seg affisere av at området hadde liten bebyggelse og få barn, og at folk fra andre steder i kommunen ville være avhengig av bil for å komme dit, for buss gikk det ikke i Elleveien. Barnehage i enden av veien, ville skape mye trafikk, og forringe miljøet for boligene langs veien, og skape problemer for familier uten mulighet til å frakte ungene i bil.

Så kom de borgerlige i utbyggingskomiteen på at saken burde utsettes og ny barnehage bygges i straksområdet i det nye utbyggingsfeltet på Skorkeberg.

Etter hvert ble det barnehage både på Skorkeberg og på Elleflaten, og ennå var ikke behovet dekket. Utsettelsene og vankelmodigheten hadde bare tjent til å forverre forholdene og skape vanskeligheter for familier med behov for barnehageplass.

Elektrisitet

2009-02-18T17:25:00.000+01:00

Elektrisiteten var en forutsetning for moderne industri og arbeidsplasser. Dessuten gjorde den livet litt mer komfortabelt – spesielt for dem som bodde trangt og i mangel av hushjelp, selv måtte stå foran vedkomfyren og svette. Og så gav den bedre lys – både inne og ute.

Arbeiderpartiet i Drøbak ville ha elektrisitet og stemte for dieselkraftverk der Tento senere skulle ligge, men var bekymret for at strømmen først og fremst skulle bli til glede for de rike. Slik ble det ikke, men strømmen var dyr. De som ikke levde i overflod, måtte derfor spare.

For å måle og regulere strømforbruket ble det installert ”vipper”. Men ”vipper” eller ”overforbruksmålere”, hva var nå det? Arbeiderkvinnelaget ba E-verket holde et møte om ordningens fordeler og ulemper slik at folk flest kunne betjene disse nymotens greiene.

Løsningen med lokal kraftproduksjon viste seg snart utilstrekkelig. Sammen med Frogn og de andre Follokommunene fikk Drøbak i stand en avtale med kraftprodusentene ved Glomma. Dette var det bred politisk enighet om.

Frogn stod imidlertid over for store problemer. Folk bodde spredt og ledningsnettet ble langt og utsatt for store påkjenninger. Strømmen, som lenge var et begrenset gode i Frogn, ble fortrinnvis brukt til lys og til elektriske motorer på gårdene, men også til elektriske komfyrer, selv om folk nødig gjorde seg av med vedkomfyrene som både gav varme og var greie å ty til hvis den upålitelige elektrisiteten skulle bli borte. For plutselig kunne lyset gå. Det hørte nesten til dagens orden.

Trafikkstasjonen reddet

2009-02-18T17:19:00.003+01:00

Trafikkstasjonen ble reddet takket være det lokale Arbeiderpartiets utrettelige innsats. (Foto: Kay Olav Winther d.e.)

Trafikkstasjonen i Frogn skulle legges ned. Det var bestemt, og ikke noe å diskutere. Men Frogn Arbeiderparti gav ikke opp. Det ble arbeidet utrettelig via alle tenkelige kanaler. Det arbeidet som allmennheten fikk kjennskap til gjennom omtale i media, var bare toppen av isfjellet.

Frogn stod ikke alene. Gjennom det samarbeidet mellom Arbeiderpartilagene i Follo, som Frogn Arbeiderparti hadde vekket til live igjen, ble hele Folloregionen engasjert i arbeidet med å redde stasjonens eksistens.

Og det lyktes. Mye takket være lokalpartiets innsats og aldri sviktende tro på at saken skulle få en positiv utgang.

Drøbak torg

2009-02-17T15:54:00.001+01:00

Trafikken i Drøbak sentrum har tradisjonelt gått over torget som også har vært brukt som parkeringsplass. Bl.a. ble den opprinnelige fontenen fjernet for at bilene skulle slippe fram. Litt leit kanskje, men helt nødvendig mente flertallet, og i mange år hersket bilene på Drøbak Torg.

På 1990-tallet tok imidlertid Arbeiderpartiet initiativ til en omdisponering og omregulering av torget. Forslaget til vedtak var kort og konsist: ”Stenging av torget for biltrafikk.”

Standpunktet møtte både skepsis og motstand. Et kommunalt utvalg som arbeidet med saken, ville ha toveiskjøring over torget, men partiet stod på sitt. Bilfritt torg. Og slik ble det – etter en god del om og men.

Drøisko

2009-02-17T15:51:00.000+01:00

Industri var ensbetydende med arbeidsplasser, og arbeidsplasser lenge ensbetydende med industri. Å skaffe arbeidsplasser til folk som gikk ledige større deler av året, og fra tid til annen levde ubehagelig nær eksistensminimum, var en av Arbeiderpartiets høyest prioriterte oppgaver både i Drøbak og Frogn.

Og noe industri fantes. Drøbak Skofabrikk hadde 30-40 ansatte og lå i en bakgård i Kirkegata, men framstod på bilder som et stort, moderne industribygg. Fabrikken ble anlagt i 1920 av ”herrene Svartberg og Pedersen” og produserte ”Drøisko”, ”Kikut” beksøm og fotballstøvler og ”Kenguru” piggsko m.m.

Fagforeningen på skofabrikken var kollektivt tilmeldt Arbeiderpartiet og hadde representanter i partiets representantskap.

Drøbak Hospital

2009-02-17T15:46:00.004+01:00

Drøbak Hospital er en praktfull trebygning i Drøbak sentrum. (Foto: Kay Olav Winther d.e.)

På 1970-tallet ble Drøbak Hospital i all hovedsak disponert av menighetsrådet og menigheten i Drøbak. I enkelte sammenhenger ble huset kalt ”Menighetshuset”. Huset lå svært sentralt til, men enkelte som søkte om møterom der, ble avvist fordi den virksomheten de drev ble oppfattet som upassende i et hus som menigheten disponerte og hvor presten hadde kontor. Dette rammet bl.a. Humanetisk Forbund.

Styret for hospitalet fant denne praksisen uholdbar, og laget nye regler som møtte sterk motstand hos dem som mente at de ”eide” huset, og hos enkelte politikere i de borgerlige partiene, men husstyrets medlemmer var enige på tvers av de politiske skillelinjene.

Partiets representantskap behandlet saken og sa seg enig i at nye regler måtte sikre at ingen ble utestengt. Det ble også – på tross av en del skepsis - det endelige utfallet.

Bane og klubbhus på Dal

2009-02-17T14:46:00.001+01:00

Ytre deler av Frogn har alltid hatt sterke talspersoner i den lokale arbeiderbevegelsen. Skulle kommunen ha spredt bebyggelse, måtte man sørge for at de som bodde et stykke fra sentrum, også fikk de tilbudene som resten av kommunens innbyggere kunne nyte godt av. Det var et spørsmål om solidaritet.

Skolen på Dal, og tilrettelegging for idrett og fysisk aktivitet i området, var saker som partiet innså betydningen av, og ønsket å bidra til å gjøre noe med. Befolkningen på Dal og Brevik hadde ballbane, men manglet skikkelige garderober med dusj- og toalettmuligheter. Ønsket var et klubbhus som kunne gi brukerne av banen bedre garderobeforhold, og som dessuten inneholdt lokaler som kunne brukes til sosiale sammenkomster.

Arbeiderpartiet som hadde merket seg befolkningens mangeårige ønske, slo til mens det hadde ordføreren og kunne øve avgjørende innflytelse på politikken. Saken kom på sakskartet, og befolkningen i Nordre Frogn fikk sitt ønske oppfylt.

Og de fikk mer enn det. De fikk ansvaret for driften og vedlikeholdet av banen slik DFI hadde ansvaret for Frognhallen og banene i ”sin” del av kommunen. Skogbygda idrettsforening fikk et tilskudd som svarte til det som det ville koste kommunen å drifte anlegget. Klubben nedlegger år om annet et betydelig dugnadsarbeid for å holde banen og klubbhuset i orden. En ordning både idretten og kommunen ser seg tjent med.

Centrum av Drøbak

2009-02-17T14:43:00.000+01:00

Hvordan skulle Drøbak se ut?

Det har det alltid vært mange meninger om. Noen ville rive ”gamle, falleferdige hus” og bygge stort i mur og betong, mens andre mente at man burde ta vare på stedets egenart og forsøke å forlene det nye med det gamle.

I desember 1954 ”kåserte” tidligere ordfører Paul Hagen for representantskapet om ”de nye reguleringsplanene for centrum av Drøbak”. ”Dette viste sig å være meget interessant, og han måtte besvare mange spørsmål fra representantene,” sier protokollen som også forteller at det ble ”forevist karter og planer med forskjellige tegninger av området”.

Noen konklusjoner om hva som burde bevares og hva som burde vike, ser partiet på dette tidspunkt ikke ut til å ha trukket, men spørsmålet var stadig til vurdering. Det var kommunale planer om riving både i Osloveien og på selve Råkeløkka, men partiet gjorde aldri alvor av slike planer.

Camping

2009-02-17T14:41:00.001+01:00

Frogn har ingen campingplass. Folk som vil overnatte her, må ligge på hotell. Eller de må sette fra seg campingvogna eller bobilen på Bankløkka eller en annen av kommunens parkeringsplasser og overnatte der – noe som ikke er lovlig og som medfører visse miljøproblemer.

Arbeiderpartiet har gjennom mange år ivret for opprettelse av campingplass i kommunen og programfestet ønsket ved valg etter valg, uten at det har vært mulig å samle flertall for saken.

Valgavisa som partiet utgav i 1991, raljerer med Høyre som ikke vil ha campingplass fordi det er redd campingturistene vil ta oppta badeplassene så lokale folk ikke slipper til. ”Vi er nødt til å by turister overnattingsmuligheter hvis vi skal kunne ønske folk velkommen til kommunen. Skiphelle egner seg til det,” mener partiet som gir uttrykk for at campingplass forutsetter ny vei til området.

Høyre vil riktignok også ”legge forholdene til rette for reiselivsutvikling”, men ”hvilke virksomheter skal det bli som ikke får bruke vei, badevann, sol og naturherligheter i vår kommune?” spør partiet sarkastisk.

Båtturister

2009-02-17T14:39:00.001+01:00

”Frogn AP vil gjøre Drøbak mer tilgjengelig for båtturister,” lovte partiet allerede på 1990-tallet. Nå er partiet sammen med et flertall i kommunestyret i ferd med å virkeliggjøre løftet ved å bygge gjestehavn ved Hamborgbrygga.

Båtturister vil gjerne besøke Drøbak, men må eventuelt ta til takke med tilfeldig ledige plasser i Båthavna. Regulære gjesteplasser med sanitær- og servicefasiliteter finnes ikke. Det finnes imidlertid andre steder ved Oslofjorden. Båtturistene havner derfor i stedet der. Til stor glede for forretningslivet på disse stedene.

En båthavn vil både gjøre livet lettere og bedre for båtturistene og bidra til å vitalisere den sørlige delen av Drøbak sentrum. Verdien av slik virksomhet kan ikke bare vurderes i forhold til hva kommunen får inn av avgifter på selve båthavna, men må også – i likhet med parkeringsplasser og kollektivtransport – sees på som infrastruktur som skal sikre et levende næringsliv og ringvirkninger i form av arbeidsplasser og virksomhet i byens sentrum.

Først av alt må bolignøden avskaffes

2009-02-17T14:36:00.001+01:00

”Boligsituasjonen er prekær. Først av alt må bolignøden avskaffes,” sa ordfører David Kjellberg i et intervju med Arbeiderbladet i august 1964.

”Folk i kommunen bor dårlig, og mange utenfra ønsker leiligheter, hus og tomter. Folk på Grorud, Lambertseter og sånne plasser bor i og for seg bra, men lengter etter et lite hus for seg sjøl med egen hage,” mente han. Og det kunne de få i Drøbak – eller rettere sagt i Frogn – for den nye kommunen hadde store planer under Arbeiderpartiets ledelse.

I programmet til kommunevalget i 1961 lovte Arbeiderpartiet å ”støtte alle tiltak for å øke tempoet i boligbyggingen”. Boligkooperasjonen skulle etter partiets mening være kommunens redskap i arbeidet for å bygge mer og moderne, og bygge rasjonelt og økonomisk slik at folk kunne klare utgiftene. Det var viktig å unngå en hver form for ”privat spekulasjon”.

Egnede tomteområder måtte reguleres for ”boligbygging i stor stil”, og de som var heldige og kunne forlate trange, usunne boliger for å flytte inn i moderne boliger med innlagt vann, bad og toalett, måtte få fordelaktige bosettingslån slik at de kunne klare utgiftene.

I årene som fulgte, var boligbyggingen fortsatt en av de høyest prioriterte oppgavene for partiet, og mange kan takke Arbeiderpartiet for at de fikk tak over hodet og ny adresse i Frogn.

Boliger på Elle

2009-02-17T14:33:00.002+01:00

Lokalpartiet ville ha boliger, men ikke ”spekulasjonsboligbygging”. I 1971 kunne Alf Dahl fortelle partistyret at eieren av Søndre Elle ville bygsle bort, kanskje selge, 29 mål til ”en herværende entreprenør”.

Jordstyret og bygningsrådet hadde ingen innvendinger, men det hadde Dahl, og det hadde også partiet, viste det seg. Kåre Rudshaug sa at borgerlige politikere lettere frigav områder til private enn til kooperativ boligbygging. Styret var enig om at Arbeiderpartiet måtte stoppe ”den spekulasjonen enkelte entreprenører driver”, og partiet fastslo at kommunen måtte bruke sin forkjøpsrett.

Men partiet hadde ikke lenger flertall i kommunestyret.

Boliger

2009-02-17T14:30:00.000+01:00

Boligreising er en av de sakene partiet gjennom årene har nedlagt størst arbeid på. Saken ble drøftet i lag og organer gjennom hele mellomkrigstiden og i flere tiår etter krigen. Den hadde mange sider: For få boliger, dårlig standard, for høye husleier og for lavt kommunalt husleietilskudd, høye renter, boligspekulasjoner, for liten sosial boligbygging, for få og for dyre tomter.

Da representantskapet i Drøbak Arbeiderparti drøftet budsjettet i 1958 mente ordfører David Kjellberg at boligreisingen måtte få topp prioritet. Oppgavene var mange og viktige, men boligsaken var fortsatt viktigst selv om det etter krigen var bygd i alt 197 leiligheter, og selv om 96 nye ville stå klare ved utgangen av 1959, var behovet fortsatt følbart.

Og til langt opp mot 2000-tallet fortsatte partiet å lede an i kampen for flere og bedre boliger som alminnelige folk kunne ha råd til å bo i.

Blokker på Holter

2009-02-17T14:25:00.001+01:00

I dag er det bygd boligblokker i Bringebærlia på Holter, men blokker på Holter er ingen ny tanke.

I 1967 kunne ordfører David Kjellberg fortelle Arbeiderbladet hvordan Arbeiderpartiet i kommunen ville skaffe vanlige folk boliger som de hadde råd til å bo i.

- Den utvei Arbeiderpartiet i Frogn går inn for, er å supplere den nåværende småhusbebyggelse med bloggbebyggelse der tomtene utnyttes langt mer effektivt, kunne han fortelle til Arbeiderbladets lydhøre journalist Bjørn Hansen.

- Det skal skje på Holterfeltet, 2-3 kilometer fra Drøbak sentrum. Bebyggelsen vil derfor ikke bryte inn i det nåværende bybilde – hvor tross alt private har satt opp 4-etasjes blokker – og de nye bolighusene skal ikke overstige 3 etasjer.

- En moderat blokkbebyggelse, og en sosial boligbygging er det Arbeiderpartiet ønsker, sa Kjellberg, og la til at de borgerlige stemmer i mot. Det er her den politiske strid står foran kommunevalget, kunne partiets fremste talsmann fortelle – for 40 år siden.

Barn og unge

2009-02-17T14:23:00.001+01:00

Lokalpartiet har helt siden det ble stiftet ved begynnelsen av forrige århundre, vært opptatt av barn og unges kår i samfunnet.

I 1970 foreslo partiet å ansette ungdomssekretær i Frogn for å ”hjelpe fram det frivillige ungdomsarbeidet i kommunen”. Ved siden av å være sekretær for arbeids- og idrettsutvalget skulle ungdomssekretæren arbeide for å skape positive fritidssysler og aktiviteter for barn og ungdom.

Dette ville de borgerlige ikke gå med på.

To år senere ble saken tatt opp på ny, nå som opprettelse av fritidskontor og ansettelse av fritidsleder. Det var gjort et grundig forarbeid, og partiet sendte saken til kommunestyret med anmodning om ansettelse av fritidsleder snarest mulig. Av referater og møtebøker fra partiets behandling av saken, ser vi at det trakk ut. Saker som dette måtte ofte vike for hardere realiteter som vei, vann, kloakk og andre praktiske oppgaver.